Globus

Kristian Klausen

Globus Roman

Av samme forfatter: Måltidet i Emmaus, noveller, 2008

© CAPPELEN DAMM AS 2009 ISBN 978-82-02-31020-2 1. utgave, 1. opplag 2009 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: Finn Michelsen Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print, Riga 2009 Satt i 10,9/13,1 pkt. Sabon og trykt på Munken Cream 80/1,7 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Den eneste måten jeg kunne holde ut Svein Ellingsens historietimer på, var ved å lage mine ekstremt voldelige tegneserier, som alltid inneholdt grafiske skildringer av hans død. Vanligvis plasserte jeg lektor Ellingsen midt i et forrykende blodbad, i en massakre, eller en skyteduell, eller det kunne være regelrette henrettelser, noen ganger utført av andre lærere eller elever, men som oftest av Ellingsen selv. Jeg gikk heller ikke av veien for å la Ellingsen begå selvmord, dersom dette var siste utvei for å kunne avslutte livet hans i serien. Jeg satt på den bakerste pulten, innerst i hjørnet, slik jeg alltid har likt å sitte, med ryggen mot veggen, eller viktigst: aller mest skjult (men dermed selvsagt aller mest påfallende utsatt, noe enhver lærer med øvede øyne umiddelbart forstår: der har vi en luring, han som setter seg lengst unna meg, i hjørnet, helt nederst på rekka med pulter til venstre i klasserommet). Fra denne obskure posisjonen tegnet jeg i historietimene en tosiders stripe, på linjerte ark, med kulepenn, og med middels, nei, på dette tidspunktet under middels utviklede tegneegenskaper.

Oppe fra kateteret holdt Ellingsen oppsyn med klassen mens hans monolog vandret med avstikkere til elev etter elev, vi var alle vettskremte vitner til hans strømav-bevissthets-leksjoner bestående av historiske fakta, 5

men å være tause vitner er én ting, noe langt ubehageligere, eller direkte panikkartet, var det for en elev å vite at han på et hvilket som helst tidspunkt kunne bli dratt inn i denne kvernende, autoritative enetalen og avkrevd navn på historiske skikkelser, årstall, hovedsteder, fredsslutninger, krigsdetaljer, når som helst kunne Ellingsen stanse opp midt i en bisetning og utbryte navnet på en av oss, og den som bar dette navnet måtte dermed ut i pardans med ham, i avhør, og etter hver eneste time satte han et tall, en karakter, i en liten grønn notisbok, en tungtveiende bedømmelse av de han hadde trukket inn i sin monolog, og avkrevd svar fra, de siste fem minuttene av timen; der sitter han, trygt forankret bak kateteret, på en kontorstol med fire små hjul, foroverbøyd, med albuene hvilende på bordplaten. Høytidelig åpner han den lille grønne boka, finner navnelista over 3H på Drammen Gymnas, og der skrives Roger Mikkelsen: 3, Vibeke Knudsen: 2, Therese Grunnstrøm: 5, Finn Stensrud: 2, og dette gjorde han med små svetteperler i panna mens han mumlet karakterene, og det var først under denne avsluttende seansen at vi turte, til en viss grad, noen av oss i alle fall, å sende skikkelsen hans et flyktig blikk, for i selve timen satt vi med flakkende øyne, eller fokusert ned i pulten, eller stivt festet rett på nakken til den som satt foran oss, jeg husker Lars Are Melbys kvisete nakke i så måte, hvordan kvisene nærmest var en del av hårets utseende, senere skulle han bli programleder i Kulturbeitet i P2, ja, han skulle til og med drive det så merkverdig langt at han skrev vitser og replikker til Hallo i uken, altså kan (eller må) vi fastslå at Lars Are Melby, med sin akneangrepne nakke rett foran meg, var et samfunns6

engasjert menneske allerede den gang, i sitt attende år, at faget Historie var et nyttig og interessant studium for ham, at dette klasserommet i høyeste grad var et sted der hans mottakelige unge sinn hadde interesse av å være, for å ta del i historien, for å lære av den. Historien, som vi også befant oss i, uten å reflektere særlig over det – at selve vår tilstedeværelse i dette klasserommet var politisk og sosialt betinget, både for hver enkelt av oss, men også som kollektiv, den sosialdemokratiske tanken om lærdom og dannelse for alle uansett klassetilhørighet. Jeg kikket vettskremt inn i Lars Are Melbys kvisete bakhode, eller ned i pulten, i håp om at jo større grad av anonymisert oppsyn jeg greide å utvise, jo mindre ville sjansen være for å bli trukket inn i det spillet som lektor Ellingsen etter årevis med trening og raffinering hadde brakt til perfeksjon. Klasse etter klasse hadde han temmet, de hadde kommet til ham første skoledag, med uro og spillopper, men han hadde satt seg ned, ventet til stillheten omsider senket seg, og så hadde han temmet dem med sin metode. Fra min forsøksvis bortgjemte posisjon helt inne i hjørnet satt jeg med den store linjerte skriveboka, med tittelen SPIRALHEFTE trykket over halve siden, over et diffust fotografi av (nettopp) et spiralhefte, litt under denne tjukke, iøynefallende tittelen fant man i en litt mindre font: LINJERT, mens det helt nederst på omslaget sto med små bokstaver: Best. Nr. 203022, A4, 80 blad, 70 g papir, Perforert, Marglinje, 4 hull. I tillegg hadde jeg skrevet mitt eget navn med kulepenn og klasseangivelsen 3H, samt faget: Historie. Av og til hendte det at jeg bladde om til back-up-siden, en side der jeg pliktskyldigst hadde notert noen setninger, noen stikkord av det 7

som ble sagt, men som regel gikk kulepennen min noenlunde kontinuerlig, den streket opp små ruter på disse linjerte arkene, små tegneserieruter, og i første rute tegnet jeg som regel lektor Ellingsen, en mann i midten av femtiårene, jeg overdrev hans piplende svette overleppe, som var spesielt markant om våren, det var et sikkert vårtegn: ferske dråper, prikker på hele det stramme partiet mellom nesa og overleppa hans, jeg overdrev og vulgariserte andre påfallende trekk ved ham: den krokbøyde nakken, som hadde gitt ham flere kallenavn i løpet av hans mangeårige karriere ved Drammen Gymnas, blant annet Erling Skakke, men også Dracula, eller Quasimodo. Dette hvisket gutter til hverandre når de observerte ham i de lange, lange korridorene på Drammen Gymnas, korridorer som strakk seg, som løp, nærmere hundre meter hver av dem, lagt i trange passasjer forbi alle klasserommene i tredje etasje, 3A, 3B, 3C, 3D, 3E, man kunne ikke virkelig forstå denne kalde, inhumane arkitekturen til bunns før man befant seg alene i en av disse korridorene, hørte ekkoene av sine egne skritt en morgen man var for seint ute, og de lukkede klasseromsdørene sto som brune bokomslag nedover langs korridoren og speilet seg i det nyvaskede linoleumsgulvet, og man kviet seg intenst for å avbryte de sovende stemmene som befant seg bak disse bokomslagene når timen hadde begynt, klasserommets handling innenfor som sider i en roman, der teksten var gjort muntlig, organisert, igangsatt, umulig å stanse, bryte inn i, og det å komme for seint var som å påvirke teksten med en pinlig trykkfeil, å unødvendig legge til en malplassert setning. Det var underveis i slike morgener at du kjente hvordan det store rommet begynte å 8

åpne seg inne i deg, mange år senere skulle en psykolog kalle det angst, kalle det dystymi, alle de kroppsbundne ubestemmelighetene skulle få navn og diagnoser, men det var her det startet. I disse endeløse korridorene, der Svein Ellingsen omsider, etter nitti meter, endelig runder hjørnet, og begynner på en ny korridor, som leder ham forbi 3Fs klasserom, forbi 3G, vi kan høre hvordan de distinkte smellene fra kontorskoene hans kommer nærmere, før han til slutt befinner seg i enden av også denne sjakten, og målrettet, med kroket rygg og årvåkent blikk, trer han inn i 3Hs klasserom, der jeg sitter bakerst, ikke forsinket i dag, men med kulepennen klar til å lage de mest ufattelige drapsscener med Ellingsen selv i hovedrollen. Bare slik kunne jeg gi frykten en form, det formløse, det som var underliv, det som var magesmerter, det som var hud, det som var et skjelett på bristepunktet av sin utvikling, på vei mot mann, det attende året, sølibatet, jomfrutilstanden. Jeg mente selv at jeg hadde magesår, muligens var det bare mageknip, som pappa hadde sagt på telefonen, men mamma hadde fulgt meg til skolelegen, hun ville være med, sa hun, siden hun selv var sykepleier, og derfor visste at i slike «situasjoner» som med meg, så ble det ofte snakk om å medisinere, og da ville hun ha et ord med i laget.

Derfor ble hun med til skolelegen, som var en gråhåret kvinne på samme alder som min mor. Man kalte henne Søster Liv. Det var et lovende navn. – Truxal må være det riktige her, skjøt mamma inn da Søster Liv begynte å foreslå ulike tabletter jeg kanskje burde bruke for å kunne orke å gjennomføre det siste skoleåret på Drammen Gymnas. – Ellers må han fullføre gymnaset som privatist! Med brevkurs, som han må gjøre hjemme, sa 9

mamma. Søster Liv derimot, mente at en ørliten dose Zoloft hver morgen ville være tilstrekkelig. Slik ble de sittende og argumentere, mens jeg kikket ut av vinduet.

Hva så jeg? Museumsparken, den store parken med gamle hus og friluftsarealer med trær og plener (om sommeren, men nå: hvite snødyner over det hele), et sted fins en lykkelig ungdomstid, tenkte jeg, med jenter og kjærester, jeg begynte å tenke på Sofia Paulus, som gikk i klassen min. Til slutt ble mamma og legen enige om å skrive ut to milligram Vival til meg, som skulle inntas hver dag i forbindelse med frokost, før jeg gikk på skolen, noe jeg ikke gjorde, jeg løy for mamma og sa at jeg tok det hver morgen før frokost, på rommet mitt, men jeg fryktet avhengighet og bivirkninger, derfor bestemte jeg meg for å prøve å ri angsten, så å si, og en av de måtene jeg gjorde dette på var gjennom å lage disse voldstegneseriene. Mageknipet (eller magesåret) forsvant ikke, men jeg ville aldri gå til Søster Liv sammen med mamma igjen. Jeg gadd ikke engang å prøve å forklare henne (mamma, altså) at en ikke uviktig komponent av denne angsten besto i angsten for å fremstå, overfor familie og bekjente, som en deprimert person, altså selve stigmatiseringen i seg selv, bare tenk på hvor opptatt man er av identitet som ung, og da som atten år gammel gutt, eller mann, å skulle få denne merkelappen: en som er deprimert, en med angst, en slik en, jeg visste ingenting om hvilke kommunale støtteapparater som kanskje kunne vise seg å være der dersom mine problemer skulle eskalere eller bli kritiske, eller (det jeg fryktet aller mest) kroniske. Så ikke flere turer til Søster Liv på meg, tenkte jeg i begynnelsen. Dessuten hadde jeg begynt å fantasere seksuelt om henne.

10

Og det føltes godt endelig å få en ny en å tenke på i så måte. Lenge hadde jeg bare fantasert om tanta mi, og før henne igjen var det en lærerinne vi hadde i fransk valgfag, hun veide nesten to hundre kilo, og det var vel nettopp det som gjorde henne kvalifisert: dette vektmessige avviket som gjorde at jeg kunne overskride tabuene i hjernen ved å se for meg at jeg lå oppe på denne massen av en fransklærerinne, mens hun stønnet Oui, oui, baise-moi, og de kolossale brystene hennes deiset i alle himmelretninger. Etter legebesøket hadde jeg begynt å tenke på Søster Liv, denne grå, strenge musa med håret i en knute, og med bifokale, rektangulære briller som minnet om to tennisbaner, og med noen velvitende-om-menneskets-sanne-natur-øyne bakenfor, og med sine pilleresepter skrevet på grønt papir, og plansjer av innvoller på kontorveggene, spesielt hadde jeg kastet mange sideblikk på en plakat: et tverrsnitt av en kvinnes vagina og livmor, tegnet og illustrert med livaktige detaljer, med 1970-tallets kunstferdige bruk av farger (som skiller dem markant fra 2000-tallets legeplansjer – der er innvollene gjengitt nærmest som plastdeler, datategnet som de er, kalde, automatiserte fremstillinger, mens 70-tallets håndtegnede illustrasjoner av kjønnsfunksjonene (som fortsatt hang på legekontorer fram til midten av 1990-tallet) hadde en urovekkende groteskhet over seg). Da jeg kom tilbake fra Søster Liv – som hadde kontor i gymsalbygningen – og inn i historietimen igjen, åpnet jeg spiralblokka og skisserte kvinnens tverrsnittede underliv etter husk. Så merkelig at dette lille anatomiske partiet skal oppta en manns tankegang gjennom hele livet, tenkte jeg. Deretter bladde jeg om og tegnet at lektor Ellingsen ble knivstukket i 11

magen. Å sitte slik og tegne drapsscener var naturligvis en stor risiko, men Ellingsen, det visste jeg etter flere måneder som hans elev, forflyttet seg aldri fra kateteret.

Noen lærere har det med å bruke klasserommet i større og mindre grad, benytte rommet nærmest som en teaterscene. Ikke Ellingsen. Denne ubevegeligheten hans, nærmest av beckettsk art rent koreografisk, gjorde at timene hadde en overbygning av scenografisk skrekk, dette fysisk fastlåste, at han satt, bom stille på den knirkete kontorstolen, de grinende hjulene; alltid var det noe feil med dem, en periode lot de seg ikke bevege, ett av hjulene var ødelagt, slik at enhver minimal bevegelse av stolen hadde en slepende, rykkende karakter, han måtte dra stolen inn mot kateteret – og dermed hadde jo ikke hjulene noen som helst funksjon som hjul, disse hjulene som bar tyngden hans, overkroppen lent over bordplata på kateteret, med historieboka oppslått foran seg, selv om han slettes ikke trengte noen referanse, han kunne hele verdenshistorien utenat, med sitt gjennomskuende, smarte blikk: disse to øynene, gule, det ene lite, det andre stort, dette overdrev jeg i voldstegneseriene om ham. De fleste har asymmetriske øyne, og Ellingsen ikke særlig verre enn andre. Likevel tegnet jeg det ene øyet hans lite, lite. Og det andre tegnet jeg nærmest på størrelse med en biljardkule. Observerte man ham på nært hold, la man merke til at disse gulrøde øynene var fulle av sikkerhet, rutinens trygghet, en brutalitet, en vilje så sterk som jern til å knekke elever, men like under dette ante jeg også i øynene hans en livredd sjel, en mann som fryktet intimitet fremfor alt. Noe av dette prøvde jeg å fremheve i min karikerte skildring av blikket hans. Legg til en pukkelrygg, jo, han hadde vitterlig 12

en pukkel, men ikke så abnormt stor som den jeg tegnet, samt at jeg danderte ansiktet hans med rennende svettedråper, igjen, vitterlig: han svettet uvanlig mye, selv om vinteren, det slår meg nå: vinteren var hans habitus, dens kulde og mørke, dens iboende formaning om å kle på seg, lukke seg, skjule seg, han hadde denne forbryterskheten over seg, som om han drev med lyssky ting utenom skoletiden, kanskje i seksuell retning?

Flere ganger hadde jeg fått denne mistanken: at hans rigide undervisningsform, som også speilet seg i hans fysiske immobilitet (at han satt bak kateteret og ikke rikket seg en tomme i løpet av 45 minutter) hadde sin bakgrunn i en dyptsittende sjelelig rigiditet hos ham.

Han virket først og fremst redd for å vise ekte følelser.

Jeg tenkte: en gang har du brent deg fatalt på akkurat det. Å vise følelser er å slippe opp litt, miste kontrollen, og en gang turte du det. Men så skjedde det noe og da sluttet du å gi ved dørene. Så ble du en fryktet lærer med steinkontroll på undervisningstimens dramaturgi og iscenesettelse. Men jeg kunne også huske en gang han nesten mistet rustningen, utlevert i følelsenes vold, naken, utsatt, han holdt på å avsløre (motvillig) hvorfor historie faktisk var hans fag, hans pasjon, ikke et pliktløp, jo, timene var blitt et pliktløp nå, og hadde sikkert vært det de siste ti årene, kanskje lenger også, men på et annet nivå måtte jo faget være en lidenskap for ham, og denne lidenskapen, mistenkte jeg, hadde med krigen å gjøre, den andre verdenskrigen, men også andre dramatiske perioder av verdenshistorien, som Romerrikets vekst og fall eller den franske revolusjonen. Og nettopp under gjennomgangen av den franske revolusjonens mange aspekter senket han plutselig guarden i 13

noen sekunder, og da glapp det for ham: han bød på seg selv. Kanskje var jeg spesielt skjerpet i akkurat disse timene, slik at jeg oppfattet dette, siden den franske revolusjonen var en epoke som også rørte ved en streng i meg. Jeg har alltid vært fascinert av masse-giljotineringene som denne revolusjonen frembrakte, under det såkalte Terrorveldet, og i særlig grad har selve giljotinen interessert meg. Dette henrettelsesinstrumentet har alltid fylt meg med en hemmelig gru, helt siden barndommen, da jeg pleide å ligge på gulvet i stua og bla i et flott illustrert tolvbinds leksikon, og der hadde jeg festet meg ved oppslagsordet Giljotin, og sett fotografiet av denne konstruksjonen. Den minnet om et høytidelig byggverk, en kirke krysset med en slakterbenk. Jeg kan ikke ha vært mer enn ni år da jeg begynte å dagdrømme meg inn i den dødsdømtes situasjon, forbryteren som skulle få hodet skilt fra kroppen, og det som egget meg mest i denne fantasien var at det skulle skje i full offentlighet. En folkemengde skulle stirre på meg med store øyne, noen ville juble over at rettferdigheten endelig skjedde fyllest, andre, kvinnene, de strikkende, tannløse kjerringene som lo hver gang et hode trillet i kurven, og de yngste mennene, og kanskje også de eldste, alle ville vise meg sine skrekkslagne ansikter fordi de fikk et glimt av sin egen skjebne, om enn i en annen form, senere og etter sykdom, men likevel, Døden. Underveis i Svein Ellingsens enetale om den franske revolusjonen kommer han plutselig på: kanskje vi skulle høre selve Marseillaisen? Klassen bifaller dette, det er som om vi alle tenker: et avbrekk fra den angstfylte monologiske undervisningsformen hans? Klart det! Og dagen etter hadde han til vår genuine overraskelse med seg en gam14

meldags båndopptager, med to spoler, der han skulle spille av et opptak av den franske nasjonalsangen, slik at vi, hans unge norske elever anno vinteren 1989 – to hundre år etter de faktiske forhold, skulle leve oss inn i omstendighetene. Han trykker på Play, og båndet begynner å slure av gårde. Så skjer det noe. Da koret begynner å synge (Allons enfants de la Patrie, Le jour de gloire est arrivé!) blir han beveget. Musikken fyller det strenge, hvitmalte klasserommet vårt, via dette ripete, bølgete, til dels falskspillende lydbåndet forflyttes vi bakover i tid, og Ellingsen, den fryktede, hatede skikkelsen der oppe bak kateteret, glipper med øynene, han må ta seg sammen, han svetter, han unngår blikkene våre, tårer veller opp i øynene hans, og da er det som om han plutselig forstår at han har gått for langt, at et nærmest uforståelig emosjonelt reservoar, som denne latterlig patosfylte nasjonalsangen har åpnet i ham, er i ferd med å bli avslørt. Helt unødvendig har han satt en felle for seg selv, han er fanget i sangen, han, i en sang! Han har undervurdert hvor sterk virkning musikk kan ha, hvilke porter den kan åpne, ikke våre denne gangen, men hans. Noen sekunder senere er det over.

Båndet stopper. Han henter seg inn. Han begynner å snakke. Han er igjen den samme gamle. Han angriper.

Han ber en elev fortelle om Robespierre. Men jeg hadde fått et glimt av noe. Noe? Hva da? Noe som gjorde at de tilsynelatende hjerteløse, rå og ultravoldelige tegneseriene mine om Svein Ellingsen også fikk innbakt en viss tentativ psykologisk forståelse av ham? Den første ruta øverst på det linjerte arket mitt hadde som regel bare dette bildet: Svein Ellingsen, lektor i historie ved Drammen Gymnas, lent over bordet, med pukkelrygg, 15

ett stort og ett lite øye, begge nistirrende, begge gule, og ellers et perspirerende ansikt i gråtoner, ispedd heftige flekker av rødme. Dette var hans farger. Rødt, gult og grått. Han ville forhindre innsyn i noe, derav det grå, dunkle, men han brant inne med noe, derav det røde i hans ansikts topografi. En vaktsom sjakal i sivet – det gule i øynene. Så snart dette ansiktslandskapet var hurtig karikert i tegneseriens første rute, begynte handlingen, som alltid (etter en kort innledning, i den grad jeg gadd å beskjeftige meg med plotlinjer) innebar den grovest tenkelige form for vold. Jeg tegnet som regel denne første ruta parallelt med at den virkelige Ellingsen i den virkelige undervisningstimen lente seg fram over det virkelige kateteret og begynte sin virkelige dialog med klassen, tennismatchen av språk og fakta som de neste førtifem minuttene skulle gå over det usynlige nettet som er samtalens, dialogens passeringspunkt, og den tydelige stemmen hans vektla og poengterte ordleddene med nærmest sjokkartede trykk, plutselige, abrupte og skremmende diksjonstrykk, som om han holdt en tale på et dårlig radiosamband. Slik var dramaturgien: Timen begynner. Samtalen skrus av.

Nitten elever underkaster seg den velkjente tausheten.

Stillhet. Stillhet.

Så. Ellingsen begynner med et spørsmål, en detalj fra det temaområdet vi holder på med, for eksempel spør han Unni om koloniseringen av Afrika på 1800-tallet.

Unni svarer unnvikende, nærmest spørrende, hun spør tilbake, hun vil avlede, tenker jeg der jeg sitter og skisserer inn Ellingsens fysiognomi i den første ruta. Hun vil avlede. Hun later som om hun har oversikten og virkelig har lest leksa hjemme, har pugget koloniserin16

gen av de afrikanske landene, slik Svein Ellingsen forventer, og hvem vet, kanskje hun har det også, likevel tenker jeg: hun spør for å skjule. Til min overraskelse forfølges ikke denne avledningsmanøveren. Isteden vender Ellingsen blikket mot Therese Grunnstrøm og spør henne rett ut: – Hva er hovedstaden i Namibia, Therese? Therese svarer. Therese, som skulle ut i livet og lære hva ensomhet virkelig var, og på den måten var hun allerede den gang i dette klasserommet et samtidig speilbilde av meg. Den intense ensomheten hun skulle gjennomleve, og som jeg bare stykkevis og med års mellomrom skulle få et innblikk i, hvordan hun gikk den vanskjebne i møte å gå ensom gjennom Drammens gater, noen ganger ved godt mot, noen ganger selvironisk spøkende omkring ensomheten, etter hvert ble ensomheten nærmest en person i hennes liv, hennes beste venn, hennes elsker, andre ganger var hun bare ærlig fortvilt da jeg møtte henne på gata, som om ansiktet hennes sa til meg: ser du? – Men, men, men-e, Therese, spør Ellingsen: – Den vanligste formen for kolonisering – hvordan foregikk den? Therese svarer. – Ja, følger Ellingsen opp: – Og en annen vanlig metode var vold. Anvendelse av vold, Therese, kan du utdype det?

Therese svarer noe om konsentrasjonsleire. – Ja. Akkurat. Og du nevnte ikke tretti tusen afrikanere som ble massakrert av tyskerne? På dette tidspunktet har tegneserien min allerede (i rute 2 og 3) introdusert en vill skuddveksling i de lange korridorene som leder opp til klasserom 301, 3Hs klasserom: i rute etter rute ser vi den vanvittige karikaturen av Svein Ellingsen der han bruker bazooka, inspirert av Rambo; Sylvester Stallone, stående med bazooka på plakaten, nærmest latterlig 17

ikonisk nå: bandanaen, de helsestudiotrente musklene, solariumshuden, de påsminkede arrene, hockeysveisen, det stupide blikket, og den bærbare bombekasteren, hvor mange unge gutter hadde ikke denne plakaten på rommet sitt på 80-tallet?, ureflektert slukte vi den amerikanske propagandaen, alle vigilantene, hevnerne, inkarnasjonene av den reaksjonære borgerånd, Charles Bronson og Clint Eastwood, som ordnet opp, ryddet vei, gjenskapte det småborgerlige ekvilibrium med våpen i hånd, og lektor Svein Ellingsen, i den siste ruta på tegneseriens første side, med bazookaen i anleggsposisjon over venstre skulder, jeg snur arket stille, noen kremter, jeg ser opp, forsikrer meg om at han der oppe ved kateteret ikke har oppdaget at jeg tegner, jeg streker opp en ny rute, et kvadrat, og inni skildrer jeg hvordan bazookaraketten treffer enden av korridoren og går av, jeg tegner en avrevet arm som deiser i veggen, en person som løftes opp i lufta av trykket fra eksplosjonen.

Samtidig fortsetter Ellingsen sin dialog med oss: – Du, Elisabeth, spør han. Etiopia … Når var det altså italienerne gjorde et nytt forsøk på å ta dette landet? Elisabeth svarer ikke. Ellingsen: – Ok, la meg gi deg en hjelpende hånd, da: Italienerne ble kastet ut av Etiopia, men nytt forsøk gjorde de i? Elisabeth svarer et årstall.

– Ja… og en annen metode som kolonimakten brukte, det var simpelthen økonomisk svindel, juks og bedrag.

Men, Elisabeth, du skal ha ett tema til før jeg slipper taket i deg. For det fremkommer jo her at britene og franskmennene brukte to forskjellige styringsmåter i sine kolonier, hvilke var det? Elisabeth svarer noe som er helt på jordet, jeg tegner at Ellingsen legger fra seg bazookaen og finner fram en maskinpistol som han 18

har tenkt å henrette alle de overlevende og halvskadde fra eksplosjonen med. – Hva med ekteskap over grensene, Elisabeth? – Nei, det var absolutt ikke akseptabelt. – Nei, og …? Elisabeth prøver å utdype. Ellingsen: – Ja, men hva ligger i det? Hva var det som var viktigst for afrikanerne – var det direkte eller indirekte styre?

Elisabeth svarer famlende. Og Ellingsen igjen: – Nåja, direkte eller indirekte, det betydde vel ikke all verden for de innfødte, det viktigste det var? Elisabeth svarer: – At det ble fred? Ellingsen: – Nei, det viktigste var vel det økonomiske motivet.

Ellingsens store biljardøye flytter seg fra Elisabeth, det beveger seg nedover langs vindusrekka, der Sofia Paulus sitter. Det var for å imponere henne at jeg lagde disse tegneseriene, når alt kom til alt, for når timen var slutt, i matpausene, eller i andre mer løsslupne timer, eller gruppearbeidstimer, da pleide jeg å sende tegneserien fra meg, den gikk da på rundgang i klasserommet, og før eller siden endte den opp hos Sofia Paulus, som var den jeg aller helst ville få til å le, bare et smil fra hennes uoppnåelige lepper, disse halvtykke bulgarske leppene (faren hennes var fra byen Varna ved Svartehavskysten – moren fra Drammen), denne bleike nedarvede balkan-huden hennes, som lå så svalt trukket … å, jo, det er for Sofia Paulus jeg gjør det, tegner disse seriene, sa jeg til meg selv, og nå i skrivende stund, tilbakeskuende tjue år senere, kan jeg sitere Dante: Frykten går til begjæret, kanskje forsto jeg det intuitivt allerede den gang, mens Ellingsen lot blikket gli forbi henne som jeg var dypt forelsket i, som var mine nattlige fantasiers prinsesse, og videre til Roger, en gutt med lyse krøller, som skulle begynne å jobbe som ambu19

lansesjåfør etter gymnaset, som skulle vasse i skadde, blodige mennesker, ikke krigsofre, ikke kvestede kavalerister under hester på 1700-tallet, ikke engelske kolonister i Afrika, ikke tyskere, ikke franskmenn med sand og blod over uniformene, men de prosaiske postmoderne skadene i den vestlige verden: bilulykkene, fallene fra stiger, arbeidsulykkene, slåsskampene på utesteder i byen, konemishandling i trange hjem, det var disse ofrene Roger skulle ut og hente og kjøre til akuttmottaket der fremme i fremtiden, men nå hadde hans lyse krøller blitt sentrum for Ellingsens oppmerksomhet: – Eh, du Roger, hvilken langtidsplan var det britene hadde for Afrika? Roger svarer feil, etterfulgt av latter i klassen. – Men, Roger, hadde britene, og nå snakker jeg om 1880-årene, hadde britene allerede ervervet seg punkter i det sørligste Afrika? Roger: – Det er jeg ikke sikker på. Ellingsen: – Jo. Britene hadde fått to kolonier i det sørligste Afrika. Uten forvarsel åpner han den grønne notisboken der han har skrevet karakterer og tall på oss gjennom hele høsten og vinteren. – Roger, jeg ser her at du fikk, nei, jeg vet ikke om jeg vil si det høyt engang, det tallet du fikk rett før jul, og her står det igjen i januar! Dette er forferdelig trist, jeg trodde denne unnasluntringen med lesning bare var en slags førjulsslapphet fra din side, men hva kommer bak ditt navn på nyåret mon tro? (lager en klikkende lyd med tunga, tst, tst!) Ellingsen lukker igjen notisboka, og gjør deretter et tilsynelatende uforståelig gemsesprang i verdenshistorien, og begynner å fritte ut Roger om Det fjerne Østen, men dette var en sentral del av hans taktikk: Vi måtte ikke innbille oss at noen periode, eller for den saks skyld, at noe kapittel i de tjukke volumene som 20

rommet verdenshistoriens pensum (Verden I og Verden II) lot seg avgrense. Like lite som vi måtte tro at det var tilstrekkelig bare å lese dagens lekse. Verdenshistorien var for Ellingsen en kontrapunktisk symfoni, der ulike isolerte melodilinjer hele tiden grep inn i hverandre, og krigene var bare fuger, krysningspunkter, der landenes og kontinentenes noter og figurer, temaer, endelig nådde en samklang, lydene av skrik og maskingevær var musikkstykkenes høydepunkter. Derfor kunne han når som helst finne på å hoppe enten bakover i boka, til sider vi hadde lest og for lengst glemt, eller fremover i boka, til sider vi ennå ikke hadde kommet til, det gikk ut på ett. Derfor: fra Afrikas kolonisering på 1800-tallet til asiatiske anliggender i samme tidsrom.

Ellingsen drar en stiv finger over svettefilmen som dekker området mellom nesa og leppene: – Den andre opiumskrigen, ja. Bakgrunnen for den såkalte andre opiumskrigen fra attensyvogfemti, bakgrunnen er den at europeerne mente at kineserne ikke overholdt sine forpliktelser fra rettsoppgjøret etter første opiumskrig. Og der kan du skrive et ord eller to i margen på side hundredeogén, som stikkord til opiumskrigene. Den første opiumskrigen; freden i Nann-King i attentoogførr. Og Nann-King er jo da en by i Kina. Og punkt en i NannKing-freden var at britene fikk fem nye handelsstasjoner. Kommentar til det: Det betyr da at kineserne åpnet bestemte byer for britene til å drive handel. Og de to største kinesiske byene som ble åpnet for europeerne – britene først, men de andre stormaktene fulgte jo etter, men de to viktigste handelsbyene i datidens Kina var altså Tam-Pong i Sør-Kina og også Kawa-King. KawaKing og Tam-Pong. Neste punktet i Nann-King-freden 21

var at britene fikk Hong Kong som koloni, og den fikk status av kronkoloni, altså da styrt direkte fra kronen.

Og det har jo samtids- for ikke å si fremtidsinteresse, for etter avtalen så overlot kineserne Hong Kong til britene på åremål, og avtalen går som bekjent ut i … nitten –? Herman? Herman Beche svarer feil. – Nei, i nittensyvognitti er det. I syvognitti går avtalen ut.

Vi forstår av denne replikkvekslingen mellom Svein Ellingsen og Herman Beche at året 1997 ligger frem i tid fra vårt perspektiv, fra det punktet der vi befinner oss i historiens løp, denne historietimen, som foregår den 20. februar 1989, mellom klokka 10.15 og 11.00. Og la det være sagt med en gang: Herman var min argeste konkurrent hva gjaldt Sofia Paulus’ erotiske gunst. Jeg tegnet en ny rute der en person med Herman Beches umiskjennelige trekk – høy, nesten en nitti på sokkelesten, og langt blondt hår – blir offer for kuleregnet fra Svein Ellingsens maskinpistol. Jeg gjorde meg flid og fylte denne ruta med ekstra skraveringer, ekstra markeringer av blod, av hull som åpner seg i kroppen hans, jeg fant til og med fram en fargeblyant fra skinnpennalet mitt og la inn en friskt kolorert kroppsvæske, som sprayes fra utgangssårene og ut på veggen bak ham, og alt dette bare fordi jeg var dødelig forelsket i Sofia Paulus og den bulgarske fortapthet som lå i øynene hennes – en fortapthet som vi alle hadde fått et innblikk i da hun en gang holdt et foredrag om kommunismen i Bulgaria, en kommunisme som var selve årsaken til at faren hennes hadde stukket av til Norge, som ikke-kommunist var han sjanseløs der nede, han ble skviset ut fra arbeidslivet av den ensrettede partiledelsen som hadde total makt, og faren hennes, som var utdannet lærer, hadde 22

nektet å bake kommunist-doktrinene inn i sin undervisning, og derfor hadde han blitt tvunget til å slutte, og siden det ikke var en kjeft som ville ansette ham noe sted, dro han først til den andre kanten av landet, til landsbygda, i håp om å kunne begynne med blanke ark, men selv der innhentet fortiden ham, han mistet stillingen sin der også, og til slutt rømte han til Norge, og møtte en norsk kvinne, og sammen fikk de Sofia, oppkalt etter den bulgarske hovedstaden. Kanskje var det da hun holdt dette foredraget at jeg ble forelsket i henne. Hun utleverte seg. Foran klassen. Hun hadde en historie, selv navnet hennes innebar en – fra farens side – hardnakket patriotisme, som om han ikke ville godta at kommunistene eide Bulgaria, derfor fikk hun navn etter hovedstaden. På dette tidspunktet hadde jeg allerede utviklet sterke sosialistiske sympatier innen politikk, jeg mente at sosialisme hang sammen med rettferdighet, ikke minst i fordelingspolitikken: at man skulle arbeide etter evne og få etter behov, at man burde ha et sterkt og fornuftig statsapparat, slike ting, men det virket modererende på meg å høre Sofia Paulus’ foredrag, det var som om jeg ble hentet inn før jeg rakk å romantisere alt som hadde med det ytterste venstre å gjøre, og da klassen en gang besøkte en utstilling på Høvikodden, der norsk 1970-talls kunst var utstilt, fra kunstnergruppa GRAS, en utstilling som i særlig grad hyllet kommunismen og sosialismen, hva gjorde Sofia? Hun lo. Hun gikk fra bilde til bilde og lo hjertelig av store grafiske trykk, skåret ut av norske kvinner og menn, med motiver av røde faner og knyttede never, sigder og hammere og bønder som arbeidet under røde himler, hun lo av nordmenn, hun lo av norske kunstnere på 1970-tallet.

23

Ikke fordi hun hoverte, det var bare en spontan latter, et utbrudd som oppsto fordi hun selv kom fra et hjem der hennes far hadde flyktet med livet som innsats fra røde flagg og russiske Kalashnikover. Og for en latter hun hadde! Opera, orgasme og død. Jeg hadde etter hvert innsett at mitt sterkeste kort for å vinne henne var disse små tegneseriene, der lærerne våre ble massakrert eller tatt av dage på bestialsk måte. For disse seriene vakte en viss begeistring blant mine medelever. For eksempel den der naturfaglæreren blir drept av norsklæreren (som slår en spade tvers igjennom skallen på ham).

Den gjorde særlig lykke. Dog ikke hos Herman Beche, selvsagt ikke. Han mottok serien, skumleste igjennom den, og demonstrerte sin likegyldighet med en innstudert mine: et blankt, uttrykksløst ansikt: han var ikke moret. Senere i verden skulle han skrive noen forferdelig kjedelige kronikker i Morgenbladet om dannelse, noen skoleflinke små essays om tyske dannelsesfilosofer, jeg kunne virkelig ikke begripe hva disse lærde, petimeterske og totalt irrelevante essayene gjorde i en avis anno 2008, det måtte bare være resultatet av et vennskap mellom Herman og Morgenbladets redaktør Alf van der Hagen, som munnet ut i denne vennetjenesten, eller denne latterlige, fra Morgenbladets side, vektlegging av klassiske dannelsesidealer, dette elitistiske ønsket om å skille seg ut blant norske aviser, en elitisme som lå nedfelt nærmest som en seksuell drift både i redaktøren og i Herman, skulle jeg tro, noe som gjorde at denne avisen bare kommuniserte en åpenbar lengsel tilbake til embetsmannsstaten, den gang velstående og konservative høyrefolk styrte debatten, fordi de var de eneste som hadde råd til å la seg utdanne, og det var 24

denne bornerte forelskelsen i dannelseselitismen Herman Beche la for dagen i sine essays i Morgenbladet i 2008. Men i 1989 lo han ikke av voldstegneseriene mine, nja, vent litt, det vil si, en kort periode var disse voldstegneseriene så populære blant klassens elever at Herman, som alltid var en sosial kameleon – for la oss innse det: det er umulig å få seksere i alle fag uten denne spyttslikkende evnen til å tilpasse seg alle lærertyper, men Herman, altså, lot faktisk en kort periode som om han også skjønte hvor morsomme disse seriene var, og da lo han demonstrativt høyt, ingen skulle tro at han var en sinke, at han ikke forsto hva som var hipt og kult og i vinden, hå nei, han kunne også le av at lærere ble skutt eller knivstukket, eller at lærerne banket opp elever, ydmyket dem, spikret tungene deres fast til pultene og helte varm kakao over dem, eller bandt dem fast og bedrev sodomi, om ikke med egne lender, så med det de fant, bananer, linjaler, passere, men legg merke til: Herman Beche lo altså høylytt først etter at dette var blitt klassens felles konsensus, etter at flertallet hadde begynt å smile og humre av disse seriene mine, først da lo han, fra sin plass helt øverst på midtrekka, der pulten hans var kant i kant med den venstre delen av kateteret, slik at smiskingen hans hadde kortest tenkelige reisevei, først da det ble etablert som et sosialt faktum i klasse 3H ved Drammen Gymnas at man godt kunne le litt av tegneseriene mine, da lo han, for dette er typisk for akademikere: de eier ikke en eneste selvstendig tanke i hodet, og ikke det minste spor av kreativitet, derfor bruker de så å si hele sitt voksne liv på å slå opp i bøker og finne ut hva som er tenkt og ment før, av de mest dannede skjønnånder, helst bør de være fra Tysk25

land, intellektualismens arnested, og så skulle da også Herman Beche snart ut i verden og ta legeutdannelsen sin i Frankfurt. Men på dette tidspunktet, denne februardagen i 1989, dette året da Sovjetunionen skulle gå i oppløsning, det begynte i Polen, da Lech Walesas Solidaritet overtok makten, og fortsatte med Berlinmurens fall, og endte med at den rumenske diktatoren Ceauşescu ble utsatt for en sjikanøs hevnaksjon av en rettssak med påfølgende summariske henrettelser av både ham og kona, jeg glemmer ikke videoopptaket av dette, det grådige kameraøyet som glir gjennom den stigende kruttrøyken og avslører Ceauşescus livløse, stive kropp, bakbundet, med ferskt blod i ekspanderende dammer under ham, og kona Elena som en bylt inntil murveggen, med ansiktet ned, dette året da den kalde krigen opphørte, og isteden ble erstattet av nye kriger, nye konstellasjoner, ved dette årets begynnelse hadde mine tegneserier ennå ikke oppnådd noen utbredt gunst i klasse 3H, og dermed var det bare noen få som fniste av dem, men ikke Herman. Definitivt ikke. Sofia Paulus registrerte vel at Herman ikke lo av tegneseriene mine, men hver gang hun selv mottok dagens lille epos på linjert spiralheftepapir, leste hun med andakt, hun smilte, jeg satt i den andre enden av klasserommet og nøt smilet hennes på avstand, og dersom hun var i det rette hjørnet skrattet hun høyt, dette hadde skjedd en gang rett før jul – jeg gikk på bulgarske skyer hjem! Hun lo! Leppene hennes åpnet seg og blottet sterke, hvite tenner, perfekte – så vidt jeg kunne se, med den form for sunt rosa tannkjøtt som tyder på god hygiene hos unge kvinner, tannstellet sier alltid noe om en kvinne, det peker videre, det viser hvor hennes sjels blikk er rettet: hun 26