Idrettsledelse i praksis av Hans Erik Næss (red.) (utdrag).

Hans Erik Næss (red.)

Idrettsledelse i praksis

Innledning

Behovet for idrettsledelse som fag

Hans Erik Næss

Introduksjon

Denne boka ønsker å gi et helhetlig innblikk i hva som er idrettsledelse i praksis. Målet er å forme idrettsledelse som fag og å tilby forskere, praktikere, media og studenter en samling med fersk forskning om hva lederskap betyr i norsk idrett. To spørsmål binder kapitlene sammen: (1) Hva gjøres i praksis av lederskap i norsk idrett? (2) Hvordan kan innsikt i idrettsledelse bidra til å løse idrettens utfordringer? En rekke studier, rapporter og strategidokumenter fra de siste årene viser at norsk idrett står foran mange utfordringer. Blant disse kan vi nevne Strategiutvalget for norsk idrett sin rapport fra 2017, Norges idrettsforbunds (NIF) langtidsplan 2019–2023, NIFs «moderniseringsprosjekt», regjeringens strategi «Sterkere tilbake – En mer inkluderende idrett» fra 2021 og rapporten Hva vet vi om mangfold og inkludering i idretten? fra konsulentselskapet Rambøll (2023). Vi bør heller ikke å glemme kontinuerlige debatter om «den norske idrettsmodellen» (se for eksempel temanummeret av Norsk sosiologisk tidsskrift om «Sport» fra 2017).

I disse debattene er det mange sterke meninger. Tidligere president i NIF, Hans B. Skaset (2023), skrev i en kronikk i Aftenposten at norsk idrett var «historieløs og fremtidsblind». Årsaken var dels fordi dagens organisering ikke makter å balansere innflytelsen fra andre idrettskulturer med norske forhold. Noen uker senere, i forbindelse med et tem-

peraturfylt presidentvalg i NIF, kom et nytt innlegg. Da skrev Johann Olav Koss – OL-vinner, Right to Play-gründer og tidligere visepresident i NIF – i en kronikk på nrk.no:

Et mål om at herrelandslaget i fotball skal kvalifisere seg til VM, bør vel ikke avgjøre hvordan vi driver idrett for 12-åringer. Det krever at idrettsstyret tar et oppgjør med seg selv og reflekterer over sin egen kultur og praksis. Det er på tide å endre fokuset fra resultater, interne stridigheter og maktkamper til dyrking av viktige verdier som fair play, glede og utvikling. (Koss, 2023)

Men verdier er ikke nødvendigvis enkle å omgjøre til praksis. I Aftenposten 2022 skrev Dag Endal, en av idrettens ildsjeler ved en klubb på Oslo øst, følgende:

Vi opplever «kostnaden» ved at alle skal med. Mens mange er mest opptatt av å si at alle må med, er det vi som blir sittende med ansvaret for å gjøre det. Når alle som vil, skal kunne få et idrettstilbud, er det også noen som må lage disse tilbudene, planlegge dem, finansiere dem, gjennomføre dem. (Endal, 2022)

Her er det interessant å merke seg at nevnte Endal (2022) peker på at penger ikke er alltid nok. Det må også handle om en «kultur- og holdningsendring. Foresatte må bli vant til å bidra og samarbeide om barnas fritid allerede fra barnehagen» (Endal, 2022).

Disse debattene avdekker mange hensyn idretten må ta på jevnlig basis – kommersielle, verdimessige og sportslige – samtidig som de viser at endringer må gjennomføres på en måte som ivaretar tradisjoner og kulturer i norsk idrett. Utover i boka skal vi komme tilbake til hvordan NIF er organisert og hva slags rolle organisasjonen har i 2023, men det er verdt å notere at NIF har nesten to millioner medlemskap (der mesteparten er grasrotidrett) fordelt på 55 særforbund og på samme tid ansvaret for norsk eliteidrett. Det forplikter i mange retninger samtidig. Store deler av eliteidretten blir stadig mer profesjonalisert og pengedrevet. For å videreutvikle seg som integrasjonsarena og bidragsyter til bærekraftsmålene, kreves det at idretten engasjerer

seg i samfunnsdebatter om mangfold, miljøspørsmål, likestilling, teknologi og økonomiske klasseskiller. De politiske debattene rundt menneskerettigheter og store idrettsarrangementer, Russlands invasjon av Ukraina i 2022, «sportsvasking» eller «kasinokapitalisme» i fotball, er umulige å unngå. Ledelse og organisering av idrett i nasjonal og internasjonal sammenheng setter stadig nye krav til etikk, etterprøvbarhet, gjennomsiktighet og god styring (good governance). Medienes interesse for idrettsutøveres og organisasjoners aktiviteter ser ikke til å bli mindre med årene. Bruken av sosiale medier påvirker stadig nye områder av idrettens ledelse og organisasjonsliv. Etterdønningene av koronapandemien når det gjelder frafall, rekruttering og aktivitetsmuligheter er ytterligere temaer norsk idrett ikke slipper unna. Kostnadsbarrierer, sosiale utfordringer og kulturelle normer skaper forskjeller mellom klubber, forbund og landsdeler. I tillegg har idrett og fysisk aktivitet organisert utenfor NIF – for eksempel via Tverga eller via arbeidsgivere – stor betydning for folkehelse og sosial samhørighet.

Lederes rolle blir sentrale i slike prosesser, der tradisjoner og nytenkning går hånd i hånd. I den NIF-bestilte rapporten Idrettsglede for alle, som fokuserer på rasisme i idretten, konstaterer forskerne det er viktig at «ledelse på alle nivåer (...) tar ansvar og leder an i det arbeidet som må gjøres for en mer inkluderende idrett», slik at utøvere med minoritetsbakgrunn føler de har støtte ovenfra (Kristiansen & Sonne, 2021, s. 48). Det betyr ikke at ledernes ord er lov. Organisasjoner er heller ikke avhengige av en viss type lederskap. I mange tilfeller er dårlig ledelse årsaken til problemer og feilsteg. Lederskap blir derimot viktig fordi organisasjonene vokser i kompleksitet, og fordi det er ulike oppfatninger om hvor grensene skal gå for hva idrett skal ha ansvaret for i samfunnet. Dette ansvaret er heller ikke avgrenset til toppledelsen. Ifølge Frawley et al. (2019) er situasjonen nå den at alle med seniorroller i idrettsorganisasjoner må håndtere kontinuerlig medieoppmerksomhet og tilfredsstille de høye standardene som stilles til dem fra interessenter og samfunnet ellers. Dessuten er lederrollens problem tross alt at noen må fylle den, og det er mange måter å drive lederskap på som ikke ligner på mantraene i amerikanske businesstidsskrifter. På samme tid utvikles ikke idrettens lederskap i et vakuum. Erfaringene som idretts-

ledere har fra ulike bakgrunner må anerkjennes, enten de stammer fra utøveraktivitet eller næringsliv. Ikke desto mindre må disse erfaringene utfordres på grunn av idrettens endrede omstendigheter. For å gjøre det enda vanskeligere, går utfordringene på tvers av alder, forbund og idretter. De angår alt fra lokale idrettsklubber til OL-vinnere, og må kanaliseres via rekrutteringen av nye ledere.

I konteksten presentert over, blir det av høy interesse hva ledere faktisk gjør og hva vi kan lære av det for å håndtere advarslene mot idrettens utvikling. Ledelse, ledere og lederskap er rett nok store begreper med mange definisjoner. Bokas utgangspunkt er derfor inspirert av ledelse i praksis (leadership-as-practice, LAP). Innen LAP anses forståelsen av de sosiale prosessene der lederskap utøves som viktigere enn lederes individuelle egenskaper, typetilhørighet (så som «autentiske» ledere) eller personlighetstrekk (Raelin, 2017). Filstad (2023) skriver videre at dette innebærer et søkelys på prosessen der det utvikles «et felles språk, samlede kommunikasjonsformer og kulturelle uttrykksformer når ledere og medarbeidere skaper felles mening om hvordan de skal fungere og handle sammen» (s. 94). Det skal sies at dette fokuset ikke har forpliktet bokas bidragsytere til å knytte seg til LAP som teoretisk rammeverk. Derimot fungerte LAP som en invitasjon, eller et startpunkt, for undersøkelser av idrettens lederskap, slik det utøves, på tvers av organisasjoner, forbund og interessenter. Av den grunn er noen kapitler tettere integrert med nettopp dette rammeverket enn andre, samtidig som alle gir gode forsøk på å presisere begrepsfloraen rundt «ledelse» i en idrettskontekst. Årsaken til gjøre-fokuset er at praksis ikke er det motsatte av teori, men aktiviteter som skaper mening, orden og virkelighetsforståelse (Crevani & Lammi, 2023, s. 17). Uten en viss forkunnskap om hvordan det man gjør har forgreninger til noe mer enn selve her og nå-aktiviteten, ofte i form av teoretisk innsikt eller forståelse for samfunnstrekk, blir lederskap noe som foregår uten retning.

Derfor har praksisbegrepet to gjensidig relaterbare sider. Den ene handler om hva som er godt lederskap på tvers av omstendigheter, mens den andre handler om hvordan ledere i spesifikke bransjer jobber for å gjennomføre kontekstspesifiserte handlinger (Crevani & Lammi, 2023, s. 17). I denne boka, som i Crevani og Lammis diskusjon, overlap -

per disse begrepene i dagliglivets ledelse og organisering av idretten langs tre dimensjoner. For det første handler det om relasjoner og fellesskap, om hvordan en organisasjon fungerer som helhet og hvilke midler som tas i bruk av ulike personer for å skape en felles retning. Leberman og Burton (2017), som knytter LAP-tenkningen til idrett, skriver at «det er på tide å forflytte seg fra de mer individualistiske tilnærmingene til lederskap, som har dominert idrettslederforskningen, og over til forskning som i større grad tar hensyn til kontekst og mangfoldige realiteter ved ledelse» (s. 8, min overs.). For det andre utvides lederskap til å gjelde flere sider ved fellesskapet i den første dimensjonen enn det som er typisk for lederegenskapsstudier og den slags. Inkludering, medvirkning og representasjon er vel så viktig som beslutningskapasitet, bunnlinjer og ansvarsfordeling. For det tredje skifter oppmerksomheten fra hva ledelse er på et gitt tidspunkt til hvordan ledelse blir til underveis (Crevani & Lammi, 2023, s. 19–20). Lederskap er ikke et mål, men minner mer om det engelske ordtaket «rebuilding the ship at sea».

Det at boka bygger på disse dimensjonene innebærer ikke at den er en samling med kun empiriske tekster, men at den tar mål av seg å si noe nytt om idrettsledelse i praksis som har relevans for norske forhold. Selv om enkelte av kapitlene tar for seg både teorier og empiri fra andre steder enn Norge, er tanken bak denne boka å bidra til fornyet oppfatning av det norske forholdet mellom idrett og ledelse i «idrettsledelse».

Ledelse og idrett: Hva vet vi?

Internasjonalt er sport leadership i 2024 et anerkjent fagfelt med mange års forskning og debatt bak seg. Deler av det bygger på idrettssosiologi og andre samfunnsvitenskapelige tilnærminger til idrett siden 1960-tallet. Ledelsesbiten kan likevel sies å være noe nyere (Paton, 1987). Da idrettsledelse først slo rot i spennet mellom samfunnsvitenskap og MOS-litteraturen (management and organizations studies), vokste feltet raskt til å bli uoversiktlig og mangfoldig (Peachey et al., 2015). Sentrum for det hele ble USA. Med veksten kom også forventningene om utvikling. I 1994 ble den amerikanske ledelsesforskeren Bernard

M. Bass (mannen bak «transformasjonsledelse»-begrepet) intervjuet i

det amerikanske tidsskriftet Journal of Sport Management, det offisielle tidsskriftet til The North American Society for Sport Management. Der mente både han og intervjueren at selv med voksende interesse var den vitenskapelige framdriften fremdeles laber. En årsak til det var vektleggingen av idealiserte ledere og lederidealer og for lite oppmerksomhet knyttet til «the actual ‘movers and shakers’» i organisasjoner (Weese, 1994, s. 179). En annen del av forklaringen, om vi skal tro en artikkel i samme tidsskrift to år senere av Trevor Slack, var at «idrettsledelse ikke har holdt følge med den type endringer som idretten har vært igjennom» (1996, s. 97, min overs.). Blant Slacks ønsker var det at «vi må utvide området og karakteren på undersøkelsene våre slik at vi bedre inkluderer det store mangfoldet av organisasjoner som skaper idrettsindustrien, som det blir kalt» (s. 97, min overs.). Hopper vi til 2018, skrev en gruppe forskere i samme Journal of Sport Management at «vi ser en betydelig endring bort fra dette med formelle, rollebaserte ledere (for eksempel administrerende direktører) mot større interesse for (hva som tidligere har blitt beskrevet som) lederskapets sosiale konstruksjoner» (Ferkins et al., 2018, s. 77, min overs.).

Til tross for dette, har idrettsledelses-forskningen fremdeles igjen mye å utforske på områdene som de overnevnte forfatterne pekte på. I innledningen til boka Global Sport Leadership fra 2019 skriver forfatterne at «selv med idrettens dramatiske kommersielle vekst de siste femti årene og det påfølgende trykket og konsekvensene det har skapt for idrettsleder, er det besynderlig at akademisk forskning kun har skrapt i overflaten på kjernespørsmålene» (Frawley et al., 2019, s. 6–7, min overs.). Det som finnes av forskning på disse kjernespørsmålene knyttet til ledelse og organisering, er dessuten enda mindre knyttet til LAP-tankegangen (for unntak, se Damon et al. 2022; Leberman & Burton, 2017). Endelig stammer mye av denne forskningen fra angloamerikanske land. Det gir derfor et skjevt utvalg av lederskapsforskning som tematisk sett kunne vært relevant for norske forhold (nå er dette i ferd med å balansere seg, for eksempel med opprettelsen av kvalitetstidsskrifter og foreninger tilknyttet idrettsledelse i Asia). En litteraturstudie av ledelse av inkludering og mangfold i idrettsorganisasjoner viste at 76,4 prosent av de publiserte artiklene mellom 1970 og

2021 brukte data fra engelsktalende samfunn (Næss, 2023). Delvis kan dette tilskrives det engelske hegemoniet i vitenskapelige tidsskrifter (Jacobs, 2016), og delvis det at andre forskningsspråk, som eksempelvis fransk, ofte bruker engelske begreper eller kilder fra amerikansk ledelsesforskning (Calvin et al. 2014). Likevel er det ikke slik at denne boka argumenterer for at LAP må gjennomsyre alt. I forlengelsen av argumentet til Damon et al. (2022), så handler det mer om å bruke tankegangen fra LAP til å fornye Weeses ønske fra 1994. For å vise hva som gjør denne tankegangen fornyer feltet, kan vi avgrense fagdebatten til fire områder.

Det første området handler om fagfeltets avgrensninger. Hva er spesielt for idrettsdelen av ledelsesforskningen? I 2018 utga en gruppe forskere boka Sport Leadership in the 21st Century (Burton et al., 2018). Der skriver de at dette er den første boka som tar for seg idrettsledelse på en annen måte enn hva andre har gjort. Alternativene til nå har enten vært erfaringsbaserte kilder fra idrettsledere, uten nødvendigvis noe særlig forskningstyngde, eller mer eller mindre tilpasset litteratur fra den generelle ledelsesforskningen (gjerne med caser fra næringslivet). Hvorvidt dette faktisk stemmer, er opp til framtidige litteraturgjennomganger å bevise eller motbevise. Men Burton et al. (2018) satte i alle fall forholdet mellom idrettens egne lederskapskrav og ledelsesforskningens utvikling generelt under et kritisk søkelys. Hvor går grensen for hva man kan importere og hva som må utvikles innenfor idrettens egne domener? Svarene på det deler seg ofte i to: Noen mener at lederskap er universelt og at vi må søke etter kunnskap som gjør det mulig å predikere god og dårlig ledelse (se diskusjonen i Weese, 1994). Andre mener at det er så kontekstavhengig at man må vektlegge det som er spesifikt for en type organisasjonsstruktur eller ledertema. Et utslag av det kom da Chelladurai og Saleh (1980) publiserte «The Multidimensional Model of Sport Leadership», eller «Leadership Scale for Sport» (LSS). Bakteppet var at modellene og skalaene i eksisterende lederteorier var uegnede til å teste treneratferd. Slike tilnærminger har vist seg å ha stor betydning for trenerrollen i nyere tid, også når det gjelder hva LSS ikke sier noe om (Teques et al., 2021). Begrensningen med LSS er at den ikke fanger opp lederansvaret idretten har på andre samfunnsområder.

Ytterligere noen mener at det ene ikke utelukker det andre, men at det finnes lærdom på tvers av sektorer i samfunnet og mellom ledelsesfagets typologier (Malloy & Kavussanu, 2021). Samlet sett inntar denne boka en mellomposisjon der forfatterne anerkjenner og bruker ledelsesfagets erfaringer til å koble det til idrettsfeltets særegenheter. Noen ganger er det tett overlapp, andre ganger er det forskjellene som trer fram. Det viktigste er ikke å innta en posisjon, men å vite når det ene eller andre perspektivet er aktuelt å bruke.

Det andre området dreier seg om hva slags lederskap som er aktuelt for idrettsledere. Her forgrener debatten seg videre i undergrupperinger, for eksempel type lederskap, betydningen av kjønn, kultur, etnisitet og nasjonalitet, for ikke å glemme kontekst. Førstnevnte henger ofte sammen med ledelsesteorier og begreper importert fra MOS-litteraturen, til enten kritikk eller anvendelighet, og kobles ofte til sistnevnte for å understreke betydningen av idrettsfeltets forskjeller fra næringslivet. Ofte brukte begreper fram til langt ut på 2010-tallet var transformasjonsledelse, autentisk ledelse og tjenende ledelse (Peachey et al., 2015). Mye av forskningen innenfor dette temaet har handlet om likestilling og kvinners utfordringer i en mannsdominert verden. Men også her er det kontekstavhengig hva slags kobling av teorier, begreper og empiri som er relevant, og dessuten overskridende i den forstand at studier fra ulike land har vist at samme mekanismer er i spill. Det å jobbe for formell likestilling alene betyr ikke nødvendigvis at kvinner føler seg inkludert og verdsatt. Dette har blitt avdekket i Tyskland (Pfister & Radtke, 2009), Frankrike (Chantelat et al., 2004) og Norge (Tjønndal, 2021) – dog av litt ulike årsaker. Leberman og Burton (2017) argumenterer derfor for at idrettsledelsesforskningen bør sette søkelyset på gender equity mer enn gender equality, ettersom sistnevnte henviser til tallmessige forhold mens førstnevnte handler om mellommenneskelige forhold.

Det tredje området dreier seg om hva slags idrettsledelse som er relevant for å nå et gitt mål. Dette målet kan være enten prestasjoner og treningsledelse, idrettens bidrag til samfunnsendringer, kommersiell aktivitet og nye innovasjoner, eller å koble utøveres idrettsaktiviteter med resten av tilværelsen (Hanstad & Hansen, 2023). Med andre ord

anerkjenner denne boka at ledelse er et verktøy, vel så mye som et sett med normer, på flere deler av idrettens virkefelt. Nært knyttet til dette punktet er også forholdet mellom lederskap og organisatoriske forhold, det vil si med hvilke midler lederskapet kan realiseres. Studier av organisasjonskultur, for eksempel, har vist at forskere bruker det som en variabel for å forklare prestasjoner eller som fenomen i seg selv. Sistnevnte hevder at organisasjoner ikke har noen kultur, men er en kultur og bør studeres som det (Wagstaff & Burton-Wylie, 2018). Andre peker på at dersom en idrettsorganisasjon skal lykkes med sitt samfunnsansvar, må ledere tenke og handle i tråd med samfunnsansvarets etiske forpliktelser slik idretten tolker dem (Sparvero & Chalip, 2022). Lederskap mot et mål i idrettens verden er altså betinget av et mangfold av omstendigheter som er mindre vektlagt i standardiserte ledelsesteorier. Samtidig forenes ledelsesansvaret på tvers av målsettinger i det at det er idrettens egne brytninger som skal håndteres. Gammelsæters boktittel Poeng, penger og politikk (2016) viser hvilke balanserende hensyn som ligger til grunn for spesielt fotball. Han løfter også fram begrepet om «konfliktsone» der ledere dras mellom ulike styringsprinsipper (eller «logikker») i idretten: kommersielle, sportslige, og politiske, for å nevne noen som berører debattinnleggene jeg refererte til i starten på denne innledningen.

Det fjerde området handler om individuelle ledere av idrettsorganisasjoner og deres særegenheter. Selv med etterlysningen av mer søkelys på relasjoner og sosiale forhold i idrettsforskningen, kan vi ikke utelate det faktum at mye av idrettsledelse handler om enkeltpersoner. Store deler av idretts-verdenen holder fremdeles på ideen om at en pyramidestruktur med en «enehersker» på toppen er det beste alternativet for en effektiv organisasjon. Mangeårig FIFA-forsker Alan Tomlinson (2014) skrev rett før korrupsjonsskandalen rammet fotballens internasjonalt styrende organ i 2015 at det demokratiske fernisset organisasjonen pynter seg med er sørgelig svakt. En av grunnene er den autokratiske lederstilen dets presidenter opprettholder. Samtidig er ikke dette noe unikt for FIFA. Interessen for enkeltpersoners ledelses-CV og hva de legger i god ledelse basert på egne erfaringer, er til stede i mange idretter. Ikke desto mindre er det kritiske søkelyset tidvis ganske sterkt. Bayle og

Clastres (2018) skriver i innledningen til en antologi med portretter av femten globale idrettsledere at de utgjør en selvrekrutterende elite som ikke er dyktige nok til å lykkes andre steder. Når denne gruppen, med sine egne normer og sosiale koder, i tillegg distanserer seg fra de hundrevis av millioner av mennesker som driver med idrett over hele verden, fortsetter de, danner de en nokså usympatisk gjeng (Bayle & Clastres, 2018, s. 2). Så dette betyr at selv om søkelyset i denne boka er på ledelse i praksis, er det ikke slik at individuelle ledere er uten betydning. Poenget er heller å utforske det gjensidig muliggjørende og begrensende forholdet mellom individ og struktur.

Bokas oppbygning

Alle områdene nevnt over, er godt synlige i norsk forskning som berører temaet idrettsledelse (Gammelsæter, 2016; Hanstad, 2019; Hanstad et al., 2011; Hanstad & Hansen, 2023; Næss & Hanssen, 2023; Tjønndal, 2021). Det betyr at vi vet mye om hva slags lederskap som har funnet sted i Norge, og hva vi bør unngå med tanke på uønskede internasjonale utviklingstrekk. Samtidig viser gapene mellom hva de fire områdene over tar opp som viktig og hva tidligere forskning har funnet, at det er behov for mer forskning på idrettslederskap i praksis for å håndtere både samtidas og framtidas utfordringer. Ledernes ansvar blir fremfor alt, som kapitlene går inn på, stadig mer kompleks og krevende på grunn av nye oppgaver og gamle strukturer. Bokas struktur er et middel til å bidra til en rikere forståelse av dette, og er derfor delt opp i tre deler. Del 1, «Faglige utviklingstrekk», åpner med kapittel 2 av Mari Svendsen og Hans Erik Næss. Deres undersøkelse av livserfaringer og personlig utvikling gjennom kvalitative intervjuer med 16 erfarne idrettsledere (med til sammen 670 års ledererfaring), argumenterer for at en meningsbasert tilnærming til ledelse kan danne grunnlag for en annen type og mer idrettsspesifikt lederskap enn hva importerte idealer fra andre sektorer i samfunnet kan gjøre. I kapittel 3 undersøker Hanne Sogn betydningen av hvordan kvinnelige toppledere i norsk idrett forholder seg til en maskulin styringslogikk. Gjennom intervjuer med 38 informanter og et teoretisk dypdykk i idrettens konkurransepara-

digme, viser Sogn at det ikke bare handler om å prestere som leder. Man skal også tilpasse seg ideologiske koder og forventninger som er nedfelt i organisasjonens struktur. For å endre på dette, og minske ulikestillingen, må det altså mer enn kjønnbalansetiltak til – lederskapsstandardene må gjennom en radikal omforming. I kapittel 4 avdekker Anna-Maria Strittmatter, Chris Horbel og Julius Strömberg myter og realiteter om hva etisk ledelse innebærer for norske idrettslag. Basert på et utvalg styremedlemmer og administrative ledere avdekker de gjennom fokusgruppeintervjuer at etisk ledelse praktiseres på to måter. Den ene handler om forebyggende arbeid mot uetisk oppførsel, og den andre dreier seg om å reagere på uetisk oppførsel. Begge deler er sterke fokusområder i norske idrettslag på grunn av fellesskapstankegangen i norsk idrett og har støtte av verdiprogrammer og saksbehandlingsrutiner. Samtidig viser analysen at mye gjenstår med å institusjonalisere arbeidet med etisk lederskap. En rekke av informantene peker på manglende oppfølging, svak onboarding, rollefordeling ved stridbare saker og andre organisatoriske forhold som påvirker etisk ledelse i det daglige.

I del 2, «Roller og forventninger», gjennomgår Dag Vidar Hanstad i kapittel 5 organisasjonskulturens betydning for NIF-styremedlemmenes atferd i perioden 2021–2023. Basert på intervjudata med 12 av 14 styremedlemmer avdekker han at styret var splittet, forholdt seg lite seg til verdier som åpenhet, ærlighet og lojalitet og en samspillkontrakt de var enige om å følge. Studien konkluderer med at god organisasjonskultur er noe som må jobbes med kontinuerlig, samt at styret som kollegium må rydde opp når det er åpenbare brudd på skrevne og uskrevne normer. I kapittel 6 skriver Svein S. Andersen om fire ledelsesintensive hovedprosesser i norsk toppidrett som danner grunnlaget for systematisk utviklingsarbeid: (1) Forankring av ambisjoner og mål; (2) Målrettet forpliktende lagorganisering; (3) Prioriterte utviklingsoppgaver; (4) Systematisk trening i hverdagen. Med empiriske data samlet over en tiårsperiode viser Andersen hvordan toppidrettens lederpraksis vektlegger et prosessperspektiv på relasjoner og samhandling som utfordrer og utfyller ledelseslitteraturen. Kapittel 7 av Annika Bodemar og Eivind Skille er vel det i denne boka som, ved siden av kapittel 5, i størst grad integrerer LAP-rammeverket med en empirisk studie

av ungt lederskap. Basert på intervjudata fra ungdoms-OL (YOG) i Innsbruck i 2012 og verdensmesterskapet i snowboard (WSC) i Oslo samme år, samt retrospektive intervjuer elleve år senere, finner de at strukturelle forutsetninger og institusjonelle tradisjoner begrenser unges lederskap. For å endre på dette, må horisontal organisering av arrangementer og individuell autonomi styrkes for å unngå flaskehalser i gjennomføringen. I kapittel 8 skriver Sigbjørn Børreson Skirbekk at teknologiske hjelpemidler som VAR ikke er nøytrale eller objektive, men formes av idrettsledernes praksiser. Ettersom dommeren har en av de mest framtredende lederrollene i idrettskonkurranser, er det verdt å merke seg at VAR har en kjønnsdiskriminerende konsekvens. Der kvinnelige dommere ikke får de samme mulighetene som mannlige dommere til å bli fortrolige med teknologien, skapes et inntrykk av at de har dårligere lederegenskaper enn menn som dommere. Det siste kapittelet i denne delen, kapittel 9, tar for seg treneren som identitetsleder. Rune Høigaard, Gaute Schei og Tommy Haugens kvantitative studie viser at identitetsledelsesatferd i grupper er positivt relatert til et positivt humorklima og negativt relatert til et negativt humorklima. Det har ringvirkninger for kommunikasjon innad i teamet generelt og humorklima spesielt, ettersom det å ha økt bevissthet rundt seg selv som trener i lys av identitetsledelsesteorien har et potensial for å bygge velfungerende lag som er «gode å være i».

I del 3, «Samfunn, politikk og arbeidsliv», går Anne Tjønndal og Siv Stavang Aune i kapittel 10 igjennom hvordan det politiske bakteppet mellom Norge og Kina påvirket det bilaterale samarbeidet om vinteridrettsutvikling. Basert på 14 intervjuer med norske trenere og sportslige ledere viser de at sportslig utvikling er vanskelig dersom kulturforskjellene er for store. For å lykkes med et slikt samarbeid må virkelighetsoppfatningene, både lederskapsmessig og organisasjonsmessig, være på plass, vel så mye som skitekniske ferdigheter og treningsvilje. I det påfølgende kapittel 11 undersøker Aneta Soldati og Hans Erik Næss hvordan sosiale medier gjør det mulig med en ny type idrettsfeminisme i lys av NIFs arbeid med inkludering og likestilling. De bruker data fra OL i Beijing 2022 til å identifisere to typer fortellinger hos kvinnelige utøvere. Disse fortellingene gir konseptuell innsikt i hvordan utøvere

kan kurses til å bruke sosiale medier på to måter: Først, til å frigjøre dem fra «portvokterne» i tradisjonelle medier og deretter, til å beskytte dem fra ubehaget som eksponering i sosiale medier kan medføre. Til slutt, i kapittel 12, analyserer Hans Erik Næss på hvilke måter ledere må ta bedre kontroll over begrepet «nøytralitet» i norsk og internasjonal idrett. Utgangspunktet er at Russlands invasjon av Ukraina i 2022 føyer seg inn i en lang rekke av politiske situasjoner mange av det største idrettsorganisasjonene har et uavklart forhold til. Årsaken er manglende forståelse av menneskerettigheter, sin egen makt, og hva de har forpliktet seg å støtte moralsk sett gjennom egne tildelingskriterier for store idrettsarrangementer. Hvis ikke idrettsorganisasjoner tar grep om egen politiske status, ordbruk og innflytelse, vil begrepet «nøytralitet» kunne brukes stadig mindre som begrunnelse for organisasjonenes handlinger i politisk betente situasjoner.

Samlet sett tilbyr denne boka altså både teoretiske og empiriske kapitler som bidrar til å fornye fagfeltet i norsk kontekst. Mangfoldet er helt bevisst. Ettersom den norske måten å organisere idrett på tilrettelegger for erfaringsdeling og kompetanseutvikling på tvers av organisasjonsnivåer og idretter, er det viktig at forskningen ivaretar, kritiserer og utforsker det som skjer fra ulike vinkler. Det har imidlertid ikke vært noe mål å dekke alt som foregår av lederpraksis i norsk idrett. Hensikten med disse kapitlene er heller å være retningsgivende for et framtidige utforskninger av idrettsledelse i praksis. Søkelyset på ledelse i praksis betyr derfor ikke kun utforskninger av hva ledere gjør fra dag til dag. Det gir oss også mulighet til å undersøke hva som skaper begrensninger og muligheter for det de faktisk skal gjøre, og hvordan vi kan sanke lærdom fra både de som har vært ute «en vinterdag før» og de som skal ta over etter dagens ledere.

Referanser

Bayle, E. & Clastres, P. (2018). Global sport leaders. A biographical analysis of international sport management. Springer.

Burton, L. J., Kane, G. M. & Borland, J. F. (2018). Sport leadership in the 21st century (2. utg.). Jones & Bartlett Learning.

Calvin, S., Chakor, T., Cicut, N. & Dantin, P. (2014). Le leadership des sélectionneurs sportifs de haut niveau: Vers une figure transformationnelle et vicariante? Revue française de gestion, 243, 71–88. https://www.cairn.info/ revue--2014-6-page-71.htm

Chantelat, P., Bayle, E. & Ferrand, C. (2004). Les représentations de l'activité des femmes dirigeantes dans les fédérations sportives françaises: Effets de contexte et ambivalences. Staps, 66, 143–159. https://doi.org/10.3917/ sta.066.0143

Chelladurai, P. & Saleh, S. D. (1980). Dimensions of leader behavior in sports: Development of a leadership scale. Journal of Sport Psychology, 2, 34–45. https:// doi.org/10.1123/jsp.2.1.34

Crevani, L. & Lammi, I. J. (2023). Leadership and practice theories: Reconstructing leadership as a phenomenon. I D. Schedlitzki, M. Larsson, B. Carroll, M. Bligh & O. Epitropaki (Red.), The Sage handbook of leadership (s. 16–27). Sage.

Damon, Z. J., Leberman, S., Wells, J. E., Burton, L., Ferkins, L., Weese, J. & Peachey, J. W. (2022). Privileging practice in sport leadership: Applying relational reflexivity. Journal of Sport Management, 36(4), 394–407. https://doi. org/10.1123/jsm.2020-0407

Endal, D. (2022, 18. august). «Alle må bidra» er like viktig som at «alle skal med». Aftenposten https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/476RQa/allemaa-bidra-er-like-viktig-som-at-alle-skal-med

Ferkins, L., Skinner, J. & Swanson, S. (2018). Sport leadership: A new generation of thinking. Journal of Sport Management, 32, 77–81. https://doi.org/10.1123/ jsm.2018-0054

Filstad, C. (2023). Ledelse som praksis. I A. N. Thon, L. M. Traavik & K. A. Vedøy (Red.), HR i møte med det nye arbeidslivet (s. 91–114). Cappelen Damm Akademisk.

Frawley, S., Lock, D., Schulenkorf, N. & Misener, L. (2019). Global sport leadership. Routledge.

Gammelsæter, H. (2016). Poeng, penger og politikk. Et institusjonelt perspektiv på idrettsledelse. Fagbokforlaget

Hanstad, D. V. (2019). Organisasjon og lederskap i idretten. Fagbokforlaget.

Hanstad, D. V., Breivik, G., Sisjord, M. K. & Skaset, H. B. (Red.). (2011). Norsk idrett –indre spenning og ytre press. Akilles forlag.

Hanstad, D. V. & Hansen, P.-Ø. (2023). Ledelse i idrett. Fra styrerom til treningsfelt Fagbokforlaget.

Jacobs, J.A. (2016). Journal rankings in sociology: Using the H index with Google Scholar. The American Sociologist, 47(2–3), 192–224. https://doi.org/10.1007/ s12108-015-9292-7

Koss, J. O. (2023, 2. juni). Tid for selvransakelse. NRK. https://www.nrk.no/ytring/ tid-for- selvransakelse-1.16431181

Kristiansen, E. & Sonne, L. (2021). Idrettsglede for alle. Arbeid for mangfold og mot rasisme. Universitetet i Sørøst-Norge. https://www.idrettsforbundet.no/ contentassets/d68e80a40ec14d07983a554ecdd50ed3/2021_64_kristiansensonne-1.pdf

Leberman, S. & Burton, L. J. (2017). Why this book? Framing the conversation about women in sport leadership. I S. Leberman & L. J. Burton (Red.), Women in sport leadership. Research and practice for change (s. 1–15). Routledge.

Malloy, E. S. & Kavussanu, M. (2021). A comparison of authentic and transformational leadership in sport. Journal of Applied Social Psychology, 51(7), 636–646. https://doi.org/10.1111/jasp.12769

Næss, H. E. (2023). Diversity and inclusion management in sport. An integrative review. Managing Sport and Leisure https://doi.org/10.1080/23750472.2023.2213707

Næss, H. E. & Hanssen, T. A. (2023). «The only person you can delegate tasks to is yourself». Leadership challenges and turnover in national federations of sport. Scandinavian Sport Studies Forum, 14, 1–27. https://sportstudies. org/2023/03/01/the-only-person-you-can-delegate-tasks-to-is-yourselfleadership-challenges-and-turnover-in-national-federations-of-sport/

Paton, G. A. (1987). Sport management research – what progress has been made? Journal of Sport Management, 1, 25–31. https://doi.org/10.1123/jsm.1.1.25

Peachey, J. W., Damon, Z. J., Zhou, Y. & Burton, L. J. (2015). Forty years of leadership research in sport management: A review, synthesis, and conceptual framework. Journal of Sport Management, 29(5), 570–587. https://doi. org/10.1123/jsm.2014-0126

Pfister, G. & Radtke, S. (2009). Sport, women, and leadership: Results of a project on executives in German sports organizations. European Journal of Sport Science, 9(4), 229–243. https://doi.org /10.1080/17461390902818286

Raelin, J. A. (2017). Leadership-as-practice: Theory and application – an editor’s reflection. Leadership, 13(2), 215–221. https://doi.org/10.1177/1742715017702273

Rambøll. (2023). Hva vet vi om mangfold og inkludering i idretten? En kunnskapssammenstilling om deltakelse, barrierer og tiltak. https://www. idrettsforbundet.no/contentassets/e7edfa47f77e457abf83827d39c3e1d8/hvavet-vi-om-mangfold-og-inkludering-i-idretten_kunnskapssammenstilling.endelig.pdf

Sparvero, E. S. & Chalip, L. (2022). Sport, leadership, and social responsibility. I L. A.Wenner (Red), The Oxford handbook of sport and society (s. 296–315). Oxford University Press.

Skaset, H. B. (2023, 18. mai). Norsk idrett er historieløs og fremtidsblind. Aftenposten https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/dwpKgo/ norsk-idrett-er-historieloes-og-fremtidsblind

Slack, T. (1996). From the locker room to the board room: Changing the domain of sport management. Journal of Sport Management, 10(1), 97–105. https://doi. org/10.1123/jsm.10.1.97

Teques, P., Silva, C., Rosado, A., Calmeiro, L. & Serpa, S. (2021). Refining the short version of the leadership scale for sports: Factorial validation and measurement invariance. Psychological Reports, 124(5), 2302–2326. https://doi. org/10.1177/0033294120953560

Tjønndal, A. (Red.). (2022). Idrett, kjønn og ledelse. Festskrift til Jorid Hovden. Fagbokforlaget.

Tomlinson, A. (2014). The supreme leader sails on: Leadership, ethics and governance in FIFA. Sport in Society, 17(9), 1155–1169. https://doi.org/10.1080/17 430437.2013.856590

Wagstaff, C. R. D. & Burton-Wylie, S. (2018). Organisational culture in sport: A conceptual, definitional and methodological review. Sport & Exercise Psychology Review, 14(2), 32–52.

Weese, W. J. (1994). A leadership discussion with Dr. Bernard Bass. Journal of Sport Management, 8, 179–189. https://doi.org/10.1123/jsm.8.3.179