RUNE ERAKER Fortell verden om oss Om frihetsberøvelse og menneskeverd
Med tekster av Linda Hove Strand
Innhold Den torturerte kroppen: Filippinene 2016 | side 7–19 Mennesker som ikke finnes: Haiti og Den Dominikanske republikk 2013 | side 21–41 Dødens venterom: USA 2017 | side 43–49 Etterlatt i ruinene: Syria 2018 | side 51–69 Når kroppen ikke er din egen: El Salvador 2015 | side 71–83 Frihetens eksiltilværelse: India 2017 | side 85–99 Bare ved å tre ut av mørket, kan vi anerkjenne smerten din: Nicaragua 2005, El Salvador 2015, Guatemala 2004, Filippinene 2016, Rwanda 1996, Haiti 2000 | side 101–125 Fortell verden om oss: Colombia 2001/2017 | side 127–139 Varsleren er ingens venn: Russland 2017 | side 141–145 De fryktløse: Myanmar 2016 | side 147–159 Kneblet, men ikke tause: Tyrkia 2016 | side 161–169 Kjærlighet i det skjulte: Russland 2016 | side 171–179 Kroppen er det farligste du har: Kenya 2015 | side 181–187 Et demokrati dømmes til døden: Egypt 2012 | side 189–203 Makt og motmakt: Honduras 2009 | side 205–211 De kommer om natta: Kenya 2015 | side 213–223 Forlatt i norske fengsler: Norge 2018 | side 225–231
H
an ga meg papirlappen gjennom gitteret til isolasjonscella. Vakten som fulgte meg rundt i fengslet i Bogotá for politiske fanger hadde snudd seg bort et øye blikk. Der stod bare én setning, ingen navn: «Fortell verden om oss». Året var 2001. Gjennom nesten halvannet tiår skulle bønnen fra denne ukjente politiske fangen i Colombia, som jeg fikk tatt dette ene bildet av, ikke gi meg fred. For hans, og for de mange tusener av fanger rundt i verden som råtner i en celle og glemmes av verden, måtte jeg gjøre noe med uroen over å ha sett så mange av dem uten å ta tak i det. Det ble kimen til dette prosjektet. I 2001 hadde jeg skildret konflikten mellom den venstreorienterte opprørsbevegelsen FARC og regjeringen i Bogotá. Først i 2014 resul terte den indre uroen min i igangsettelsen av et prosjekt som skulle vare i fire år og som fokuserer på frihetsberøvelse og menneskeverd. Boken handler om menneskene jeg har møtt i løpet av disse årene. De som på en eller annen måte er fanget, isolert, torturert, overkjørt og dømt. I ytterste konsekvens til døden. For det de tror på. Fordi de ble rammet av urimelige lover, av fordommer, av realpolitikk, av regimer, av vold, av religion, av utslettelse. Dette prosjektet handler også om styrke. Om tåleevne, utholdenhet og verdighet. Og om de som tar opp kampen mot uretten. Kjente personer som Edward Snowden og H.H. Dalai Lama. Men også ukjente aktivister som advokaten David Muhuthu i slummene i Nairobi. Og Ko Saw, som etter 19 år i fengsel som politisk fange ikke kunne komme fort nok i gang med arbeidet for de som ennå sitter innesperret i de beryktede fengslene i Myanmar. Uroen min har ikke gitt seg. Det er så mange flere som skulle vært bragt fram i lyset. Rune Eraker Nesodden, september 2018
Mennesker som ikke finnes
Haiti og Den Dominikanske republikk 2013
Demonstrasjoner i Port-au-Prince til støtte for de mer enn 200 000 menneskene med haitiansk opprinnelse i Den Dominikanske Republikk som over natten den høsten mistet sitt statsborgerskap i nabolandet.
I flere generasjoner har arbeiderne, som opprinnelig kom fra Haiti, levd her i nabolandet Den Dominikanske Republikk og arbeidet pĂĽ sukkerplantasjene.
Hårklippen og livet går sin vante gang på batayen, navnet på arbeidsleirene bygget for over 80 år siden for å huse sukker plantasjearbeiderne. Men framtiden til disse arbeiderne har med ett blitt svært usikker.
I batayen Papita bor Marietella og mannen Edvardo med sine seks barn. Døtrene, Sarha og Rosa, har begge fått barn for en måned siden. Bestefar holder en av de nyfødte i armene. Hun er født uten statsborgerskap.
Kroppsvasken må tas i et stort kar i friluft. Husene på batayen Papita er i likhet med mange av de andre batayene 80-90 år gamle og har hverken vann eller strøm innlagt.