Mintidkommer by Cappelen Damm AS

© CAPPELEN DAMM AS 2012 ISBN 978-82-02-38037-3 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsdesign: Asbjørn Jensen Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige, 2012 Satt i Sabon 10,5/13,5 pkt. og trykt på 80 g Norbook Cream 1,6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Kapittel 1

Jeg må ut. Skolen er slutt, jeg må hjem, men Andreas fyller døråpningen og vil ikke slippe meg ut, vil ikke la meg gå gjennom. Det er ingen annen vei ut. Jeg må forbi. Jeg var jo endelig usynlig. Hva skjøv meg ut av skyggen? Jeg pleide å like skolen. Barneskolen. Jeg likte å lære. Jeg likte å leke. Men plutselig var jeg han rare. Det må ha skjedd gradvis, uten at jeg merket det. For det kan jo ikke ha vært sånn at jeg plutselig våknet en dag, og så var alle enige om at jeg var han rare. Alt var feil. At jeg rakk opp hånden. At jeg snakket for høyt. At jeg ville leke for barnslige leker. De begynte å flire av meg. De sluttet å spørre om jeg ville være med. Så begynte de å spenne ben. De gikk bak meg i flokk og tråkket på hælene mine. Alltid i flokk. Andreas var den eneste som gikk på meg alene. Med publikum rundt seg kunne han finne på å plage meg på stadig nye måter. Jeg kunne ikke skjønne hvorfor alle syntes det var greit. Hvorfor ingenting hjalp. Hvorfor det bare ble verre når jeg sa fra. Og enda verre når mamma forsøkte å ta det 5

opp med foreldre, rektor, psykologer og andre uten makt i skolegården. Det ble jeg som måtte ordne det selv. Gradvis klarte jeg å få det mindre ille. Det hjalp at vi begynte på ungdomsskolen. Nye elever. Mer hormoner. Jenter med større pupper som måtte omringes og klypes i. De fikk andre ting å tenke på. Og jeg gjorde alt jeg kunne for ikke å minne dem på hva de moret seg med før. Jeg gikk inn i skyggen. Der er det trygt. Jeg møter ingen blikk. Jeg rekker aldri opp hånden. De slenger en eller annen hånlig kommentar innimellom. Noe som kan få dem til å føle at andre er mindre verdt enn dem. Men det tåler jeg. Jeg bare tar imot og kommer meg unna. Så hva har gått galt? Andreas fyller døråpningen og vil ikke slippe meg ut. Jeg kan ikke skjønne hva det er jeg har gjort som har ført til at usynligheten har slått sprekker. Det kan være Gunnars skyld. Han kom bort til meg da det ringte ut. Jeg var litt uoppmerksom, opptatt med å skyfle bøker ned i sekken og komme meg ut, som alle andre. Da stod han der. Plutselig. Eller det ville være riktigere å si at han satt. Støttet seg med den ene rumpeballen på pulten. Jeg ble redd og irritert på en gang. Redd fordi oppmerksomhet fra lærerne er noe jeg forsøker å unngå for enhver pris. Det ødelegger usynligheten min. Irritert fordi Gunnar ikke skjønte dette selv, at han satte meg i fare ved å sette seg på pulten min og smile det medfølende smilet som gnisser mot øynene mine. – Går det bra, Hans Petter? spurte han. Med den ka6

meratslige tonen som lærere bruker. Særlig mannlige lærere skal være kamerat. Damer skrur på morsfølelsen. Jeg nikket til svar. Hjernen min jobbet på spreng for å finne en utvei, et eller annet som kunne få Gunnar bort derfra. – Du, jeg har en greie på gang, noe jeg skulle hatt deg med på. Jeg hadde ikke lyst uansett hva det dreide seg om, men svarte jeg nei, ville han vel bare forsøke å overtale meg. – Det blir kult, det lover jeg, fortsatte Gunnar. – Tar ikke masse tid. Jeg tenkte at jeg kunne jo bare la være å møte opp, mumlet OK, og håpet Gunnar ville skjønne at han burde være mer diskré. Han så seg rundt, så de som kikket nysgjerrig på oss. De brukte litt lengre tid på å komme seg ut. Hadde sluttet å skravle. Kanskje det gikk opp for Gunnar at han ikke burde ha tatt det opp foran alle de andre. Han reiste seg og nesten hvisket: – Jeg kommer tilbake med tid og sted. Et øyeblikk var jeg redd for at han skulle dulte meg kameratslig i skulderen. Jeg grublet litt på hva i huleste det var han ville jeg skulle være med på, men det glemte jeg fort da jeg var ute av klasserommet og Gunnar hadde hastet av gårde mot lærerværelset. Andreas står i døråpningen og ser rett på meg. Jeg skulle sett ned, tatt det med ro, men Gunnar fikk meg ut av balanse. Kanskje det er størrelsen som gjør Andreas til den han er. Han er diger. Har alltid vært det. Alltid et halvt hode høyere, bygget som en kraftkar allerede i første klasse. Ikke feit, ikke pumpet full av jålemuskler skapt for pose7

ring, han er naturlig råsterk. Har naturen gitt deg disse gavene, hva skal du bruke dem til? Det er klart det er fristende å plassere seg selv øverst på rangstigen ved hjelp av en diger knyttneve og en velutviklet sans for motstandernes svake punkt. Andreas står bredbent med armene i kors. Han har ventet på meg. Jeg vet han gjør det for å teste meg. Slik jeg ser det, har jeg tre valg: 1. 2. 3.

Vente til Andreas går. Forsøke å presse meg ut forbi ham. Ta sjansen på å løpe gjennom korridoren etter Gunnar mot lærerværelset.

Nummer 2 virker kanskje som det dummeste valget. Det innebærer antagelig kroppskontakt med en fyr som sannsynligvis vil meg vondt. Men Andreas kommer ikke til å flytte seg samme hvor lenge jeg venter. Han vil bare få bedre tid til å pønske ut nye plagsomme påfunn. Jo lenger jeg venter, jo verre blir det. Og dilter jeg etter Gunnar, blir alt bare enda verre neste gang. Da tar de meg i morgen, eller venter utenfor skolen. Så det må bli nummer 2. Jeg tar sats mentalt. Det virker som Andreas merker det, munnen brer seg i et flir og han strekker armene ut til siden og griper tak i dørkarmene. Jeg kan ikke tvile nå. Det må skje i én bevegelse, jeg må ikke nøle. Jeg trekker inn magen, bøyer hodet og prøver meg mot høyre. Setter ryggen mot Andreas idet jeg skviser meg sidelengs ut. Han rører seg ikke, men det kjennes ut som han vokser litt mens jeg står med ryggen mot de svulmende armene hans. Det blir trangere. Jeg venter meg en klo, noe som 8

tar meg i nakken, det iler nedover ryggen, men ingenting kommer. Jeg slipper gjennom, klarer å snuble i noens fot og faller ned de tre trappetrinnene utenfor. Jeg kommer meg opp og går hjemover så fort jeg tør. Latteren hagler, men jeg driter i det. Jeg er ute. Andreas er bak meg. Skarp, frisk høstvind virvler opp løv og tvinger frem tårer i øynene mens jeg haster av gårde. Som om den vil fortelle meg at jeg ikke kommer til å slippe unna. Er jeg på vei tilbake dit igjen? Til daglig tortur og nedtramping? De siste ukene på barneskolen var de verste i livet mitt hittil. Andreas ventet på meg hver dag. Som om det var hans daglige trening å banke meg opp. Jeg orket ikke å gå på sommeravslutningen. Tanken på at mamma skulle stå der med de andre mammaene og tvinge seg til å være hyggelig, var nesten det verste. Jeg gikk ikke på skolen de to siste ukene. Jeg orket ikke mer. Bare lå i sengen og kikket på solen utenfor. Mamma lot meg bli hjemme. Jeg tror ikke skolen brydde seg. De var vel glad for at jeg var borte, at jeg snart var en annen skoles dårlige samvittighet. Men jeg kunne ikke la dem vinne. Jeg ville ikke la meg knekke. Jeg måtte finne en måte å fortsette på. Jeg måtte bli usynlig. Og jeg er stolt av at det har fungert så bra. Men det holder visst ikke helt inn til mål. Det er ennå et par måneder igjen til jul og et langt vårsemester før ungdomsskolen slipper meg. Kanskje trenger jeg en ny plan. Det går litt rundt i skallen. Det eneste som hjelper når man har for mange tanker, er å spille. Jeg liker best strategispill. Jeg planlegger å bruke timene frem til middag til å invadere, utvikle teknologi og 9

andre presserende regjeringsoppgaver. Men før jeg rekker å klikke på ikonet, dukker det opp en melding på chat-en fra et navn jeg ikke kjenner. Fera sier: Hei

Dette er mystisk. Listen over kontaktene mine er kort og oversiktlig. Jeg har definitivt ikke lagt henne til. Fera sier: Er du der?

Fera. Et uvanlig navn. Lyder absolutt ikke kjent. Antagelig et dekknavn. Det må være en feil, hun forsøker å kontakte en annen. Fera sier: Vil du prate?

Jeg kjenner at, ja, jeg kunne tenke meg å prate med noen akkurat nå. Og jeg vil så gjerne at meldingen skal være til meg. Så jeg svarer. Hans Petter sier: Hvem er du? Fera sier: Jeg er Fera, vel.

Hun ser sær ut på profilbildet. Som om hun anstrenger seg for ikke å være trendy, eller bare er helt uvitende om rådende moteregler. Noe skurrer. Kanskje er det Andreas 10

som står bak. En eller annen utspekulert plan for å latterliggjøre meg. Ikke at jeg kan se for meg Andreas pønske ut en slik felle. Finne ut av chat-profilen min. Dikte opp en jente. Legge en plan. Tenke langsiktig. Men det er best å være forsiktig. Jeg sletter henne ikke. Jeg bare logger av.

Kapittel 2

Mamma står på kjøkkenet og steker fiskekaker. Jeg var så inne i spillet at jeg ikke hørte at hun kom hjem, men lukten fant veien opp trappen og lokket meg ned. Mamma er heldigvis ikke den type mor som klager over at du spiller for mye. Mamma og jeg. Vi kunne ikke vært mindre like. Selv om vi kanskje ligner ganske mye på hverandre. Vi har tynt og lyst hår begge to. Mamma blåser sitt opp med føner og hårprodukter som oser av parfyme. Og hun lager røde leppestiftmerker på alle kopper og glass hun er i berøring med. De går ikke ordentlig av i oppvaskmaskinen engang. Mamma synes bestandig, hun er umulig å overse. Håret. Leppestiften. De høye hælene. Det er ikke at hun er så veldig annerledes enn de andre mammaene, men alt er liksom litt mer med mamma. Hun stikker seg ut. Og hun snakker høyere. Som for å veie opp for at hun alltid er yngst på foreldremøtene. Og den uten utdanning. Det er synd å si det, men mamma er bare ikke smart. Hun er ikke direkte dum, men hun er enkel. Snill. Velmenende. Men pinlig enkel. Jeg pleide å like at jeg var hennes sentrum. At alt hun gjorde var for meg. Jeg pleide å elske at hun knuget meg 12

inntil seg om kvelden, snuste meg i nakken og sa at hun elsket meg. Hun gjør ikke det lenger. Hun sier at hun elsker meg, men knugingen er det takk og pris slutt på. Selv mamma skjønner at man en gang blir for stor. Og når plagingen var på sitt verste og mamma hadde kjempet forgjeves til hun nesten var utslitt, da var knugingen så knusende at jeg bare måtte stoppe den. Jeg orker ikke å se henne med rødkantede øyne mer. Hun smiler til meg idet jeg kommer inn på kjøkkenet. Jeg kan se med en gang at hun har noe på hjertet. Men hun sier ingenting om det mens vi spiser. Bare småprater om noe hun leste i avisen. Mamma hisser seg sånn opp over ting hun leser. Hun skal ha en mening om alt. – Hijab trenger ikke nødvendigvis være kvinneundertrykkende, ikke sant? kan hun plutselig spørre meg om uten å forvente noe svar. Eller hun raser over manglende svømmeopplæring for barn. Freser over dårlig kollektivutbygging og argumenterer for og imot surrogatmødre. Det er jo ingen andre hjemme til å høre på henne enn meg. Og jeg hører egentlig ikke etter. Jeg lar tankene vandre mens hun blåser ut dagens dose. Venter tålmodig til hun kommer til det hun egentlig vil snakke om. – Gunnar ringte meg i dag. Hun sier det mens hun rydder av bordet. Jeg blir stiv. Ringer han hit? Kan han ha hørt hva som skjedde med Andreas? Jeg mener, egentlig rørte han meg jo ikke engang. – Han fortalte at han gjerne skulle ha deg med på et prosjekt han holder på med. Den mystiske «greia» igjen. Hvorfor skal mamma trekkes inn i dette? Prøver han å bruke henne for å få meg med? 13

– Ja, han nevnte noe om det i dag, svarer jeg. – Det høres jo bra ut, smiler mamma. Jeg burde kanskje benytte anledningen til å spørre litt om hva denne «greia» er, men da skjønner mamma at jeg vet mindre enn henne. Jeg velger å trekke på skuldrene på en måte som skal bety minst mulig. – Gunnar er virkelig en lærer med skikkelig tak i. Jeg er så glad for at du fikk ham som kontaktlærer. Hun smiler mens hun roser Gunnars visstnok mange gode kvaliteter. Dusten. Prøver å fremstå som reddende superlærer. Jeg kommer ikke til å være med på den «greia». Den «greia» er sannsynligvis noe som vil gjøre meg mer synlig, og det kan jeg ikke risikere når Andreas plutselig har bestemt seg for å bruke meg som målskive igjen. Jeg må bare komme meg ut av det uten at mamma blir involvert. – Kan du rydde opp etter middagen for meg? Jeg har så mye jeg må lese. Jeg nikker, men stønner lett samtidig så hun skal forstå at hun ikke kan forvente det hver dag. Skjønner ikke hvorfor hun må lese så mye, men det har vel noe med jobben å gjøre. Og siden hun ikke maser om lekser, kan jeg godt vaske en stekepanne. Jeg gjør så lite lekser jeg kan. Hvis du jobber med skolen, begynner lærerne å gi deg oppmerksomhet og de leser opp stilene dine og slikt. Og det er det ingen som liker. Da finner de straks ut måter å jekke deg ned på. Dessuten er det ikke noen vits i å gi lærerne den tilfredsstillelsen. At du får gode karakterer, mener jeg. De vil jo straks tro at det er deres fortjeneste. Som om det er noen sak å skrive en sekserstil. Du må bare finne ut av hva lærerne forventer og så hoste opp akkurat det. For 14

all del, ikke vær original. Ikke kom med meninger som de ikke liker. Jeg skrev en gang en stil om politiet, det var før jeg fant ut at jeg måtte ligge lavere, jeg argumenterte sterkt for at man kun burde tillate folk med høy IQ å utøve yrket. At altfor mange idioter flyr rundt med altfor mye makt. Der fikk jeg min første firer, gitt. Nå er jeg vant til det. Jeg sikter mot treere, men det hender jeg ikke klarer å gjøre meg dum nok. Noen ganger lurer jeg på hvorfor jeg i det hele tatt gidder å gå på skolen. Jeg burde ikke gi dem gleden ved å ha noen de kan plage når de føler seg små. Bruke masse energi på ikke å synes, ikke eksistere. Jeg har tusen mer fornuftige ting å bruke tiden på. Jeg kan lese bøker. Jeg kan spille. Jeg kan se filmer. Men hvem vet. Kanskje det er akkurat disse årene som lærer meg det jeg trenger. – Du må bare holde ut, sier mamma. – Du må ha en utdannelse, du må gå på skolen. Bare vent. Det er forferdelig nå, men når det er over, vil du finne andre miljøer der du trives. Det er så dumt. Men kanskje hun har rett på en annen måte enn hun tror. Hun er lei seg fordi jeg ikke gidder å jobbe med skolen. På en utredning måtte jeg ta en IQtest, og psykologen hoppet i stolen av iver da han skulle presentere resultatet. Jeg er supersmart. Jeg kan lære meg det jeg trenger selv. Jeg trenger ikke lærere. Men skolen har annet å lære meg. De tror de har brutt meg ned. De klynger seg sammen og tror de blir sterkere av det. Men jeg får en trening de aldri vil få. Ingenting gjør deg så sterk som å bygge deg opp etter at du er blitt brutt ned til en skjelvende haug i søla. Jeg skulle likt å se en av dem bli utsatt for det samme og så reise seg igjen. Dag etter dag. Den dagen de ikke lenger kan klynge seg sammen, står 15

jeg sterkt alene. En dag blir det min tur. En dag får de se hvem jeg virkelig er, hva jeg virkelig kan. Men da må jeg overleve. Det er sent. Jeg vil ikke tenke mer på Andreas og skolen. Kontorstolen former seg mykt rundt kroppen min og varmer ryggen. Hjemme kan de ikke røre meg. Jeg skrur heller på PC-en, så kan underbevisstheten jobbe mens jeg spiller. Fera sier: Hei igjen!

Hun gir seg ikke. Det kan tyde på at det er Andreas. At han har planlagt for mye til at han vil trekke seg med en gang. Hvor farlig kan det være? Jeg sitter jo hjemme på mitt eget rom. Hans Petter sier: Hei, Fera. Pussig navn. Fera sier: Synes du det?

Jeg har litt vondt for å tro at man kan gå gjennom livet med det navnet uten at noen bemerker det. Hvis det er en virkelig jente, må hun være utlending eller ha utenlandske aner. Eller kanskje det er noe nytt reklame-dritt, en slags robot som oppsøker meg og later som den kan prate. Som IKEA-damen. Skal se hun snart nevner en ny brus kalt «Fera».

Hans Petter sier: Hva vil du? Fera sier: Jeg vil bare snakke med deg. Hans Petter sier: Vet du hvem jeg er? Fera sier: Du heter Hans Petter og er 15 år. Stort mer vet jeg ikke. Hans Petter sier: Det var jo en del. Hvor gammel er du?

For alt jeg vet er det en feit gammel mann som later som om han er en jente, men jeg spør likevel. Fera sier: Jeg er også 15. Hans Petter sier: Hvordan vet du hvem jeg er? Fera sier: Jeg er bare nysgjerrig. Hans Petter sier: Det er du jammen, ja. Men hvordan vet du hvem jeg er? Fera sier: Jeg bare vet det. Jeg har sett deg.

Hans Petter sier: Hvor da? På skolen? Fera sier: Nei, bare rundt omkring. Hans Petter sier: Hvem har sagt hva jeg heter? Fera sier: Jeg husker ikke. Jeg bare vet det.

Veldig sannsynlig. Herregud, Andreas, kunne du ikke snekret sammen noe mer troverdig. Hans Petter sier: Ja vel. Og hvorfor vil du snakke med meg? Fera sier: Fordi jeg vil bli kjent med deg.

Noe annet er rart. Her mangler det en smiley. Ingen jenter skriver meldinger uten masse smilefjes. Ville Andreas ha tenkt på det? Hans Petter sier: Hvem er du? Hvor kommer du fra? Fera sier: Hvem er vi egentlig? Og hvor hører vi til? Det er det jeg vil finne ut av. Jeg er meg og du er deg. Hva skiller oss?

Hva er dette? Føkkings Sofies verden? Er det en skjeggete gammel mann som skal lure meg til å filosofere? Hadde jeg hatt en kul venn, en som elsket å kødde med meg og som jeg knuste tilbake, så ville jeg ha arrestert ham her. Jeg har deg, du lurer ikke meg. Men jeg har ikke engang en venn som ikke er kul. Hans Petter sier: Vi er et sett med gener smeltet sammen av fedrenes synder og formet av mødrenes misforståtte oppdragelse. Alle monstre i forskjellig grad som svirrer rundt og kolliderer mer eller mindre bevisst.

Ha! To kan spille tåkefyrste. Fera sier: Interessant. Du hevder vi alle er monstre? Hans Petter sier: Monstre, eller idioter. Fera sier: Og du? Er du idiot eller monster? Hans Petter sier: Det er ikke noe enten eller. Det er begge deler. Men i forskjellig grad. Jeg er omringet av idioter og monstre. Fera sier: Det må være slitsomt.

Hans Petter sier: Du aner ikke. Fera sier: Jeg vil gjerne vite mer om det. Hans Petter sier: Neppe. Fera sier: Helt sant. Hvem er monstrene? Hans Petter sier: Personlig har jeg hoggtenner, gule øyne, lilla pigger og et skummelt utslett. Men det er bare på innsiden. Fera sier: Aha. Du er morsom. Hans Petter sier: Jeg prøver. Du kan le hvis du vil. Fera sier: Jeg ler. Hans Petter sier: Jeg hører det. Fera sier: Det er en vakker latter, ikke sant?

Hans Petter sier: Nydelig. Som kritt på tavle blandet med skjærende tenner nattetid.

Hun unngår å si noe om seg selv. Men det gjør jeg også. Og jeg liker det. Det er gøy å prate tull. Vi fortsetter en stund. Så logger hun av og forsvinner. Brått. Sa jeg noe galt? Eller ble bare nettforbindelsen hennes borte? Kanskje en nysgjerrig lillebror listet seg innpå. Jeg føler meg litt snytt, men ikke fornærmet. Jeg klikker på profilbildet ved siden av navnet hennes for å se det i litt større format. Det ser ut som et slags passfoto. Hun smiler bare nesten. Øynene er smale, de ser smarte ut. Håret er glatt og klippet i en merkelig frisyre. Det er som en pannelugg som blir lengre på sidene og fortsetter hele veien rundt hodet. Huden er svakt gyllen. Hun er rar. Jeg liker det. En raring trekkes vel mot en annen. Dessuten er hun så rar at det umulig kan skjule seg en Andreas eller andre knøler med lignende tanker bak profilen. De hadde valgt en eller annen glossy puppedame, et agn de ville bitt på selv. Tror jeg. De vet ingenting om meg. Hun er rar på en ganske fengslende måte. Hun er penrar. Og hun vil snakke med meg. Bare det i seg selv er jo rart.