Å lykkes med eldre historie

Page 1


Eldre historie.indb 2

12-04-10 14:17:56


Å lykkes med

eldre historie

Kristin Fossum

Eldre historie.indb 3

12-04-10 14:17:57


© CAPPELEN DAMM AS, 2010 ISBN 978-82-02- 31919-9 3. utgave, 1. opplag, 2010 Omslagsdesign: Melkeveien designkontor Grafisk formgiving: Melkeveien designkontor Omslagsbilde: Nefertiti/Ullstein Bild Sats og ombrekking: Brødr. Fossum AS Trykk og innbinding: Livonia Print SIA, Latvia 2010 Kart: John Arne Eidsmo Forlagsredaktør: Odd Stalsberg Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no www.aalykkesmed.no

Å lykkes med eldre historie

Eldre historie.indb 4

12-04-10 14:17:57


FORORD

Å lykkes med eldre historie er skrevet etter gjeldende læreplan i historie i studieforberedende utdanningsprogram, VG2. Den kan brukes ved siden av de vanlige lærebøkene som et effektivt hjelpemiddel i forkant av prøver og eksamener. Boka er spesielt nyttig hvis du leser faget på egen hånd. Boka er ment å være en veiviser som skal føre rett inn til kjernen i stoffet. Hovedmålet har vært orden og oversikt over store emneområder. Den skal ikke erstatte mer utfyllende læreverk, men hjelpe deg til å huske og forstå det mest sentrale i kompetansemålene. Læreplanen legger også opp til at du skal ha noe kunnskap om historisk metode og kildebruk. Du finner innledningsvis en kortfattet innføring om disse emnene. Vi takker Reidar Hagevik og Trond Heum for nyttige korreksjoner og innspill. Å lykkes med eldre historie, VG2 har et eget nettsted. Her finner du inter­aktive oppgaver som tester kunnskapene dine kapittel for kapittel: www.aalykkesmed.no Ellen Ugland: Å lykkes med nyere historie, VG3 er en tilsvarende bok for verdens- og norgeshistorien etter ca. 1750. Lykke til med faget! Asker, mars 2010 Kristin Fossum

Historisk metode og kildebruk

Eldre historie.indb 5

12-04-10 14:17:58


Å lykkes med eldre historie

Eldre historie.indb 6

12-04-10 14:17:58


INNHOLD

1 Historisk metode og kildebruk Forhistorisk og historisk tid Hvordan arbeider historikeren? Årsak og virkning Kontinuitet og endring Periodisering – inndeling av historien Historiske kilder Stumme og talende kilder Beskrivende og normative kilder Primærkilder og sekundærkilder Et kildeeksempel Andre typer historiske kilder Bilder som kilder Skjønnlitteratur som historisk kilde Statistikk som kilde Hvordan finne kilder? Kildesøk på nettet

11 11 11 12 12 12 13 13 13 14 15 16 16 17 18 18 18

2 Fra det moderne mennesket til de første sivilisasjoner 21 Det moderne mennesket 21 Jegere og samlere 21 Jordbruksrevolusjonen 22 Hvor og hvorfor oppsto jordbruket? 22 Typiske trekk ved jordbrukssamfunnet 23 De første sivilisasjonene 23 Fellestrekk ved de første sivilisasjonene 23 Sumer 24 Egypt 24 Harappa-kulturen i Indusdalen 25 Huang-He i Kina 26 Mexico 26 Hvorfor gikk de første sivilisasjonene under? 27

3 Antikken 29 Antikken som historisk periode 29 Hellas 29 Utviklingen av bystatene 29 Demokratiet i Aten 30 Aten og Sparta – Peloponneskrigen 32 Gresk kultur 32 Hellenismen 34 Den romerske republikken 35 Utvikling og organisering av republikken 35 Stenderkampene 500–300-tallet f.Kr. 36 Den romerske ekspansjonen 36 Ekspansjonen i Italia 36 Punerkrigene 36 Indre endringer i den romerske staten 37 Proletariseringen av bøndene 37 Borgerkrigstid 37 Hærreform 37 Julius Cæsar og overgangen til keiserdømme 38 Cæsar tar makten 38 Fra Cæsar til Augustus 38 Det romerske keiserdømmet 39 Kristendommen 40 Dagliglivet i Roma 40 Delingen av Romerriket 41 Vestromerrikets fall 41 Indre årsaker 41 Ytre årsaker 42 Arven etter romerne 42 4 Middelalderen Tidlig middelalder Føydalismen

45 45 45

Historisk metode og kildebruk

Eldre historie.indb 7

12-04-10 14:17:59


Frankerriket England Bysants Den kristne kirken får makt Islam og arabisk ekspansjon Den arabiske ekspansjonen Høymiddelalder Maktkamp mellom pave og keiser – investiturstriden Korstogene Pengeøkonomi og styrket kongemakt Senmiddelalder Ressurskrise og pest på 1300-tallet Styrket kongemakt – svekket føydaladel Utviklingen i Øst-Europa 5 Vikingtid og norsk middelalder Vikingtiden 800–1066 Forutsetninger for og årsaker til vikingferdene Vikingferdene Hvor dro vikingene? Tre faser i vikingferdene Resultater av vikingferdene Impulser utenfra – rikskongedømmet og kristendommen Vikingene som kulturformidlere Hvorfor tok vikingtiden slutt? Rikssamling Det norske samfunnet på 800-tallet Forutsetninger for samlingen av landet Harald Hårfagres samling av landet Faktorer som virket samlende Fastere grunnlag for kongemakten Fra ættesamfunn mot statssamfunn Norsk middelalder Borgerkrigstid 1130–1217 «Fredshundreåret» 1030–1130 Tronfølgerordningen før 1163 Kirken Kamp om kongemakten Allianse mellom lendmannsaristokrati og kirken Ny tronfølgelov i 1163

47 47 48 49 49 51 53 53 54 56 57 57 58 58 61 61 61 63 63 63 63 63 64 64 64 65 65 65 66 68 68 69 69 69 69 70 70 70 70

Sverre Sigurdsson Norges storhetstid 1217–1349 Godseierstaten Bondesamfunnet Fra ættesamfunn til statssamfunn Kirkens stilling – sættargjerden i Tønsberg 1277 Geografisk og kulturell storhet Økonomisk nedgang og krise på 1300-tallet Hanseatenes makt over norsk handel Svartedauden Andre årsaker til nedgang Sverre-ætten dør ut – arvekongedømmet svekkes Norge i union med Danmark Kalmarunionen 1397–1521 Norge blir en del av Danmark Grevefeiden 1533–36 Reformasjonen i Danmark og Norge Norge mister sin selvstendighet 6 Europa møter verden Europa – fra utkant til sentrum Mange små stater i konkurranse med hverandre Kapitalismen Den vitenskapelige revolusjonen Boktrykkerkunsten Oppdagelsen av det amerikanske kontinentet De store oppdagelsene Portugal: Vasco da Gama Portugisisk kolonisering i Asia Spania: Kristoffer Columbus Fernando de Magellan Verden utenfor Europa Asia Afrika Tidlig kolonisering i Afrika Amerika Koloniseringen av Amerika Virkninger av oppdagelsene Kolonisering Virkninger for Europa

71 72 72 73 73 73 74 74 74 74 75 75 75 76 78 78 78 78 81 81 81 82 82 82 82 82 83 83 83 84 84 84 86 86 86 87 88 88 88

Å lykkes med eldre historie

Eldre historie.indb 8

12-04-10 14:18:00


7 Styreformer i Europa ca. 1400–1750 91 Renessansen 91 Definisjon av renessansebegrepet 91 De greske og romerske idealene 92 De norditalienske byene 92 Humanismen 92 Naturvitenskapene 93 Politikk som vitenskap 93 Kunst og kultur 93 Reformasjonen – religionens renessanse 94 Utviklingen i kirken 94 Sammenhengen mellom renessansen og reformasjonen 95 Luthers forløpere 95 Luthers kritikk av kirken og innholdet i Luthers lære 95 Bruddet med pavekirken og stats­kirke­ordningen 96 Calvins reformasjon i Sveits 96 Den katolske motreformasjonen 97 Religiøs splittelse i Europa 97 Maktforhold og konflikter i Europa på 1500- og 1600-tallet 97 Trettiårskrigen 98 Utviklingen i England 99 Cromwell-perioden 1649–58 100 The Glorious Revolution og Bill of Rights 100

Eneveldet Strid om herredømmet i Norden Svekket adelsmakt Allianse konge/borgerskap Stendermøtet i København 1660 – kongen blir eneveldig Enevoldsarveregjeringsakten 1661 og Kongeloven 1665 Endringer i statsadministrasjonen Eneveldets økonomiske politikk Eneveldets betydning for Norge 8 Norge 1500–1800 Befolkning og næring Næringsveier Husmannsvesenet Bøndene og øvrigheten Samene Samenes religion og kristen misjon Næringsutvikling i Norge Trelastnæringen Fiske Bergverksdrift Skipsfart Vekst i det norske borgerskapet Register

101 102 102 103 103 104 104 104 104 107 107 107 108 108 108 109 110 110 110 111 111 112 115

Historisk metode og kildebruk

Eldre historie.indb 9

12-04-10 14:18:01


Å vurdere historiske kilder – hovedpunkter

Kildetype

• • • • •

Datering og opphav Talende eller stum kilde? Primær- eller sekundærkilde? Er den normativ eller berettende? Hvilken funksjon har den hatt?

Bruk av kilden

• Hvordan kan vi bruke kilden som levning? • Hva sier den oss brukt som beretning?

Relevans

• Kan vi bruke kilden til å svare på de spørsmålene vi vil stille til den? • Er den nyttig for å belyse vår problemstilling?

Pålitelighet

• • • •

Er kilden til å stole på? Bygger den på andre kilder, eller er den uavhengig? Gir den en objektiv framstilling eller ikke? Hvor nær er kilden hendelsen i tid og rom?

10 Å lykkes med eldre historie

Eldre historie.indb 10

12-04-10 14:18:02


1 Historisk metode og kildebruk

Forhistorisk og historisk tid

For å få kunnskap om fortiden må vi undersøke sporene etter mennesker som har levd før oss. Arkeologer, paleontologer og historikere har som mål å forstå og forklare fortiden gjennom å undersøke de sporene mennesker opp gjennom tidene har etterlatt seg. De systematiserer og tolker det materialet de finner, for å kunne gi et så riktig bilde av fortiden som mulig. Skriftlige kilder setter et skille mellom forhistorisk tid og historisk tid. Dette skillet varierer etter hvor i verden vi er. Fra Sumer kjenner vi til skriftlige kilder som er 5000 år gamle, mens i Norge er de eldste skriftlige kildene fra 800-tallet. Historikeren er først og fremst opptatt av mennesker i samfunn og menneskenes økonomiske, politiske, sosiale og kulturelle historie. Ved å samle inn og granske kildemateriale kan han eller hun rekonstruere deler av for­ tiden. For historikeren er det de skriftlige kildene som er viktigst.

Paleontologi: læren om forhistoriske planter og dyr basert på spor i form av fossiler.

Sumer: oldtidsrike. Lå i dagens Irak.

Hvordan arbeider historikeren?

Når en historiker skal arbeide med et emne, er den grunnleggende problemstillingen som oftest å finne ut hva som skjedde, når og hvor det skjedde, hvem som var involvert, og ikke minst hvordan og hvorfor det skjedde. Historikeren må også vurdere om kildene er pålitelige, og om de forteller om hva som virkelig skjedde, eller om de gir uttrykk for hvordan makthaverne mente det burde være. Historikerens samtid kan spille inn når det gjelder hvilke kilder historikeren legger vekt på, og hvordan hun eller han formulerer problemstillingen. Vi framstiller fortiden i lys av det vi vet om hvordan det fenomenet utviklet seg som vi ønsker å undersøke, og hvilke konsekvenser det fikk for ettertiden. Med andre ord kan tolkninger av det materialet en historiker

11

Historisk metode og kildebruk

Eldre historie.indb 11

12-04-10 14:18:02


har til rådighet, være preget av historikerens egen samtid og det vi vet om konsekvensene av fenomenet, men objektivitet er et grunnleggende krav. Likevel har vi opp gjennom tidene ofte sett at tolkninger av historien har blitt brukt i politiske og ideologiske sammenhenger. Årsak og virkning Noe av det vi er ute etter når vi leser historie, er å få vite hvorfor noe skjedde, og hva som ble konsekvensene av hendelsene. Hvorfor gikk Vest­ romerriket til grunne på 400-tallet? Hvilke konsekvenser fikk det for utviklingen videre i Europa? Gjennom å finne fram til årsakene til en begivenhet eller et fenomen prøver vi å forklare hvorfor det skjedde. Årsakssammenhengene kan være mange og kompliserte. Det kan derfor være nyttig å skille mellom grunnleggende og utløsende årsaker. I middelalderen økte befolkningen i Europa, og det ble mangel på jord. Fra 600-tallet hadde det arabiske riket ekspandert, og islam ble en konkurrent til den kristne kirken. Dette kan regnes som noen av de grunnleggende årsakene til kors­ togene, mens pave Urban 2.s tale i 1095 hvor han oppfordret til kamp mot «de vantro» og å ta tilbake «det hellige land», utløste korstogsperioden. Kontinuitet og endring Ved siden av å finne fram til årsaker og virkninger er historikere også opptatt av å se om vi i den historiske utviklingen har kontinuitet, sammenheng, eller om det forekommer endringer eller brudd i utviklingen. Menneskene hadde i titusener av år levd som jegere og samlere før de begynte å dyrke jorda. Jordbruksrevolusjonen for 10 000 år siden var et brudd med leve­ måten til jeger- og samlerfolk, og den fikk vidtrekkende konsekvenser for menneskenes levesett.

12

Periodisering – inndeling av historien Kontinuitet og endring gir grunnlag for å dele historien inn i ulike perioder. Det som karakteriserer en periode, er at det tidsrommet den spenner over, har noen felles trekk. Oppstår det endringer som får konsekvenser for samfunnet som helhet, starter en ny periode som avsluttes når nye endringer oppstår. Hensikten med en slik periodisering er å gjøre fortiden mer oversiktlig. Det er ulike måter å dele inn historien på alt etter hvilke kriterier vi bruker for å skille periodene fra hverandre. Vi deler inn periodene steinalderen, bronsealderen og jernalderen etter hvilket hovedmateriale menneskene brukte for å framstille redskaper. Begrepet renessanse, som fra 1800-tallet ble brukt av historikere om perioden 1300–1600 i Italia og andre europeiske land, gjaldt bare en liten del av samfunnet i denne perioden. De fleste menneskene i Europa på denne tiden fikk neppe del i de endringene i synet på tilværelsen som renessansebegrepet uttrykker. Inndelingen i perio­

Å lykkes med eldre historie

Eldre historie.indb 12

12-04-10 14:18:03


der kan fortelle oss hva historikere har ønsket å legge vekt på og formidle om den aktuelle perioden. Historiske kilder

Som kilder regner vi alle spor av menneskelig aktivitet som er overlevert fra fortiden. Kildene kan fortelle oss om deler av virkeligheten før vår tid, men de kan aldri gi oss et fullstendig bilde. Først og fremst må historikeren avgjøre hvilke kilder som er relevante eller brukbare i forbindelse med den problemstillingen som skal belyses. Det er også viktig å avgjøre om kildene er pålitelige. Er det flere kilder som forteller om det samme, må historikeren finne ut om kildene er uavhengige av hverandre, eller om de bygger på hverandre. Uavhengige kilder er mer pålitelige enn de kildene som har «lånt» stoff av hverandre. Et annet viktig prinsipp er at vi aldri kan si noe sikkert ut fra bare én kilde. En historiker må alltid undersøke flere kilder før han eller hun kan trekke en konklusjon. For deg som skal bruke kilder i historiefaget i videregående skole, vil kildene også fungere som springbrett for større innsikt i faget. For å få mest mulig ut av kildene er det nødvendig å kjenne til noen grunnleggende begreper. Stumme og talende kilder Ulike kildetyper utnyttes på ulike måter. Et hovedskille går mellom stumme og talende kilder. Stumme kilder er gjenstander, bygninger, husgeråd og redskaper. En spade alene kan ikke fortelle oss hvordan dette redskapet ble brukt, men den kan fortelle noe om det teknologiske nivået i den tiden spaden ble til. For å kunne danne oss et bilde av hvordan samfunnet var organisert, vil de talende kildene være til større hjelp. Noen av de eldste talende kildene vi kjenner til, er sumerernes kileskrift. De kan gi oss innblikk i sumerernes samfunn og dagligliv. Skriftlige kilder som brev, dagbøker, kontrakter, lovtekster, folketellinger og dokumenter er talende kilder. Med til de talende kildene regner vi også bilder, film og lydopptak. Selv tekstmeldingen på mobiltelefonen din er en talende kilde som kunne ha fortalt en framtidig historiker noe om deg og din samtid hvis den hadde blitt bevart. Beskrivende og normative kilder Brev, referater, dagbøker og beretninger forteller oss hvordan enkeltpersoner har opplevd og tolket hendelser i sin samtid. Slike kilder gir uttrykk for tanker, holdninger og følelser og forteller oss derfor noe om hverdagen til den som har produsert kilden. Denne typen kilder kaller vi beskrivende eller kognitive kilder.

Kognitiv: erkjennelse, kunnskap, her: beskrivende.

13

Historisk metode og kildebruk

Eldre historie.indb 13

12-04-10 14:18:04


Normativ: normgivende, noe som sier noe om hvordan det bør være.

Snorre Sturlason (1179–1241): islandsk høvding og forfatter. Skrev blant annet Den yngre Edda (1220årene) og Heimskringla (1230-årene)

Primær (av lat. primus = første): grunnleggende. Primærkilde: den eldste bevarte kilden. Sekundær (av lat. secundus = andre): om det som kommer senere. Sekundærkilde: kilde som bygger på og henter opplysninger fra primærkilden.

14

Lovtekster, kontrakter og reglementer, derimot, forteller om hva som var normene eller reglene i det samfunnet de er blitt til i. Denne typen kilder kaller vi normative kilder. De vil ikke kunne fortelle oss om hvordan virkeligheten artet seg for enkeltpersoner, men de forteller om hvordan de som hadde makt til å bestemme, mente det burde være, og om behov, ideer og oppfatninger i tiden de ble til. Å bruke kilder som levninger og beretninger Vi kan utnytte kildene på ulike måter alt etter hva vi ønsker å finne ut noe om. Når vi utnytter en kilde som levning, er vi ute etter å finne ut noe om den tiden kilden ble til, og om kildens opphavsmann eller -kvinne. Et ofte brukt eksempel er Snorre Sturlasons kongesagaer, Heimskringla. Sagaene er en av våre viktigste kilder til kunnskap om det norske samfunnet i vikingtiden og forteller historien om de norske kongene fra Harald Hårfagre og fram til slaget på Re i 1177. Snorre skriver her om noe som skjedde før hans egen tid. Likevel kan det Snorre skriver, fortelle oss noe om Snorre selv, hans idealer og det samfunnet han levde i. Når vi bruker Snorres konge­ sagaer som levning, er vi ute etter å finne ut noe om forholdene på den tiden Snorre levde. En normativ kilde vil vi bare kunne bruke som levning. Den vil kunne fortelle oss noe om hvordan datidens makthavere mente det burde være, men lite om det virkelige livet. De stumme kildene kan også bare brukes som levninger. En middel­ alderkirke vil kunne fortelle noe om byggeskikk og kanskje noe om religionens plass i samfunnet, men den forteller lite om innholdet i kristendommen eller hvordan messen foregikk. En spådom om framtiden vil heller ikke kunne fortelle oss om hva som virkelig skjedde. Derfor kan en slik spådom bare brukes som levning. Når vi bruker en kilde som beretning, derimot, vil vi se nærmere på hva innholdet i kilden forteller eller meddeler til oss. Her er Snorres kongesagaer igjen et nyttig eksempel. Når vi utnytter sagaene som beretning, er vi ute etter å finne ut noe om de norske kongene Snorre skriver om og den tiden de levde i, hvordan de kom til makten, hvilke slag de utkjempet, og så videre. Vi må imidlertid huske at en beskrivende eller kognitiv kilde ikke nødvendigvis gir et objektivt bilde av virkeligheten. Primærkilder og sekundærkilder Den eldste bevarte kilden som forteller om en begivenhet, kaller vi en primærkilde. Primærkilden bygger ikke på andre bevarte kilder og ligger derfor nærmest den begivenheten den forteller om i tid. Kilder som bygger på primærkilden og henter opplysninger fra den, som for eksempel referater eller gjenfortellinger, kaller vi sekundærkilder. En kilde som er blitt til under eller umiddelbart etter en begivenhet, er ofte mer interessant enn kilder som blir til i ettertid. Vi kan ha en tendens til å

Å lykkes med eldre historie

Eldre historie.indb 14

12-04-10 14:18:04


«pynte» på sannheten etter hvert som tiden går, og vi vet jo at en fjær lett blir til fem høns. Derfor skiller vi også mellom førstehåndsberetninger og andrehåndsberetninger. En førstehåndberetning forteller om noe opphavsmannen eller -kvinnen selv har opplevd eller vært vitne til, mens andrehåndsberetningen gjengir noe andre har opplevd. En førstehåndsberetning er en primærkilde, andrehåndsberetningen en sekundærkilde. Et kildeeksempel For at du skal kunne hente opplysninger fra kildene, må du sette dem inn i en større sammenheng. Du bør finne ut hva slags kilder du arbeider med: Er de stumme eller talende, primære eller sekundære, beskrivende eller normative? Nedenfor finner du et eksempel på hvordan du kan gå fram når du skal undersøke en kilde. Kilde: brev fra dronning Margrete til kong Håkon, oktober 1370 Min aller kjæreste herre, jeg Margrete hilser deg med Gud. Du skal vite at jeg har det bra, og jeg håper du har det likeledes. Men du skal også vite at jeg og mine tjenere lider stor nød på mat og drikke, slik at ingen av oss får det vi trenger. Derfor må jeg be deg om å finne en utvei slik at de som er hos meg ikke blir nødt til å skilles fra meg på grunn av hunger. Vil du være så snill å skrive til Vestfal (en kjøpmann) og be ham gi meg kreditt på det jeg trenger, og skriv i tilfelle samtidig til meg slik at jeg vet hvordan dere har tenkt å ordne dere. Jeg vil også be deg om å gjøre Hans mynter tilfreds så han forblir i din tjeneste. Jeg har forstått det slik at han gjerne vil fortsette. Dersom du kommer overens med ham, ville jeg være glad om du kunne skaffe meg kreditt hos ham hvis det skulle komme skip til byen. I så fall håper jeg du skriver til meg om dette. Jeg må likeledes fortelle deg at jeg har fått brev fra Bartolomeus gullsmed. Han ber meg om å frambringe sin unnskyldning fordi han ikke kom som du skrev til ham om det. Grunnen var at dersom han hadde reist til deg, hadde skipet reist fra ham med det godset han skulle betale i Flandern. For Guds og min skyld, vær ikke sint på ham. Gud være med deg kjæreste herre!

• Er kilden stum eller talende? Dette er en skriftlig kilde og derfor en talende kilde. • Er det en primærkilde eller en sekundærkilde? Kilden er oversatt til moderne norsk fra det originale brevet fra Margrete til Håkon og er derfor sekundær. • Er kilden beskrivende eller normativ? Kilden er beskrivende. Den forteller blant annet om de økonomiske pro-

15

Historisk metode og kildebruk

Eldre historie.indb 15

12-04-10 14:18:05


blemene dronningen og hennes tjenere må slite med. Brevet forteller oss hvordan Margrete opplevde tilværelsen i 1370. • Når er kilden fra? Brevet er datert oktober 1370 og er derfor en samtidig kilde. Vi vet at Håkon 6. Magnusson giftet seg med den danske prinsesse Margrete i 1363, og at de bodde på Akershus slott i Oslo. • Hva inneholder kilden? Vi får gjennom brevet fra Margrete til Håkon høre om hvilke vanskeligheter Margrete og tjenerne opplever «… jeg og mine tjenere lider stor nød på mat og drikke, …». Margrete ber også kongen om å ordne opp med kjøpmann Vestfal slik at hun kan få kreditt hos ham. Brevet fra Margrete forteller oss også at det ikke var noen overflod ved det norske hoffet på den tiden. • Hvilket ståsted eller syn har den som har produsert kilden? Brevet er en privat henvendelse fra dronningen til kongen. Margrete vil formidle hvordan hun og tjenerne har det. Hun ser ut til å være opptatt av å finne praktiske løsninger på problemene, som for eksempel å skaffe seg kreditt hos både kjøpmannen og han som preget mynt (Hans mynter). • Er kilden pålitelig? For å kunne si noe om kilden er til å stole på og gir en riktig gjengivelse av forholdene, må vi undersøke flere kilder som kan fortelle om forholdene i Norge i andre halvdel av 1300-tallet. Vi vet at svartedauden rammet landet hardt og førte til at skatteinntektene til konge og kirke ble redusert til det halve. Det var også mangel på arbeidskraft slik at en del jord ble liggende brakk. Dette kan ha gått ut over kongens finanser og forårsaket Margretes henvendelse til kongen og en bønn om at han må skaffe henne kreditt. Andre typer historiske kilder

16

Bilder som kilder Vi regner også bilder som talende kilder. Fra bilder kan vi få opplysninger som det er vanskelig å lese ut av skriftlige kilder, som for eksempel hvordan folk gikk kledd. Bilder kan sammen med annet kildemateriale gi oss en bredere innsikt i fortiden. Gjennom et maleri får vi presentert kunstnerens oppfatning av virkeligheten. Det er hans eller hennes følelser, holdninger og oppfatning av motivet vi får gjengitt. For å ha utbytte av bilder som historiske kilder bør du forsøke å finne ut mest mulig om hvem som har laget bildet, i hvilken situasjon det har blitt til, og eventuelt hvem det ble laget for. Her følger noen spørsmål som du kan stille når du skal analysere et bilde: • Hvem laget bildet? • Når ble bildet laget?

Å lykkes med eldre historie

Eldre historie.indb 16

12-04-10 14:18:06


• Hvilken framstillingsteknikk er benyttet (maleri, trykk, kobberstikk, tegning)? • Hva er motivet på bildet? • Viser bildet et motiv fra samtiden eller et historisk motiv? • Hvis bildet skildrer en situasjon i fortid, kan du se noe i kunstnerens samtid som kan ha påvirket framstillingen? • Hva tror du kunstneren vil formidle med bildet? Bilde som historisk kilde – eksempel på analyse Tegning på postkort fra 1905. Av ­Andreas Bloch (1860–1917), norsk tegner og maler. Det viser en valkyrje (gudinneskikkelse fra norrøn mytologi) som vokter grunnloven fra 1814 ved en bautastein med praktfulle norsk fjell i bakgrunnen. Slagordene fra den franske revolusjon er hugget inn i bautasteinen. Foran seg holder hun et skjold med den norske riksløven og i den andre hånden en stridsøks, klar til å forsvare grunnloven. Selv er hun kledd i fargene til det norske flagget. Motivet var klart politisk i sin samtid. Det skulle oppildne nordmennene til å stå mot presset fra Sverige i tida rundt unionsoppløsningen. Norrøn symbolikk og selvstendighetsverket til Eidsvollsmennene fra 1814 ble ofte brukt som propaganda i 1905.

Skjønnlitteratur som historisk kilde Skjønnlitteratur kan gi oss innblikk i menneskenes tanker, følelser, moralske normer og holdninger i en bestemt periode. Dessuten kan vi få vite noe om samfunnsforhold og omgangsformer i den tiden teksten skildrer. Men en skjønnlitterær forfatter har ikke nødvendigvis til hensikt å gi en objektiv og realistisk framstilling av fortiden. Han eller hun kan ha andre siktemål, som for eksempel å formidle noe om menneskenes følelsesliv. I motsetning til historikeren trenger ikke den skjønnlitterære forfatteren å holde seg til fakta. I Heimskringla av Snorre Sturlason bygger forfatteren på både muntlige og skriftlige overleveringer, men Snorre var også kunstner som ønsket å gjøre beretningen om de norske kongene nær og aktuell og ikke minst spennende. Derfor gjengir Snorre dialoger mellom de ulike personene i sagaene slik han har tenkt seg at det kan ha foregått.

17

Historisk metode og kildebruk

Eldre historie.indb 17

12-04-10 14:18:12


Det er like viktig å stille seg kritisk til skjønnlitteratur som kilde som til hvilket som helst annet kildemateriale. Blant annet bør du stille spørsmål om hva slags tekst du har med å gjøre, og hvorfor den er skrevet. Det er viktig å huske at skjønnlitteratur er fiksjon og gjengir en oppdiktet «virkelighet». Statistikk som kilde Vi har en tendens til å tro at det som kan tallfestes nøyaktig, har større gyldighet enn omtrentlige antydninger. Tall og statistikk er viktige hjelpemidler for å ordne store mengder informasjon, og ved å sammenligne tallmateriale kan vi enklere se endringer og utvikling over tid. Statistiske opplysninger gir nyttig informasjon til historikeren. For eksempel kan statistikk over befolkningen fra ulike perioder på 1300-tallet si noe om hvor hardt pesten rammet. Det er imidlertid viktig å huske på at ved å innhente informasjon om mange individer kan vi si noe om den gruppen vi vil undersøke, men lite om enkeltindividet. Hvordan finne kilder?

Den grunnleggende kilden til kunnskaper i historie er lærebøkene, men i læreplanen er et av målene at elevene selv skal kunne «finne og vurdere historisk materiale som kilder og bruke det i historiske framstillinger». Både læreboka og større historieverk vil inneholde eksempler på historiske kilder, og ikke minst gir Internett store muligheter for å finne fram til stoff om ulike historiske temaer. Når du søker etter materiale på nettet, er det svært viktig å sjekke hvem som har produsert det materialet du finner. Det beste er å kryssjekke med lærebøkene og andre historieverk om opplysningene stemmer.

18

Kildesøk på nettet Informasjonsmengden på nettet er enorm, og det er lett å gå seg vill. Derfor kan det være nyttig å ha noen kjøreregler. Nettadressen kan fortelle deg noe om hvem som står bak nettsiden du er inne på. Hvert land har sin kode: .no (Norge), .uk (Storbritannia), .se (Sverige). Servere i USA har ingen landkode. Noen adresser er internasjonale domenenavn og har derfor ikke landkode, slik som .edu (utdanningssted, for eksempel et universitet), .org (en organisa­sjon) eller .gov (statlig organ i USA). Nettsider knyttet til utdannings­ institusjoner (.edu) har som oftest kvalitetssikrede sider, men husk at organisasjoner, kommersielle selskaper og privatpersoner ofte vil fremme sine egne interesser. Du bør selvfølgelig stille deg like kritisk til materiale du finner på nettet, som du gjør til alt annet kildemateriale.

Å lykkes med eldre historie

Eldre historie.indb 18

12-04-10 14:18:13


Disse spørsmålene kan hjelpe deg å vurdere om stoffet du finner på nettet, er troverdig og relevant: • Er framstillingen balansert og objektiv eller partisk og ensidig? • Virker innholdet troverdig? • Hvem har produsert innholdet på nettsiden? • Er nettsiden laget av en interessegruppe som ønsker å formidle sitt eget syn? • Er viktig informasjon utelatt? • Inneholder siden opplysninger om når stoffet ble publisert, eventuelt når det sist ble oppdatert? • Stemmer innholdet med det du har lest i læreboka, eller opplysninger du finner i andre historieverk? Når du skal sjekke faktaopplysninger, vil Store Norske Leksikon (http:// www.snl.no/) eller Wikipedia (http://no.wikipedia.org/wiki/Hovedside) kunne gi deg svar. Lærebøkene i historie har ofte egne nettsider. Der vil du finne lenker til kvalitetssikrede nettsider hvor du kan finne mye spennende stoff. Lykke til med kildesøket!

test deg selv

www.aalykkesmed.no

19 Historisk metode og kildebruk

Eldre historie.indb 19

12-04-10 14:18:14


Tidslinje: hovedtemaer og sentrale stikkord

Det moderne mennesket

• Opphav i Afrika. • Utvandrer derfra 200 000–100 000 f.Kr.

Jegere og samlere

• Livsvilkår i et tidlig slektskapssamfunn Fram til ca. 10 000 f.kr.

Jordbruksrevolusjonen

• Hvor og hvorfor oppstår jordbrukssamfunnet? • Typiske trekk Ca. 10 000 f.Kr.

De første sivilisasjonene

• Mesopotamia, Egypt, Indusdalen, Kina, Mexico. • Hvordan de oppstår, hva de har felles, og årsaker til at de går under Ca. 4000–1200 f.Kr.

20 Å lykkes med eldre historie

Eldre historie.indb 20

12-04-10 14:18:14


2 fra det moderne mennesket til de første sivilisasjoner kompetansemål i læreplanen: Eleven skal kunne forklare hvordan naturressurser og teknologisk utvikling har vært med på å forme tidlige samfunn.

Det moderne mennesket

De første sporene etter det moderne mennesket, homo sapiens sapiens, er funnet i Afrika og er mer enn 150 000 år gamle. Moderne genteknologi viser at alle mennesker på jorda stammer herfra. Språket gjorde det lettere for homo sapiens sapiens å samarbeide, og det kan være årsaken til at de utkonkurrerte andre menneskearter. For om lag 50 000 år siden utvandret en gruppe mennesker fra Afrika og la grunnlaget for bosetting i resten av verden.

Homo sapiens sapiens: det moderne mennesket.

Jegere og samlere

Lenge levde menneskene som samlere og jegere. De var avhengige av å høste av naturen og forflytte seg til de områdene hvor det til enhver tid var best tilgang på matplanter og byttedyr. Levesettet begrenset befolknings­ veksten og størrelsen på gruppene som levde sammen. Menneskene levde i slektskapssamfunn der alle var gjensidig avhengige av hverandre. Man antar at det har vært en viss arbeidsdeling mellom kjønnene. Kvinnene tok seg av innsamlingen av bær, røtter, frukt og andre spiselige planter, mens mennene jaktet. Arbeidsuken var på mellom 12 og 18 timer, kanskje mindre. I og med at de stadig var på flyttefot, kunne de ikke eie mange ting. Derfor har vi færre arkeologiske funn etter jeger- og samlerkulturene enn vi

Slektskapssamfunn: relativt små grupper der medlemmene var i slekt og var gjensidig avhengige av hverandre

21

Fra det moderne mennesket til de første sivilisasjoner

Eldre historie.indb 21

12-04-10 14:18:15


Sosialantropologi: læren om mennesker og deres kultur.

har etter mer bofaste kulturer, og dermed færre kilder som kan fortelle oss om levesettet til de første menneskene. Mye av det vi i dag vet om jeger- og samlerkulturer, er basert på sosial­ antropologiske studier av mennesker som lever på samme måte i dag. Jordbruksrevolusjonen

Et av de aller viktigste skillene i historien er jordbruksrevolusjonen. Begrepet revolusjon forbinder vi vanligvis med brå omveltninger, men her er det først og fremst de store konsekvensene for menneskenes levesett som er årsaken til at vi bruker begrepet revolusjon i denne sammenhengen. Overgangen fra jeger- og samlerkultur til jordbruk var heller ingen brå omveltning, men en svært langsom prosess som gikk over flere tusen år. Jordbruket oppsto på flere steder i verden, uavhengig av hverandre. Den eneste verdensdelen der det ikke ble drevet jordbruk før i nyere tid, var Australia. Jordbrukssamfunnene har etterlatt seg flere arkeologiske spor enn jeger- og samlerkulturer.

Svijordbruk: den første kjente formen for jordbruk. Vegetasjonen ble brent for å drive fram matplanter. Asken ga næring til jorda.

Hvor og hvorfor oppsto jordbruket? De første sporene etter jordbruk finner vi i Midtøsten. Fastlandet fra Middelhavet til Kina kaller vi Eurasia. Dette området utgjør den største sammenhengende landmassen på jorda og har det største mangfoldet av planter og dyr. For 10 000–12 000 år siden tok den siste istiden slutt, og klimaet i Midtøsten ble varmere og mer stabilt. Denne klimaendringen kan ha påvirket tilgangen på byttedyr og dermed tvunget menneskene til å spise mer planteføde. Befolkningsøkning og overbeskatning av viltet kan også ha vært en årsak til at menneskene måtte endre levesett. I området mellom Middel­ havet og Persiabukta var det rikelig tilgang på kornsorter som hvete og bygg, og dessuten pattedyr som sauer, geiter og kveg, som lot seg temme. Store forekomster av spiselige planter førte til fast bosetting. Når befolkningen økte, førte det til behov for å videreutvikle matplantene. De spiselige plantene ble dyrket og fortrengte andre planter. Jordbruket førte til større inngrep og endringer i naturen enn jeger- og samlerkulturen. Overgangen fra jeger- og samlerkultur til jordbruk gikk svært langsomt. Den første formen for jordbruk var svijordbruk. Vegetasjonen i et område ble brent, asken ga næring til jorda, og matplanter ble dyrket frem. Men selv om noen slo seg ned og dyrket jorda, fortsatte andre grupper å leve som nomader. De holdt husdyr som de flyttet rundt etter der det var tilgjengelig beitemark.

22 Å lykkes med eldre historie

Eldre historie.indb 22

12-04-10 14:18:15


Typiske trekk ved jordbrukssamfunnet I motsetning til jegerne og samlerne som levde av overskuddet i naturen, måtte menneskene som levde av jordbruk, planlegge produksjonen av mat framover i tid. Jordbruket gjorde menneskene bofaste og dermed mer sårbare for uår med dårlige avlinger. Fordi bøndene levde tett sammen med hus­ dyrene sine, ble smittsomme sykdommer overført fra dyr til mennesker. I jordbrukssamfunnet var folk avhengige av å kunne oppbevare maten, derfor begynte de å produsere større mengder krukker og kar. Jordbruket krevde andre redskaper enn jakt og fiske. Med jordbruket begynner menneskene å bruke metall for å lage redskaper og våpen. Bronse kjenner vi fra Midtøsten fra ca. 5000 år før vår tid, og jernet var i bruk fra om lag 3500 år siden. Både bronse og jern krevde avansert smelteteknikk. Bronse var dyrt og var derfor bare tilgjengelig for de rikeste. Da menneskene lærte seg teknikken med å smelte jernmalm, fikk flere tilgang på redskaper og våpen av metall. Med jernet forsvinner også steinredskapene. Fordi mattilgangen var større og menneskene ble bofaste i jordbrukssamfunnene, økte folketallet. Befolkningsøkningen gjorde enda et hopp da jordbruket ble mer intensivt, som i de såkalte elvekulturene. Befolkningsutvikling – hele verden 10 000 f.Kr.

0

1750

1990

Befolkning i millioner

6

252

771

5292

Årlig vekst i prosent

0.008

0.037

0.064

1.845

Fordoblingstid i år

8369

1854

1083

38

Forventet levealder

20

22

27

55

Kilde: Gunnar W. Knutsen: Lange linjer i historien. Cappelen 2006.

De første sivilisasjonene

For at vi skal kunne kalle et samfunn en sivilisasjon, må det være av en viss størrelse og ha nådd et visst nivå av spesialisering. Det vil si at ikke alle kun drev jordbruk, men at jordbruket ga overskudd slik at noen kunne leve av det andre dyrket. Sosial lagdeling er et kjennetegn på en sivilisasjon. I en sivilisasjon finner vi byer med flere tusen innbyggere. Befolkningen i byene levde av det jordbruksområdene rundt kunne produsere. Fellestrekk ved de første sivilisasjonene En sivilisasjon krever organisering og kontroll. Derfor er sivilisasjonen også avhengig av skriftspråk for å kunne holde oversikt over handel, skatte­

Sosial lagdeling: oppdeling av individer og grupper i samfunnet i høyere og lavere klasser i samfunnet. Kriteriene for hvordan inndelingen foretas, varierer mellom ulike samfunnstyper, sivilisasjoner og tider.

23

Fra det moderne mennesket til de første sivilisasjoner

Eldre historie.indb 23

12-04-10 14:18:16


Mesopotamia: området mellom elvene Eufrat og Tigris, dagens Irak.

Kileskrift: skrifttegn som ble laget ved at man presset pinner ned i våt leire slik at de dannet kileformede tegn.

24

innbetaling og regnskap. Med skriftspråk og tallsystem kunne man lage oversikter over året i en kalender og dermed planlegge jordbruket. Skriftspråk gjør det også mulig å skrive ned lover og religiøse tekster. Det økte makthavernes mulighet til å kontrollere befolkningen. De eldste skrift­ språkene vi kjenner til, er bildespråk. Bildespråkene gjenga ord, men ikke enkeltlyder. De første sivilisasjonene var basert på intensivt vanningsjordbruk og var knyttet til elvene Eufrat og Tigris (ca. 4000 år f.Kr.), Nilen (ca. 3000 f.Kr.), Indus (ca. 2500 f.Kr.) og Huang He (ca. 2000 f.Kr.). For å utnytte de mulighetene elvevannet ga, var det nødvendig med samarbeid og organi­ sering. Økt matproduksjon førte til befolkningsvekst. Fordi det var overskudd av mat, kunne noen leve av andres produksjon. Dette gjorde det mulig med spesialisering. Noen ble håndverkere på heltid, andre utgjorde en elite som tok seg av regnskap, statsstyre, religion og forsvar av staten. På den måten fikk samfunnet en sosial lagdeling, og gjensidigheten som preget slektskapssamfunnet, forsvant. De to eldste sivilisasjonene vi kjenner til, lå i Sumer, sør i Mesopotamia, dagens Irak, og i Egypt ved elva Nilen. Sumer I Sumer sør i Mesopotamia var jordbruket basert på tilførsel av vann fra elvene Eufrat og Tigris. Et omfattende nett av kanaler førte vannet ut på jordene. Av den fruktbare jorda høstet bøndene et overskudd som kunne brødfø bysamfunn med opptil 40 000–50 000 mennesker. Sumererne oppfant hjulet, seilet og matematikken, og for om lag 5000 år siden utviklet de kileskriften, som gjenga både ord, stavelser og lyder. Den blir opphavet til vår bokstavskrift. Skriftspråket markerer også overgangen mellom forhistorisk og historisk tid. Vi har skriftlige kilder som viser at sumererne handlet med Egypt og sivilisasjonen ved Indus. De sumeriske bystatene besto i om lag 1000 år før de ble erobret av babylonerne, et folk lenger nord i Mesopotamia. Egypt I områdene rundt Nilen i Egypt oppsto det en annen sivilisasjon rundt 3000 år f.Kr. Av de tidlige sivilisasjonene er det denne vi vet mest om på grunn av et stort kildemateriale. Også i Egypt var framveksten av sivilisasjonen avhengig av god tilførsel av vann. Hvert år flommet Nilen over, og vannet ble holdt tilbake av diker. Etter en viss tid ble dikene åpnet, og vannet ble ledet tilbake til Nilen etter å ha lagt igjen et næringsrikt slam. Etter hver flom måtte grensene mellom jordstykkene måles opp på nytt. Det ga egypterne avanserte kunnskaper i geometri. Som sumererne hadde egypterne behov for et redskap som kunne være til hjelp for å holde oversikten i et mer komplisert samfunn. Derfor utviklet egyp-

Å lykkes med eldre historie

Eldre historie.indb 24

12-04-10 14:18:17


terne skrifttegn, hieroglyfer. Til skrivepapir brukte de sammenlimte stilker av papyrusplanten som vokste langs Nilen. Skriverne fikk høy status og hadde ansvaret for å holde oversikt over skatter, innhøsting og handel, men lese- og skrivekunsten var forbeholdt en svært liten del av befolkningen. Sola og Nilen ble dyrket som guddommer. Hvis man ikke dyrket gudene på rett vis, kunne uår og tørke ramme menneskene. Solguden Ra sto hver morgen opp i øst og vandret over himmelen til han gikk ned i dødsriket i vest. Om natten reiste han gjennom dødsriket for så å bli født på nytt i øst neste morgen. Målet for egypterne var å oppnå evig liv slik som Ra. De trodde mennesket var sammensatt av kropp og ånd, og for at ånden skulle ha et sted å oppholde seg etter døden, måtte kroppen bevares. Slik utviklet egypterne balsameringskunsten og med det også kunnskaper om menneskets anatomi. Rundt 3000 f.Kr. ble de to rikene Øvre og Nedre Egypt samlet til ett rike under en farao. Hovedstaden ble lagt til Memfis, rett sør for Kairo. Faraoene fikk etter hvert guddommelig status. Det ga faraoene og presteskapet stor makt. For å begrunne faraoenes guddommelige stilling hadde egypterne en forestilling om at faraoene var i slekt med solguden Ra. For å understreke faraoenes guddommelige status ble det bygd pyramider som gravkamre for faraoene. I flomtiden var det lett å frakte steinblokker til byggeplassene, og bøndene ble satt til å arbeide på pyramiden. Det var viktig for folk at farao fikk sin pyramide, fordi de trodde at veien til evig liv ble sikret gjennom faraos forbindelse med solguden. Omkring 2000 f.Kr. startet en nedgangsperiode for Egypt som kom til å vare i flere hundre år. Noe av årsaken kan være endringer i klima som førte til tørke og uår. På 1500-tallet f.Kr. klarte egypterne igjen å samle riket under én farao. Nå lå maktsenteret i Teben (Luxor). I de siste 1200 årene før vår tidregning ble Egypt stadig utsatt for press utenfra, og i 331 f.Kr. ble Egypt erobret av Aleksander den store. Harappa-kulturen i Indusdalen Om lag 2500 år f.Kr. vokste det fram en sivilisasjon, Harappa-kulturen, i Indusdalen i dagens Pakistan. Harappa og Mohenjo-Daro var de sentrale byene. Sivilisasjonen er nevnt i sumeriske tekster, så vi kan derfor regne med at det har vært drevet handel mellom Sumer og sivilisasjonene i Indusdalen. Skriftspråket fra Indus er ikke tydet, derfor har man lite å bygge kunnskapene om denne sivilisasjonen på. Hovedsakelig er Indus-kulturen basert på lokalt kulturgrunnlag, men vi kan tenke oss at sivilisasjonen har fått impulser fra Mesopotamia gjennom handel. Også i Indusdalen utnyttet menneskene flommen fra elva for å dyrke jorda. Etter flommen var det nødvendig å drenere jorda, og man bygde voller for hindre skader fra flom. Forskerne er uenige om hvorfor Harappakulturen gikk under rundt 1500 f.Kr. Noen mener det skyldtes stadige flomkatastrofer på grunn av forskyvninger i jordskorpen som førte til opp-

Farao: stort hushold. Tittel på egyptiske herskere i oldtiden.

25

Fra det moderne mennesket til de første sivilisasjoner

Eldre historie.indb 25

12-04-10 14:18:17


demming og stadig hyppigere flom, mens andre mener årsaken var invasjon nordfra. Huang-He i Kina Omkring 2000 f.Kr. begynte utviklingen av en sivilisasjon ved elva HuangHe, «Den gule elva», i Kina. Kildematerialet fra Huang-He er spinkelt, først og fremst fordi husene ble bygd av tre, men det som finnes av kilder, kan fortelle om en kultur som har likhetstrekk med de andre elvekulturene. Likevel mener forskerne at kulturen rundt Huang-He utviklet seg uavhengig av Mesopotamia og Harappa-kulturen ved Indus. Som i de andre sivilisasjonene var den fruktbare jorda rundt Huang-He utgangspunkt for sivilisasjonen. Elva førte med seg store mengder finkornet og gulaktig jord. For å hindre flom ble det gravd kanaler og bygd diker. Omkring 1750 f.Kr. ble det fruktbare området rundt Huang-He nord i Kina samlet til et kongerike. Dette kongeriket regnes som Kinas første statsdannelse, Shang-dynastiet. I motsetning til de andre sivilisasjonene fra oldtiden er den kinesiske kulturen basert på en stabil utvikling over flere tusen år. Kina hadde lite kontakt med andre sivilisasjoner. Det kan delvis skyldes geografiske forhold, men også mangel på konkurranse eller utfordringer fra andre sivilisasjoner. Nomadestammer i nord hadde en mindre avansert sivilisasjon enn kineserne. Det bidro til at kineserne ble overbevist om at de var overlegne og derfor valgte å isolere seg framfor å oppdage verden omkring. Kineserne oppfant kruttet, papiret og trykkekunsten, oppfinnelser som noen tusen år senere skulle revolusjonere Europa.

26

Mexico Jordbruket på det amerikanske kontinentet oppsto uavhengig av jord­bruket i Eurasia. I Mexico begynte menneskene å dyrke jorda omkring 1500 f.Kr., først og fremst mais. Det var ikke vanlig å holde husdyr, og hjulet og plogen var ukjent. Som i de sivilisasjonene vi kjenner fra Midtøsten og Asia, ga jordbruket mulighet for fast bosetting og spesialiserte yrker. Den viktigste av de tidlige sivilisasjonene i Mellom-Amerika var mayakulturen, som nådde sitt høydepunkt mellom 300–900 f.Kr. Mayasamfunnet besto av flere selvstendige bystater med felles religiøse seremonier. Byene hadde ikke noe forsvarsverk, og det kan tyde på at det var fredelige tider. Også mayaene utviklet et skriftspråk som lignet de egyptiske hieroglyfene, men man har ennå ikke greid å tyde dette språket. Mot slutten av det første årtusenet i vår tid forflyttet mayaene seg. Årsaken kan være at jorda var utpint. Folkevandringene førte til urolige tider, og på 1300-tallet gjorde en ny gruppe, aztekerne, seg til herrer over de andre stammene i Mexico og den nordlige delen av Mellom-Amerika.

Å lykkes med eldre historie

Eldre historie.indb 26

12-04-10 14:18:18


Hvorfor gikk de første sivilisasjonene under?

Vi kan trekke frem både indre og ytre årsaker til at de store elvekulturene gikk under: Indre årsaker: I Sumer førte forsalting av jorda til økologisk krise. Elvevannet la igjen salt når det fordampet, og det gjorde etter hvert jorda ufruktbar, og ørkenen spredte seg. Makten i de første sivilisasjonene var samlet på få hender, og de som hadde makt, brukte ofte mer enn det samfunnet kunne produsere. Selv om den teknologiske utviklingen gjorde store fremskritt i de første sivilisasjonene, ble ikke denne utviklingen utnyttet fullt ut. De som styrte, var først og fremst interessert i det som kunne gi dem mer makt, ikke i å bedre levevilkårene eller lette arbeidet for flertallet av befolkningen. Ytre årsaker: I de store byene levde folk tett sammen. Pest og andre sykdommer spredde seg raskt og tok livet av mange mennesker. Krig og rivalisering på grunn av knappe ressurser bidro også til å svekke de første sivilisasjonene. Men selv om sivilisasjonene ved Eufrat og Tigris og langs Nilen gikk under, hadde de inspirert til kulturutvikling i Europa. Det skal vi se nærmere på i kapitlet om antikken.

i dette kapitlet har du lært om • • • • •

de første menneskene og levesettet deres hvorfor menneskene begynte å drive jordbruk, og hva som ble konsekvensene av jordbruksrevolusjonen hva som definerer en sivilisasjon de første sivilisasjonene og den teknologiske utviklingen i sivilisasjonene hvorfor sivilisasjonene gikk under

test deg selv

www.aalykkesmed.no

27 Fra det moderne mennesket til de første sivilisasjoner

Eldre historie.indb 27

12-04-10 14:18:18


Tidslinje: hovedtemaer og sentrale stikkord

Hellas

• • • • •

Utvikling av bystatene Demokratiet Aten og Sparta Gresk kultur Hellenismen

700 f.Kr.–300 e.Kr.

Den romerske republikken

• • • • •

Utvikling og organisering Stenderkampene Den romerske ekspansjonen Indre endringer i den romerske staten Julius Cæsar og overgangen til keiserdømme

500–31 f.Kr.

Det romerske keiserdømmet

• Hvordan keiserdømmet var bygd opp • Kristendommen • Dagliglivet i Roma. Årsakene til Vestromerrikets fall • Arven etter romerne 31 f.Kr.–476 e.Kr.

28 Å lykkes med eldre historie

Eldre historie.indb 28

12-04-10 14:18:19


3 Antikken

kompetansemål i læreplanen: Elevene skal kunne sammenligne to eller flere antikke samfunn og diskutere betydning for moderne politikk, arkitektur og annen kunst.

Antikken som historisk periode

Vi kaller perioden mellom 700-tallet f.Kr. og 500 e.Kr. for antikken. På 700-tallet f.Kr. har vi igjen skriftlige kilder, og de greske bystatene ble til. Antikken strekker seg fram til Vestromerrikets undergang ca. 500 e.Kr. I denne perioden var det grekerne og romerne som dominerte området rundt Middelhavet. Vi kan dele antikken inn i to hovedperioder – gresk og romersk tid. Både den greske og den romerske kulturen har hatt stor betydning for politikk, filosofi, arkitektur, kunst og idrett i Europa. Hellas

Det antikke Hellas blir ofte kalt den europeiske kulturens vugge. I den greske bystaten Aten utviklet det seg en styreform som har likhetstrekk med vårt moderne demokrati. Gresk filosofi, arkitektur og kunst utgjør basisen i den europeiske kulturen, mens impulsene til kulturutvikling i Hellas kom fra Mesopotamia og Egypt. Utviklingen av bystatene

På 700-tallet f.Kr. ble det dannet små bystater, poliser, i det området vi kjenner som Hellas. Det fantes flere hundre bystater. Noen av bystatene var kongedømmer, mens andre ble styrt av et jordeiende aristokrati. Bystatene

Polis: by, bystat.

29

Antikken

Eldre historie.indb 29

12-04-10 14:18:19


Akropolis: høyby.

Tyrann: enehersker, tyranni: en stat styrt av en enehersker.

var jordbrukssamfunn. Byens sentrum var som regel en akropolis, en høyde der man kunne søke beskyttelse, der det var templer til ære for gudene, mens agora – torget – var byens økonomiske og politiske sentrum. Omtrent samtidig som bystatene ble etablert, fikk grekerne kjennskap til utvinning av jern. Jernet ga bedre redskaper og billigere våpen enn bronse. Jernet bidro dermed til å effektivisere jordbruket og gjorde det mulig å bygge bedre skip. Befolkningsvekst og mangel på jord førte til utvandring og strid mellom bystatene. Etter hvert hadde grekerne etablert bystater over hele middelhavsområdet. Jernet var billigere og lettere tilgjengelig enn bronse. Bøndene kunne nå skaffe seg våpen og delta i krig og forsvaret av staten. På 600-tallet endret krigsteknikken seg. Bøndene ble fotsoldater, hoplitter, og hoplitthæren viste seg å være svært effektiv. En hoplitt måtte stille med egen utrustning, og for å bekoste det måtte han ha jord og inntekter, noe som igjen la grunnlag for å kreve borgerrettigheter og politisk innflytelse. Demokratiet i Aten Nedskriving av lovene og Solons reformer Sosial misnøye førte til at bøndene samlet seg om en aristokrat som ønsket å ta makten alene og bli tyrann. For å dempe misnøyen ble lovene skrevet ned og domstolene reorganisert på 600-tallet f.Kr. Tidligere hadde lovene blitt overlevert muntlig i de aristokratiske slektene, og bare aristokrater kunne være dommere. Statsmannen Solon (638–558 f.Kr.) så hvilke problemer de sosiale forskjellene i det atenske samfunnet førte til, og i 594 f.Kr. fikk han gjennom­ ført to viktige reformer i Aten: • Ingen skulle kunne gjøres til slaver på grunn av gjeld. • Alle frie menn skulle delta i politikken. Samfunnet var delt inn i tre grupper: frie menn, innvandrere og slaver, og befolkningen ble skattlagt etter økonomisk evne. Kvinner hadde ingen politiske rettigheter.

30

Perserkrigene og det attiske sjøforbundet Mot slutten av 500-tallet f.Kr. vokste Perserriket fram i øst. Perserne la under seg de greske bystatene på kysten av Lilleasia og truet også bystatene i Hellas ved flere anledninger. I 490 f.Kr. angrep perserkongen Dareios atenerne på Marathon-sletta utenfor Aten. Atenerne vant slaget, men perserne tok senere en viktig seier nord i Hellas ved Thermopylene. Den atenske flåten vant et avgjørende slag mot perserne ved øya Salamis utenfor Aten i 480 f.Kr. Persernes angrep på de greske bystatene økte behovet for samarbeid, og et felles sjøforsvar, det attiske sjøforbundet, ble organisert i 478 f.Kr. Aten ble den ledende staten i sjøforbundet. De andre statene

Å lykkes med eldre historie

Eldre historie.indb 30

12-04-10 14:18:20


betalte en pengeavgift til Aten mot at bystaten utrustet en felles fors­varsflåte. Denne lederposisjonen markerer starten på en gullalder for den ­ atenske bystaten. Inntektene fra det attiske sjøforbundet skapte et økonomisk overskudd i Aten. Selv om mesteparten av inntektene ble brukt til å holde flåten i orden, kom en god del byen Aten til gode. Aten hadde også gode inntekter takket være sølvforekomster i området, og den atenske pottemakerkunsten var ettertraktet over hele middelhavsområdet. I denne perioden opplevde Aten en rik blomstring både økonomisk, politisk og kulturelt. Det er nå det demokratiske styresettet finner sin form. Oppbygging av demokratiet Ordet demokrati kommer fra gresk og betyr folkestyre. Aten hadde i overkant av 300 000 innbyggere på 400-tallet f.Kr. og var dermed den mest folkerike av de greske bystatene. Det var imidlertid bare en liten del av befolkningen som hadde politisk innflytelse. Folkeforsamlingen var selve grunnvollen i demokratiet. Her hadde alle frie menn over 18 år møterett, og det å delta aktivt i politikken var et ideal. Deltakelse ble lønnet slik at dårlig økonomi ikke skulle hindre folk i å være politisk aktive. Om lag 40 000 av Atens befolkning hadde status som frie menn. Kravet var at du måtte ha atenske foreldre. Forsamlingen hadde møte hver niende dag. Folkeforsamlingens oppgaver var å diskutere saker som ble fremmet for forsamlingen, vedta lover, kontrollere embetsmenn og fastlegge utenrikspolitikken. Ved loddtrekning ble 500 medlemmer av folkeforsamlingen trukket ut til å sitte i rådsforsamlingen. Loddtrekning ble ansett som en mer demokratisk metode enn valg. Ved et valg kunne rike kjøpe seg stemmer. I rådsforsamlingen måtte medlemmene være over 30 år. Rådet skulle forberede saker som skulle opp i folkeforsamlingen, sette folkeforsamlingens vedtak ut i livet, ha ansvar for statens finanser, pålegge skatter og kontrollere lavere embetsmenn. Det var rådsforsamlingen som sto for det daglige styret av staten. Forsam­lingen var delt inn i grupper på 50 medlemmer som styrte en tiende­del av året hver. Strategene var statens øverste militære ledere. De ble valgt av folke­ forsamlingen og kunne bare velges for ett år om gangen. Strategene hadde ansvaret for statens sikkerhet. En av de mest kjente strategene var Perikles. Han satt som strateg i om lag 30 år og fikk stor innflytelse på utviklingen i Aten. Aten hadde også en folkedomstol. Folkedomstolen hadde 6000 medlemmer som var plukket ut ved loddtrekning. Av disse satt 501 i juryen. Juryens avstemninger var hemmelige, og avgjørelsen ble sett på som et uttrykk for folkets rettsfølelse. For å forhindre tyranni hadde atenerne et avstemningssystem som de kalte ostrakisme. Betegnelsen kommer fra det greske ordet ostrakon, som betyr potteskår. Hvis flere enn 6000 frammøtte i folkeforsamlingen skrev navnet på en person på slike potteskår fordi de anså ham som en fare for staten, ble denne personen utvist for 10 år.

31

Antikken

Eldre historie.indb 31

12-04-10 14:18:20


I måten det atenske demokratiet var bygd opp på, kan vi gjenkjenne trekk fra senere ideer om demokratiet, blant annet at makten bør være delt mellom flere instanser. Hvem var utenfor demokratiet? De fleste innbyggerne i Aten var utestengt fra det politiske livet. Verken kvinner, slaver eller innflyttere hadde politiske rettigheter. Ideer som frihet og likhet var fremmed for grekerne. Kvinnene levde vanligvis svært tilbaketrukket og hadde ansvaret for husholdningen. Overklassekvinnene skulle holde seg i hjemmet, men kvinner fra lavere samfunnslag måtte bidra til underholdet av familien. De ble derfor ikke så isolert som sine mer vel­ stående medsøstre. De fleste slavene var krigsfanger eller etterkommere av krigsfanger. Slavene var viktige for den greske økonomien, og de utførte mye av det tyngste arbeidet i samfunnet. De arbeidet i gruvene eller på jorda, men slaver kunne også inneha andre stillinger, som lærere eller leger. Aten og Sparta – Peloponneskrigen 431–404 f.Kr.

Da striden med perserne var over, oppsto det strid mellom de greske bystatene. Aten, som var en kyststat, hadde stor interesse av å opprettholde sjøforbundet og holdt det sammen ved bruk av makt. Overstrategen Perikles førte en aggressiv utenrikspolitikk, og Aten utnyttet sin ledende stilling i sjøforbundet til egen fordel. På midten av 400-tallet f.Kr. brøt det ut krig mellom to forbund av greske bystater. Det ene var ledet av Aten, det andre av Sparta. Sparta var en innlandsstat på halvøya Peloponnes. Bystaten var et kongedømme der kongene hadde militære og religiøse oppgaver. Folkeforsamlingen besto av menn over 30 år. Denne forsamlingen valgte et råd av menn over 60 år til å styre. De som fikk mest bifall i folkeforsamlingen, fikk plass i rådet. ­Stadige kriger med bondebefolkningen i omlandet og med nabostatene hadde gjort Sparta til en militærstat. Gutter fikk militær opplæring allerede fra de var syv år. Kvinnene i Sparta hadde derimot en friere stilling enn kvinnene i Aten. De fikk en friere oppdragelse og kunne delta i idrettskonkurranser. Målet var å sikre staten friske kvinner som kunne føde sunne og sterke sønner. Krigen mellom bystatene varte fram til 404 f.Kr. Sparta gikk av med seieren etter at staten hadde søkt hjelp hos perserne, men bystatene var sterkt svekket av den langvarige krigen og ble et lett bytte for erobreren Filip av Makedonia på midten av 300-tallet f.Kr.

32 Å lykkes med eldre historie

Eldre historie.indb 32

12-04-10 14:18:21


Gresk kultur

I den greske antikke kulturen kan vi finne røttene til dagens europeiske kultur. Den greske kulturen ble i ettertiden et ideal for europeerne, og vi har opp gjennom tidene bygd på idealene fra antikken både i arkitektur, kunst, filosofi og idrett. I arkitekturen har søylene fra de greske templene blitt kopiert i bygninger opp til vår tid. Skulpturene i gresk tid skulle være en naturtro gjen­ givelse av menneske­kroppen. Vi finner igjen de samme ideene i renessansen nesten 2000 år senere. Idrettskonkurranser hadde høy status i de greske bystatene. Viktigst var idrettslekene i Olympia som fant sted hvert fjerde år. Lekene har inspirert vår tids olympiske leker. Bak idrettslekene lå nok også tanken om at gode krigere måtte være i god fysisk form. Den europeiske teatertradisjonen har røtter i det greske teateret. Opprinnelsen var festene til ære for guden Dionysos. Her ble tragedien og komedien utviklet. Mens tragediene skulle vise konflikter mellom mennesker eller mellom menneskene og gudene, avslørte komediene de menneskelige svakhetene. De greske dramaene har vært inspirasjonskilde for senere dramaforfattere, blant dem Henrik Ibsen. Grekerne hadde mange guder, både mannlige og kvinnelige. Gudene bodde på fjellet Olympos og hadde mange trekk til felles med menneskene. De bestemte over menneskenes skjebne, og gudene ville straffe den som satte seg opp mot skjebnen. Flere tragedier handler om menneskers overmot fordi de tror de kan unngå den skjebnen gudene har bestemt for dem. Grekerne hadde forestillinger om en tilværelse etter døden, men dødsriket var en skyggetilværelse, ikke noe paradis. Derfor var livet her og nå viktig. Filosofien er kanskje den delen av gresk kultur som har hatt størst innflytelse på ettertiden. For mange var ikke mytene nok til å forklare hvordan verden var blitt til, eller hva som var rett og galt. Naturfilosofene brøt med forklaringen om at gudene hadde skapt verden. De mente verden hadde oppstått av et urstoff, jord, vann, luft eller ild. Filosofen Demokrit hevdet på 400-tallet f.Kr. at naturen var bygd opp av ørsmå, usynlige atomer. Størst betydning har kanskje moralfilosofene hatt. De var opptatt av hvordan menneskene burde leve, og av hvordan staten burde styres. De mest kjente moralfilosofene er Sokrates, Platon og Aristoteles. Sokrates (469–399 f.Kr.) regnes som den første moralfilosofen fordi han satte mennesket og menneskets samfunn og kultur i sentrum. Han mente det fantes en moral som gjaldt for alle mennesker, og forsøkte å komme fram til allmenngyldige definisjoner av begrepene godhet, sannhet og rettferdighet. Hvis menneskene hadde riktig kunnskap, ville det føre til rett handling, og rett handling ville føre til lykke. Gjennom samtaler ville Sokrates at den enkelte selv skulle komme fram til hva som var det rette. Sokrates ble anklaget og stilt for folkedomstolen for å ha vist forakt for gudene. Han holdt en svært ironisk forsvarstale hvor han sa at en passende

Filosofi: betyr egentlig kjærlighet til visdom. Myte: opprinnelig en muntlig fortelling om store helter og gudeskikkelser.

33

Antikken

Eldre historie.indb 33

12-04-10 14:18:21


Oligarki: fåmannsvelde.

dom ville være en bedre middag på statens bekostning. Forsvarstalen førte til at han ble dømt til døden. En av elevene til Sokrates var Platon (427–347 f.Kr.). Platon hevdet et todelt verdensbilde: en materiell verden som vi oppfatter gjennom sansene våre, og en idéverden. I denne idéverdenen finner vi mønsteret for alt som omgir oss. Det vi oppfatter med sansene våre, er bare bleke avskygninger av de opprinnelige ideene. Når vi fødes, kommer vi fra idéverdenen, og vi vender tilbake dit når vi dør. Senere kom Platons tanker om idéverdenen til å få innflytelse på kristen tenkning. Platon var også opptatt av hvordan staten burde styres. Idealstaten var polisstaten, men han var kritisk til demokratiet fordi det ga mange uten kunnskap makt og innflytelse. Ifølge Platon burde filosofene styre staten. De hadde størst kunnskap og innsikt. Vokterne, det vil si embetsmenn og soldater, skulle ta seg av forsvar og daglig drift. Bønder, håndverkere og handelsmenn hadde ansvaret for å skaffe det som trengtes. Skolesystemet skulle plassere den enkelte der han hørte hjemme i systemet. I Aten opprettet Platon et akademi, en egen skole for filosofer. Akademiet besto i nesten tusen år før det ble stengt. Filosofen Aristoteles (384–322 f.Kr.) var elev av Platon. Han var uenig med Platon i at det vi sanser, ikke er virkelig, men bare en gjenspeiling av ideene. Platon var idealist, mens Aristoteles var realist. Aristoteles mente fornuften var det viktigste verktøyet for å få kunnskap om verden. Det la grunnlaget for det vi i dag kaller vitenskapelig tenkemåte. Vi må studere tingene og bygge på det vi selv kan iaktta, mente Aristoteles. Grundige studier er hovedprinsippet i metoden til Aristoteles. Aristoteles var skeptisk til demokratiet. Gjennom studier av 150 polisstater kom han fram til at den gylne middelveien mellom et demokrati der massene hadde stor innflytelse, og et oligarki var det beste. De styrendes viktigste oppgaver var å legge forholdene til rette for at borgerne skulle kunne leve et lykkelig liv. Hellenismen

34

Atens storhetstid varte bare en kort periode på 400-tallet f.Kr. Konflikten mellom bystatene svekket dem politisk, militært og økonomisk og åpnet veien for erobring utenfra. Dette utnyttet Filip av Makedonia. På midten av 300-tallet f.Kr. la han under seg Hellas dels ved erobringer, dels ved bestikkelser. Under Filips sønn, Aleksander den store, ble området fra Hellas og nesten øst til Indusdalen i en kort periode samlet til ett rike. Gjennom ekteskap mellom greske og makedonske menn og persiske kvinner oppsto den blandingskulturen som vi kaller hellenismen. Selv om Aleksander den stores rike bare besto en kort tid, satte den hellenistiske kulturen spor etter seg. Midtpunktet for hellenismen var byen Alexandria i Egypt. Her ble det bygd et forskningssenter og et bibliotek, Museion, som samlet kunnskap fra både Perserriket og de greske bystatene.

Å lykkes med eldre historie

Eldre historie.indb 34

12-04-10 14:18:22


i denne delen har du lært om • • • • •

utviklingen av de greske bystatene utviklingen av demokratiet i Aten og hvordan det var organisert bystaten Sparta og konflikten mellom Sparta og Aten gresk arkitektur, skulptur, idrett, teater og filosofi og betydningen for europeisk kultur blandingskulturen hellenismen

Den romerske republikken

Utvikling og organisering av republikken Da Aleksander den stores rike falt fra hverandre på 300-tallet f.Kr., var romerne i gang med å utvide sitt område i Italia. Romerne skulle i løpet av noen hundre år komme til å herske over et område som strakte seg fra England i vest til Lilleasia i øst. Som grekerne skulle romerne få stor innflytelse på europeisk kultur og tradisjon. Byen Roma ble grunnlagt omkring år 750 f.Kr. ved et vadested ved elva Tiber der handelsruter fra nord og sør møttes. Etruskerne, et folk som bodde nordvest for Roma, hadde kongemakten i byen. De lå i strid med grekerne som hadde kolonier lenger sør i Italia. Denne striden svekket både grekere og etruskere, og i 509 f.Kr. ble den etruskiske kongen i Roma avsatt. Det var senatet, egentlig kongens råd, som overtok styret. Senatet hadde 300 medlemmer, og plassene gikk i arv i de mektigste latinske slektene. I folkeforsamlingen hadde alle frie menn over 18 år møterett. Forsamlingens oppgave var å velge statens embetsmenn. Disse kunne kun sitte ett år om gangen. Folkeforsamlingen skulle også godkjenne eller forkaste lovvedtak fra senatet, men forsamlingen hadde ikke forslagsrett. Avstemningene foregikk gruppevis, hvor de rike utgjorde de fleste gruppene og hadde derfor størst innflytelse. Konsulene var de øverste lederne i staten. De ble valgt av folkeforsamlingen blant senatets medlemmer. Roma hadde to konsuler, og de hadde gjensidig vetorett overfor hverandres forslag. Konsulene kunne som andre ­høyere embetsmenn bare sitte i embetet ett år. Grunnen til det var at romerne fryktet at en enkeltperson kunne ta makten alene. Unntaket var hvis Roma ble truet av ytre fiender, da kunne en «diktator» utnevnes for et halvt år om gangen. I motsetning til i Aten, hvor fremmede ikke fikk borgerrettigheter, var det aldri noe krav i Roma om at borgerne måtte tilhøre en bestemt etnisk gruppe. Det var viktig for å sikre innbyggernes lojalitet til den romerske staten.

35

Antikken

Eldre historie.indb 35

12-04-10 14:18:23


Stender (ent. stand): samfunnsgruppe. Patrisier (av lat. pater = far). Plebeier (av lat. plebs = folk).

Folketribun: romersk embetsmann. Veto (av latin): jeg forbyr.

Stenderkampene 500–300-tallet f.Kr.

Befolkningen i Roma var delt i to stender, patrisiere og plebeiere. Patri­ sierne var Romas adel, mens plebeierne var de menige borgerne. Patrisierne hadde særrettigheter. Det var bare patrisiere som kunne sitte i senatet og inneha høye embeter i staten. På 500-tallet f.Kr. gikk plebeierne til opprør for å oppnå de samme rettighetene som patrisierne. Den romerske staten var inne i en ekspansjonsperiode og hadde stort behov for soldater. Plebeierne brukte derfor militærnekting som pressmiddel for å få innfridd kravene sine. Resultatet ble at patrisierne på 450-tallet f.Kr. gikk med på at lovene skulle skrives ned. Det sikret plebeierne større grad av rettssikkerhet. På 300-tallet f.Kr. fikk plebeierne sin egen talsmann, folketribunen. Folketribunen skulle tale plebeiernes sak overfor senatet, og han hadde vetorett overfor lovforslag som kunne skade plebeiernes sak. Folketribunen kunne ikke straffes for sine politiske handlinger. Den romerske ekspansjonen

Ekspansjonen i Italia I motsetning til de greske bystatene la den romerske staten stadig under seg nytt land. En årsak var behov for mer jord for å kunne brødfø en voksende befolkning. En annen årsak var å sikre handelsinteresser. Romerne kan også ha følt seg truet av nabofolk og ment at angrep var det beste forsvar. Å være soldat og slåss for staten var en borgerplikt, men soldatyrket var også en karrierevei for unge menn fra rike familier. De romerske soldatene var kjent for lojalitet og høy soldatmoral. Omkring 266 f.Kr. hadde romerne lagt under seg hele Italia fra Po-sletta og sørover. De erobrede områdene ble kalt forbundsfeller. Romerne førte en splitt-og-hersk-politikk overfor de erobrede statene slik at de ikke skulle kunne slutte seg sammen mot Roma. Forbundsfellene måtte betale skatt til den romerske staten og stille soldater slik at romerne kunne fortsette sin ekspansjon.

36

Punerkrigene 264–146 f.Kr. Handelen i Middelhavet ble dominert av et folk som romerne kalte punere. Punerne var et fønikisk folk som hadde bosatt seg langs hele det vestlige Middelhavet og hadde byen Kartago i dagens Tunisia som hovedsete. Punerne hadde også en koloni på Sicilia og dermed kontrollen over inn­ seilingen til den østre delen av Middelhavet. Romernes ekspansjon førte til konflikt mellom Roma og Kartago. Gjennom flere kriger mot punerne la romerne under seg hele den vestlige delen av Middelhavet. Krigen mellom 218 og 201 f.Kr. fikk størst betydning for

Å lykkes med eldre historie

Eldre historie.indb 36

12-04-10 14:18:23


den indre utviklingen i den romerske staten. Den puniske hærføreren ­Hannibal angrep Roma fra nord med blant annet elefanter som «tanks». Etter mange år med krig drev romerne Hannibals hær tilbake. Romerne hevnet seg ved å ødelegge Kartago, og de tok etter hvert makten i hele middelhavsområdet. Indre endringer i den romerske staten

Proletariseringen av bøndene Krigen mot punerne på romersk jord førte til proletarisering av bøndene. Mange mistet jorda si på grunn av krigshandlinger, mens andre tilbrakte flere år som soldater, og jorda ble liggende brakk. Det førte til at store deler av den romerske bondestanden flyttet inn til Roma. Bøndene tapte i den økonomiske konkurransen med provinsene, som kunne forsyne Roma med billig korn. Proletarene søkte inn til storbyen Roma for å finne annet levebrød. For å få mat solgte proletarene stemmene sine i folkeforsamlingen til rikfolk som ønsket å oppnå et embete i staten. Dermed oppsto det et patron-klient-forhold mellom rikmenn og proletarer. Patronen skulle beskytte sin klient, mens klienten skulle tjene og støtte sin patron. Borgerkrigstid Fra omkring 200 f.Kr. oppsto det strid om lederskapet i den romerske staten. De enorme skarene med proletarer i Roma utgjorde også et økende sosialt problem. Brødrene Gracchus var de første som prøvde å løse proletariatets problem. Gjennom folketribunembetet forsøkte de å få satt i verk jordreformer, men senatsmedlemmene fryktet for sine posisjoner som jordeiere. Begge brødrene ble drept, henholdsvis i 133 og 123 f.Kr. Det viser hvor farlig det kunne være å gå på tvers av senatets vilje. Mordene på Gracchusbrødrene markerte begynnelsen på en ny borgerkrigsperiode fra omkring 130 f.Kr. til keiser Augustus kom til makten i 31 f.Kr. At senatet hadde brukt vold mot embetsmenn i staten, svekket dets troverdighet og autoritet. Et av folketribunens privilegier var at han ikke kunne straffes for sine politiske handlinger. Denne regelen hadde senatet nå brutt. Forsøkene til brødrene Gracchus på å innføre sosiale reformer la også grunnlaget for en ny type politikere, popularene. Popularene baserte sin politiske karriere på støtte fra folkeforsamlingen. Hærreform Den frie bondestanden hadde utgjort kjernen i Romas hær. Etter den andre punerkrigen var denne standen sterkt redusert, og Roma hadde et stadig

Proletar: eiendomsløs.

Patron (av lat. pater = far): herre, i Roma en betegnelse for mektige menn som kunne kjøpe seg støtte i kamp om makten ved å tilby beskyttelse, mat eller andre tjenester. Klient: fri mann som byttet til seg beskyttelse, mat og andre tjenester mot å støtte mektige menn i kamp om makten. Det fantes et patron-klient-forhold mellom godseier og bonde, mellom proletar og rikmann i Roma og senere mellom hærfører og soldat.

Popular (av lat. populus = folk): politiker som baserte makten på støtte fra folkeforsamlingen.

37

Antikken

Eldre historie.indb 37

12-04-10 14:18:24


økende behov for soldater. I 107 f.Kr. kom en hærreform som ga proletarene adgang til hæren som yrkessoldater. Det oppsto derfor et patron­klient-forhold mellom hærfører og soldat slik det tidligere var mellom proletar og rikmann. Det resulterte i at hæren ble hærførerens personlige redskap. De sosiale forskjellene var store i det romerske samfunnet. På bunnen av samfunnet sto slavene. Roma var helt avhengig av tilgang på slaver. De sto for det meste av det praktiske arbeidet. I borgerkrigsperioden gjorde ­slavene opprør mot de urettferdige forholdene. Det mest kjente av disse opprørene fant sted i årene 73–71 f.Kr. og ble ledet av slaven Spartacus. Opprøret ble brutalt slått ned, og det sies at det hang døde slaver i hvert eneste tre langs hovedveien Via Appia fra Roma og sørover. Julius Cæsar og overgangen til keiserdømme

Cæsar tar makten Borgerkrigene dreide seg om kamp om makten i den romerske republikken. Utover i det siste hundreåret f.Kr. mistet senatet stadig mer autoritet. På grunn av det nære forholdet mellom hærfører og soldater lå soldatenes lojalitet som oftest hos hærføreren og ikke hos senatet i Roma. Soldatene delte krigsbyttet med hærføreren. En dyktig hærfører kunne dermed skaffe soldatene gode inntekter. I 60 f.Kr. sluttet tre hærførere, Pompeius, Crassus og Cæsar, seg sammen i det som kalles det første triumviratet, tremannsstyre. Målet var å ta makten i Roma. Crassus falt i et slag ved Eufrat, Pompeius gikk i allianse med senatet i Roma og advarte mot Cæsars planer om å ta makten. Cæsar var en svært suksessrik hærfører som blant annet hadde lagt Gallia (nåværende Frankrike og Belgia) inn under Romerriket. I 49 f.Kr. gikk Cæsar mot Roma med hæren sin. Det var uhørt at en hærfører brakte med seg hæren inn til byen, så da Cæsar førte hæren sin over elva Rubicon utenfor Roma, var det å anse som et statskupp. Etter å ha vunnet over Pompeius og hans tilhengere gjorde Cæsar seg til enehersker i Roma.

38

Fra Cæsar til Augustus Cæsar startet en sentraliseringsprosess av styret i det romerske riket i den tiden han satt med makten. Blant annet innførte han strengere kontroll med provinsguvernørene og ga flere provinser romerske borgerrettigheter for å kjøpe seg lojalitet. Men Cæsar var upopulær blant senatorene. I 44 f.Kr. ble han myrdet av en gruppe senatorer som hadde sammensverget seg mot ham. Det ble Oktavian, Cæsars politiske «arving», som gikk seirende ut av maktkampen etter Cæsars død. Han ble valgt til konsul flere år på rad og innehadde folketribunembetet på livstid. Senatet var svekket av langvarig indre strid og gjorde derfor ikke opprør. Oktavian tok tittelen princeps,

Å lykkes med eldre historie

Eldre historie.indb 38

12-04-10 14:18:24


den første blant borgere, og fikk senere tilnavnet Augustus, den opphøyde. I tillegg tok han navnet Cæsar, opphavet til vårt ord keiser. Augustus regjerte fra 31 f.Kr. til 14 e.Kr., og med ham regner vi starten på det romerske keiserdømmet. Det romerske keiserdømmet

Da Augustus tok makten i Roma og innførte keiserdømmet, ble det slutt på borgerkrigen. Fra omkring år 0 og fram til 180 var det indre fred i Romer­ riket. Denne perioden kalles Pax Romana – den romerske freden. Det var nå riket nådde sin største geografiske utstrekning. Under Augustus’ styre fikk republikkens styringsorganer bestå, men Augustus innehadde selv alle de sentrale embetene, som konsul og Pontifex Maximus, øverste religiøse leder. Keiseren var også stattholder i provinsene, de delene av riket som lå utenfor Italia, og han hadde direkte kontroll over hæravdelingene som sto i grenseprovinsene. Makten ble altså samlet hos keiseren, og etter hvert fikk senatet og de andre forsamlingene fra republikken bare symbolsk betydning. Rundt keiseren vokste det derimot fram et stort byråkrati som skulle administrere det enorme riket.

STORBRITANNIA

NEDERLAND BELGIA

FRANKRIKE

TSJEKKIA SLOVAKIA ØSTERRIKE UNGARN

SVEITS

ITALIA

PORTUGAL

HVITERUSSLAND

POLEN

TYSKLAND

RUSSLAND

UKRAINA ROMANIA

BOSNIA HERC. SERBIA

BULGARIA

GEORGIA

Roma

SPANIA

HELLAS

ROMERRIKET

TYRKIA

TUNIS

MAROKKO

SYRIA

ALGERIE

ISRAEL

IRAK

JORDAN LIBYA

EGYPT

SAUDIARABIA

Romerriket på sitt største Romerriket på sitt største, under keiser Trajan 98–117 e.Kr. Kartet viser også dagens landegrenser.

39

Antikken

Eldre historie.indb 39

12-04-10 14:18:35


Provinsene ble etter hvert knyttet nærmere til Roma. Flere fikk romerske borgerrettigheter, og romerske lover ble gjort gjeldende over hele riket. Romernes språk latin ble hovedspråk og kom til å fortrenge andre lokale språk. For å sikre transport av varer til Roma og ikke minst gjøre det mulig å få militære styrker raskt fram, ble det bygd et omfattende veinett fra Roma og ut til provinsene. Kristendommen Den romerske staten var tolerant overfor de ulike religiøse gruppene i riket. Selv hadde romerne langt på vei adoptert de greske gudene, og i tillegg tok de til seg nye guder fra blant annet egyptisk og persisk religion. De kristne ble i utgangspunktet sett på som en jødisk sekt av romerske myndigheter, men da det ble klart at de kristne var en egen gruppe, og at de misjonerte for sin tro, ble skepsisen større. De ble sett på som politiske opprørere fordi de nektet å anerkjenne keiserens guddommelighet, og myndighetene forfulgte de kristne. Til tross for det spredte den kristne troen seg raskt. Noe av grunnen kan ha vært at kristendommen var åpen for alle, menn og kvinner, uavhengig av sosial status. Fattigfolk kunne også identifisere seg med de kristnes lederskikkelse Jesus, den fattige snekkeren fra Nasaret. Under keiser Konstantin den store (272–337) ble kristendommen anerkjent som hovedreligion i det romerske riket. Konstantin trengte støtte fra de godt organiserte kristne, og på kirkemøtet i Nikea i 325 godtok de kristne Konstantin som sitt jordiske overhode mot at kirken fikk visse privilegier. I 391 gjorde keiser Teodosius kristendommen til statsreligion.

40

Dagliglivet i Roma Omkring år 100 hadde Roma om lag en million innbyggere. Innbyggerne levde av det jordbruket produserte, og av midler som ble importert fra andre deler av keiserriket. Roma i seg selv var en uproduktiv by. Praktisk arbeid ble i all hovedsak utført av slaver. Det fantes mange praktfulle byggverk i byen som vi kan glede oss over den dag i dag, men de fleste av innbyggerne hadde elendige boforhold. Fjellene rundt Roma forsynte bybefolkningen og badeanleggene i byen med vann via akvedukter, og kloakknettet (Cloaca Maxima) var svært avansert. Deler av det er fremdeles i bruk. Dette kom imidlertid ikke alle til gode. Kvinnene hadde en friere stilling i Roma enn i Aten. I keisertiden ble kvinnens juridiske stilling styrket gjennom lovverket. Hun fikk rett til skilsmisse, kunne få foreldreretten over barna og rett til å disponere egen formue. De romerske kvinnene var også mer synlige i sosiale sammenhenger enn sine greske medsøstre. De fulgte sine menn på sirkus og teater og var til stede i andre offentlige sammenhenger. På landsbygda var det naturlig at mann og kone delte arbeidsoppgavene

Å lykkes med eldre historie

Eldre historie.indb 40

12-04-10 14:18:36


på jorda, og i hjemmet var det kvinnen som hadde hovedansvaret for oppdragelsen og undervisningen av barna. Delingen av Romerriket I 395 ble Romerriket delt i en østromersk hellenistisk-gresk del og en vestromersk latinsk del. I øst kom keiserdømmet til å bestå helt til tyrkerne erobret makten over Bysants i 1453. I vest ble den siste keiseren avsatt i 476. Naturalhusholdningen la grunnlag for en helt ny samfunnsstruktur i de nyopprettete germanske rikene. Delingen av Romerriket førte til brudd i kulturkontakten mellom øst og vest. Ideene fra antikken kom til å leve videre i Bysants og i den arabiske verden. Vestromerrikets fall

Indre årsaker Soldatkeiserne: Etter den romerske freden, Pax Romana (ca. 31 f.Kr.–180 e.Kr.), brøt det ut ny indre uro i Romerriket. Det var vanskelig å administrere det enorme riket fra ett sentrum, og etter keiser Mark Aurels død i 180 oppsto det strid om tronen. Soldater og hærførere var nær knyttet til hverandre i et patron-klient-forhold, og soldatene i grenseprovinsene utropte sine hærførere til keisere. Disse ble kalt soldatkeisere, og de kjempet seg imellom om makten i riket, noe som førte til indre splittelse. Dominatet: I 284 tok keiser Diokletian makten. Fra å være princeps, den første blant borgere, tok keiseren nå tittelen Dominus et Deus, herre og gud, og senatet og folkeforsamlingen ble satt til side. For å lette administrasjonen av riket utnevnte Diokletian en medkeiser i byen Bysants, den østlige delen av riket. Det ble begynnelsen på splittelsen av Romerriket i en vestlig og en østlig del. Administrasjonen flyttes: Keiser Konstantin den store gjorde Bysants til rikets hovedstad under navnet Konstantinopel. Administrasjonen ble dermed flyttet fra Roma til de rikere provinsene i øst. Økonomisk nedgang i vest: Roma hadde liten egenproduksjon av varer. Den romerske overklassen hadde hatt et voldsomt forbruk av luksusvarer, som ble innført fra de østlige provinsene. Det førte til at betalingsmidlene gikk fra vest til øst. Det var med på å utarme de vestlige delene av riket. Stadige pestbølger var også med på å svekke Vestromerriket. Godsdannelse og naturalhusholdning: Sterk inflasjon i vest førte til at storgodsene gradvis gikk over til naturalhusholdning. Jorda ble samlet på færre hender. De enorme utgiftene til hæren, administrasjonen og vedlikehold av offentlige bygninger var en tung byrde for skattebetalerne. Det var særlig leilendingene og de frie bøndene som fikk merke de dårlige tidene. Mange bønder ble nødt til å selge gården sin, og det var med på å forsterke tenden-

Inflasjon: økning av pengemengden som fører til prisstigning og svekket kjøpekraft.

Leilending: en som leier jord mot avgift.

41

Antikken

Eldre historie.indb 41

12-04-10 14:18:37


Stavnsbånd: å være knyttet til godset en er født på, for livstid.

sen mot storgodsdannelse. Byene forfalt, og mange søkte fra byene og ut på landsbygda. Under keiser Teodosius på 300-tallet ble stavnsbåndet innført. Stavnsbåndet bandt leilendingene til godset de bodde på, for resten av livet. På den måten kunne godseieren skaffe seg stabil arbeidskraft og hindre at jordarbeiderne søkte lykken andre steder. Ytre årsaker Romerne lå stadig i konflikt med grensebefolkningen. Germanerne presset på grensene i nord, mens perserne truet i øst. Nye folkegrupper som kom vandrende inn i Europa østfra, drev germanerne vestover. De østlige provinsene hadde mer enn nok med å forsvare sine egne grenser og kunne derfor ikke yte hjelp til det etter hvert tynt befolkede og fattige Vestromerriket. Mot slutten av 300-tallet trengte germanerne over grensene til Vestromerriket og opprettet nye riker på romersk jord. I 410 herjet de selve Roma. All uroen gjorde det vanskelig å opprettholde kontakten mellom øst og vest i Romerriket. Arven etter romerne

Mens den greske kulturen har hatt stor innvirkning på europeisk arkitektur, litteratur og filosofi, har romerne preget våre oppfatninger av lov og rett og tanken om verdensriket, imperiet. Romernes språk, latin, har levd videre i mange vitenskaper, for eksempel medisin, og har også gitt opphav til mer moderne språk som italiensk, fransk, spansk, portugisisk og rumensk. De romerske lovene ble første gang skrevet ned på 450-tallet f.Kr., men praktiseringen av lovene ble endret i takt med samfunnet. Først i 553 e.Kr. ble lovene samlet i én bok, Corpus Juris. Et viktig prinsipp i romerretten er likhet for loven. Lovene skulle gjelde alle folkeslag i Romerriket uansett lokale seder og skikker. Også prinsippet om at dommeren skal være upartisk, og at en mistenkt er uskyldig inntil det motsatte er bevist, er sentrale i romerretten. Disse prinsippene danner grunnlaget for det vi i dag kaller rettsstaten. Det var også viktig at lovene bygde på menneskets naturlige rettigheter, blant annet den private eiendomsretten. Dette prinsippet finner vi igjen hos opplysningsfilosofene på 1700-tallet. Romerne sådde også tanken om et samlet verdensrike, et imperium. Denne ideen ble på mange måter videreført gjennom det tysk-romerske keiserriket i middelalderen. Tanken har heller ikke vært fremmed for senere imperie­byggere, som Napoleon.

42 Å lykkes med eldre historie

Eldre historie.indb 42

12-04-10 14:18:37


i denne delen har du lært om • • • • • • • •

forskjellene på utviklingen i de greske bystatene og i Romerriket utviklingen og organiseringen av den romerske republikken stenderkampene i Roma og folketribunembetet den romerske ekspansjonen og krigene mot Kartago indre forhold i den romerske republikken – proletariseringen av de romerske bøndene borgerkrigene og Julius Cæsars vei til makten overgangen til keiserdømme og hvordan keiserdømmet ble organisert indre og ytre årsaker til Vestromerrikets fall

test deg selv

www.aalykkesmed.no

43 Antikken

Eldre historie.indb 43

12-04-10 14:18:38


Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.