Siri Østli
På høye hæler over Grønland
© 2009 CAPPELEN DAMM AS © 2009 Siri Østli ISBN 978-82-02-31006-6 1. opplag 2009 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lover eller avtaler kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Omslagsdesign: Johanna Blom Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook Falun AB, 2009
1 Sofie visste nøyaktig når hennes affære med Isak begynte. Det var hjemme hos moren. Der var søsteren Line også, naturligvis, siden hele besøket gikk ut på å forberede Lines bryllup. De satt der, moren og hennes to døtre, omringet av tyll og tøyblomster, tre typer innbydelseskort, ett bord dekket med rosa lys og gullkantede tallerkener og ett med hvite lys, hvite tallerkener og en haug rosenknopper. Ett av dem skulle antakeligvis få æren av å bli bryllupsbord. Moren hadde brillene på nesen, hun festet små, hvite tøyblomster til noen svært stygge glassvaser, og forklarte at når glassene var dekket av hvit tyll og rosene var på plass, ville alt bli helt nydelig. «Vi skal lage nittitre sånne,» sa moren. «Vi» betydde Sofie og moren, siden Line var bruden og ikke måtte stresse. Og Line smilte yndig og beundret foten sin i en høyhælt, hvit silkesko som kanskje skulle få være med i bryllupet. Eller kanskje ikke. Den slags avgjørelser krevde ro, og dessuten var bryllupsdagen en gledens dag som ikke burde formørkes av plikter, mente moren og så strengt på Sofie da hun ymtet frempå at Line kanskje ville ha moro av å feste tøyblomster, hun også. «Tenk at Line skal gifte seg,» sa moren for fjortende gang. «Og Marius er så kjekk.» 5
Sofie himlet med øynene. Hun himlet i smug, det var tross alt to mot en. Marius var slett ikke kjekk. Han var nokså liten og klarte det kunststykket å være både hulbrystet og stormaget samtidig. Dessuten hadde han kalde fiskeøyne og en personlighet som mest av alt minnet om en selvangivelse. I alle fall ifølge Sofie, som ikke kunne fordra Marius. Men det virket som om Line likte ham, og det var jo det viktigste. I Sofies familie var det viktig at man giftet seg. Line var tjuefem år gammel. Sofie var tretti. Og mer trengs ikke å sies om den saken, mente Sofie. Dessuten hadde Line – Sofie var overbevist om at det var av ren ondskap – insistert på at hun skulle være brudepike. Hun hadde foreslått at hun kanskje heller kunne være forlover, men da hadde Line sett veldig såret ut, en evne hun hadde perfeksjonert gjennom hele oppveksten, og moren hadde igjen sett strengt på henne. Så Sofie var nødt til å iføre seg flere meter ukledelig aprikosfarget silke – en uheldig farge i enhver sammenheng – og dilte etter Line oppetter midtgangen. Hun var sikker på at det var en hevn for at hun pleide å kare til seg alt lørdagsgodtet da de var små. Line var veldig langsint «Er det noen du kan tenke deg å invitere i bryllupet?» spurte Line søtt. «Nå som du heldigvis ikke bor sammen med Ole Johnny mer.» «Takk og pris,» mumlet moren og festet enda en gul tøyblomst. «Tenk om vi hadde måttet invitere den fyren. Hva ville farmor ha sagt?» «Han var da ikke så fæl,» innvendte Sofie, noe hun ikke skulle ha gjort. De kastet seg over henne, fulle av «hva var det vi sa» og «tenk bare på måten han forlot deg på, helt uten dannelse». «Du treffer sikkert en ny mann,» sa moren tvilende og 6
mønstret sin eldste datter. «En som er mer vår type. Han var virkelig ikke noe for deg. Har du fortsatt katten hans boende? Jeg håper du skjønner at han utnytter deg.» «Jeg liker katten,» løy Sofie. «Hadde Ole Johnny i det minste hatt penger,» sa Line. «Marius har nettopp fått lønnsøkning. Igjen.» Og nettopp da, mens Sofie stirret stivt på de nittitre glassvasene som sto og ventet på henne, etter at hun hadde klart å tråkle sammen fire silkeblomster som skulle plasseres (med utstudert mangel på eleganse) midt på baken hennes, hørte hun seg selv si: «Jeg kan ikke bli til middag i dag, jeg skal nemlig treffe Isak.» «Isak?» spurte moren. «Jeg har da aldri hørt deg snakke om noen Isak.» Og det var jo for så vidt ikke så rart, siden Sofie diktet ham opp der og da, men merkelig nok kunne hun se Isak for seg. Han var høy og kjekk, mye kjekkere enn Marius. Han var til og med kjekkere enn Ole Johnny. Isak var mørk og hadde de vakreste blå øyne. Dessuten var han intelligent, velstående, morsom og hadde en aldeles fantastisk motorsykkel. Harley Davidson, bestemte Sofie, det var i grunnen den som gjorde at han ikke ble for prektig. «Han høres nesten for god ut til å være sann,» sa Line. Line kunne være ganske skarp, og da Sofie fikk tenkt seg litt om, var hun i grunnen enig i at han virket litt for god for henne. «Det er bare så synd at han er plattfot,» sa hun sørgmodig. «Plattfot?» «Ja visst,» sa Sofie. «Det gjør noe med gangen hans. Den blir litt … sånn …» Og Sofie vraltet rundt i stuen til de andres store undring. 7
«Men bortsett fra det er Isak en aldeles fantastisk fyr.» Hun skjelte betatt på tøyblomstene i et forsøk på å se forelsket ut. «Og siden jeg har lovet å møte ham, må jeg dessverre snart gå …» «Jeg ville ikke trodd du var Isaks type,» sa Line og pekte på Sofies magevalker. De hadde nærmest formert seg siden Ole Johnny dro. Sofie var i grunnen enig. Hun trodde heller ikke hun var Isaks type, i alle fall hadde hun aldri vært sammen med noen som lignet. Isak ville nok heller foretrekke høye, slanke modelltyper, tenkte hun, men det kunne jo hende at han plutselig ville like en som henne. Om ikke annet for variasjonens skyld. «Folk har faktisk falt for meg før,» sa hun til Line. «Det er ikke alle som tar det første og beste de får.» Marius og Line hadde vært sammen siden Line var fjorten. «Mamma! Nå kritiserer hun igjen!» «Misunnelse er ingen dyd,» sa moren. «Du burde være takknemlig om denne Isak er halvparten så stødig og flink som Marius.» Og visst var Marius stødig. Svært stødig, han foretok seg aldri noe impulsivt før han hadde tenkt seg om minst fire ganger og dobbeltsjekket hvor mye det eventuelt ville koste. Sofie var overbevist om at Line tviholdt på ham bare fordi hun trodde han hadde gode fremtidsutsikter. Noen annen grunn var slett ikke mulig, mente Sofie. «Hvordan går det med utslettet hans?» spurte hun. «Det så veldig stygt ut i sommer, syntes jeg. Stakkars, det klødde visst fælt også, og hvis han må klø seg akkurat der … Jeg hørte om en som klødde seg veldig akkurat der, og han ble arrestert. Faktisk. Han gikk forbi en barnehage, og det var jo ikke så lurt. Annenhver femåring kan jo stave pedofil nå for tiden. Kanskje Marius bør holde seg unna barnehager en stund? Bare til den verste kløen går over?» 8
«Det var i sommer, utslettet er kurert for lenge siden. Og det vet du godt – mamma! Sofie snakker om utslettet igjen!» «Sofie!» skjente moren og la armen rundt Line. Moren og Line var svært like. Begge var høye og slanke, hadde sort hår, mørke øyne og lange, smale ansikter. På gode dager var de elegante, vakre og spesielle, og på dårlige, tenkte Sofie, hadde de mer til felles med den onde heksen i Snøhvit. Eller tegnserievarianten av Cruella De Vil. Sofie, derimot, var liten, hadde lyse krøller og runde, blå øyne. Ifølge familiemyten hadde moren, da Sofie ble født, insistert på at hun hadde fått feil baby. Fødselen hadde vært en lidelse uten like, mest fordi Sofie var så grådig der inne i magen at hun spiste seg opp til nesten fem kilo. Dessuten var hun treg og nektet å komme ut før moren hadde lidd seg gjennom tre ekstra svangerskapsuker. Til slutt, etter tjuefire timers ustoppelig pine, hadde moren endelig fått full narkose, og Sofie ble halt ut. Men moren nektet altså å tro at den tykke, blåøyde lille babyen var hennes. Et eller annet sted, gråt den omtåkede moren, fantes en mager, mørkøyd baby med lange, tynne fingre som lengtet etter sin mor. Denne historien ble av en eller annen grunn ansett som morsom, og ble gjentatt ved enhver passende anledning, som ved Sofies dåp og konfirmasjon. Men Sofie hadde for lenge siden bestemt seg for at hun ikke brydde seg om det. «Det er i grunnen litt spennende å være en bytting,» sa en tolvårig Sofie tappert til sin venninne Iselin, som også var høy og slank. I grunnen var de fleste i Sofies verden høyere enn henne, men det var jo muligens fordi hun bare var en seksti høy. «En seksti og en halv,» påpekte Sofie, nøye på den halve centimeteren. Hun hadde som barn faktisk vent seg til tanken på at hun var en bytting, og hadde fantasert frem en 9
kortvokst og lykkelig, lapskausspisende familie, en slags norsk utgave av Den store italienske familien. Hun var overbevist om at de bodde på en gård med rødmalt våningshus og hadde masse glade husdyr som de aldri slaktet. Denne dagdrømmen trøstet hun seg med helt til hun fant bildet av tippoldemoren, som også het Sofie. Gamle Sofie var svært lik unge Sofie, hvis det ikke hadde vært for tippoldemorens gretne oppsyn. Men det fantes gutter som likte Sofie. Mange gutter. Sofie hadde aldri hatt problemer sånn sett, derfor var det uventet at Line skulle gifte seg før storesøsteren, selv om hun måtte ta til takke med Marius for å få det til. Og Sofie, som var blitt nedringt av beundrere mens hun bodde hjemme, hadde ingen lyst til å fortelle at telefonen nå – etter at hun var fylt tretti – var atskillig mer taus. Hvorfor visste ikke Sofie, men det kunne ha noe å gjøre med alle de bryllupene hun ble invitert i. De fleste menn var rett og slett opptatt, og det eneste hun kunne gjøre, var å vente på andre omgang, etter skilsmissene. «Nå må jeg virkelig gå,» sa hun og reiste seg. «Jeg kan ikke la Isak vente. Vi skal ut og spise. På Bagatelle.» Hun satte nesen triumferende i været. «Dum idé,» sa Line kontant. «Der sparer de ikke på smøret, og du har jammen lagt deg ut etter at det ble slutt med Ole Johnny.» Og det hadde Line dessverre rett i. Sofies kroppsform var hva hennes venninne Iselin kalte endomorf. Mindre intellektuelle folk enn Iselin ville kanskje si frodig, eller på god vei til å bli tykk. Særlig moren, nå trakk hun vekk kakefatet. «Du har ikke tid til å spise mer nå,» sa hun, og oversatt betydde det at hvis Sofie skulle holde på denne fantastiske Isak, måtte hun slanke seg noen kilo.
10