Huckleberry Finns opplevelser

Huckleberry Finns opplevelser

Mark Twain

Huckleberry Finns opplevelser (TOM SAWYERS KAMERAT)

Sted: Mississippi-dalen Tid: Førti–femti år siden

Illustrert av E.W. Kemble og John Harley Oversatt og med etterord av Bjørn Alex Herrman

Mark Twain Originalens tittel: Adventures of Huckleberry Finn Oversatt av Bjørn Alex Herrman Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-24040-0 1. utgave, 1. opplag 2013 Innkjøpt av Norsk kulturråd.

Illustrasjoner av E. W. Kemble og John Harley Omslag: Aud Gloppen | Blæst design Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2013 Satt i Sabon 10/12 og trykt på 80 g Holmen Book Cream 1,6.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

KUNNGJØRING Den som prøver å finne et Motiv i denne fortellingen, vil bli saksøkt, den som prøver å finne en Moral i den vil bli forvist, den som prøver å finne en Plan i den vil bli skutt.

Etter ordre fra Forfatteren ved G. G., Sjef for artilleriet.

TIL OPPLYSNING I denne boken brukes en rekke dialekter, nemlig: negerdialekt fra Missouri, den bredeste formen for nybyggerdialekt sørvestfra, den vanlige «Pike-County»-dialekten, og fire modifiserte varianter av sistnevnte. Nyanseringene er ikke gjort på noen tilfeldig måte, eller som rent gjettverk, men nitid og med personlig kjennskap til disse forskjellige taleformene som pålitelig rettesnor og grunnlag.

Når jeg hitsetter denne opplysningen, er årsaken at uten den ville mange lesere gå ut fra at alle disse personene prøver å snakke likt uten å lykkes.

Forfatteren

KAPITTEL I

ENKAS HUS.

Dere kjenner ikke meg hvis dere ikke har lest ei bok som heter «Tom Sawyers opplevelser» men det gjø’kke no. Den boka var skrivi a Mr. Mark Twain, og han snakka sant, stort sett. Det var et par steder han overdreiv, men stort sett er det sant. Det ække så farlig. Jeg har aldri møtt noen som ikke har jugd en eller annen gang, bortsett fra tante Polly da, eller enka, eller kanskje Mary. Det står om tante Polly – det er tanta til Tom, altså – og Mary og enkefru Douglas i den boka – som stort sett er sann; med noen overdrivelser, som sagt.

9

Måten den boka slutta på, var sånn: Tom og jeg fant penga som røverne gjemte i hula, og det gjorde oss rike. Vi fikk seks tusen dollar hver – i gull. Det var fryktelig masse penger da de lå i en haug. Nå vel, dommer Thatcher, han tok dem og lånte dem ut mot renter, og det ga oss én dollar dagen hver, året rundt – mer enn det var råd å skjønne hva en sku gjøre med. Enkefru Douglas, hu tok til seg meg som en sønn, og mente hu sku klare å gjøre folk a meg; men det var stritt å bo der i huset hele tida, så sørgelig ordentlig og skikkelig som enka var på alle måter; og da jeg ikke orka mer, stakk jeg a. Jeg kom meg inn i de gamle fillene og sukkertønna mi igjen, og var fri og glad. Men Tom Sawyer, han spora meg opp og sa at’n sku starte en røverbande, og at jeg kunne få være med hvis jeg dro tilbake til enka og blei respektabel. Så det gjorde jeg.

Enka gråt over meg og kalte meg et stakkars fortapt får, og hu kalte meg mye annet også, men hu mente ikke noe vondt med det. Hu kledde på meg de nye klea igjen, og

HUCK LÆRER OM MOSES I SIVET.

10

jeg kun’ke annet enn å svette og svette og føle meg helt forknytt. Nå vel, så begynte dem samme greiene om igjen.

Enka ringte med ei bjelle til kvelds, og da måtte en komme på flekken. Når en kom til bords, kunne en ikke bare byne å spise, men en måtte vente på at enka dukka hue og brumma litt over provianten, enda det egentlig ikke var noe i veien me’n. Altså, ikke noe annet enn at alt var lagd for seg. I ei gryte med mye rart oppi blir det annerledes; da blander tingene seg og sauser seg sammen lissom, så alt blir bedre.

Etter middag fant a fram boka si og lærte meg om Moses i sivet, og jeg strevde med å finne ut alt om’n; men etterhvert så plapra a ut med at Moses hadde vært dau temmelig lenge; så da brydde jeg meg’kke mer om’n, for jeg ække interessert i daue folk.

Det tok ikke lang tid før jeg fikk lyst på en røyk, og spørte enka om lov. Men da sa a nei. Hu sa at det var en dårlig vane og var ureint, og at jeg måtte prøve å ikke gjøre det mer. Det er noen som har’e sånn. Dem rakker ned på ting dem ikke veit no om. Her dreiv a og styra på med Moses, som ikke hadde noe med henne å gjøre, og ikke var til hjælp for noen, siden han var borte, hvis du skjønner, men ga meg huden full fordi jeg gjorde noe som hadde noe for seg. Enda hu brukte snus sjæl, men det var selvfølgelig i orden siden a gjorde det sjæl.

Søstra hennes, Miss Watson, ei temmelig mager gammal jomfru med briller på, hadde nettopp kommi for å bo hos a, og nå gikk a løs på meg med ei lesebok. Hu dreiv meg middels hardt en times tid, men da fikk enka henne til å slippe taket. Jeg hadde ikke holdt ut stort lenger. Så var’e drepende kjedelig en time, og jeg blei rastløs. Miss Watson sa sånn: «Ikke legg beina oppå der, Huckleberry» og «ikke sitt og synk sammen sånn, Huckleberry – rett deg opp», og snart kom det: «Ikke gjesp og strekk deg på den måten, Huckleberry – kan du ikke prøve å oppføre deg ordentlig?»

Så la a ut om det stedet slemme folk kommer til, og jeg sa at jeg sku ønske at jeg var der. Da blei a sinna, da, men jeg mente jo ikke noe vondt med det. Jeg ville bare vekk et sted; 11

MISS WATSON

jeg ville bare ha forandring, jeg va’kke kresen. Hu sa at det var stygt å si det jeg sa, og at hu ikke ville sagt det for alt i verden; hu hadde tenkt å leve sånn at a kom til det stedet snille folk kommer til. Nå kunne jeg ikke se noen fordel i å dra dit hu skulle, så jeg bestemte meg for ikke å prøve på det. Men jeg sa det ikke, for det ville bare ha blitt bråk, og vill’ ikke ha vært godt for noe.

Nå som a først var i gang, fortsatte a med å fortelle om stedet for de snille. Hu sa at alt en stakkar trengte å gjøre der var å gå rundt hele dagen med ei harpe og synge, evig og alltid. Så jeg syntes ikke noe særlig om det. Men jeg sa det ikke. Jeg spørte om a trudde Tom Sawyer kom til å komme dit, og hu sa at det var mer enn hu kunne forestille seg. Det ble jeg glad for, for jeg ville at han og jeg sku være sammen.

Miss Watson, hu dreiv på og hakka på meg, og det blei både stusslig og ensomt. Etterhvert henta dem inn niggera 12

og holdt bønn, og så gikk alle for å legge seg. Jeg gikk opp på rommet mitt med en lysestump som jeg satte på bordet.

Så satte jeg meg på en stol ved vinduet og prøvde å tenke på noe morsomt, men det nytta’kke. Jeg følte meg så ensom at jeg nesten sku ønske at jeg var dau. Stjernene skinte, og blaene rasla sørgmodig i skauen, og jeg hørte ei ugle, langt borte, som tu-huta om noen som var dau, og en natteravn og en hund ulte om noen som skulle daue; og vinden prøvde å hviske no til meg men jeg skjønte ikke hva det var, og dæffor gikk det kaldt nedover ryggen på meg. Da hørte jeg en sånn lyd borti skauen som spøkelser lager når’em vil fortelle om noe dem tenker på men ikke klarer å gjøre seg forstått, og derfor ikke får hvile i grava og må flakke rundt på den måten om natta og sørge. Jeg blei så motløs og redd at jeg sku ønske jeg hadde litt selskap. Snart kom en edderkopp kravlende oppover skuldern min, og jeg knipsa’n bort så’n landa i lyset, og før jeg rakk å lee på meg hadde’n skrumpa helt sammen. Jeg trengte ikke noen til å fortelle meg at det var et veldig dårlig tegn og kom til å bringe meg ulykke, og jeg blei så redd at jeg nesten skalv klea a meg.

Jeg reiste meg og snudde meg helt rundt tre ganger og slo kors over brystet for hver gang, og så knøyt jeg opp en liten hårlokk med en tråd for å holde heksene unna. Men jeg stolte ikke på det. Det er sånn man gjør når man har mista en hestesko man har finni, istedenfor å spikre’n opp over døra, men jeg hadde aldri hørt non si at det hjalp mot ulykker når’u har drept en edderkopp.

Jeg satte meg igjen, mens jeg skalv over hele kroppen, og fant fram pipa for å ta meg en røyk, for huset var stille som grava nå, og da kom ikke enka til å merke det. Så, etter ei lang stønn hørte jeg klokka inne i byen slå dong – dong – dong – tolv slag – og helt stille igjen – stillere enn noen gang. Nokså snart hørte jeg en kvist som knakk nede i mørket mellom trea – noe rørte på seg. Jeg satt stille og lytta. Nå kunne jeg så vidt høre et «mi-jau! mi-jau!» der nede. Det var bra! Jeg svarte: «mi-jau! mi-jau!» så lavt jeg kunne, og så slukka jeg lyset og krøyp ut a vindu’ og ned på 13

taket a skjulet. Så slapp jeg meg ned på bakken og kravla inn mellom trea, og ganske riktig, der sto Tom Sawyer og venta på meg.

HUCK SNIKER SEG UT.

KAPITTEL II

DEM LISTA SEG BORTOVER.

Vi lista oss bortover stien mellom trea tilbake mot enden a hagan til enka, og huka oss ned så greinene ikke sku skrape i hue på oss. Da vi passerte kjøkkenet snubla jeg over ei rot og lagde en lyd. Vi heiv oss ned og lå stille. Den svære niggern til Miss Watson, Jim het’n, satt i kjøkkendøra; vi kunne se’n nokså tydelig, fordi det var lys bak’n.

Han reiste seg og strakte hals nesten et minutt, og lytta. Så sier’n: «Hvem der?»

15

Han lytta igjen; så lista’n seg nedover og stelte seg midt mellom oss; vi kunne nesten tatt på’n. Nå gikk det sikkert flere minutter uten en lyd, mens vi var så tett innpå hverandre. Det bynte å klø på leggen, men jeg tørte ikke klø meg, og så bynte det å klø i øret, og så på ryggen, midt mellom skulderbladene. Jeg trudde jeg sku dø hvis jeg ikke fikk klødd meg. Det der har jeg lagt merke til mange ganger siden. Hvis en er sammen med fine folk, eller i begravelse, eller prøver å få sove uten å være trøtt – hvis en er et sted hvor en bare ikke kan klø seg, så byner det å klø overalt.

Om ikke så lenge sa Jim: «Si – hvem er’u? Å er’u? Katta klore meg hvis om atte jeg ikke hørte no. Men jeg veit å jeg gjør. Jeg setter meg rett ner og lytter te’ jeg hører det igjen.»

Dermed satte’n seg på bakken mellom meg og Tom. Han lente ryggen mot et tre og strakte ut beina så et a dem nesten kom borti et a mine. Det bynte å klø på nesa.

Det klødde så jeg fikk tårer i øya. Men jeg tørte ikke klø meg. Så bynte det å klø inni. Og så bynte det å klø under.

Jeg visste ikke åssen jeg sku klare å sitte stille. Elendigheta varte minst seks–sju minutter, men det virka mye lenger enn det. Det klødde på elleve forskjellige steder nå. Jeg regna’kke med at jeg kunne klare mer enn ett minutt til, men jeg beit tenna sammen og var innstilt på å prøve. Akkurat da bynte Jim å puste tungt, og så bynte’n å snorke – og da følte jeg meg nokså fort helt fin igjen.

Tom gjorde tegn til meg – en slags lav lyd med munnen – og så krøyp vi agårde på alle fire. Da vi var ti fot unna, hviska Tom til meg og ville binde fast Jim til treet for moro skyld, men jeg sa nei, for han kunne våkne og lage leven, og da ville dem oppdage at jeg ikke var inne. Da sa Tom at’n ikke hadde nok stearinlys og at’n bare sku inn på kjøkkenet for å hente non fler. Jeg ville ikke at’n sku prøve på det. Jeg sa at Jim kunne våkne og komme. Men Tom ville ta sjansen, så vi smøyg oss inn og tok tre lys, og Tom la fem cent på bordet som betaling. Så kom vi oss ut, og jeg var helt svett etter å stikke a, men Tom va’kke til å rokke, 16

JIM.

han måtte krype bort til Jim, på alle fire, og finne på noe me’n. Jeg venta, og det virka som ei lang stønn, for alt var så stille og ensomt.

Så fort Tom kom tilbake, pilte vi bortover stien, rundt hagegjerdet og kom oss etter hvert opp på toppen a den bratte åsen på den andre sia a huset. Tom sa at’n hadde lirka hatten a Jim og hengt den på ei grein rett over huet på’n, og Jim hadde rørt på seg, men han våkna ikke.

Etterpå sa Jim at heksene hadde forheksa’n og satt’n i trance, og ridd rundt på’n over hele staten, før’em hadde satt’n under treet igjen og hengt hatten hans på ei grein for å vise hvem som hadde gjort det. Og neste gang Jim fortalte om det, sa’n at dem hadde ridd helt ned til New Orleans på’n: og etter det la’n på mer og mer for hver gang han fortalte’re, helt til han etter ei stønn sa at dem hadde ridd verden rundt på’n, så dem nesten hadde tatt liv’ a’n, og han hadde ryggen full a sadelsår. Jim var fryktelig stolt a det, og blei så kjepphøy at han nesten ikke ensa dem 17

andre niggera. Det kom niggere langveisfra for å høre Jim fortelle om det, og han blei sett mer opp til enn noen annen nigger der omkring. Fremmede niggere sto og glodde på’n med åpen munn, som om han var et mirakel. Niggere snakker bestandig om hekser i mørket ved kjøkkenpeisen, men når noen sa no og ga seg ut for å vite no om sånt no, brøyt Jim inn og sa: «Hm! Og hva veit du om hekser?» og da stakk niggern pipa i sekken uten å mukke. Jim gikk bestandig med den femcenten Tom hadde lagt igjen på kjøkkenbordet i en hyssing rundt halsen og sa at den var en amulett jæveln sjæl hadde gitt’n og sagt at’n kunne kurere alle med og tilkalle heksene med når han ville, bare ved å snakke ti’n, men han fortalte aldri hva det var han sa ti’n.

Det kom niggere fra hele distriktet og ga Jim alt dem hadde bare for å få et glimt a den femcenten, men dem ville ikke ta på’n, siden jæveln hadde hatt’n mellom henda. Jim blei nesten ølagt, som tjener, fordi han blei så høy på pæra fordi han hadde sett jæveln og blitt ridd på a hekser.

Nå, da Tom og jeg nådde åskanten, så vi ned på landsbyen og kunne se tre–fire steder der det brant lys, sikkert hus der det var sjuke folk; og over oss blinka stjernene klart, og nede ved landsbyen rant elva, halvannen kilometer brei, og fryktelig stor og stille. Vi gikk ned åsen og møtte Jo Harper og Ben Rogers og et par–tre til a gutta som gjemte seg på det gamle garveriet. Så løste vi en båt og rodde noen kilometer nedover elva, til det store skaret i åsen, og gikk i land.

Vi gikk til et kratt a busker, og Tom fikk alle til å sverge å holde på hemligheten, og så viste’n dem ei hule i fjellet, midt i det tjukkeste krattet. Så tente vi lysene og krøyp inn på alle fire. Vi fortsatte bortimot to hundre meter, og der åpna hula seg. Tom leita mellom gangene og så dukka’n under en vegg der ingen sku trudd at der var noen åpning.

Vi fortsatte bortover en trang gang og kom inn i et slags rom, som var vått og sildrende og kaldt, og der stoppa vi.

Tom sa: «Nå stifter vi røverbanden vår og kaller’n Tom Sawyers 18

gjeng. Alle som vil væ’ med, må sverge en ed og skrive navnet sitt med blod.»

Alle ville. Så tok Tom fram et ark som han hadde skrivi eden på, og leste’n opp. Der sverga hver a gutta å holde seg til gjengen og aldri røpe noen a hemlighetene; og hvis noen gjorde noe mot en a gutta i gjengen, måtte den gutten som fikk ordre om å drepe han og familien hans gjøre det, og han måtte hverken spise eller sove før han hadde drept dem og skjært et kors i brystet på dem, for det var tegnet til gjengen. Og ingen som ikke tilhørte gjengen kunne bruke det merket, for hvis’n gjorde det, ville’n bli saksøkt, og hvis’n gjorde det en gang til, måtte’n dø. Og hvis noen som tilhørte gjengen røpa hemlighetene, ville’n få strupen skjært over, og liket bli brent opp og aska strødd utover, og navnet hans ville bli stryki ut på blodlista og aldri bli nevnt a gjengen igjen, men være forbannet og glemt i all evighet.

Alle sa at det var en skikkelig nydelig ed og spørte Tom om han hadde finni’n på sjæl. Han sa han hadde finni på litt a’n, men at resten var fra bøker om pirater og røvere, og at alle gjenger som det var noe greie på hadde en sånn.

Noen mente det ville være bra å drepe familien til gutter

TOM SAWYERS RØVERBANDE.

19

som røpa hemlighetene. Tom syntes det var en god idé og tok en blyant og skreiv det inn. Da sa Ben Rogers: «Enn Huck Finn, a, han ha’kke non familie – hva virru gjøra med han?»

«Har’n ikke en far, kanskje?» sa Tom Sawyer.

«Joa, han har en far, men han er’e ingen som veit hvor er hen nå for tida. Før pleide’n å ligge full sammen med grisene i garveriet, men det ække noen som har sett’n her omkring på over ett år.»

Dem diskuterte hva dem sku gjøre, og hadde tenkt å stryke meg fra lista, for dem sa at alle måtte ha en familie eller noen å drepe, ellers ville det være urettferdig for dem andre. Ingen visste hva dem sku gjøre – alle var opprådd og sto bom fast. Jeg holdt på å byne å grine, men plutselig kom jeg på en utvei, og så tilbøy jeg dem Miss Watson – hu kunne dem drepe. Dem sa: «Jamen, hu holder lenge. Det går. Huck kan bli med.»

Så stakk alle seg i fingern med ei nål for å få blod å skrive under med, og jeg satte merket mitt på arket.

«Ja vel,» sa Ben Rogers, «og hva ska denna gjengen drive med?»

«Den ska bare røve og myrde,» sa Tom. «Men hva ska vi røve? Hus – eller kveg – eller –?»

«Tull! Å stjæle kveg og sånt no ække røveri, det er tjueri,» sa Tom Sawyer. «Vi ække tjuer. Det ha’kke no med stil å gjøra. Vi er landeveisrøvere. Vi stopper diligencer og vogner på veien, med masker på oss, og dreper folka og tar klokkene og penga deres.»

«Må vi alltid drepe folk?»

«Klart det. Det er best. Noen steder står’e noe annet, men for det meste mener’em det er best å drepe dem. Unntatt noen som vi tar med hit til hula og holder på til dem blir utløst.»

«Utløst? Hva er det?»

«Jeg veit ikke. Men det er det dem gjør. Jeg har sett det i bøkene, så da er’e klart vi må gjøre det.»

«Men åssen kan vi gjøre det hvis vi ikke veit hva det er?»

20

«Samma det vel, bare vi gjør’e. Sa jeg’kke at det står i bøkene eller? Har’u tenkt å gjøra det annerledes enn det står i bøkene og rote til alt samma?»

«Ja, det er lett for deg å si, Tom Sawyer, men åssen pokker ska disse folka bli utløst hvis vi ikke veit åssen vi ska gjøra det med dem? Det sku jeg like å visst. Så hva trur’u det er?»

«Nei, jeg veit ikke. Men kanskje hvis vi holder på dem til dem blir utløst, betyr at vi holder’em her til dem dævver.»

«Ja, det er noe annet. Det er greit. Hvoffor sa du’kke det med en gang? Vi holder på dem til dem blir utløst ihjæl – og vi kommer til å få masse brydderi med dem, også, for dem kommer til å ete opp alt og prøve å rømme hele tida.»

«Som du snakker, Ben Rogers. Åssen kan dem rømme når vi holder vakt over’em og er klare til å skyte dem ned bare dem leer på ei finne?»

«Vakt. Ja, den var god. Så noen må sitte oppe hele natta og aldri få blund på øya, bare for å vokte på dem. Det er det dummeste jeg har hørt. Hvoffor kan vi ikke bare ta ei klubbe og utløse dem med en gang dem kommer hit?»

«Fordi det ikke står i bøkene, vel – dæffor. Ben Rogers, har du tenkt å gjøra detta ortlig eller ikke? – for det var det som var meninga. Trur’u’kke at de folka som lagde bøkene veit hva som er riktig, eller? Trur’u du har noe å lære dem?

Det tviler jeg på, gitt. Nei, du, jeg tenker vi utløser’em på den riktige måten.» «Ålreit. Samma for meg, men jeg syns det er dumt uansett. Men – ska vi drepe kvinnfolka også?»

«Ben Rogers, hvis jeg hadde visst like lite som deg, ville jeg holdt munn. Drepe kvinnfolka? Nei – no sånt har’e aldri stått no om i bøkene. Vi tar’em med til hula og behandler’em så høflig vi bare kan, og etter ei stønn blir’em forelska i oss og vil aldri dra hjem igjen.»

«Ja, hvis det er sånn, er‘e greit for meg, men jeg tru’kke no på det. Før vi veit ordet a det kommer hula til å være så full a kvinnfolk og karer som venter på å bli utløst, at 21

det ikke blir plass til røverne. Men sett i gang, jeg ska’kke si no.»

Lille Tommy Barnes hadde sovna, og da dem vekka’n blei’n redd og grein og sa at’n ville hjem til mora si og ikke ville være røver mer.

Så alle erta’n og kalte’n en sutrepjusk, men da blei’n sinna og sa at’n sku gå rett hjem og fortelle alle hemlighetene. Men Tom ga’n fem cent for å holde munn og sa at vi sku gå hjem alle samma og møtes til uka og røve non, og drepe non folk.

Ben Rogers sa at han ikke fikk gå ut så ofte, bare på søndager, og derfor ville han byne neste søndag, men alle gutta sa at det ville være stygt å gjøre det på en søndag, så da var det avgjort. Dem blei enige om å møtes og bestemme en dag så fort dem kunne, og så valgte vi Tom Sawyer til bandeleder og Jo Harper til nestleder før vi bynte på hjemveien.

Jeg klatra opp på skuret og krøyp inn a vindu’ rett før daggry. De nye klea mine var fulle a leire og søle og jeg var trøtt som ei bikkje.

HUCK KRAVLER INN A VINDU’ SITT.

KAPITTEL III

MISS WATSONS SKJENNEPREKEN.

Jeg fikk en skikkelig overhaling om morran, a gamle Miss Watson, på grunn a klea mine, men enka kjefta ikke, hu vaska bare a søla og leira og så så bedrøva ut at jeg tenkte at jeg fikk oppføre meg ordentlig ei stønn så sant jeg greide.

Så tok Miss Watson meg med inn på lønnkammerset og ba, men det hjalp ikke. Hu sa at jeg skulle be hver dag, og at uansett hva jeg ba om, så ville jeg få det. Men det stemte ikke. Jeg prøvde. En gang fikk jeg et fiskesnøre, men uten kroker. Jeg hadde ikke bruk for noe snøre uten kroker. Jeg ba om kroker tre–fire ganger, men a en eller annen grunn 23

fikk jeg det ikke til å virke. Etter ei stønn ba jeg Miss Watson prøve for meg, men hu sa jeg var en tosk. Hu forklarte aldri hvoffor, og jeg skjønte ikkeno.

En gang satte jeg meg ned i skauen og tenkte lenge over det. Jeg sa til meg sjæl at hvis en kan få alt en ber om, hvoffor få’kke pastor Winn igjen penga han tapte på flesket da?

Hvoffor få’kke enka igjen sølvsnusdåsa som blei stjælt?

Hvoffor bli’ kke Miss Watson litt tjukkere? Nei, sa jeg til meg sjæl, det stemmer ikke. Jeg gikk og snakka med enka om det, og hu sa at det en kunne få ved å be om det, var «åndelige gaver». Det gikk over huet på meg, men hu forklarte hva a mente – jeg måtte hjælpe andre, og gjøre alt jeg kunne for andre, og være oppmerksom på dem hele tida og aldri tenke på meg sjæl. Det gjaldt visst Miss Watson også, skjønte jeg. Jeg gikk ut i skauen og tenkte lenge og grundig over’e, men jeg kun’ke se noen fordeler med det – unntagen for dem andre, da – så til slutt fant jeg ut at jeg ikke trengte å gruble mere over det, men bare kunne glemme det. Det hendte at enka trakk meg til side og snakka om Forsynet på en måte så en kunne få vann i munn’, men allerede dagen etter kunne Miss Watson slå til og rive ned hele greia igjen.

Jeg kunne ikke skjønne bedre enn at det var to Forsyn, og at en stakkar ville ha betydelig større sjanser hos Forsynet til enka, men hvis Forsynet til Miss Watson fikk kloa i en, var alt håp ute. Jeg regna det ut, alt samma og fant ut at jeg ville tilhøre Forsynet til enka, om’n ville ha meg, enda jeg ikke kunne skjønne hva’n sku ha å tjene på det, så uvitende og ussel og vanskelig som jeg var.

Far min hadde ikke vist seg på over ett år, og det gjorde ikke meg no, jeg ville helst ikke se’n igjen. Han pleide alltid å denge meg når’n var edru og greide å få kloa i meg, enda jeg stort sett pleide å stikke til skogs når’n var i nærheten.

Omtrent på denne tida blei’n hvertfall finni drukna i elva, nesten tjue kilometer ovafor byn, etter hva folk sa. Dem mente det var han, hvertfall, og sa at denne drukna karn var akkurat like stor som han, og fillete, og hadde uvanlig langt hår – og alt det stemte med far min – men dem kjente 24

ikke igjen fjeset, for det hadde liggi så lenge i vannet at det ikke ligna stort på noe fjes i det hele tatt. Dem sa at’n fløyt på ryggen i vannet. Dem tok’n og begravd’n på bredden.

Men jeg følte meg ikke trygg lenge, for jeg kom til å tenke på no. Jeg visste innmari godt at en drukna mann ikke flyter på ryggen, men med ansiktet ned. Og da skjønte jeg at dette va’kke far min, men ei dame kledd i manneklær.

Og da blei jeg urolig igjen. Jeg kom fram til at gammer’n nok kom til å dukke opp igjen før eller siden, enda jeg sku ønske han ikke gjorde det.

Vi lekte røvere innimellom i en måntes tid, men så ga jeg meg. Alle gutta gjorde det. Vi hadde ikke røvd non og vi hadde ikke drept non, men bare gjort det på lissom. Vi storma ut a skauen og kasta oss over griserøktere og kvinnfolk med kjerrer med grønnsaker til markedet, men vi tok aldri no fra dem. Tom Sawyer kalte grisene for «gullbarrer», og han kalte nepene og sånn for «edelsteiner», og så dro vi til hula og skrøyt a det vi hadde gjort og hvor mange folk vi hadde drept og satt merket vårt på. Men jeg skjønte ikke vitsen med det. En gang satte Tom en gutt til å løpe byen rundt med en brennende pinne, som han kalte budstikka vår (det var tegnet til at gjengen sku samle seg), og så sa han at han hadde fått hemmelige meldinger fra spionene sine om at et helt følge med spanske kjøpmenn og rike arrabere kom til å slå leir i daln med to hundre elefanter og seks hundre kameler og over tusen pakkesler nedlessa med diamanter, og dem hadde ikke mer enn en fire hundre soldater med seg, så vi sku legge oss i bakhold, som han sa, og drepe hele gjengen og rappe sakene. Han sa vi måtte pusse sverdene og børsene våre og gjøre oss klare. Han kunne aldri overfalle så mye som ei kjerre med neper uten at vi hadde nypussa sverd og børser, enda det bare var planker og pinner, og enda en pussa seg halvt ihjæl på dem, blei dem ikke verd ei sur sild mer enn før. Jeg trudde ikke no på at vi kunne slå en sånn haug med spanjoler og arr-abere, men jeg hadde lyst til å se kamelene og elefantene, så derfor blei jeg med på bakholdet dagen etter, som var lørdag, 25

og da vi fikk signalet, storma vi ut a skauen og nedover bakken. Men der var’e hverken spanjoler eller arr-abere, og ikkenon kameler eller elefanter heller. Det var bare en søndagsskole på landtur, bare en førsteklasse til og med.

Vi spredte dem og jaga ungene opp i daln, men vi fikk ikke tak i annet enn noen smultringer og syltetøy, bortsett fra Ben Rogers som fikk tak i ei filledokke, og Jo Harper fikk tak i ei salmebok og en traktat, men så kom lærerinna flyende så vi måtte slippe alt og stikke. Jeg så’kke no til non diamanter, og det sa jeg til Tom Sawyer. Han sa at det var masser a dem der likavæl, og han sa det var arr-abere der også, og elefanter og greier. Hvoffor kunne vi’kke se dem da, sa jeg. Han sa at hvis jeg ikke hadde vært så uvitende, men hadde lest ei bok som het «Don Quijote», ville jeg ha skjønt det a meg sjæl. Han sa at alt samma blei gjort med hekseri. Han sa at det var hundrevis a soldater der, og elefanter og skatter og sånn, men at vi hadde fiender som han kalte trollmenn, og dem hadde forvandla hele greia til en søndagsskole for småunger, bare på gjørs. Jeg sa ålreit,

RØVERNE TAR FLUKTEN.

26

men da måtte jo vi gå løs på trollmenna. Tom Sawyer kalte meg en tomskalle.

«En trollmann,» sa han, «kan tilkalle en bråte med ånder som hakker’ei opp som ingenting før’u får sagt Jack Robinson. Dem er høye som trær og svære som ei kjerke.»

«Javel,» sa jeg, «så kanskje vi sku få noen ånder til å hjælpe oss – kanskje vi kunne slå den andre gjengen da?» «Åssen har’u tenkt å få tak i dem?» « Jeg veit ikke. Åssen får dem tak i dem?»

«Dem gnir på ei gammal blikklampe eller en jernring, vel, og da kommer åndene brasende så lyn og torden flerrer rundt dem så det ryker etter, og så gjør’em alt en ber’em om. Dem ta’kke no for å røske opp et hagltårn med rota, og slå en søndagsskolebestyrer – eller hvem som helst – i huet med det.»

«Hvem er’e som får’em til å drive på sånn?»

«Den som gnir på lampa eller ringen, vel. Dem tilhører den som gnir på lampa eller ringen, og dem må gjøre alt’n sier. Hvis’n sier at dem ska bygge et slott som er flere mil langt, a diamanter, og fylle’re med tyggegummi, eller hva du har lyst på, og hente ei keiserdatter fra Kina som du kan gifte’rei me’, så må dem gjøre det – og dem må til og med gjøre det før sola står opp dagen etter. Og dessuten – dem må valse rundt med slottet over hele landet, akkurat der du vil ha det, ska jeg si deg.»

«Ja vel,» sa jeg, «men jeg syns dem er en gjeng med tullinger som ikke beholder slottet sjæl istedenfor å rote det bort på den måten. Og dessuten – hvis jeg hadde vært en a dem, ville jeg sendt en mann pokker i vold før jeg slapp det jeg hadde i henda for å komme ti’n fordi han gnei på ei gammal blikklampe.»

«Du snakker som du har vett til, Huck Finn. Du måtte komme når’n gnei på’n, enten du ville eller ei.»

«Hæ, enda jeg er høy som et tre og svær som ei kjerke? Ålreit, da, så hadde jeg kommi, men da hadde jeg jaga’n opp i det høyeste treet i hele landet.» «Æsj, det nytter ikke å snakke med deg, Huck Finn. Det 27

er akkerat som du ikke skjønner noen ting, lissom – helt tett i nøtta.»

Jeg tenkte over alt samma et par dager, og kom fram til at jeg fikk se om det var no i det. Jeg fant ei gammal blikklampe og en jernring og gikk ut i skauen og gnei og gnei til jeg blei svett som en indianer, for jeg tenkte å bygge et slott som jeg kunne selge, men det hjalp ikkeno, for ingen a åndene kom. Så da skjønte jeg at alle de greiene bare var noe Tom Sawyer hadde jugd sammen. Jeg regna med at han trudde på arr-aberne og elefantene, men det gjorde ikke jeg. For meg var og blei det en søndagsskole.

HUCK GNIR PÅ BLIKKLAMPA.