Beleiringen
101596 GRMAT Beleiringen 110101.indd 1
23.08.11 11.15
101596 GRMAT Beleiringen 110101.indd 2
23.08.11 11.15
Helen Dunmore
Beleiringen Oversatt av Guro Dimmen
For l age t Pr ess
101596 GRMAT Beleiringen 110101.indd 3
23.08.11 11.15
Beleiringen Copyright © 2001 by Helen Dunmore
Published by agreement with A.P. Watt Ltd. Originaltittel: The Siege
Norsk utgave: © Forlaget Press 2011
1. utgave, 1. opplag 2011
Omslag: Johanne Hjorthol Sats: Laboremus Oslo AS
Boken er satt med Adobe Caslon Pro 11/15 pkt Papir: 80 g Norbook Cream 1.6
Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige Utgivelsen er støttet av EUs kulturprogram (2007–2013)
ISBN 978-82-7547-478-8 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med
Åndsverkloven eller avtalen om kopiering med KOPINOR,
interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.
Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningskrav
og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo, Norge
www.forlagetpress.no
101596 GRMAT Beleiringen 110101.indd 4
23.08.11 11.15
Til Ros Cuthbert
101596 GRMAT Beleiringen 110101.indd 5
23.08.11 11.15
101596 GRMAT Beleiringen 110101.indd 6
23.08.11 11.15
Marinekommandoen
Sk1 Ia 1601/41g.Kdos.Chefs
Berlin
Topphemmelig
29. sept. 1941
Ad: Leningrads fremtid
… Der Führer har besluttet å slette Leningrad fra jordens overflate. Denne store byens videre eksistens er ikke av interesse så snart Sovjetrussland er beseiret. Finland har gitt uttrykk for en lignende mangel på interesse for denne byen ved landets nye grense. Marinens opprinnelige krav om at skipsverftet, havnen og andre
installasjoner av vesentlig interesse for marinen skal sikres, er lagt frem for Hærens Overkommando. Tatt i betraktning basisprinsippene ved operasjonen mot Leningrad kan kravet imidlertid ikke imøtekommes. Intensjonen er å omringe byen og jevne den med jorden ved hjelp av
bombardementer fra ulike typer artilleri, samt vedvarende flyangrep.
Anmodninger om en overdragelse av byen, avstedkommet av situasjo-
nen innenfor, skal avslås, ettersom problemer tilknyttet innbyggernes overlevelse og mattilførsel er noe vi ikke kan eller burde løse. I denne krigen om overlevelse har vi ingen interesse av å holde liv i selv en del av den store byens populasjon … Marinekommandoen
7
101596 GRMAT Beleiringen 110101.indd 7
23.08.11 11.15
Helen Dunmore
[Fra Der Führers direktiver og andre direktiver på toppnivå innenfor Tysklands hær 1939–1941. Den opprinnelige amerikanske militæroversettelsen fra tysk befinner seg på Naval War College, R.I., USA. Takk til Militärgeschichtliches Forschungsamt, Potsdam, Tyskland.]
101596 GRMAT Beleiringen 110101.indd 8
23.08.11 11.15
I Juni 1941
K
lokken er halv elleve om kvelden, men dagslyset gløder fortsatt gjennom bladene på limetreet. De er så grønne at det er som en hallusinasjon av den sommeren alle nesten hadde gitt opp å vente på. Bladene er friske og myke. Det er som å ta på babyhud. Våren var sen, mørk og nølende, som om den klynget seg til vinterens skjørter. Men sånn er det her i Leningrad. Under trærne ved marinens hovedkvarter dannet det seg innsjøer av gjørmete, grå is. Det var issørpe overalt, og en rå, skitten vind blåste over Neva. Det kom frost, så tøvær, og så frøs det på igjen. I måned etter måned satt isfiskerne bøyd over hullene de hadde boret i isen. Hele vinteren satt de der med hodet ned mellom skuldrene. Og så, akkurat da det begynte å se ut som om sommeren hadde glemt Leningrad i år, forandret alt seg. Isklumper brøt seg løs fra de sammenpressede massene rundt Strelka. Måkene satt på isflakene og pusset fjærene mens strømninger feide dem under broene, nedover den stadig bredere Neva, mot havet. Elven var breddfull og fløt raskt, og en frisk bris pisket opp bølgene og fikk dem til å glitre så sterkt at det stakk en i øynene. Alt som hadde vært urokkelig, smuldret nå opp, rev seg løs og fløt bort. Folk lente seg mot brystvernet på Dvortsovij-broen og så isflakene gynge forbi under buen. Deres vinterverden var i ferd med å gå i oppløsning. De ønsket selvfølgelig våren, selvfølgelig ønsket de våren, mer enn noe annet. De lengtet etter solen med hver pore i huden. 9
101596 GRMAT Beleiringen 110101.indd 9
23.08.11 11.15
Helen Dunmore Men våren gjør også vondt. Hvis våren kan komme, hvis ting kan
være på en annen måte, hvordan orket du da den tilværelsen du hadde? Det er en vanskelig tid. Du kan ikke stole på noen, ikke engang deg selv. Forskremte menn og kvinner piler av gårde i den støvete vinden. Peters store bygninger ruver over dem i all sin knusende prakt. I en slik tid virker veiene for brede. Så lang tid det tar å kjempe seg over Peters plasser, så synlig du er. Ja, for du er et mål, og du vet ikke hvem som holder øye med deg. Så mange forsvinninger, så stor redsel. Svarte varebiler kjører rundt i gatene. Du lytter etter lyden av motorene deres, hjertet ditt hamrer, og du blir nesten kvalt da en varebil sakker av på farten. Men denne gangen kjører den forbi. Den stopper opp utenfor inngangen til en annen bygård. Du hører bildørenes metalliske klang og kjenner, skamfullt nok, en lettelsens svette bryte ut. Denne gangen sitter det en annen stakkar i bilen. Våren kledde alt nakent. Den avduket den grå, trøtte huden til alle over tretti. Den lyste opp lepper preget av sorg og rynker som drar hardt i munnvikene. Men limetreets nakne greiner fikk nytt liv av sollyset og fuglesangen. Og fuglene tvilte ikke et sekund. De sang sin sang av full hals og med stor selvsikkerhet ut i den stivfrosne verdenen. De visste at vinteren var over. Nå er det juni, og natten er flyktig som et vingeslag. En time med gule
stjerner på en himmel som aldri blir mørkere enn en dyp, bløt blåfarge. Ingen sover. Folk strømmer ut av kafeene og vandrer gatelangs uten å bry seg om hvor de går, så lenge de kan løfte ansiktet og drikke av lyset. Det har vært mørkt i så mange måneder. En rad unge menn står arm i arm, morske av anstrengelsen med å holde seg på beina, og svaier på hjørnet av Universitetskaja og Løytnant Schmidt-broen. De vil ikke hjem. De orker ikke tanken på å skilles fra hverandre. De skal spasere, det er det de skal. De skal spasere fra den ene siden av byen til den andre, fra den ene øya til den andre, over steinbroer og glitrende vann. 10
101596 GRMAT Beleiringen 110101.indd 10
23.08.11 11.15
Beleiringen Det er netter som denne som knytter hver generasjon Leningrad-
borgere til sin by. Disse nettene er deres dåp. Sommerlyset skal flomme over hver eneste lille stein i Leningrad, og det skal strømme inn i hver celle av deres kropp. I sollyset klokken tre om morgenen skal de befinne seg i en eller annen bakgate med små trehus, milevis fra alt. En katt skal slikke potene sine i en døråpning, og et limetre med knallgrønne blader skal henge over et høyt tregjerde, og en gammel kvinne skal ta seg nedover gaten med en liten bukett sjasmin festet til jakken. Hver blomst skal være like hvit og klar som en stjerne mot det loslitte grå. Og hun skal smile til de unge mennene som om hun var bestemoren deres. Hun skal ikke ha noe imot deres beruselse, deres hoiing og sang. For hun skjønner hva de føler. Uansett hvor gammel man er, kan man ikke holde seg inne en natt som denne. De hvite nettenes løfter og sorgløshet vekkes til live igjen. Peters isdekkede, blodige sumpmarker bærer byen som en svane. Svanens vinger er fremdeles foldet, men de dirrer i sommerlyset, flytter på seg og gjør seg klare til å fly. Mørket berører dem knapt. Vinden hvisker mykt. Vannet skvulper under midnattens broer. Og plutselig vet du at det ikke finnes noen større lykke enn å være her, selv når du er så gammel at du ikke orker å gå. Du lener deg ut av vinduet i leiligheten med stive ledd og sviktende krefter, lener deg ut over byen du vet kommer til å overleve deg. Men Anna er ikke i Leningrad i natt. Hun er ute på landsbygda, i
datsjaen, bare sammen med faren og Kolja. Hun hører ikke hjemme blant studentene som feirer vel overstått eksamen. Hun kjenner ikke til vitsene deres lenger, vet ikke hvilke bøker de leser. Hennes by er dagslysets by, full av trikker og overarbeidede mødre som haster hjem fra arbeidet, til matkøen, til kjøkkenet og så tilbake igjen. De hvite nettene vekker til live for mange lengsler. Det er Annas plikt å knuse dem. Hun har ansvaret for fem år gamle Kolja, hun har jobben sin i barnehagen, og hun har sine andre forpliktelser. Det 11
101596 GRMAT Beleiringen 110101.indd 11
23.08.11 11.15
Helen Dunmore
gagner henne ikke å drømme om studentlivet. Hun kommer aldri til å tilbringe lange dager i atelieret, trene kropp og sjel ved håndens bevegelser over papir. Det har ingen hensikt å minnes hvordan det var å være sytten, for bare seks år siden, da hun hadde ett år igjen på skolen og satt rundt et bord nede på Europa sammen med en stor gruppe venner. De hadde sittet tett i tett og ledd og snakket så høyt at man nesten ikke kunne høre hva de andre sa. Ordene hadde ikke spilt noen rolle. Lyden av lykke betydde alt, og varmen fra en annens arm som lå inntil din. Det hadde luktet solbrent hud, kaffe, sigaretter og ringblomst. Ikke tenk på det. Nå er hun i datsjaen, og hun lener seg ut av vinduet og hviler albuene mot det varme, sølvgrå treverket. Det er helt stille. Bak henne sover Kolja i sprinkelsengen. De har et soverom delt i to med plater av kryssfinér. Halvparten tilhører faren, den andre halvparten er Annas og Koljas. Nede åpner stuen seg ut mot verandaen. Alle lydene ljomer i datsjaens treskall. Men å ha en datsja i det hele tatt er luksus. Faren hennes kommer aldri til å kvalifisere for en datsja i skribentkolonien, men de har greid å holde fast på dette lille stedet som en gang tilhørte Annas bestemor. De drar hit så ofte de kan om sommeren, så snart byen blir tom for luft og full av støv. Da setter Anna seg på den dyrebare, nedslitte sykkelen som tilhørte hennes mor, med Kolja bundet fast til setet bak henne. Anna tilbereder mesteparten av maten ute på verandaen. Hun skjærer løk, knar deig til kjøttpaier, skreller poteter, lager pølser. Hun lager til og med syltetøy på den lille oljekomfyren der ute. I løpet av sommeren bygger Anna opp et matlager for vinteren. Hun underviser Sokolov-barna i grammatikk og håndskrift og tar betalt i honning, krukker med gåsefett og geitost. Hun tørker sopp og lager syltetøy og geleer av bærene hun og Kolja plukker. Tyttebær, blåbær, bringebær, bjørnebær og markjordbær. Hun kjøper en drikk laget av gjæret bjørkesevje som er fullpakket av vitaminer og skal være spesielt bra for astmatiske barn som Kolja. Rødkålen skal marineres, løken 12
101596 GRMAT Beleiringen 110101.indd 12
23.08.11 11.15
Beleiringen
knyttes til remser, hvitløken flettes, bønnene legges i saltlake, potetene børstes rene for jord, sorteres og fraktes tilbake til leiligheten sekk for sekk, spent fast bakpå sykkelen hennes. Man må være forsiktig med potetene. De får lettere skader enn man skulle tro, og da holder de seg ikke. Anna vet ikke hvordan de skulle ha kommet seg gjennom de forrige to vintrene uten avlingene fra datsjaen. Ikke bare er det konstant matmangel i byen, faren hennes får heller ikke utgitt det han skriver. Han overlever med å oversette, men selv disse oppdragene står i fare for å tørke ut. Redaktørene har sine egne familier å tenke på. Farens nesten helt perfekte fransk og tysk er farlige fortrinn nå. Han kan ikke noe for at han snakker som en som har tilbrakt tid i utlandet. Et år i Heidelberg i 1912, en sommer i Lausanne. Han kan lett bli innkalt til forhør som «en person med utenlandske kontakter». Faren hennes ville gjerne ta det med et smil den første gangen en av historiene hans ble refusert. Han ble bedt om å stille foran en tidsskriftkomité, og her ble historiens mangler lagt frem for ham. De sa at han var pessimistisk i tonen, at han åpenbart ikke hadde tilegnet seg eller reflektert over prinsippene i Stalins tale den første desember 1935: «Livet har blitt bedre, kamerater, livet har blitt muntrere.» «Det virker ikke som om personene gjør fremskritt i historien din, Mikhail Iljitsj! Å publisere dette hadde ikke forbedret ditt ry, men snarere skadet det.» «Vi var egentlig overrasket over at du sendte inn dette, Mikhail Iljitsj,» sa formannen for komiteen. «Vi prøver å være forståelsesfulle, men her er det umulig, det skjønner du sikkert.» Med dette slengte han manuset på bordet med forsiden ned, lett overbærende og spøkefullt, som om en skolegutt hadde sendt inn sine utgytelser til et ledende litterært magasin og forventet at de ble utgitt. «Nei, slikt kan vi ikke ha!» Han blunket til Mikhail, forsøkte å få ham til å se det komiske i situasjonen. De andre medlemmene av komiteen kikket ned i journalene sine eller lekte med en penn. Ansiktene deres var mørke av den motviljen man føler overfor dem man vet man sårer. 13
101596 GRMAT Beleiringen 110101.indd 13
23.08.11 11.15
Helen Dunmore Mikhail betraktet de velkjente ansiktene. Blodet strømmet varmt
under huden hans. Lå skammen i ham selv, der han sto med det uøns kede manuset, ute av stand til å akseptere kritikken fra sine samtidige? Det var som om hele rommet var fylt av skam. Til og med historien hans var tilsmusset av den. «Nei,» mumlet han, «jeg burde aldri ha sendt den inn.» «Net-topp,» sa formannen og reiste seg. «Men tillat meg, min kjære Mikhail Iljitsj, å si at jeg alltid har vært en beundrer av ditt arbeid. Alt du trenger er litt …» fingrene hans indikerte tilpasninger, «… litt mindre tungsinn. Det er ikke det folk vil ha nå for tiden. Det er ikke det vi er for.» Han smilte, blottet hvite, sterke tenner i sunne gommer. Rommet oste av overensstemmelse. Rommet visste hva folk ville ha nå for tiden. Mikhail fortsatte å sende inn historier, men de ble alltid refusert. En kveld dukket en kollega fra Forfatterforeningen opp i leiligheten. «Ikke send inn noe akkurat nå. Det er til ditt eget beste, Mikhail Iljitsj.» «Jeg skriver slik jeg alltid skriver.» «Ja, nettopp. Det er nettopp det. Skjønner du det ikke? Vi må alle tilpasse oss.» «Historiene er gode.» «Herregud, hva har det med saken å gjøre?» På vei ut stoppet han opp et øyeblikk. Han ventet på noe, men Mikhail skjønte ikke hva det var. Etter at mannen hadde gått, demret det for ham. Han hadde ønsket en takk. Han hadde tatt en risiko. Han hadde forsøkt å hjelpe. Ikke mange gjorde det nå for tiden, det var for farlig. Hvert menneske som ble tatt inn til forhør, kunne dra med seg hundre andre. «Hvem var i rommet sammen med deg da dette skjedde? Vi vil ha navn. Skriv dem ned her.» «Jeg får heller legge det i skuffen,» pleide Annas far å si da han finskrev det endelige utkastet til en ny historie. Han brukte bare noen få fingrer. Han hadde aldri lært seg å skrive ordentlig på maskin. 14
101596 GRMAT Beleiringen 110101.indd 14
23.08.11 11.15
Beleiringen Da Vera var i live, var det hun som hadde finskrevet alt for ham.
«Vi får la skuffen lese det. Ja ja, Anna, så var jeg hensatt til ungdommen igjen. Nok en gang produserer jeg sludder ingen vil trykke. Folk betaler gode penger for foryngelseskurer. Kanskje jeg kunne selge hemmeligheten min.» Hans forsøk på å spøke det bort fikk det til å krympe seg i henne. Alt dette forandrer ham, måned for måned. Det tærer på ham innenfra. Nå går han til og med på en annen måte. Anna kommer ikke på hva alt dette minner henne om, men så en dag da hun er på jobb og ser lille Serjozja gjemme seg bak søppelkassene når en gjeng store gutter begynner å rase rundt på lekeplassen og veive med armene mens de brøler og løper folk over ende, skjønner hun at det er gjengen det handler om. Det er de som teller. Serjozja kryper sammen inntil veggen. I barnehagen lar dette seg fikse. Der kan man løse opp gjengen. Der kan man legge armene om lille Serjozja. For der, i hennes lille verden inni en verden, henger ting fremdeles sammen. Men så kommer sjefen, Jelizaveta Antonovna, med de siste direktivene i hånden og med blikket festet på teksten. Hun må finne den riktige linjen. Hun må ikke trå feil. Jelizaveta Antonovna ser ikke engang barna. Hun er også redd. Sjefene er redde nå. Hvordan skal hun tolke direktivet? Hvis hun misforstår det, hvem kommer da til å angi henne? Annas far går fremdeles til Forfatterhuset på Ulitsa Vojnova, men ikke like ofte som før, selv om han som medlem av Sovjetunionens Forfatterforening har krav på å spise der hver dag. «Jeg føler ikke for det i dag, Anna,» sier han. «Og dessuten må jeg skrive om disse to siste sidene.» En natt hadde han en drøm. Han drømte at han lå i sengen, og at noen la en hånd over munnen og nesen hans. En fast, kjøttfull, velfødd hånd. Fingrene var tykke og glatte, og de klemte sammen neseborene til han ikke klarte å puste. 15
101596 GRMAT Beleiringen 110101.indd 15
23.08.11 11.15
Helen Dunmore
«Hva gjorde du?» «Jeg vred hodet fra side til side og prøvde å riste ham av meg, men han presset bare hardere. Og så …» «Og så?» «Så bet jeg ham i hånden. Jeg kunne kjenne smaken av blod.» «Hvem var det sin hånd?» Han hvisket ut i det redde rommet der de to var alene: «Koba1.» Anna sa ikke noe. Hun visste at det kom mer. «Så våknet jeg. Jeg kikket i speilet og så at jeg hadde merker i ansiktet. Skitne fingeravtrykk. Jeg prøvde å tørke dem bort, men fikk dem ikke av. Jeg fylte en bolle med vann og dyppet hodet i den, og da jeg så meg i speilet igjen med vannet strømmende nedover ansiktet, var merkene der fortsatt.» Han ser på henne. Hun forventer nesten å se fingeravtrykkene stige til overflaten og bli synlige på huden hans. Men hun ser ingenting. «Det var bare en drøm.» «Jeg vet det.» Han slynger det ut. Nok en gang har hun konstatert det åpenbare og ikke tenkt før hun snakker. «Et mareritt,» sier Anna. «Ikke lukk døren.» «Nei, jeg lar den stå åpen.» Faren hennes har alltid vært redd for stengte dører. Han var redd for å bli fanget i en heis, derfor tok han alltid trappen. Når de gikk på kino, måtte han sitte i nærheten av utgangen. Farens inntekt er nede i en femtedel av det den var for tre år siden. Anna har utvidet grønnsaksåkeren ved datsjaen litt hver sommer. Nå har hun gravd opp alle blomsterbedene, bortsett fra morens tre rosebusker. Tre rosebusker med fløyelsaktige, mørkerøde roser som åpner seg hjelpeløst på vidt gap og sprer sin parfyme. Moren pleide å pakke strå 1. Et klengenavn for Stalin.
16
101596 GRMAT Beleiringen 110101.indd 16
23.08.11 11.15
Beleiringen
og sekkelerret rundt dem før vinteren kom, og surre dem inn med hyssing. Anna kan se henne for seg nå: De raske, dyktige fingrene hennes, måten hun børstet jorden av knærne sine på idet hun reiste seg. Sånn, så var det gjort for vinteren. Rart hvor lett dette minnet kommer tilbake, når det finnes så mange store, blanke flater, tidspunkt da det er som om Annas mor overhodet ikke eksisterte. Men hun eksisterte. Husk det. Anna og sleden. Lille Anna på sleden for lenge siden. Mamma hadde
vært like glad i å kjøre slede som Anna. De hadde pleid å dra ut, de to, mens Annas far jobbet. Han kunne nok ha tenkt seg å bli med dem, men han hadde frister å overholde. Der hun gikk gjennom snøen med den røde sleden humpende etter seg, skulle Anna ønske at alle hun kjente kunne se den nydelige sleden hun hadde. Det var malt sirkler av grønt og gull over det elegante knallrøde. Tauet var nytt, og Anna fikk lov til å dra sleden selv. Moren bøyde seg ned og løftet opp Anna når snøen nådde henne til over støvlekanten. Da hun satte henne ned igjen, plukket Anna opp det tykke, nye tauet. Nærmere parken ble de stoppet av noen. Hun sto så nær dem at Anna kunne lukte den røykaktige parfymen hennes. Støvlene hadde skinnende sølvspenner på siden, og Anna ville bare ta på dem. «Som hun har vokst! Hvordan går det med dere, Vera?» «Det går bra med oss,» sa Vera. Hånden hennes klemte hardt om Annas. Det var stille et øyeblikk, men Vera satte ikke flere ord på det. «Jeg har ikke sett Misha på flere uker – han er vel ikke syk, håper jeg?» Morens stemme var like stø. «Han har det utmerket, Marina etrovna. Vi har det utmerket alle sammen. Ha meg unnskyldt, Anna P burde ikke stå så lenge i kulden …» «Selvfølgelig.» Da Anna snudde seg, sto hun der fremdeles. Hun hadde ikke flyttet på seg, og ingen sa adjø. 17
101596 GRMAT Beleiringen 110101.indd 17
23.08.11 11.15
Helen Dunmore Da de hadde rundet hjørnet, stoppet moren hennes opp og plasserte
Anna forsiktig på sleden. Hun viklet sjalet rundt Anna på den vanlige
måten og forsikret seg om at hele brystet hennes var dekket. Men plutselig forandret hun seg, plutselig gjorde hun noe nytt. Hun knelte i snøen foran sleden, grep Anna og trakk henne inntil seg. Hun presset henne tett, tett inntil seg, slik at Anna følte kulden fra morens kinn brenne henne. «Mamma, det gjør vondt.» Moren løsnet grepet. Anna så ansiktet hennes tett inntil sitt eget. «Mamma, går det bra med deg?» Moren reiste seg og børstet snø av frakken. «Det går bra med meg. Ikke tenk på det, Anna.» Anna sa ingenting, dyttet bare inn endene av sjalet som moren hadde glemt. Hun kikket opp og så at morens ansikt var stivt av sinne. Hun trommet fingrene mot tauet og stirret oppover gaten som om hun helt hadde glemt Anna. «Mamma?» «Hva?» «Kan vi dra?» «Vil du dra hjem igjen?» «Jeg fryser, mamma.» «Unnskyld. Jeg tenkte på noe på jobben. Kom, så drar vi. Hold deg fast, Anna.» Hvor gammel var hun da? Fem, seks? Hele den våren og sommeren hadde det hengt noe i luften, som torden. Anna våknet om natten og kunne høre stemmer som flerret mørket. Da ferien begynte, tok moren med seg Anna ut til datsjaen. Faren ble ikke med dem. Han hadde ting å gjøre i Leningrad. «Jeg har for mye jobb, Anna. Jeg skulle gjerne vært med, men …» Moren hennes hadde to uker ferie, og Anna var sammen med henne hvert eneste øyeblikk av den tiden. Det kom ingen på besøk. Moren var bare Annas. Om morgenen spiste de frokost på verandaen, og 18
101596 GRMAT Beleiringen 110101.indd 18
23.08.11 11.15
Beleiringen Anna la en sukkerbit i munnen og sugde på den før hun drakk te, ak-
kurat som moren. Moren leste mens Anna klippet ut papirdukker og malte klærne deres. Noen ganger hadde det rukket å bli varmt og midt på dagen før de kledde på seg. Leker og papirbiter lå utover verandaen der Anna hadde forlatt dem, og to dager senere lå de der fortsatt. Det var ikke et eneste vindpust i luften. Moren satt på verandaen og strakte de nakne føttene inn i solen og leste for Anna. Føttene hennes var slitne og klumpete, men hun strakte på dem som en danserinne. «Har du danset noen gang, mamma?» «Ja visst.» «Med pappa?» «Faren din har aldri likt å danse.» «Vis meg hvordan man gjør det.» «Ikke nå, Anna, nå leser jeg for deg.» De sov i samme seng. Anna pleide å rulle rundt og gripe morens midje mens hun lot som om hun sov slik at moren ikke skulle bli sint på henne. Hun pleide å si med en søvnig, akkurat våken-stemme: «Mamma?» «Hysj. Sov nå. Det er sent.» Men moren skjøv ikke Anna bort. I leiligheten deres i Leningrad var det ikke plass til Anna i foreldrenes seng. Her knaket det i den gamle jernsengen når moren snudde seg for å sove, med Anna krøllet inntil ryggen, og med Annas arm om midjen. «Går det bra med deg, min lille due? Sov nå.» «Jeg liker at du kaller meg lille due.» Anna våknet midt på natten. Og der var morens skulder, varm og bred. Hun lå vendt bort fra Anna. Anna beveget munnen over morens rygg. Hun slikket morens hud og luktet på den. Den luktet ganske annerledes der hun hadde slikket den. Moren hennes smakte godt. Anna svømte oppover morens kropp til munnen hennes lå mot den myke, kremaktige huden bak skulderen hennes. Hun åpnet munnen 19
101596 GRMAT Beleiringen 110101.indd 19
23.08.11 11.15
Helen Dunmore
og uten å vite hva hun hadde tenkt å gjøre, bet hun til. Moren kvapp til og ristet av seg Anna. Men hun våknet ikke. Anna ville at hun skulle våkne. Hun åpnet munnen og laget en gråtelyd, og så begynte hun å gråte. Moren satte seg opp og tente vokslyset på nattbordet. «Anna, hva er det?» Morens flette svingte frem og strøk over Annas ansikt. «Er du syk?» Anna husker ikke mer. Moren var seg selv igjen, rolig og ansvarlig. Det var som et værskifte. Anna sovnet igjen, på sin egen side av sengen. Neste morgen, før Anna engang hadde våknet, hadde moren plukket opp alle lekene, kastet de døde blomstene og lagt forskningspapirene i en stabel på bordet. «Vi drar tilbake i morgen,» sa moren. I Leningrad delte foreldrene hennes soverom igjen. Hver natt sovnet Anna i sprinkelsengen inne på foreldrenes rom, og så flyttet de henne inn på stuen når de gikk og la seg. Men noen morgener når hun våknet, lå faren hennes og sov tullet inn i et teppe ved siden av henne på skinnsofaen. Tordenen buldret og rumlet, men langt unna, så hun knapt kunne høre den lenger. Den sommeren i datsjaen slipper ikke taket i Anna. Den fortsetter
å utspille seg i hodet hennes. For atten år siden. Kanskje den eneste gangen moren åpnet seg og skapte et bånd til Anna, fordi hun trengte henne. Men i årene etterpå ble ingenting sagt. Og Anna skulle aldri være så nær sin mor igjen som disse sommernettene, da hun lå og lyttet etter morens pust. «Du kommer vel aldri til å dø, gjør du, mamma?» «En dag gjør jeg det,» sa moren på sin vanlige klare, alvorlige måte. «Men ikke før du er i stand til å leve uten meg.» «Jeg kommer aldri til å være i stand til å leve uten deg.» «Selvfølgelig gjør du det. Du tror det ikke nå, men det gjør du.» Tenkte Vera på dette da hun faktisk døde? Det var en postpartum blødning, og verken Anna eller faren var til 20
101596 GRMAT Beleiringen 110101.indd 20
23.08.11 11.15
Beleiringen
stede. Vera var bevisstløs og hadde allerede hatt et hjerteinfarkt da de ankom. Hun hadde hele tiden vært så praktisk med hensyn til graviditeten. Praktisk, realistisk og spøkefull overfor kollegaene som ertet henne fordi hun hadde gått i fella. Vera, som skrev alt ned i den lille svarte almanakken sin, og som aldri glemte en avtale. Der sto hun i gravidekittelen sin og smilte av ertingen. Hun sa, pussig nok: «Ja ja, ingen av oss er udødelige.» «Udødelige?» «Nei, det var vel ikke det jeg mente? Hva er det det heter?» «Ufeilbarlige?» «Ja, det var det.» Kollegaene hennes lo sammen med henne. Vera prøvde aldri å gi inntrykk av at hun visste alt, og det var tiltalende. De hadde en mistanke om at hun kanskje hadde ønsket seg denne i siste liten-babyen nå som Anna hadde blitt sytten. Vera var jo flink med de yngre medlemmene i teamet. Hun var alltid oppmuntrende, tok seg alltid tid, hadde evnen til å lære folk ting uten at de merket det, og mistet aldri besinnelsen når de gjorde feil. Men Anna visste at det ikke var moren hennes som hadde ønsket denne babyen. Hun var førti da hun ble gravid, snart førtien. Hun var ekspert på feltet sitt og hadde begynt å reise og forelese i Moskva, Odessa, Kiev. «Skal du dra bort igjen?» spurte faren. «Det er bare fem dager, Misha. Du visste om det. Turen har vært planlagt siden august i fjor. Det står i kalenderen.» «Du er aldri hjemme lenger.» «Anna er gammel nok nå.» «Er det det eneste du tenker på?» Vera fikk mørke ringer under øynene. Anklene hennes svulmet så voldsomt opp at remmene i sandalene gravde seg ned i den bleke, oppsvulmede huden. Babyen skulle komme mot slutten av sommeren. 21
101596 GRMAT Beleiringen 110101.indd 21
23.08.11 11.15
Helen Dunmore
«Gå og legg deg, mamma. Jeg kan lage mat.» «Nei, det er greit, Anna, jeg kan gjøre det. Jeg må bare avslutte dette først.» Arbeidet fortsatte som før. Vera skrev på et foredrag hun skulle holde på en konferanse i Kiev tre måneder etter at babyen var født. Ingenting skulle forandre seg, sa hun til kollegaene på telefonen. Hun skulle utføre sine plikter. Da blikket hennes møtte Mishas på den andre siden av rommet, stirret hun ham i senk. Koljas fødsel gikk lett, og etterpå virket alt helt fint. Han var en stor baby, et sterkt, flott barn, sa de til henne, og de slo ham under hælene for å få ham til å gråte. Vera satte seg opp og tok imot babyen. En sykepleier fortalte Anna om det etterpå. «Jeg vil vite hva som skjedde,» sa Anna. «Ikke hopp over noe fordi dere tror det kommer til å gjøre meg oppbrakt.» Sykepleieren så på henne, redd. «Hva er det?» «Det er bare det at du høres akkurat ut som din mor.» Anna ristet av seg dette. Ikke tenk på det nå, tenk på det senere. «Fortsett, er du snill. Fortell meg hva som skjedde.» Hun hadde hatt problemer med å kvitte seg med morkaken. Like etterpå, før Veras livmor hadde trukket seg skikkelig sammen, oppsto det en nødssituasjon på avdelingen ved siden av. Det var et navlestrengsfremfall. De måtte etterlate Vera til seg selv noen ganske få minutter. «Det var bare snakk om et par minutter, Anna Mikhajlovna, ikke mer enn sju. Det sverger jeg på.» Vera hadde neppe blitt redd da hun løftet på lakenet og så alt blodet, selv om hun visste hva blødningen betydde. Dette var hennes verden, sykehusverdenen. Hun hadde sikkert gjettet hva som hadde skjedd. Deler av morkaken hadde ikke blitt støtt ut. Nå ville hun fortsette å blø til den kunne fjernes. Situasjonen var presserende, men ikke farlig. Hun ringte i en klokke ved siden av sengen. En sykepleier kom. Vera sa med rolig stemme: «Jeg tror jeg blør.» 22
101596 GRMAT Beleiringen 110101.indd 22
23.08.11 11.15
Beleiringen
«Var det akkurat det hun sa?» «Ja, for det var jeg som kom. Det var det hun sa.» Da var Vera redd. Hun sa «jeg tror» når hun var helt sikker på noe. Eller kanskje hun ikke ville skremme sykepleieren. Sykepleieren løftet opp lakenet, kikket og sa: «Ikke noe problem. Det går bra», og så løp hun, og føttene hennes smalt i gulvet hele veien nedover korridoren. Så kom det en metalltrilleseng og portører som løftet Vera opp på den. Sykepleieren løp ved siden av trillesengen der de skranglet seg nedover korridoren mot heisen. Vera sa at hun følte seg svimmel, og så lukket hun øynene. Og så? Så var det bare den rene, slitte sykehusveggen og den lukkede døren. Anna kan ikke bli med moren noe lenger. Og så var det faren, som knelte ved Veras seng med hendene over ansiktet. Anna tok på morens myke, varme kinn, men det måpende ansiktet tilhørte en annen. All forstand hadde forlatt det. Vera var førtien. «Det innebærer alltid en større risiko, skjønner du,» sa noen. Men hvordan kunne det være Vera som døde på denne måten? Det var ikke likt henne i det hele tatt. Hun kjente kroppen, sykehuset. Hun skjønte grensene for det som kunne skje med folk. Helse var hennes jobb og hennes liv. Hun visste hva Anna burde spise og hvor mange timer hun burde studere. Hun hadde snakket med Anna om mensen før hun fikk den, og hun hadde fortalt henne akkurat nok og ikke for mye. «Når du får barn,» hadde hun sagt. Ikke: «Når jeg får barn.» Veras tid på det feltet var omme, det var innlysende. Hun hadde jo Anna. Men hun døde da hun var førtien. Hun etterlot Anna med barnet. Når alt kom til alt, hadde hun altså plassert et barn i datterens hender, i stedet for å frigjøre henne. Det røde, sprellende vesenet de svøpte i rommet ved siden av. Kolja. Lille Anna hadde vært i datsjaen sammen med moren atten somre
tidligere, de to hadde vært alene sammen for første gang. Når hun 23
101596 GRMAT Beleiringen 110101.indd 23
23.08.11 11.15
Helen Dunmore
våknet om natten var moren alltid der, og hun drømte, med hånden mot ansiktet, når hun sov. «Mamma?» sa Anna. «Ta det med ro,» sa moren med den søvnige, tykke stemmen. «Jeg er her.» Hun sa det hver eneste natt, til Anna sov uten å spørre.
101596 GRMAT Beleiringen 110101.indd 24
23.08.11 11.15
2
S
å snart snøen smeltet utpå våren i 1941, begynte Anna å sykle ut til datsjaen når hun hadde fri. Det var et stykke å sykle med Kolja bakpå, men hun hadde ikke noe imot det. Hun tok med brød og sild i lake, og i landsbyen kjøpte hun melk til Kolja. Den kalde, friske luften strømmet over ansiktet hennes, og hun trådde på. Det gikk raskere og raskere, hjertet hennes pumpet, og et smil dukket opp ut av det blå og la seg over leppene hennes. «Se, Kolja, se! Sokolov-gården!» Ute ved datsjaen var jorden svart og søt, og den smuldret lett opp etter frosten. Kolja lekte i søla og laget festninger og kanoner av kvister og stein, mens hun tok seg av den tyngste gravingen. Hun lot ham leke, senere kunne han hjelpe til med å så frøene. Hun hadde det for vane å gjøre for mye for Kolja fordi det var raskere og lettere. Hun hadde gjort ham lat. Et bilde av faren dukket opp i hodet hennes. De lange, fine fingrene som vendte om en side idet han spurte: «Når spiser vi, Anna?» uten engang å kikke opp fra boken. Han visste aldri hva slags mat som fantes i huset. «Du må være mer uavhengig, Kolja.» «U-av-heng-ig …,» sang han for seg selv og svingte med føttene. «Hva er det, Anna?» Han pleide å sette seg ned og strekke frem føttene slik at hun kunne ta på ham støvlene, selv om han visste utmerket godt hvordan han skulle gjøre det selv. Anna sluttet å grave og så bort på ham. Han bøyde seg over fordypningen, siktet med våpenet og ga ild mot en usynlig fiende bak hegg25
101596 GRMAT Beleiringen 110101.indd 25
23.08.11 11.15
Helen Dunmore
busken. Deretter gravde han i rasende fart med den lille trespaden sin. Hele tiden kommenterte han leken. «Angrip! Angrip! De røde angriper – og De hvite trekker seg tilbake, anføreren deres er dødelig såret …» Anna sukket. Alle guttene i barnehagen var på samme måten, fanget i gamle kriger. Men hun sa ingenting. Kolja kunne finne på å gjengi det, og Jelizaveta Antonovna kunne finne på å høre det. Anna sier at det er idiotisk å leke De røde og De hvite. Herregud, tenk om hun hørte noe slikt. Og det kunne hun fort. Jelizaveta Antonovna dukket alltid opp der man minst ventet det. Anna er en nyttig arbeider, men ikke så nyttig for Jelizaveta Antonovna at hun ville la være å angi henne. Hun ville ikke nøle et sekund. Anna vet imidlertid at hun er så trygg som noen kan være akkurat nå. Hun er sterk, det er det viktigste. Hun er aldri syk og nesten aldri forsinket. Hun gjør halvparten av Ljubas arbeid i tillegg til sitt eget, og det gjør Ljuba glad. Og Jelizaveta Antonovna vet at hun ønsker denne jobben uansett hva som skjer, for det betyr at hun kan være sammen med Kolja. Hun skal sette poteter i denne enden. Fem rader. Det burde holde. Og så løk ved siden av dem, de røde som faren hennes liker. Han skjærer dem i skiver og spiser dem rå med bare et lett dryss av salt. Masse sukkerroer, spinat og små tykkhudede agurker til sylting. Ingen gulrøtter i år, etter fjorårets rotfluer. Kål, dill, persille, hvitløk og sjalottløk. Anna ser for seg frøene idet de begynner å røre på seg. Fyldige kjerner av grønt som tar seg opp gjennom jorden, som folder seg ut, blir tykkere, som gjør om hydrogen og oksygen og alt det andre til solid, saftig mat. Etter den lange vinteren i leiligheten hadde noen få dager utendørs gjort Kolja godt. Han så allerede bedre ut. Han var i ferd med å miste det voksaktige utseendet hos barn som har levd for lenge innesperret i rom med doble vinduer. 26
101596 GRMAT Beleiringen 110101.indd 26
23.08.11 11.15
Beleiringen Når ishylsen endelig løsner, og den brune jorden dukker frem –
lenge etter at man har gitt opp håpet om at den noensinne kommer til å gjøre det – blir man møtt med lukten av jord som har ligget under isen hele vinteren. Før isen smelter, blir den grå og råtten. Kanskje det er verdt det, å ha en slik vinter, når den fører til en slik vår. «Kolja! Ikke rull deg i gjørmen på den måten!» Han stoppet opp i leken, sto på alle fire i den våte jorden og stirret på henne. «Ikke snakk til meg med barnehagestemme …» «Hva?» «Snakk til meg med hjemmestemme.» Hun lo, satte seg ned på huk ved siden av ham, grep om den runde, lille kroppen hans i den tykke jakken og snuste i seg lukten av huden hans. Han lo mot henne med øyne som var presset sammen til sprekker. «Jeg skal gi deg barnehagestemme, jeg. Barn, hva er meningen med denne forstyrrelsen?» Hun sier det med skingrende stemme og ser ham rykke til. «Du høres ut som Jelizaveta Antonovna.» «La oss ikke snakke om henne. Du, vet du hvordan reddikfrø ser ut? Du må hjelpe meg å plante litt. Reddiker, vårløk og salat. Og så, før du vet ordet av det, kommer vi til å spise den første salaten.» «Kan jeg plukke dem?» «Først må du så dem. La oss starte på den lille flekken der borte. Der jeg har gravd. Husk at du først må rake ordentlig, og så lage linjene med stokken, for å markere hvor frøene skal … det kalles rader.» «Jeg vet det.» «Og deretter kan du så frøene. Men pass på, ikke alle på en gang – du må bare ha en liten klype frø i fingrene om gangen, omtrent som dette.» Kolja kikket ned i de brune papirposene med frø, noen av dem var spart opp fra året før, noen av dem var kjøpt på markedet. Han stakk en finger ned i reddikfrøene. «De er tørre og døde, jo.» 27
101596 GRMAT Beleiringen 110101.indd 27
23.08.11 11.15
Helen Dunmore
«Nei, de er ikke døde. Husker du det ikke fra i fjor? Inni frøet ligger det en bitte liten kime til liv, og den venter bare på at vi skal stikke den i jorden. Når solen varmer den opp og regnet fukter den, begynner den å vokse …» Kolja gjespet og viste frem den rosa munnen og melketennene. «Ikke tenk på det, Kolja. Bare legg frøene i jorden og se hva som skjer. Kanskje det er magi som får reddiker til å vokse?» «Magi,» gjentar han. «Er denne raden dyp nok, Anna?» «Den er perfekt. Når reddikene er store nok, kan du få dra dem opp. Du vet hvordan far liker å få dem i en skål, med bladene dandert rundt. Du kan gjøre det.» «Han kommer til å bli overrasket over at jeg har dyrket dem helt selv, ikke sant?» «Hvis du skal si at du dyrket dem selv, må du ta vare på dem. Luk i åkeren og gi dem vann hvis de trenger det. Jeg skal vise deg hva du må gjøre.» Men Kolja var i ferd med å miste interessen. Han slengte det siste frøet ned i raden. «Kan jeg gå og leke?» Anna gikk tilbake til potetåkeren. I år ville hun ikke gjøre noen feil. Hun ville plante så mye som mulig. Så lenge man har poteter og løk og noen pølser, greier man seg alltids. Kolja hadde begynt å kommentere leken igjen. «Angrip! Angrip! Angrip! Stridsvognene er på vei …» Etter en stund sluttet hun å høre etter. Stikke spaden i jorden, lene seg frem, presse vekten ned på den. Løfte. Hun kastet en spade full av glinsende jord opp i lyset, så snudde hun den igjen. Mark vred på seg, edderkopper pilte av gårde, små biller løp av spaden og ploppet tilbake i jorden. Hun begynte å bli varm. Hun kunne tenkt seg å ta av seg jakken, men da ville bare Kolja ta av sin også. En svarttrost sang i syrinbuskene, så en til. De markerte sitt territorium med vårens intensitet. Lenger unna, bak skjermen av spirende løv, hørte Anna noen feie en veranda med en kost av bjørkeris, 28
101596 GRMAT Beleiringen 110101.indd 28
23.08.11 11.15
Beleiringen
koste alle hjørner med lange, stø tak, slik at all skitten den smeltende snøen hadde etterlatt, forsvant. Koste bort vinteren. Og nå er det den tjueførste juni, og Anna har fire dager med ferie foran
seg. Hele hagen er gravd opp og beplantet og lodden av grønt. De tidlige avlingene av salat, reddiker og vårløk er godt på vei. Hun teller over avlingene slik en gnier teller penger. Hun tenker på hvordan de skal spises i de mørke månedene. Den hvite syrinen under Annas vindu blomstrer sent etter den kalde begynnelsen på året. I løpet av de siste dagene har de stramme kjeg lene av hvite knopper begynt å løsne og sende ut sin parfyme. En bokfink har bygd rede der, så nært at hun kunne ha lent seg ut og rørt ved den. Men hun må skynde seg. Det er over tjue kilometer til Marina Petrovnas datsja, og på skogstiene tar det nesten tre timer å sykle denne distansen. Marina Petrovna ba henne være der klokken ni. «Og for Guds skyld, ikke kom for sent,» sa faren hennes i går kveld. «Hun kan fort finne på å nekte å ta imot deg hvis du gjør det.» Marina Petrovna tar ikke imot besøk. Dette har vært en trossetning i årevis. Noen ganger mottar faren et brev. «Hvem er det fra?» Faren hennes venter litt før han svarer. «Marina Petrovna.» «Ikke oppbevar brevet i huset, far, er det greit?» Hun vil helst si: brenn det, men det tør hun ikke. Disse brevene kommer i det minste ikke med posten, så risikoen er mindre. Har faren hennes vært og hilst på Marina Petrovna? Hun bør antakeligvis ikke spørre. Hun er usynlig, av samme grunn som Annas far ikke publiseres. Hun var berømt i mange år, og så forsvant plutselig berømmelsen over natten. Navnet hennes ble fjernet fra alle plakater, programmer og anmeldelser. Men hun hadde vært heldig, tatt i betraktning at hun hadde blitt assosiert med Mejerhold i tillegg til Tajrov. Hun hadde mottatt formell kritikk fra Kunstnerkomiteen for sin «manglende evne til å innlemme den grunnleggende metode i sin teknikk» og for «mang 29
101596 GRMAT Beleiringen 110101.indd 29
23.08.11 11.15
Helen Dunmore
lende diskresjon med hensyn til valg av kunstnerforbindelser». Hun ble innkalt til forhør, og faktisk løslatt. Hadde det vært et år senere, ville hun ikke ha kommet unna med det. Hun ville ha forsvunnet, sammen med navnet sitt. En skuespillerinne kan imidlertid ikke grave seg ned og jobbe alene i skjul. Hun trenger en scene, en rollebesetning, en regissør, lyssetting og fremfor alt et publikum. Hun blir eldre. De beste årene forsvinner, og listen over roller hun aldri har spilt, blir stadig lengre. Hun er brakt til stillhet. Marina Petrovna holder seg i datsjaen, ikke langt unna den landsbyen hun tilbrakte alle sine somre i som barn, og hvor den gamle barne piken hennes fortsatt bor. Barnepiken prøver ikke engang å skjønne hvordan mennesker som trodde de var skuespillere og poeter, plutselig kan oppfattes som pasifister og politiske bastarder. Hun tørker hendene med en usynlig klut og mumler noe om at det er slik ting alltid har vært. Pampene får lett ideer, men det er vi som må ta støyten. Så bare bli her hos barnepiken. Hold deg i ro og ligg lavt til alt er over. Datsjaen ligger bare tretti kilometer unna sentrum av Leningrad, men det kunne like gjerne vært tusen. Ingen blir invitert hit, og ingen drar. Marina Petrovna utfordrer ikke skjebnen. Hun har gått under jorden, og det later til at de har glemt henne. Men de kan når som helst huske henne igjen. Man må holde blikket rettet fremover. Ikke se på de svarte varebilene eller mennene som klatrer ut av dem og går opp trappene med tunge støvler og står stille i et halvt minutt før de velger dør og løfter neven og banker på. Folk prøver å si til seg selv at det verste er over. Og det er sant at det er bedre nå enn under den verste Jezjov-terroren. Man må tro på noe. Til og med i Jezjov-årene trodde folk på sin ubrutte fortid som partimedlem, eller håpet at innflytelse og kontakter kunne beskytte dem. Eller kanskje overbeviste de bare seg selv om at de fortsatt hadde tro og håp. 30
101596 GRMAT Beleiringen 110101.indd 30
23.08.11 11.15
Beleiringen Noen ganger ble de løslatt mens etterforskningen pågikk. Fisker
med kroker i munnen, som bare ventet på å bli rykket opp av vannet, som Ólja. Hun hadde vært en av Veras kollegaer. En dag hadde noen klappet Anna på ryggen i brødkøen. Anna hadde snudd seg, stirret, men ikke gjenkjent kvinnen. «Det er meg. Ólja. Husker du meg ikke? Jeg jobbet sammen med din mor.» «Å ja, ja visst …» «Du bløffer. Du kjente meg ikke igjen, gjorde du vel?» «Beklager.» «Ingenting å beklage. Tror du moren din ville ha kjent meg igjen? Noen ganger tenker jeg at Vera var heldig. Hun kom seg unna i tide. Ingen anga henne, og hun trengte ikke å angi noen.» Selvfølgelig. Ólja. En av morens protesjeer. Hun var tjueto da hun sluttet seg til radiologiavdelingen, men hun så ut som om hun var atten, eller kanskje til og med seksten. Hun hadde veldig kort, viltert, krøllete brunt hår som alle fant på unnskyldninger for å ta på. Hun var rasende intelligent og hadde vært kullets beste student. «Vi greier nok ikke å holde på Ólja særlig lenge,» spådde Vera. «Hun kommer til å gå videre til større ting.» «Jeg mistet jobben,» hvisket Ólja i brødkøen. «Hva gjør du nå?» «Ingenting. Venter. De har kastet meg ut av partiet også. Vet du, Anna, arbeidet var alt for meg. Kollegaene var familien min.» Hun kikket bak seg, gransket gaten. «Jeg burde ikke snakke med deg. Det kan være farlig for deg.» «Ólja …» «Nei. Jeg må stikke.» I hele Leningrad ligger man og småfryser i timene før soloppgang og lytter etter bankingen på andres dører, ikke din, vel, aldri din? For du har en forfremmelse på gang, og du har planlagt en ferie på Krim, og lille Mitja blir fire neste uke. 31
101596 GRMAT Beleiringen 110101.indd 31
23.08.11 11.15
Helen Dunmore Til og med Annas sjef, den ufeilbarlige leverandør av statistikker,
den alltid like dedikerte tilhenger av partidirektivene, til og med Jelizaveta Antonovna var blek av redsel den februarmåneden for fire år siden, etter Stalins tale til sentralkomiteen. Skadegjørere, forrædere, fiender og sabotører fantes ikke bare blant opposisjonen. De hadde infiltrert partiet selv, og var å finne blant dets elite, maskerte seg som uangripelige partiaktivister og medlemmer av komiteen. Men hvordan skulle man kunne bevise at man ikke hadde noen maske, undret Anna. Bare ved å rive av seg huden …
Kolja rører på seg bak Anna. Han setter seg opp, er plutselig lys våken.
«Jeg vil bli med deg!» «Du vet jo at du ikke kan det. Dette snakket vi om i går.» «Jeg skal være så stille at hun ikke engang merker at jeg er der.» «Nei, Kolja. Marina Petrovna har ikke bedt deg. Og uansett så skal du jo ut og fiske med far, ikke sant?» Det hadde han glemt. Hun ser de to ønskene kjemper i ansiktet hans. «Og når jeg kommer tilbake, kan du vise meg hva du har fått.» «Du er flinkere til å fiske enn far.» «Det går bra. Bare ikke la fisken få se skyggen din.» «Hvorfor ikke?» «Ser den skyggen din, vet den at du prøver å fange den.» «Anna.» «Ja?» «Jeg skal ikke flytte på meg. Jeg skal stå så stille at fisken tror jeg er et tre. Sånn som dette.» Han ligger helt stille med hendene krysset over brystet. Anna skal til å liste seg ut av rommet, men av en eller annen grunn greier hun ikke å etterlate ham på denne måten, liggende på ryggen med hendene foldet, helt stille. Det ser helt feil ut – unaturlig … «Kolja?» 32
101596 GRMAT Beleiringen 110101.indd 32
23.08.11 11.15
Beleiringen Han spretter opp og stirrer på henne. «Jeg lukket øynene slik at du
kunne gå! Du fortsetter å si adjø, men du går aldri. Jeg hater det når du gjør det.»
101596 GRMAT Beleiringen 110101.indd 33
23.08.11 11.15