HVAHVIS
HVAHVIS
Minreiseforåfinnemegselv
ChristianStrand
Tilminkjæremammaogpappa. Sometubeskrevetblad harderefargetmeg medkjærlighetogstyrke. Gjortmegtryggnok tilåsetteutpåminreise. Herfragårjegrestenavveien utendere.
Menalltidvildere smileimitthjerte.
DELEN
DELTO
Prolog 9
INNHOLD
Pappa 17 Mysterietmeg 25 Skal,skalikke? 31 Arvogmiljø 35 Takknemlighetsgjelden 39 Fantasiogeventyr 45 Hvemerjeg? 49 Norsknok 52 Ikkeenavdem 58 «Bare»norsk 64 Enimengden 67 Mamma 71 Eggerøre 76
Farsfølelsen 83 Blendahvitt 89 Nasjonalidentitet 93 Meldingen 96 Innsirklingen 98 Overrumplet 103 Speilbilder 108
DELTRE
DELFIRE
Overgivelsenavetbarn 113 Guttenitøybagen 119 Advarselen 123
Denmørkesidenavadopsjon 129 Skalminadopsjongranskes? 134 Isinnesiermanalt 139 Jaktenpåsvar 142 Kroppenskriker 146 Livslinjen 149 Kuréren 156
Dagenerher 161 Mareritt 167 Indonesia 171 Barnehjemmet 176 Oversettelsen 186 Møtestedet 190 Startpunktet 192 Sukorejo 197 PancaDharma 209 Katastroferommet 213 Sykepleieren 217 Hvavarsant? 222 Vitnet 226 Densomingenhentet 228 MammaogMartinah 233 Epilog 236 Takk 244 Kilder 246
NydaleniOslo,august2019
Kanskjevardetdendagen,idetrommet,ataltstartet.Jeg stoimørketvedsidenavdenglatteparketteniTV2s Skal vidanse-studioiNydalen.Gulvetvaropplystavdiskokulerogstrobermedintenselysblaff.StoreTV-kameraersvirret rundtmeg.Mellomalledesterkelysenesåjegpublikum.Flere hundremenneskerholdtoppplakaterogmobiltelefoner,sto klaretilåtabilderogstemmefremsinfavoritt.Vivartolv kjentepersonermedprofesjonelledansepartneresomkjempet omseierenidendirektesendtekonkurransen.
Nåvardetlikeførdetvarmintur.Omfåsekunderskulle denmørkestemmensi:«KanMarianneogChristiankomme tilparkettenforsinslowfox?»
Jegbøydemegnedogdroilisseneforåsjekkeatlakkskoene varstrammetgodt.Hjertetbanketraskt,håndflatenevarfuktige.Munnenminvarsåtørratjegsåvidtklarteåsvelge.Kveldensantrekkvardenrødeuniformenjeghaddebruktsom pikkoloi HotelCæsar påbegynnelsenav2000-tallet.Låtenvi skulledansetil,varåpningsmelodienfradetpopulærehverdagsdramaetsomgikkpånorsketv-skjermeri19år.Rollen sompikkoloen;enadoptertguttfraAsia,haddeværtsomskrevetformegogdedilemmaenejegstoisomunggutt.
Itreårspiltejegkarakteren«KnutArneOlsen»,tjeneren oghjelperensomlevdeavåbæreandreskofferter.Farenmin
PROLOG
9
tokoppaltpåvideo.Hanhaddeover400episodermed Hotel Cæsar påstore,sorteVHS-kassetterikjelleren.Påfilmsettet skullejegspilleutfølelserrundtegenverdi,familierelasjoner ogukjentbarndomshistorie.Iflerescenerblejegkonfrontert medrasister.Jegmåttebruketankeneogerfaringenefradajeg somungdomlesteiaviseneompartietHvitValgallianse.Isitt partiprogramvilledesterilisereadoptivbarnsommeg.
Pikkoloeni HotelCæsar varmittalterego.Uniformenog musikkentokmegtilbaketilenungdomstidsomjegutad–og formegselv–haddeinsistertpåvarlettoguproblematisk.
IdansekonkurransenpåTV2varproffdanserenMarianne minpartneroglæremester.Selvomhunhaddegjortdettei mangeår,varhundyptkonsentrert.Plutseligblejegusikker påomjegvarnokfokusert,ogomjeghuskettrinnenesomvi haddeterpetpåhverenestedagiflereuker.Mariannehadde advartmeg,sagtatakkuratdettekomtilåskje.Jegkomtil åblinervøsogreddforåhaglemtalt.Likevelkomkroppen mintilåhusketrinnenenårmusikkenstartet.Armerogben villeautomatiskgjentadetvihaddeøvdpå,sahun.Menneskekroppenvarlagetslik;denlagretminnerogdetdenhadde trentpå.Lotosshuskedetvitroddevihaddeglemt.
Inneihodetforsøktejegågågjennomkoreografien,og begynteåtelletaktene.Jegskulleholdeigjen,haddeMariannesagt.Slowfoxvarenslagslangsomvalsderdetgjaldtå dvele,holdetilbakeogikkegjørenoeforhastet. Norelease,no release,release varregelenjegskullehuske.
Innspillingslederensåpåoss,oggabeskjedomatdetvartre minuttertilmusikkenstartetistudioet.Førstskulledeviseen videomedbilderavmegfrabarndommen.
Produsentenhaddefåttlovtilåbrukedetgrønnefotoalbumetmitt;engammelminnebokiglattskinnmedetasiatisk dragehodepåforsiden.Mammalagdealbumetetterathunog
10
pappahentetmegpåetbarnehjemiIndonesia.Underhvert bildeskrevhunenlitenkommentarisirligformskrift,sombeskrevsituasjonen.Holdtmammamegforsiktigiarmene,sto det:«VårtførstemøtemedChristian».Låjegmedlukkede øyneienliten,blåtøybag,lahuntil:«Sovgodt,vennen».
Jegvarbaretremånedergammeldajegfikknorskeforeldre. Mammadødeforflereårsiden.Detvarlengesidenjeghadde setthåndskriftenhennes,mangeårsidenjeghaddebladdi albumet.Jegliktebildetekstenehenneslikegodtsombildene. Sombarnforestiltejegmeghvahunkunnehatenktdahun skrevdem.
UtenåtenkemegomgrepjeghåndentilMarianneogholdt denekstrahardt.Pådenstoreskjermenitv-studioetsåjegprivatebildersomjegbarehaddedeltmednoensværtfå.Nåfikk alle sedem.
Jegvistegjernefremdelettfalmede1980-tallsbildene,delitt uskarpepapirfotografienemedmegihovedfokus.Mennoei megvilleholdeigjenrestenavminadopsjonshistorie.Detvar somomjeghaddeetindrehåndbrekkpå,enslagssikkerhetsplomberingsomhindretmegiågåinnideukjenterelasjonene ogforholdemegtildem.Fremtilnåhaddejegbaregitttillatelsetilåvisesidenevedmegsompresenterteden«flinkeog proffeChristian»,hansomhaddeværtsålykkeligogheldig gjennomhelelivet,ogaldrihaddeønsketågåtilbaketilhva somskjeddedahanblegittbortsombarn.
Hentereisen kalteforeldreneminedenviktigeturentilIndonesia,dadefikksittførsteogenestebarn.Jegvardenlillebyltendekomhjemmed.Flereavbildenesomblevistnå,varfra mammaogpappasførstemøtemedmegiIndonesia.Deble etterfulgtavdagensfamiliebildermedmegogmineegnebarn iNorge.Selvelivsreisenmin.
Mensbildenefrabarndommenrulletoverskjermeni Skal
11
vidanse-studioet,såjegbortpåkonami,Madeleine,pappa Arneogsønnenemine,LiamogOliver.Desattpåførsterad blantpublikumogviftetenergiskmedenstor,fargerikplakat. Gutteneminehaddetegnetmegmeddenrødepikkolo-dressen ogetbredtsmil.Medstorebokstaverirødt,blåttoggrønt, haddedeskrevet«Vielskerdeg,pappa!»
Gestenderestraffnoedyptogømtimeg.Jegvarfaren deres,ensomdeheietpåogelsket,uansetthvordanjegstokketbenapådansegulvet.Samtidigsåjegbildeneavmineegne foreldrepåstorskjermen,øyeblikketdadetokoveransvaret formegfra noen somikkekunneheiemegfremilivet. Noen haddemåttetslippetaketimeg,oggittfrasegmulighetentil åfølgemegvidere.
Hvahaddeskjeddhvisjegikkevarblittgittbort?Hvem haddejegværtda?
Innimegeksploderteetsammensuriumavtankerogfølelser.Detvarsomomallebestanddeleneav hvemjegtroddejeg var,blekastetoppiluftaogfløyrundtirommetsammenmed lysogdiskokuler.PåskjermensåjeglivetmittiIndonesia,den delenavmegsomjegaktivthaddebruktforåfortellehistorienommegselvoghvorjegegentligkomfra.Selvomjegnå stoogsåpådenindonesiskebabyenpåskjermen,haddejeg ikkepeilingpåhvemdenlilleguttenvar.Jeghaddetillagtham historieoglivutenåvitehvasomvarsant,haddeikkeengang værtiIndonesia,kunneingentingomdetlandetjegvistebilder fra.
BlantpublikumsåjeglivetmittherhjemmeiNorge.I40 århaddejegtenktatdetosideneavlivetmittmåttelevehver forseg.At fortsettelsen haddeavsluttet begynnelsen. Jegvar fornøydmeddetjeghadde,oglivreddforhvasomvilleskje omdetosideneogidentitetenekryssethverandreellersmeltet sammen.Jomindrejegvissteomhvorjegkomfraoghvor-
12
danlivetmitthaddeværtførjegkomhit,joenklerevardet ålaidentiteteneflytehverforseg.Ved ikkeåvite slappjegå tastillingellerendredenforestillingenjeghaddeomhvordan livetmittstartet.
Deltakelsenidanseprogrammethaddefåttmegtilåse ukjentesideravmegselv.Forhvernydansfikkjegmottilå oppdagenyefølelserrundtendelavmegsomjegaldrihadde vågetågiplass.Jegmåttelæremegnyerytmer,nyemåterå bevegemegpå–oglevemeginnifremmedmusikk.
Idetteøyeblikketvardetsomomjegforsiktigkikketinnen dørsomjegaldrihaddeturtååpne.Jegvarengstelig,forjeg vissteikkehvasomvarpådenandresiden.
Nedtellingenistudioetstartet,oginnspillingslederenviste tegntilatjegmåttegjøremegklar.Jegsåbortpåfamilienmin.
Såkastetjegmegutislowfoxen,enlangsom,dvelendedans, kanskjedenvanskeligstedansenavalle.
Norelease,norelease,release. Holdigjen,holdigjen,slipp opp.
DELEN
PAPPA
Oslo,høsten2022
HankomgåendefraStortingetmotGrandHotel.Vihadde avtaltåmøtehverandreutenforinngangen.Medrundebriller, olivengrønnjakke,mønstrethalstørkleogblåsixpencevar detlettåsehamimengdenavutenlandsketuristerogdresskleddenæringslivsfolksomhastettillunsjavtaler.Overskulderenhaddepappasinmørkeskinnveske.
Dettevilleikkeblienheltvanliglunsj.Jeghaddebedtham omåmøtemegforåfortellehvahanvissteomtidenminfør hanogmammahentetmegiIndonesia.Vihaddealdripratetomdet,ihvertfallikkesomjegkunnehuske.Ikkepå denmåtenviskullenå.Detvirketsåalvorligåsettesegned medadopsjonspapireneoggåinnidetaljene,42årsenere. Ibarndommenhaddevibaresnakketenkeltogtilfeldigom adopsjonnårdetpassetseg,ellernårmammavistebilderfra hentereisen.
Påveimotmegsåjegpappahilsevennligtilflereforbipasserende.Jegforstotidligatveldigmangevisstehvemfaren minvar.ArneStrandvarjournalistogredaktør,oggjennom heleoppvekstenminsåjegbilderavhamiavisene–ogartikler hanhaddeskrevet.HanblejevnligintervjuetpåTVogradio ogdeltokidebattprogrammer.Oftestoppetfolkhampågaten nårvivarutesammen.Daønsketdeåsnakkemedhamom noehanhaddekommentertelleranalysertiArbeiderbladet,
17
senereDagsavisen,ellerdevilledrøfteenpolitisksakhanjobbetmedmenshanvarstatssekretærforstatsministerGroHarlemBrundtland.Hvisdeikkestoppet,gadehametlitenikk elleretsmilførdefortsattevidere.
Jeglikteatfolksåpåham,ogpåoss,ogatdestansetforå prate.Detvarstasåhaenfarsombådevirketviktigogsom folklikte.Såvidtjegvisste,vardetingenandrebarnpåskolen minsomhaddefedresomblestoppetslikpågaten.Hvergang hanmøttenoen,ogdebegynteåleggeutidetvideogbrede ompolitikk,avbrøtpappadem.Hanpektepåmegogsa,med stolthetistemmen:
«Ogdetteersønnenmin,Christian!»
Dasådealltidpåmeg,smilteoghilste.
Detvarliksomingentvilåhøreipappasstemme,ingen usikkerhetogingennøling.
Jegvarsønnenhans.
Jegoppfattetaldriatdesomstoppetoss,lurtepåomjegvirkeligvarbarnethans.Ihvertfallspurtedeikke.Meniettertid harjegfundertpåomdetvarmangesomgikkderfraoghvisketsegimellom:
«Varikkehanlittvelmørk,da?»
«Jo,hanmåjoværeadoptert,trorduikke?»
Senerekunnejegtenkeatjegburdehasagtatjegvaradoptert,vistdematjegsnakketskikkeliggodtnorsk.Atjegburde kommedemiforkjøpetogsi:
«Hvisdulurerpåhvorforjegikkeheltlignerpåpappa,så erdetfordijegerfraIndonesia,ogdererdetslanger.»
AndregangerskullejegønskejeghaddehattenPost-it-lapp ipanna,bareforåoppklareulikhetenemedengang.
NågapappamegenklemutenforinngangentilGrand
Hotel.Jegvarengodtvoksentobarnsfar,menidennesituasjonenføltejegmegplutseliglitenigjen;somdenlillesønnensom
18
skullehaenalvorspratmedfarensin.Klemmenfikkdettilå virkesålengesidenjeghaddemøttham,selvomvisnakket sammenpåtelefonigår.Vigjordedetnestenhverdag;enten entekstmelding,ettilsendtmobilbildeavhvaviholdtpåmed, ellerviringtehverandreibilenpåveihjemfrajobb.Somoftest skjeddesamtalenmensviholdtpåmedandreting.Jeglikteat kontaktenvar«sånniforbifarten»,atdenvarendelavbeggeshverdag,utenenagendaellerettydeligmål.Telefonenetil pappavarikkenoejegmåtteplanleggeåta,devarendelav envane.Samtalenebleliksomaldri«kaldstartet»,tokheller aldrislutt.Devarrenflyt.
«Hvordangårdet?»spurtejeg.
«Detgårbra,menjegersåfrykteligstivibeina»,sahan.
Jegkunnesedetpåhamogmåtenhanbevegetsegpå. Hanvarblitt78år,ogdetsåtungtutåbærekroppen.Jeg tilbødhamarmenmin,ogstøttethaminndørentilGrand.
Jeghåpetatdethansastemte.Atdetbarevarkroppensom varstivere.Innerstinnefryktetjegatkreftenhanhaddehatt iover17år,haddespreddseg.Jegskjønteathanikkeville snakkeomdet.Istedetgjordehansomhanpleide;saataltvar bra.
InneiPalmenrestaurantlødroligjazzoverhøyttalerne. Noeneldredamerskålteichampagne,selvomklokkenennå ikkeviste12.Enkvinneligservitørkomborttiloss.
«Såhyggeligåsedereto!»
Pappasmilte,pektepåmegogsa:
«Detteersønnenmin,Christian!»
Servitørensåpåmeg,hilsteogblunket.
«Jegvetdet.Vilderehanoeåspise?»
Pappatokforsiktigoppmenyen.
«Jegharegentligspistjeg,menskagenrøreerjogodtda,og ColaogFarris!»
19
Hunnikket,notertebestillingenogforsvant.
Pappalikteseggodtunderlysekroneneher,idefløyelstruknesofaenemedkunst,gamlestilmøblerogdempedesamtalerpåallekanter.Grand,BristologHotelContinentalvar stederjegforbandtmedham.Denrolige,littærverdigestemningenfikktidentilåståstille.Detgaøyeblikkavhøytidå sitteher,værebareossto.
Sombarnkunnejegbliståendepåbadetogsepåpappa ispeiletmenshanbarbertesegogpussettenner.Blikketmitt gikkførstmotham,såpåmeg.Detvarsomomjegscannet kroppenhansforlikheter.Jegsåpånesenhans,somvarmye størreennminlilleflate.Jegstudertehårethans,somvarlyst ogmyetynnereenndetstrie,sortehåretmitt.Deblåøynene hansmatchetikkeminebrune.
Jegvarlangtfraetspeilbildeavfarenmin.Ihvertfallikke avutseende.
Noengangerlettejegetterandrelikheter.Sommåtenhan gikkpå,ellerhvordanhanholdtkaffekoppen.Jeggransket megselvforåseomjeggjordedetlikt,omjeghaddelignende fakter.Innsåjegatvigjordebevegelseneheltforskjellig,kunne jegprøveåhermeetterhamforåkjennepåhvordan hansmåte fungerteformeg.
Åværeenhvit,norskguttelleråblienkopiavdenhvite mannenvedsidenavmegispeilet,varikkemindrøm.Forpå enmåteføltejegmegalleredesomennorskgutt.
Spørsmålenekomlikevel,nårvistoslikforanspeiletibare underbuksen.Hvorforsåjegsåannerledesut?Gikkmamma forbi,kunnehunsekjærligpåmegogsi:«Kanikkejegfålitt avfargendin,Christian!»
Mittasiatiskeutseendeogbrunfargenspiltelitenrolle,så lengeforeldrenemineogvennenemineliktemeg,bleholdningenjegtoktilmegsombarn.Samtidiglajegalltidmerke
20
tilatfolksåannerledespåmegnårjegvarutesammenmed mammaogpappa.Haddevimedminlysekompis,Frank,på kaféellerferier,merketjegpåkroppsspråkettilkelnerenat hantroddeatFrankvarsønnenderes,ogikkejeg.Detvarnoe medblikketogmåtenhanhenvendtesegtildetreandrepå; somenfamilie.
VedrestaurantbordetpåGrandvardetbareoss;farog sønn,ogpappavarfortsattstoltavåviseatjegvarsønnen hans.
HanbøydesegnedunderbordetiPalmenogtokoppden mørkeskinnvesken.Uttrakkhanenbunkemedgrå,tynne permer.Jegkunneikkehuskeåhasettdemfør.Detsåut somhanhaddeforberedtseg,utfrahvordanhansortertepermene.Arkenesågamleut,vardekketmedbådemaskinskrift oghåndskrift.Tekstenvarpåengelskogveksletmellomstore ogsmåbokstaver.Jegsårødestemplerogformellesignaturer.
«Skalvise»,sahanogsånøyepåpapirene.Hanvirketrolig, menengasjert.
Jegvissteikkehvahankomtilåleseoppfrapapirene,ante hellerikkehvajegforventet.Vardetnåjegskullefåvitealt ommegselv?Skullehanfortellemegalthanikkehaddefortalt tidligere?Althanvissteomtidenførjegblesønnenhans,men somhanikkehaddeturtåsiførjegvarblittvoksenoghadde egnebarn?
«Pådettearketstårdetatduerfødt2.mai1980.»
Hanlotpekefingerenglinedoverarket.
«Detstårathunsomfødtedeg,gadegbortfordihunvar fattigogikkekunnebeholdedeg…»
Hanoversattefraengelsktilnorskmenshanpratet.
«Hvabetyr outofwedlock ?»
«Jegtrordetbetyrutenforekteskap.»
21
«Dastårdetathungadegbortfordihunfikkdegutenfor ekteskap.»
Jeghaddesettformegnoetilsvarende.Menikkeathunfikk meg utenfor ekteskapet.Jeghaddetroddatadopsjonenhandletomathunvarfattig,ogatdetvarhovedgrunnentilomsorgsovertakelsen.Mensituasjonenblealtsåvanskeligfordi hunfikkmegutenforekteskap.Hvabetyddeegentligdet?
Pappafortaltealtsåliketilogenkelt,somomdetvarethvilketsomhelstpapirhanlestefra.Letthetenhanviste,gamegen følelseavatdettebarevartørrefaktaforham,ikkenoesom jegtrengteåleggesåmyemervektpå.
«Lengernedeherstårdetathunsomfødtedeg,altsådin biologiskemor…»
Hantittetforsiktigoppfrapapirene.
«Hunhet Martinah. »
Jegblesittendeheltstilleogsepåpappaogpapirene.Hvordanvillepappaatjegskullereagerepåathannettopphadde fortaltmegnavnetpåminbiologiskemor?Ønskethanatjeg skullebligladognærmestjubleoverendeligåfåvitehvahun het,ellermentehanatjegskulleoppføremegsomomdette barevardagligdagsinformasjon?
Ansiktethansavslørteingenting,ogjegmerketatjegbegynteåbliredd.Nåkunnejegikkegåtilbaketil«ikkeåvite». Øyeblikketvarugjenkallelig.Dettevarførstegangjeghørte ogoppfattetnavnethennes;ordetsomidentifisertehenneog skiltehennefraalleandre.Inavnetlånoensvalg,følelser, håpogønsker,enslagskodeforhvemdettemennesketvarog kunnebli.
Minbiologiskemorvaretmenneskeavkjøttogblod,ikke bareenabstraktfigur,entenktstørrelse.Nåvardetforsent åviskeutnavnetogikkeforholdemegtildet.Noekomtilå endresegforalltid.
22
Martinah medh. Foretfintnavn,tenktejeg.
Dethaddeværttilgjengeligheletiden.Ialledisseårene haddedetståttsvartpåhvittiadopsjonspapirenesommamma ogpappahaddelagretisoveromsskapetsitt,ihusetpåSiggerud.PappahaddetattmedseghelebunkendahansenereflyttettilOslo.
«Duvisstedet,gjordeduikke?»spurtehan.
Jegristetpåhodet.
«Jegtroddeduvisstedet.Mammaogjegfortaltedegdetda duvaryngre.»
Hvorforklartejegikkeåerindreatjeghaddehørtdetnavnetfør?Haddejegikkelagretdethvisdehaddefortaltmegdet engang?Jeghusketsåmyeannetfradetgrønnefotoalbumet.
JegkunnesåmangehistorieromJakartaogvisstenavnetpå adopsjonsforeningen.Mennavnet Martinah haddeikkefestet seg.Haddejegfortrengtdet?Bareskjøvetdetunna?
«Jegtrorikkeduvarinteressertdavifortaltedegomdisse papirenedaduvaryngre,»sapappa–ogfortsatte:
«JegspurtedegomdukunnetenkedegåreisetilIndonesia også,duvarvel12–13år.Jeghåpetnokatduikkevillereise. Detvilleblittsåmyestyr.Duharnokglemtdet.»
Hanhaddesikkertrettidet,atjegikkevirketsåinteressert.Menegentligkandethahandletomatjegvarreddfor åsåredemvedåstilleformangespørsmål.Såmangeganger jeghaddeforsøktåværehøfligogtilbakeholden,ifryktforå tråkkefeil.
Slikføltejegdetnåogså.Jegmåtteholdemasken.
Servitørenkomborttilbordetmedsmørbrødene,Farrisog Cola.Hunheltedrikkeniglassene,såpåpappaogsa: «Finsønnduhar.»
Hantittetpåmegoverbrillekanten.Jegkunnesekjærligheteniblikkethans,ethavavomsorgbakderundehornbrillene.
23
Detvarakkuratslikhanhaddesettpåmegheltfrajegvar liten.Detvaringentvilåseipappasblikk,ingenusikkerhet ogingenforbehold.
Jegvarsønnenhans.