En dåre fri av Beate Grimsrud by Cappelen Damm AS

beate grimsrud

En dåre fri Roman

© CAPPELEN DAMM AS 2010 ISBN 978-82-02-33600-4 1. utgave, 1. opplag 2010 Omslagsdesign: Ida Gowers Grimsrud Omslagsillustrasjon: © Kris Lewis Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, Falun, 2010 Satt i 10,4/13 pkt Sabon og trykt på Munken Premium Cream 80/1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Det er jeg som er Eli. Det betyr min Gud på hebraisk. Det er både et jentenavn og et guttenavn. Jeg kan ikke være i leiligheten. Gulvene bikker mot de farlige vinduene ut mot gården. Jeg bor i sjuende etasje. Vinduene drar meg til seg. Jeg kan kaste meg ut. Jeg kan hoppe. Jeg er redd. Jeg prater og kan ikke slutte. Jeg er den som forteller, og den det fortelles om. Den med stemmer i hodet. Den det prates i, i det uendelige. Må forsvare meg mot stemmenes påstander. Må svare på deres tilrop. Må gjøre gjentatte bevegelser med armene i kjøkkenkroken. Gjenta og gjenta slik de sier at jeg skal. Hva skjer hvis jeg ikke gjør det? Jeg kan sprekke. Jeg går i stykker. Hodet deler seg. Hele leiligheten kan rase ut av huset som en kommodeskuff. Jeg er trettini år. Har vært inn og ut av psykiatriske klinikker de siste atten årene. Nesten like lenge har jeg livnært meg som forfatter, dramatiker og filmskaper. Å være forfatter er ikke et yrke. Det er et liv. Jeg skrev i går. Jeg skriver i dag og kommer til å gjøre det i morgen. Vandre i ordene. Føle og nyte setninger og sammenhenger. Hente det i meg selv og gi det fra meg. Gi videre, men likevel beholde det. 7

En gave å vokse sammen med. Å holde meg fast i når jeg er syk. Å holde meg fast i når jeg er frisk. Akkurat nå sitter jeg og venter. Jeg har fått en ny kognitiv terapeut. Det er meningen at jeg skal klare å bo hjemme, etter fem år fram og tilbake på avdelingen. Jeg er skeptisk til den kognitive terapeuten. Jeg har gått i så mange terapier. Men nå skal jeg prøve noe nytt, og hvorfor ikke. Han er på min egen alder, lang og hengslete og har hestehale. Han kommer hjem til meg i stedet for at jeg kommer til ham. Det er jo blant annet hjemme hos meg problemene fins. De farlige vinduene. Redselen for at jeg kommer til å kaste meg ut. Rase ut. Gli ut. Dras ut av lufttrykket. Uten å kunne gripe rundt de glatte møblene og holde meg fast. Han ber meg skrive en liste over det jeg synes er vanskelig. Den blir lang. Han ber meg skrive en liste over hva jeg er flink til. Den blir like lang, og det overrasker terapeuten. Et hull i sykdommen. «Hvor er det mest farlig?» sier han. «På soverommet», svarer jeg. Gulvet bikker og jeg dras til det mørke vinduet. «Jeg må holde meg fast i sengen.» Vi går inn på soverommet. Vinduet er helt dekket av en mørk gardin. Bak gardinen står en stor afrikansk skulptur som beskyttelse. Vinduet åpnes aldri. Gardinen dras aldri fra. «Gulvet bikker», gjentar jeg. Terapeuten plukker opp en liten ball fra lommen. Han legger den på gulvet. Ballen beveger seg litt i en sirkel, men blir liggende. Den ruller ikke mot vinduet. Vi ser på ballen begge to. Jeg tenker at 8

en felles forståelse av at noe helt feil er riktig, blir stående og regnes som sannhet. Vet ikke hva jeg skal tro, må vi ha sett det samme? Så tar han opp ballen og stapper den tilbake i lommen. Han sier ingenting.

Det er jeg som er Eli. Det er både et jentenavn og et guttenavn og betyr min Gud på hebraisk. Huset er stille. Vi har sluttet å skrike. Vi har sluttet å løpe i hver vår retning og holde leven. Mamma har for lenge siden gitt opp håpet om å få orden på oss. Blomstene i stua ligger slengt på gulvet. Vi har kastet ting rundt oss og ikke visst når det var nok. Jeg er ett og et halvt år, broren min, Torvald, ett år og en dag eldre enn meg. Vi bindes fast i sprinkelsengene med seler fra barnevognen. Vi har prøvd å skrike i løpet av natten, men gitt opp. Ingen har kommet til vår unnsetning. Jeg føler hvordan selen gnager mot den nakne kroppen. Jeg vrir meg som en orm, men kommer ikke løs. Kroppen er våt av svette og ansiktet vått av tårer. Vi har fått av oss pyjamasen, underbuksene og bleiene. De ligger på gulvet ved siden av sengen. Vi har slengt ut pute, dyne og laken. Vi har slengt madrassene ut over kanten av sengen. Vi sitter nakne på plankene i sengen fastbundet i selene da pappa kommer inn i rommet om morgenen. «Oi, se så sterke de er», sier han.

Jeg går og legger meg tidlig etter å tatt en mengde sovetabletter. Det er natt. Søvnen har vært her, men er plutselig borte. Beinet mitt skjelver. Kaster meg fram og tilbake i sengen. Ligger med armene ut fra kroppen, tror jeg er bundet fast. Rykker med armene og sparker med beina. Beltet strammer over magen. Jeg kan ikke åpne det selv. Jeg tror jeg er fastbundet på hender og føtter også. Noen må ha en nøkkel for å kunne åpne. Det er pleierne som har den. Jeg roper på hjelp om og om igjen. Når ikke opp for å tenne lampen. Det skjer i mørket. Jeg roper igjen. Jeg er ensom i leiligheten. I byen. I landet. På jorden. I verden. Melkeveien har krasjet med en sky av gass som har utslettet alle mennesker. Alt menneskelig liv er slukket, og bare jeg er igjen. Bare jeg er immun mot denne gassen, og de andre som akkurat nå ligger i belter rundt på alle verdens mentalsykehus. Uten nøkkel og mulighet til å komme løs. Maten er igjen i kjøleskapet. Bilene står igjen på parkeringsplassen. Pengene fins i banken. Hestene er igjen på engen. Medisinene igjen på sykehusene. Pillene igjen i glassene. Skolene igjen uten elevene. Bøkene igjen uten leserne. Blomstene igjen i blomsterbutikken. Solen igjen på himmelen. Regnet igjen i skyen. Snart 11

ringer vekkerklokker på hele den nordre halvkulen. Det er ingen til å slå dem av. Jeg kan drive allting videre. Men kommer ikke løs. Det er solide reimer. Jeg har ikke en sjanse. Jeg er avhengig av dem som ikke lenger fins. Jeg er det som blir igjen om alle andre forsvinner. Jeg har språket igjen i munnen. Lyd i strupen. Men ikke tilgang til noen ører. Jeg roper igjen. Vet ikke hva annet jeg skal gjøre. Jeg har mål i munn, men til ingen nytte. Kommer jeg til å be min siste bønn høyt, eller stille inni meg?

Pappa tuller med oss barn. Han kryper rundt på alle fire. Så tuller han ikke lenger. Plutselig glefser han skremmende. Å bjeffe er å slå med stemmen. Hånden hans er rask som en fluesmekker. Vi skriker. Løper og gjemmer oss. Mamma roper: «Du får ikke lov til å leke hund.» «Jeg er ikke noen hund», glefser pappa. «Jeg er en løve.»

«Vilje, vilje, vilje. Kjempe, kjempe, kjempe.» Det er boksetrenerens stemme. Men den må ha vært der hele tiden. Lenge før jeg begynte å bokse. Jeg gjør situps og armhevninger. Står i planke. «Muskelsmerte er positiv smerte. Opp på tærne, å bokse er som å spille musikk med beina!» Slår på sekk. Kraften kommer ikke fra armene, men fra hoften. Jeg skal bære sparringspartneren på ryggen over rommet og tilbake igjen. Jeg har et fighterhjerte. «Glem for all del ikke å puste», skriver treneren. «Pust, pust, pust.» Jeg tenker på min nye kognitive terapeut. Vi skal ikke bære noe tilbake. Vi skal puste inn øyeblikket og framtiden. Ikke prate så mye om fortiden. Vi skal løfte bort byrden. Skrelle av og la den bli liggende på veien bit for bit. Finne veier rundt. Finne rutiner. Finne veien fram. Svette. Skjære tenner om natten. Hva venter meg nå?

Jeg står på en stol på kjøkkenet og deklamerer egne dikt. De rimer. Jeg prater høyt og veiver med armene. Mamma, pappa og søsknene sitter og lytter. Jeg får enorm applaus, bukker og hopper ned fra stolen. Løper ut i gangen, og applausen fortsetter. Jeg løper inn igjen og bukker flere ganger. Jeg ser på publikums ansikter hvor stolte de er. Jeg spør mamma om jeg kan bli det når jeg blir stor, en sånn som finner på dikt og har publikum. «Forfatter», sier mamma. «Det kan du bli ved siden av.» Jeg vil bare bli forfatter, og kanskje snekker ved siden av. «Du er forfatter», sier pappa. «Bare fortsett, du.»

Jeg er seks år. Prater og kan ikke slutte. Gjenforteller, forklarer, spør, finner på, lyver og biter negler. Jeg har langt krøllete gult hår og store mørke øyne. Lange øyevipper og roser i kinnene. Jeg vil klippe meg kort. Kanskje får man bestemme alt når man er sju. Jeg har blek, nesten gjennomsiktig hud. Jeg farer rundt høyt og lavt og ramler og skader meg hele tiden. Jeg har uvanlig mange sår og arr til å være en prinsesse. På det ene kneet en lysebrun plasterlapp. Under plasteret et dypt sår. Jeg øver på å sykle uten å holde i styret. Det er en av de siste dagene på førskolen. Jeg er kledd i en vakker rosa kjole som storesøster Marit har sydd. Klasserommet er slitt. Hele skolen er bare provisorisk. Den består av brakker som skulle stå et år før de bygde nytt. Nå har de stått i ti. Solen lyser inn gjennom de skitne vinduene, og tegningene våre skjuler sprekkene i tapetet. Det er ikke et standsmessig rom for en guddommelig person som meg, men jeg sitter her likevel. Jeg vet at det fins hemmelige utganger fra det de kaller virkeligheten. Jeg kommer snart til å erfare at det fins flere. Jeg kommer snart til å få en venn for livet. En venn og en uvenn. En som vil vel, men som 16

gråten setter seg fast i halsen på til det brister og han ikke kan slutte å gråte. En som senere i livet skal minne meg på at jeg en gang har vært liten. «Hvem vil spille Espen Askeladd?» spør læreren. Min hånd er lynraskt oppe. Vi skal spille et skuespill for foreldrene før sommerferien. De fleste vil ikke spille Espen Askeladd. De er for sjenerte til å tørre å ta hovedrollen. Jeg vet at den rollen er min. Jeg kan alt replikkene utenat. «Hvem vil spille prinsessen?» Nesten alle jentene vil spille prinsessen. Læreren peker på meg, med det engleaktige håret og prinsesseklærne. «Eli er prinsessen», sier han. «Du trenger ikke engang kle deg ut.» «Jeg vil kle meg ut», sier jeg. Jeg vil ha fillete klær og en liten rutete skyggelue. Jeg vil ha en skulderveske av slitt lær og plukke opp alt jeg finner på min vei gjennom skogen. Jeg vil være den som målbinder prinsessen med min oppfinnsomhet og fantasi. Gjøre henne stum, trollbundet og min. Jeg forlater kroppen for en stund. Jeg flyter ut blant alle barna. Ser meg selv fra taket. Når jeg forlater meg selv på denne måten, gjør jeg grimaser med munnen, og de andre hermer og ler. «Hvorfor gjør du sånn med munnen?» Jeg smiler stivt gjentatte ganger med munnen, uten å smile. Jeg kan ikke noe for det. Pappa gjør akkurat det samme. Jeg vrir min prinsessekledde kropp på stolen. Hvem har bestemt at jeg skal se mer ut som en prinsesse enn som den jeg i virkeligheten er? Det er de der hjemme som kler meg opp og stiller meg ut for verden. Alle familier trenger en å stille ut. Jeg bøyer 17

meg fram over pulten. Ser opp og ser at læreren peker på meg. «Eli, du er jo perfekt. Du har alltid en motsatt vilje, akkurat som prinsessen.» Og det har jeg nå også. Jeg vil ikke sitte oppe ved kateteret og vente mens Espen Askeladd roper: «Jeg fant, jeg fant!» «Æsj, kast det», roper brødrene hans. «Det er bare skrot.» «Det får så være, men jeg må samle», sier Espen og stapper det i skulderveska. Jeg fant, jeg fant, tenker jeg. En dag kommer jeg til å ha samlet sammen så mye at ingenting gjør vondt lenger. En dag kommer jeg til å få bestemme alt selv. Men nå blir det som læreren har bestemt. Jeg er prinsessen og sitter rett i ryggen på en stol ved siden av kateteret i en av mine vakreste kjoler. Jeg har et diadem i håret og venter på friere. Foreldrene sitter forventningsfulle i klasserommet. De er store kropper på våre små stoler. De ser på med et smil. Jeg begynner å lage grimaser med munnen. Blunker. Gjentar smilet som ikke er noe smil. Venter. Jeg trenger en rolle hvor jeg får prate hele tiden og være med i handlingen fra begynnelse til slutt. Espen Askeladd holder på nederst i klasserommet. Han hvisker fram replikkene. Han stapper vesken full med tingene han finner, som læreren har lagt på gulvet. Alt er på liksom. Han som spiller Espen er vanligvis en tøff gutt. Men ikke når rommet er fullt av foreldre. Det er bare for meg det er på alvor. Gutt etter gutt må ligge på magen på kateteret, dra opp skjorta og få tre snille rapp av pekestokken over ryg18

gen. De andre barna gjør bare sjenert som de blir fortalt. Det spiller ikke så stor rolle for dem. Det er jo bare et eventyr. Per og Pål kommer fram til meg. De vet ikke hvordan man frir, og det blir jeg som får siste ord. Så er det Espen. Vi har øvd mange ganger. Han drar opp den ene merkelige saken etter den andre fra skulderveska, og jeg spør hva det er. Han svarer og svarer. Men til forskjell fra da vi øvde, fortsetter jeg å spørre når han ikke lenger har noe å plukke fram fra veska. Gutten som spiller Espen, blir helt stum slik som jeg, prinsessen, skulle ha blitt. Mens jeg prater i vei. I dag er det jo publikum. Jeg kan ikke stoppe. En helt ny slutt på eventyret velter ut av munnen min. Hele forestillingen er ødelagt, og foreldrene, som kan stykket utenat, vet ikke når de skal begynne å klappe. Eventyret er jo ferdig for lenge siden. Vi skal gifte oss og leve lykkelig alle våre dager. Det er læreren som setter i gang applausen for å overdøve meg. Da skjer det, vi bytter plass. Jeg flytter på meg. Prinsessen var bare et skall å krype ut av. Jeg kryper inn under den rutete skyggelua. Ikke inn i gutten som spiller ham. Men i stedet for ham. Jeg er Espen Askeladd. En stemme inni meg sier: «Du er Espen. Du er ikke bare Eli. Du er Espen Askeladd på ordentlig. Og ikke alene i kroppen din.» Da slutter jeg å prate. Jeg blir målløs av en stemme i mitt eget hode. En som bestemmer. Som tar over. Legger seg inni meg. Innenfor huden og inne i tanken. Han fins i hodet 19

mitt, og der skal han bli. Han begynner å prate med meg. Han sier at jeg er han. Han er seks år som meg, en oppfinnsom gutt, men veldig lei seg. Applausen stilner. Alle vi små skuespillere bukker og løper ut gjennom døren og ut i gangen. Venter på ny applaus så vi kan løpe inn igjen. Jeg løper ikke alene. Jeg er blitt to. Jeg ser det hele utenfra. Hvordan diademet faller av, og hvordan vi stormer tilbake inn i klasserommet. Jeg er Espen, og jeg fikk siste ordet. Jeg fant, jeg fant.

Espen dukker opp igjen kveld etter kveld når jeg pusser tennene. Når vannet renner fra kranen, er han der igjen med sin milde stemme. Vi kan le av hverandre. Det blir et flir på munnen min, og ingen vet hvor det kommer fra. Jeg er vakker og kvikk i den altfor fine nattkjolen. Espen er skitten rundt munnen og morsom. «Neste gang kan du spille alle rollene selv», sier han. Og jeg spytter tannpasta. «Jeg vil være som alle andre», svarer jeg. «Du er ikke som de andre. Du har jo meg.» «Vet ikke om jeg vil ha deg», sier jeg. «Om jeg vil være alene om å ha deg.» Broren min, Torvald, har sikkert ikke en prinsesse i hodet sitt slik som jeg har Espen Askeladd. Jeg skrur av vannet, og pappa roper: «Er du ferdig? Skal vi lese?» Kan jeg forlate Espen nå? På badet. I vannet. Jeg kan ikke velge. Jeg må skru på vannet igjen, og da hører jeg hvordan han gråter. «Hvorfor er du så lei deg?» «Det er du som er lei deg. Etter eventyret kommer lampen til å slukkes, og du kommer til å tisse på deg i natt igjen. Du kommer å våkne i mørket og skjære tenner. Du kommer til å føle deg redd og 21

utilfreds. Du kommer til å dirre i beina og le i søvne uten glede.» «Hvorfor det?» Han svarer ikke. Jeg vil være som Torvald. Espen storgråter. Jeg tar håndkleet og prøver å tørke tårene. Jeg kan ikke forlate ham nå. «Kom», roper pappa, «eller så blir det ikke noe eventyr. Broren din ligger allerede i sengen.»

Når jeg skrur på vannet for å vaske opp, kommer Espen tilbake. Han er fremdeles seks år, mens jeg har blitt voksen. Han gråter med sølvguttstemmen sin og sier: «Velkommen til virkeligheten.» Var det ikke velkommen til galskapen? Det har blitt samme sak. Hverdag. En diktstrofe i hodet: Verklighet störtad / utan verklighet född! Espen sier: «Jeg ser deg og kommer alltid til å se deg.» Jeg forstår at det er jeg som burde si det til ham. «Du fins inni meg og kommer alltid til å fins.» Tårene hans møter mine varme hender i vannet. Han sier: «Hvorfor hilser du ikke?» Men jeg hilser. Jeg sier «ja, ja, ja», høyt for meg selv. Det betyr at jeg vet at du er her. Jeg vet at du vil ha min oppmerksomhet, og du får den. «Du må lytte, du må prate med meg», sier Espen. «Ellers!» «Ellers hva?» «Ellers kommer du til å sprekke og gå i stykker. Du gjør ikke som jeg sier, i det hele tatt», fortsetter han. «Jeg gjør sannelig som du sier. For det meste.» Men nå prøver jeg å la være å bli styrt hele tiden. Prøver å lære meg å slå av og på stemmene. Prøver å lære meg ikke å lyde, ikke å lytte hele tiden. Jeg skyver stemmene fram i pannen. Der får de ligge og vente mens jeg gjør noe annet. 23

Espen kommer og går gjennom årene. Oftest dukker han opp i vann. Rent fysisk på huden eller via lyden fra en kran, en dusj, en bekk, en foss, et hav. Jeg kan like ham og tårene hans. Jeg kan hate ham fordi han forstyrrer. Fordi han stjeler tiden min og stenger meg ute fra livet med andre mennesker.

Vi sitter i bilen, pappa, Torvald og jeg. Jeg har trettifem kroner i lomma. Er ikke eldre enn at jeg har spart så lenge jeg kan huske. Jeg skal kjøpe en fotball av lær. Pappa stopper plutselig ved en butikk som ikke er sportsbutikken. Han går inn og kommer tilbake. Han skal kjøpe en boks maling, men mangler fem kroner. «Eli, kan du låne meg en femmer», sier han blidt. «Si nei», sier Torvald. «Du får den aldri tilbake.» Jeg kikker på pappas bedende ansikt. Men fotballen da? Han får femmeren fra hånden min uten at jeg vet hvordan det går til. Torvald har for lenge siden tatt et skritt vekk fra mamma og pappa. Han har løftet blikket mot andre voksne. Jeg henger der fortsatt, tett inntil dem, fordi jeg ikke vet hvor jeg ellers skal være. Vi kjører til sportsbutikken og pappa snakker hull i hodet på ekspeditøren og pruter til vi har en litt brukt ball av lær til tretti kroner med oss hjem. Pappa kan ikke, og jeg kan ikke, men vi kan likevel. Det ringer ut, og klasse 1B reiser seg raskt fra pultene. Jeg tar opp fotballen som jeg har i et nett festet til skolesekken. Det er min ball. Nå skal vi spille. Vi 25

har samme lag som i forrige frikvarter. Fotballbanen er enorm. Målene er store. De fleste bare tupper til ballen når den kommer. Overrumplede og uten plan. Noen dribler og dribler til de støter på for mange motstanderbein og bare vikler seg inn. Jeg elsker å spille. Jeg blir alene med ballen foran motstandernes keeper. Helt fri. Det er bare å sette den inn. Jeg dribler og finter, kommer meg løs, men misser skuddet totalt. Jeg som er så sikker. Noen ler. Ikke mål på en så soleklar sjanse. Lagkameratene har skuffede rygger. En stund senere får jeg en sjanse til. Men misser igjen. «Du må spille forsvar», sier en av guttene. «Jeg spiller på topp», svarer jeg. Jeg vil score mål, men det sier jeg ikke. En som er reserve, pirker i meg: «Du må bytte. Du er ikke noe god. Vi må vinne.» Jeg er kjempegod. Jeg tror jeg er den beste. Jeg går fram til ballen og plukker den opp med hendene. «Hva gjør du?» sier en jente. «Frispark», roper en annen. «Legg den tilbake», sier en gutt. Jeg klemmer ballen mot brystet og svarer: «Det er min ball.» «Du ødelegger», sier en stemme og en til, og alle barna følger etter meg i en lang hale når jeg går mot skolen med ballen hardt trykket til brystet. Det får ikke hjelpe, tenker jeg. Jeg går fortere enn alle andre, og de stanser og roper etter meg. «Din dumming!» Det får ikke hjelpe. Jeg kan ikke gi meg nå. Jeg går forbi skolen og over gata og inn på kirkegården. Jeg setter meg ved en grav. Viktor står det på graven, og ingen har stelt den på lenge. «Viktor, 26

Viktor», sier jeg. Tårene kommer. Jeg er dum. Når man spiller, er det alles ball. Det vet jeg. Men kan ikke gjøre noe med det. «Eli er ikke her», sier Espen. «Hun bestemmer ikke her. Det er jeg, Espen. Jeg kommer i tårene, jeg kommer i vannet. Du må score mål.» «Jeg klarer ikke», sier jeg. «Jeg vet at jeg ikke klarer det.» «Jeg, jeg, jeg», stammer jeg. Espen. Det er Espen som stammer. Ordene mine renner vanligvis som en foss. «Jeg må slutte å gråte. Jeg kan ikke gå med gråten i kroppen hele dagen. Jeg gjør det fordi du er her. Det er du som flyter rundt inni meg og tar over. Jeg stammer på grunn av deg. Fordi du forandrer retning og plass og larmer og skriker og roper på meg når ingen ser.» «Gjem deg!» roper Espen. «Vaktmesteren kommer. Gjem deg!» «God dag, lille frøken Eli. Klassens vakreste og flinkeste fotballspiller. Alltid beredt med ballen.» Han strekker fram foten og berører ballen. «Hvorfor sitter du her på kirkegården? Syns nettopp jeg hørte at det ringte inn.» «Jeg, jeg, jeg …» Vaktmesteren lirker ballen opp på foten og trikser noen ganger før han misser og ballen faller død ned i gresset. Jeg piller fort bort skorpen på et sår på kneet. Det begynner å blø. «Sitter du og gråter», sier vaktmesteren når han har sluttet å trikse. Tenk om jeg kunne si noe om Espen. Om en stemme som roper uten at den syns. 27

«Oi, da, har du slått deg, da forstår jeg», sier vaktmesteren. Jeg liker ham som vet så feil. Som syns jeg er best i fotball når jeg ikke er det. «Jaa», sier jeg. Han strekker fram en hånd. «Kom, skal jeg følge deg tilbake til skolen.»

Det ringer på døren. Det er min kognitive terapeut. Det er han som har bedt meg øve på å skru av og på stemmene. Det er han som har bedt meg øve på at de ikke skal være der når jeg er sammen med andre. Vi respekterer dem, men de får vente. «Si nei», sier terapeuten. Jeg svarer ikke. «Si det høyt», sier han. Jeg sier nei, og det skjer ingenting. Jeg sprekker ikke. Terapeuten tar av seg jakka og setter seg. Han har en sportsbag i retrostil som minner om min. Han har en perm med sånt vi prater om. Vi sitter på kjøkkenet. Jeg har også en perm og skriver: Be dem om å vente. De kan vente, og jeg kan styre. Det er jeg som bestemmer. Jeg forteller om Espen. Om hvordan han dukket opp da jeg var bare seks år. «Espen Askeladd heter Dummerjöns på svensk», sier terapeuten. Også Espen har byttet land. Jeg fant, jeg fant. Men ikke nytt navn. Først nå ser jeg at terapeuten har klipt seg. Hele den lange hestehalen er borte, og han har fått et nytt utseende. Pannelugg, hår over ørene og kort i nakken. Jeg kikker på ham, og han får plutselig et navn. Jonatan heter han. Hvordan skal jeg kunne stole på ham? 29

Pappa bøyer seg fram. Jeg hopper fort unna. Jeg vet ikke om han skal slå eller klemme meg. Jeg hører Espen plystre advarende. Det kan komme et slag. En ørefik. En dytt. En knyttneve. Man vet aldri. Pappa gjør som jeg med munnen. Nervøse grimaser. Han strekker fram de lange armene sine. Hendene gjennom luften. Han vil kile. Jeg ler tilgjort. Jeg løper gjennom huset. Pappa løper etter. Er det lekedag? Jeg vet ikke. Pappa fanger meg med de farlige og morsomme armene sine. Han klemmer meg tett inntil seg. Han er varm og myk og lukter skråtobakk og voksen. Men han er ikke voksen. Han vil kile igjen.