Hver dag by Gyldendal Norsk Forlag

ungdomsbokforlegger i New York City, og har skrevet flere bøker for ungdom. HVER DAG er en vakker, nyskapende og innsiktsfull ungdomsroman om det å elske og det å lengte.

Alt går som det skal, helt til dagen A våkner i Justins kropp og møter Justins kjæreste Rhiannon. Nå gjelder ikke reglene A har levd etter lenger. For endelig har A funnet noen han vil være sammen med – hver eneste dag.

hver dag

david levithan jobber som barne- og

levithan

Hver morgen våkner A i kroppen til en ny per– son. Det er umulig å vite hvor eller hvem det blir neste gang. A har akseptert dette og til og med laget seg sine egne leveregler: Ikke bli for involvert. Ikke bli lagt merke til. Ikke blande seg inn.

hver dag david levithan Hver dag en ny kropp. Hver dag et nytt liv. Hver dag forelsket i den samme jenta.

Denne boken har et helt unikt plott (...) Mulighetene man har når man skriver en bok med en slik historie, er uendelige. Man har et ubegrenset persongalleri, fordi hovedpersonen har en ny kropp og et nytt liv hver dag. Dette utnytter forfatteren til fulle, og forteller om både homofili, transseksualitet, overvekt, selvskading, narkomani og mobbing ved hjelp av persongalleriet. Fordi hovedpersonen ser andre mennesker fra innsiden, men allikevel distansert, blir beskrivelsene ærlige og troverdige. Boken er velskrevet, innsiktsfull og fargerik. Dette er en roman som tar ungdom på alvor, og ikke utelater noen detaljer om verken sorgene eller gledene i livet. Når man kommer inn i den, ønsker man å bli der. (Frida, 17)

Tekst © David Levithan 2012 Originalens tittel: Every Day Første gang utgitt av Alfred A. Knopf, an imprint of Random House Children’s Books, a division of Random House, Inc., New York Published by agreement with Random House Children’s Books Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS – Gyldendal Barn & Ungdom 2012 Omslagsdesign: © TK 2012 Innkjøpt av Norsk kulturråd Sats: HS-Repro A/S Trykk og innbinding: TBB, a.s., Slovakia 2012 Papir: 70 g Ensolux Cream (1,6) Boken er satt med: 13,5/18 Adobe Garamond Pro ISBN 978-82-05-42855-3 wwww.gyldendal.no Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

UNG Hver dag.indd 4

25.07.12 13.31

David Levithan

Hver dag Oversatt av Tonje RĂ¸ed

UNG Hver dag.indd 3

25.07.12 13.31

Til Paige (m책tte du finne lykke hver dag)

UNG Hver dag.indd 5

25.07.12 13.31

Dag 5994

Jeg våkner. Så må jeg finne ut hvem jeg er. Det er ikke bare kroppen – å åpne øynene og oppdage om huden på armen min er mørk eller lys, om håret er kort eller langt, om jeg er tykk eller tynn, gutt eller jente, arrete eller glatt. Å tilpasse seg kroppen er det enkleste, når man er vant til å våkne opp i en ny en hver morgen. Det er livet, konteksten til kroppen som kan være utfordrende. Hver dag er jeg en annen. Jeg er meg selv – jeg vet at jeg er meg selv – men jeg er også en annen. Sånn har det alltid vært. Informasjonen ligger der. Jeg våkner, åpner øynene, forstår at det er en ny morgen og et nytt sted. Biografien dukker opp som en velkomstgave fra den delen av hjernen som ikke er min. I dag er jeg Justin. På en eller annen måte vet jeg dette – navnet mitt er Justin 7

UNG Hver dag.indd 7

25.07.12 13.31

– samtidig vet jeg at jeg egentlig ikke er Justin. Jeg bare låner livet hans for én dag. Jeg ser meg rundt og vet at dette er rommet hans. Dette er hjemmet hans. Vekkerklokka ringer om sju minutter. Jeg er aldri den samme personen to ganger, men jeg har helt klart vært denne typen før. Klær overalt. Mye mer videospill enn bøker. Sover i boxershortsen. Smaken i munnen hans tyder på at han røyker. Men han er ikke så avhengig at han må ha en med en gang han har våknet. «God morgen, Justin,» sier jeg. Sjekker stemmen hans. Dyp. Stemmen i hodet mitt er alltid annerledes. Justin tar ikke vare på seg selv. Det klør i hodebunnen. Øynene hans vil ikke åpne seg ordentlig. Han har ikke fått mye søvn. Jeg vet allerede at jeg ikke kommer til å like denne dagen. Det er vanskelig å være i kroppen til noen du ikke liker, for du må allikevel respektere den. Jeg har ødelagt liv før, og jeg vet at hvis jeg tabber meg ut, sliter jeg med det etterpå. Så jeg prøver å være forsiktig. Så vidt jeg vet, er alle kroppene jeg er i på samme alder som meg selv. Jeg hopper ikke mellom seksten og seksti. Akkurat nå er det bare seksten. Jeg vet ikke hvordan det fungerer. Eller hvorfor det er sånn. Jeg har sluttet å prøve å finne ut av det for lenge siden. Jeg finner 8

UNG Hver dag.indd 8

25.07.12 13.31

aldri ut av det, ikke mer enn en vanlig person kan finne ut av sin egen eksistens. Etter en stund må man bare akseptere at man rett og slett er. Det er umulig å vite hvorfor. Man kan ha teorier, men bevis får man aldri. Jeg får tilgang på fakta, men ikke følelser. Jeg vet at dette er rommet til Justin, men jeg aner ikke om han liker det eller ikke. Kanskje ønsker han at foreldrene i rommet ved siden av var døde og begravet. Eller kanskje han ville vært fortapt uten at moren kom for å sjekke om han var våken. Det er umulig å vite. Det er som om den delen av meg tar plassen til den samme delen av personen jeg måtte befinne meg i nå. Og jeg er glad for at jeg tenker som meg selv, men det ville vært nyttig med et lite hint nå og da om hvordan den andre personen tenker. Vi er alle fulle av mysterier, spesielt sett fra innsiden. Klokka ringer. Jeg strekker meg ut etter en skjorte og et par bukser, men på en eller annen måte vet jeg at det er den samme skjorta han hadde på seg i går. Jeg finner en annen skjorte. Jeg tar med meg klærne til badet, dusjer og kler på meg. Foreldrene hans er på kjøkkenet nå. De aner ikke at noe er annerledes. Man får øvd seg mye på seksten år. Jeg gjør vanligvis ingen feil. Ikke nå lenger. Det er lett å lese foreldrene hans. Justin snakker lite med dem om morgenen, så jeg trenger ikke si noe. Jeg har 9

UNG Hver dag.indd 9

25.07.12 13.31

vent meg til å fornemme andres forventninger, eller mangelen på dem. Jeg hiver i meg frokostblanding, lar bollen stå i vasken uten å skylle den, tar med meg Justins nøkler og går. I går var jeg en jente i en by jeg vil gjette ligger to timer unna. Dagen før det var jeg en gutt tre timer unna der igjen. Jeg har allerede nesten glemt dem. Det er jeg nødt til, ellers kommer jeg aldri til å huske hvem jeg egentlig er. Justin hører på bråkete og grov musikk fra en bråkete og grov radiostasjon der bråkete og grove programledere kommer med bråkete og grove vitser, på den måten holder han ut morgenen. Mer enn dette trenger jeg egentlig ikke å vite om Justin. Jeg sjekker minnet hans for å finne veien til skolen, parkeringsplassen, hvilket skap jeg skal gå til. Låskombinasjonen. Navnene til de han kjenner i gangene. Noen ganger klarer jeg ikke gjennomføre alt dette. Jeg klarer ikke komme meg på skolen og manøvrere gjennom dagen. Da sier jeg at jeg er syk, sånn at jeg kan bli i senga og lese bøker isteden. Men også det kan bli trettende etter hvert, og så føler jeg meg igjen klar for utfordringen ved en ny skole, nye venner. Bare for én dag. Mens jeg tar Justins bøker ut av skapet hans, føler jeg at noen ser på meg, og jeg snur meg. Det er lett å se at jenta som står der både er forventningsfull, nervøs og 10

UNG Hver dag.indd 10

25.07.12 13.31

tilbedende. Det er ikke nødvendig å sjekke Justins minne for å vite at dette er kjæresten hans. Ingen andre ville oppført seg sånn, vært så usikker i hans nærvær. Hun er pen, men hun vet det ikke selv. Hun gjemmer seg bak håret sitt, både glad for å se meg og ikke glad. Hun heter Rhiannon. Og et øyeblikk – bare et ørlite hjerteslag – tenker jeg at navnet passer til henne. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg kjenner henne ikke. Men det kjennes riktig. Dette er ikke Justins tanke. Den er min. Jeg forsøker å ignorere den. Det er ikke meg hun vil snakke med. «Hei,» sier jeg henslengt. «Hei,» mumler hun. Hun ser i gulvet på conversene sine, som er fulle av skriblerier. Hun har tegnet silhuetter av byer rundt sålene. Noe har skjedd mellom henne og Justin, men jeg vet ikke hva. Sannsynligvis er det noe Justin ikke engang oppfattet da det skjedde. «Har du det bra?» spør jeg. Jeg ser overraskelsen i ansiktet hennes, selv om hun forsøker å skjule den. Dette er ikke noe Justin vanligvis spør om. Det rare er: Jeg vil vite svaret. Det at han ikke ville brydd seg, gjør at jeg bryr meg mer. «Ja da,» svarer hun, men lyder ikke overbevisende. Jeg synes det er vanskelig å se på henne. Jeg vet av erfaring at det under overflaten på enhver periferisk jente 11

UNG Hver dag.indd 11

25.07.12 13.31

ligger en viktig sannhet. Hun gjemmer unna sin, men samtidig vil hun at jeg skal se den. Det vil si, hun vil at Justin skal se den. Og der er den, rett utenfor min rekke vidde. En lyd som venter på å bli et ord. Hun er så oppslukt av tristheten sin, hun aner ikke hvor synlig den er. Jeg tror jeg forstår henne – et øyeblikk tror jeg det – men så, fra denne tristheten, overrasker hun meg med et kort glimt av besluttsomhet. Til og med mot. Hun ser opp fra gulvet og møter blikket mitt, hun spør: «Er du sint på meg?» Jeg kan ikke forestille meg noen grunn til å være sint på henne. Men jeg er sint på Justin, som får henne til å føle seg så betydningsløs. Det er det lett å se på kroppsspråket hennes. Når hun er sammen med ham, gjør hun seg liten. «Nei,» sier jeg. «Jeg er ikke sint på deg i det hele tatt.» Jeg sier det hun vil høre, men hun stoler ikke på det. Jeg serverer henne de riktige ordene, men hun mistenker at de er fulle av mothaker. Dette er ikke mitt problem; jeg vet det. Jeg er bare her én dag. Jeg kan ikke gjøre noe med noens kjærestetrøbbel. Jeg burde ikke forandre liv. Jeg snur meg bort, tar ut bøkene, lukker skapet. Hun står på samme sted, som naglet fast av den voldsomme og desperate ensomheten i et skjevt kjæresteforhold. «Vil du fremdeles spise lunsj i dag?» spør hun. 12

UNG Hver dag.indd 12

25.07.12 13.31

Det enkleste ville være å si nei. Det gjør jeg ofte: Når jeg kjenner at jeg blir trukket inn i den andre personens liv, flykter jeg i en annen retning. Men det er noe med henne – byene på skoene hennes, glimtet av mot, den unødvendige tristheten – som får meg til å lure på hva det ordet er når det ikke lenger er en lyd. Jeg har tilbrakt år med å møte mennesker uten å kjenne dem, og denne morgenen, akkurat her, med denne jenta, kjenner jeg en liten dragning mot å ville vite. Og i et øyeblikk av enten svakhet eller mot, bestemmer jeg meg for å følge den. Jeg bestemmer meg for å finne ut mer. «Absolutt,» sier jeg. «Lunsj er flott.» Igjen kan jeg lese henne: Svaret mitt var for entusiastisk. Justin er aldri entusiastisk. «Kult nok,» legger jeg til. Hun er lettet. I det minste så lettet som hun tillater seg å være. Det er en veldig vaktsom lettelse. Ved å sjekke minnet finner jeg ut at hun og Justin har vært sammen i over et år. Mer nøyaktig blir det ikke, Justin husker ikke datoen. Hun strekker seg etter hånden min. Jeg er overrasket over hvor godt det kjennes. «Jeg er glad for at du ikke er sint på meg,» sier hun. «Jeg vil bare at alt skal være okay.» Jeg nikker. Er det noe jeg har lært, er det dette: Vi vil alle at alt skal være okay. Vi ønsker oss ikke engang 13

UNG Hver dag.indd 13

25.07.12 13.31

fantastisk eller enestående. Vi er godt fornøyde med okay, for som regel er okay bra nok. Det ringer inn. «Ser deg senere,» sier jeg. Et enkelt lite løfte. Men for Rhiannon betyr det alt. I begynnelsen var det vanskelig å komme seg gjennom dagene uten å skape varige forbindelser og etterlate seg dype inntrykk. Da jeg var yngre, lengtet jeg etter vennskap og nærhet. Jeg ville knytte bånd uten å tenke på hvor raskt og uopprettelig de ville bli revet over. Jeg tok andres liv personlig; Jeg følte at deres venner kunne være mine venner, at deres foreldre kunne være mine foreldre. Men etter en stund måtte jeg slutte med det. Det var for vondt å leve med så mange adskillelser. Jeg er en omstreifer, og det er ensomt, men det gir også en bemerkelsesverdig frihet. Jeg trenger aldri å bli definert av andre mennesker. Jeg føler aldri press fra jevnaldrende eller forventninger fra foreldre. Jeg kan se alle som en del av en helhet og fokusere på helheten istedenfor bare enkeltdelene. Jeg har lært meg å observere mye bedre enn de fleste andre observerer. Jeg er ikke blendet av fortiden eller motivert av fremtiden. Jeg fokuserer på nåtiden, for det er her jeg er dømt til å leve. Jeg lærer. Noen ganger lærer jeg noe jeg allerede har lært i utallige andre klasserom. Noen ganger lærer jeg noe helt nytt. Jeg får informasjon, men mangler kon14

UNG Hver dag.indd 14

25.07.12 13.31

tekst. Jeg må ta i bruk kroppen, ta i bruk hjernen, se hva slags informasjon som ligger der. Og når jeg gjør det, lærer jeg. Kunnskap er det eneste jeg tar med meg når jeg drar. Jeg vet så mye som Justin ikke vet, som han aldri kommer til å få vite. Jeg sitter her i mattetimen, åpner boka hans og skriver ting han aldri har hørt om. Shakespeare og Kerouac og Dickinson. I morgen, eller en annen dag, eller aldri, vil han se disse ordene skrevet med sin egen håndskrift, og han vil ikke ha noen anelse om hvor de kommer fra, eller hva de betyr. Det er den eneste innblandingen jeg tillater meg. Alt annet må gjøres riktig. Rhiannon blir hos meg. Informasjonen om henne. Glimt fra Justins minne. Små ting, som hvordan håret hennes faller, at hun biter negler, besluttsomheten og resignasjonen i stemmen hennes. Tilfeldige ting, jeg ser henne danse med Justins bestefar, etter at han sa han ville danse med en pen jente. Jeg ser henne holde hendene foran øynene under en skummel film, hun titter mellom fing rene og nyter å bli skremt. Dette er de gode minnene. Jeg ser ikke på noen andre. Jeg ser henne bare én gang om morgenen, et kort møte når vi passerer hverandre i gangen mellom første og andre time. Jeg tar meg selv i å smile når hun nærmer seg, og hun smiler tilbake. Så enkelt er det. Enkelt og 15

UNG Hver dag.indd 15

25.07.12 13.31

komplisert, sånn som alle sanne ting egentlig er. Jeg tar meg selv i å se etter henne etter andre time og så igjen etter tredje og fjerde. Jeg har ikke engang kontroll over dette. Jeg vil se henne. Enkelt. Komplisert. Ved lunsjtider er jeg utmattet. Justins kropp er sliten av for lite søvn, og jeg, inni den, er sliten av å være rastløs og av å tenke så mye. Jeg venter på henne ved skapet til Justin. Klokka ringer for første gang. Klokka ringer for andre gang. Ingen Rhiannon. Kanskje det var et annet sted jeg skulle møte henne. Kanskje Justin har glemt hvor de pleier å møtes. I så fall er hun vant til at Justin glemmer. Hun finner meg akkurat idet jeg er i ferd med å gi opp. Det er nesten tomt i gangene, flokkene har passert. Hun stiller seg nærmere enn før. «Hei,» sier jeg. «Hei,» sier hun. Hun venter. Justin er den som tar initiativ. Justin er den som finner ut av ting. Justin bestemmer hva de skal gjøre. Det er deprimerende. Jeg har sett dette for mange ganger. Den uberettigede hengivenheten. Det å holde ut med redselen for at man er sammen med feil person, fordi man er så redd for å være alene. Håpet med et anstrøk av tvil, og tvilen med et anstrøk av håp. Hver gang jeg ser disse følelsene i et ansikt, tynger det meg. Og det er noe i ansiktet til 16

UNG Hver dag.indd 16

25.07.12 13.31

hiannon, noe mer enn alle skuffelsene. Det er en mildR het der. En mildhet som Justin aldri kommer til å sette pris på. Jeg ser det med en gang, men ingen andre gjør det. Jeg legger bøkene mine i skapet. Jeg går bort og legger hånden lett på armen hennes. Jeg vet ikke hva jeg driver med. Jeg vet bare at jeg gjør det. «La oss dra et sted,» sier jeg. «Hvor vil du dra?» Nå er jeg nær nok til å se at øynene hennes er blå. Nå er jeg nær nok til å se at ingen noen gang er nær nok til å se hvor blå øynene hennes er. «Jeg vet ikke,» svarer hun. Jeg tar hånden hennes. «Kom igjen,» sier jeg. Dette er ikke lenger rastløshet – det er uansvarlighet. Først går vi hånd i hånd. Så løper vi hånd i hånd. Vi kjenner den svimlende rusen av å løpe sammen, av å suse gjennom gangene, redusere alt som ikke er oss til et uklart kaos. Vi leker, vi ler. Vi legger bøkene hennes i skapet hennes og så er vi ute av bygningen, ute i luften, ute i den virkelige luften, i den mindre tyngende verdenen med sola og trærne. Jeg bryter reglene når jeg forlater skolen. Jeg bryter reglene når vi setter oss inn i Justins bil. Jeg bryter reglene når jeg starter motoren. «Hvor har du lyst til å dra?» spør jeg igjen. «Si helt ærlig hvor du har mest lyst til å dra.» 17

UNG Hver dag.indd 17

25.07.12 13.31

Jeg er egentlig ikke klar over da hvor mye som avhenger av svaret hennes. Hvis hun sier: Vi drar på kjøpe senteret, vil jeg distansere meg. Hvis hun sier: Ta meg med hjem til deg, vil jeg distansere meg. Hvis hun sier: Faktisk så vil jeg ikke gå glipp av sjette time, vil jeg distansere meg. Og jeg burde distansere meg, jeg burde ikke gjøre dette. Men hun sier: «Jeg vil til havet. Jeg vil at du skal ta meg til havet.» Og jeg kjenner at jeg trekkes med. Det tar oss en time å komme dit. Det er mot slutten av september i Maryland. Bladene på trærne har ikke begynt å endre farge, men man kan se at de har begynt å tenke på det. Det grønne er dempet, falmet. Fargene er rett rundt hjørnet. Jeg lar Rhiannon velge radiokanal. Det overrasker henne, men jeg bryr meg ikke om det. Jeg er lei av bråkete og grovt, og det aner meg at hun også er lei av det. Hun fyller bilen med melodi. En sang jeg kan, og jeg synger med. And if I only could, I’d make a deal with God … Nå går Rhiannon fra å være overrasket til å bli mistenksom. Justin synger aldri. «Hva er det med deg?» spør hun. «Musikk,» sier jeg. «Ha!» 18

UNG Hver dag.indd 18

25.07.12 13.31

ungdomsbokforlegger i New York City, og har skrevet flere bøker for ungdom. HVER DAG er en vakker, nyskapende og innsiktsfull ungdomsroman om det å elske og det å lengte.

hver dag

david levithan jobber som barne- og

levithan

hver dag david levithan Hver dag en ny kropp. Hver dag et nytt liv. Hver dag forelsket i den samme jenta.