Fyrvokterens kone
Karen Viggers
Fyrvokterens kone Oversatt av Ina Bakke Kickstat
Karen Viggers Originalens tittel: The Lightkeeper's Wife Oversatt av Ina Bakke Kickstat Opprinnelig utgave: Copyright © Karen Viggers 2011 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2012 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-40910-4 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2013 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til min bestemor Rhoda Emmy Vera Viggers 1912–2009 en inspirerende og medfølende kvinne
Mitt liv var vilt og vidstrakt, og hvem kjenner mitt hjerte? Der i den gylne jungelen går jeg alene. Judith Wright Fra A Human Pattern: Selected Poems
Prolog
Hun sto på kjøkkenet da hun hørte det – et høyt bank på døren som ga gjenlyd nedover gangen, slo mot gulvplankene, mot stumtjeneren og rikosjetterte gjennom skyvedøren og inn på kjøkkenet. Hun holdt på å tørke av bordet og befant seg i en helt annen verden hvor hun mintes hvordan det var å rusle langs de ville strendene på Bruny Island. Bankingen dro henne tilbake til nåtiden med et rykk. Den la femti år til kroppen hennes og minnet henne om at hun var gammel. Hun rykket til midt i en feiende bevegelse og sendte et dryss av smuler ned på gulvet. Nå for tiden var det sjelden hun fikk uventet besøk. Hun grep stokken sin og gikk med slepende skritt nedover gangen. Gjennom det mattslipte vinduet kunne hun se omrisset av en person – sikkert noen som var ute etter en donasjon. Hun vred om låsene og åpnet døren. Der sto det en krumrygget, gammel mann i mørkeblå dress og skjevt slips. Han hadde et grovskåret ansikt, og et kort øyeblikk trodde hun at hun kjente ham – fra bowlsklubben, kanskje. Eller kirken til Jan. Eller kanskje fra bruktbutikken. Men i deres alder så alle ganske like ut. Det var bare enkelthetene rundt problemene deres som varierte. «Kan jeg hjelpe deg?» spurte hun. Han flyttet litt på seg, og det var noe ved måten han la hodet på skakke og dro hånden over håret på som fikk henne til å rykke til. Hun grep tak i døren og ble stående 9
og snappe etter pusten mens hjertet hamret i brystet på henne. Hva tenkte han på som dukket opp her hvor han ikke var velkommen? Og hvorfor var han kommet? Han så på henne med det lyseblå blikket som ikke hadde mistet sin intensitet med årene. Hun mistet stokken sin og snudde seg vekk. «Mary.» Stemmen hans var hes. Gammel og utslitt, akkurat som resten av ham. Han strakte frem en hånd, og hun var altfor lamslått til å skyve ham unna. Trodde han virkelig han kunne hjelpe henne? Én gammel skrott som prøvde å støtte opp en annen. Hun skulte bort på ham og kjente den panikkslagne hjerterytmen igjen. Det hadde aldri vært så ille før. Legen hadde sagt at hun måtte unngå slike sjokk som dette. Døden skulle være hennes siste overraskelse. Uoppfordret la han hånden sin på skulderen hennes og førte henne inn i huset. Hun var altfor overveldet og lamslått til å protestere. Nærværet hans skremte henne. Han luktet gammel mann. Surt. Den stramme lukten av klær som ble vasket for sjelden. Dårlig ånde. Han hadde ikke luktet sånn sist hun så ham – da hadde han luktet av muskat og nellik. Han førte henne nedover gangen i den retningen hun nikket. Inne på kjøkkenet dro han frem en stol og hjalp henne ned på den. Så satte han seg på motsatt side og så på henne. Hun ville ikke ha kjent ham igjen hvis de hadde passert hverandre på gaten. Men på den annen side, hvem ville vel ha kjent igjen henne som Mary Mason om de så henne nå? Hun hadde riktignok aldri vært pen på den konvensjonelle lyshudede, sarte måten. Men hun hadde vært sprudlende og fargerik. Kroppen hennes hadde vært sterk og fast og muskuløs. Hun hadde vært i stand til å gjøre ting andre jenter ikke klarte, som å løfte høyballer og melke kyr. Hun hadde følt seg levende i sin egen kropp. Det var en følelse hun savnet hver dag. Hun sank sammen ved bordet og 10
mintes sitt yngre jeg. Denne mannen kjente henne fra den tiden. Han så fortsatt inngående på henne, prøvde å trenge inn i tankene hennes med blikket. Men hun stengte ham ute. Tankene hennes var ikke lenger hans å lese. Når hun tenkte tilbake, forbannet hun svakheten som hadde ført henne til dette øyeblikket. Hun som hadde satt sin ære i å være så sterk. «Hva vil du?» spurte hun med en stram mine. Han så på henne med et uttrykksløst blikk og dro hånden over det grå håret igjen – en gest som tok henne tilbake til den dagen hun møtte ham. Nå kneppet han opp jakken og dro frem en hvit konvolutt som han la på bordet. Marys hjerte gjorde et hopp. «Hva er det?» Hun kjente panikken helt ut i fingertuppene, en prikking i brystet. Begge to så på konvolutten som fortsatt var delvis dekket av den læraktige hånden hans. «Du vet hva det er, Mary.» Stemmen hans var ikke stort mer enn en hvisken. Han bøyde seg frem og stirret på henne. «Jeg vil at du skal gi det til ham.» Hun klamret seg til bordkanten og forsøkte å reise seg. «Nei, det vil jeg ikke. Det er best at han ikke får vite det.» Den gamle mannen lo hult. «Du kan velge tidspunkt, Mary. Men du kan ikke utslette meg. Jeg finnes. Jeg kunne ha gjort ting mye vanskeligere.» Han reiste seg og satte stolen på plass. Brevet ble liggende på bordet. «Jeg kaster det,» sa hun. «Jeg brenner det.» Et tynt smil skilte leppene hans. «Det kommer du ikke til å gjøre, Mary. Du har fått viljen din altfor lenge. Nå er det min tur. Dette er noe jeg trenger.» Han haltet bort til skyvedøren og kastet et blikk tilbake på henne. Til tross for redselen hun følte, ble hun rørt. I blikket hans så hun alt som ikke var blitt gjort, alt som ikke var blitt sagt. Nå var altså tiden inne. Det var over. 11
«Farvel, Mary.» Hun lyttet til den ujevne skrapingen av føttene hans nedover gangen. «Ikke tving meg til å gjøre dette,» ropte hun. Men hun hørte ytterdøren gå igjen med et smell, og visste at han hadde gått.
Del 1 Opprinnelse
1
I tre dager ble brevet liggende urørt på bordet. Hver gang Mary så på det, begynte hjertet hennes å slå fortere. Hun organiserte livet sitt rundt det, forsøkte å unngå kjøkkenet, spiste i stedet i salongen med en asjett ustøtt i fanget, drakk teen sin hastig borte ved vasken og tok telefonen med seg ut av rommet hver gang noen ringte. Det var latterlig, det visste hun, men håndskriften på utsiden av konvolutten gjorde henne nervøs. Hvorfor kunne hun ikke bare kvitte seg med den? Hun burde kaste den i søppelet eller brenne den i peisen, men hun fikk seg liksom ikke til å gjøre det. Hun gikk rundt med en følelse av panikk og sov urolig. Hva om brevskriveren vendte tilbake? Hun måtte gjøre noe. Men hva? Brevet var en belastning – det var fortiden og fremtiden smeltet sammen. Hun ble gretten og irritabel. Dette skulle være en tid for hvile, nå som Jack var borte og hennes egen helse var skrantende. Men brevet sparket liv i henne igjen. Det krevde at hun tok kontroll. Den tredje kvelden dukket det opp en gjennomførbar idé blant alle de rastløse tankene hennes, og neste morgen sjokket hun inn på arbeidsrommet og bladde gjennom en bunke papirer på skrivebordet, på jakt etter en brosjyre noen hadde gitt henne for flere måneder siden. Hun hadde tatt vare på den og ventet. Brevet ble den utløsende faktoren. Det var på tide å dra tilbake. Hun var blitt presset og måtte se fortiden i øynene før hun kunne bestemme seg for hva hun skulle gjøre. 15
Hun fant brosjyren under en gammel strømregning og ringte nummeret som sto på den. Så slo hun opp i telefonkatalogen på kjøkkenbenken og tok en telefon til. Etterpå fant hun frem en koffert og pakket ned pene bunker med undertøy, pologensere, strikkegensere, ullbukser, en kåpe, et tykt skjerf og en lue. Da klærne var pakket, gikk hun for å hente brevet. Hun ble stående med hånden over det og fikk et skjevt smil om munnen. Hun oppførte seg som om brevet kunne eksplodere. Og på en måte var det nok sant. Det hadde kommet inn i livet hennes med et smell og kunne godt legge den tiden hun hadde igjen i grus. Til slutt plukket hun det opp. Hun kjente det glatte papiret under tommelen da hun bar det med seg inn på soverommet og stakk det ned i sidelommen på kofferten. Så snudde hun seg mot bokhyllen og tok ned et gammelt fotoalbum som hun la ned i kofferten, oppå klærne. Nå var hun klar. I det stille rommet ble hun stående og se på de mørke skyggene som strakte seg over sengen og la seg i krokene. I tjuefem år hadde hun bodd her i det gamle Hobarthuset, her hadde hun opplevd at mannen gikk av med pensjon og vært vitne til hans forfall – denne fryktelige opplevelsen av å se en du elsker forsvinne langsomt ut av livet. Tjuefem år: En stor del av livet deres sammen. Mye hadde skjedd – de var blitt gamle, hadde fått et barnebarn. Likevel hadde hun aldri sett på Hobart som hjemme. For henne ville det alltid være Bruny Island. Lyset som ble reflektert i det bølgende havet. Vindens hule stemme. Fyret. Den vidstrakte sørenden av Cloudy Bay … Det føltes riktig å dra dit nå, til stedet hvor hun traff Jack første gang, hvor hun første gang følte seg levende. Og enda viktigere: Hun skyldte Jack det. På Bruny ville hun huske ham tydeligere. Der ville hun på et vis bli gjenforent med ham og gjenoppleve de gode stundene – den første tiden da grunnlaget for deres kjærlighet ble lagt og båndet mellom dem ble beseglet. 16
Hun skyldte seg selv å vende tilbake også. Tiden var i ferd med å løpe fra henne, og det var gamle, følelsesmessige sår som måtte leges før hun døde – ting som var blitt ignorert i hverdagens betryggende monotoni. Hun måtte finne sjelefred og indre ro. Slå seg til ro med den hun var. Frigjøre seg fra skyldfølelsen. Og det var bare på Bruny Island hun kunne oppnå disse tingene. Og så måtte hun bestemme seg for hva hun skulle gjøre med brevet. Søndag morgen satt Mary på sofaen i stuen. For en halvtime siden hadde hun drukket opp sin siste kopp te, vasket og tørket koppen og satt den på plass i skapet. Nå var hun stiv etter å ha sittet stille så lenge og lyttet til klokken på peishyllen som tikket ut i tomheten. Vanligvis ville hun hørt på nyheter og aktuelt på radioen. Men denne morgenen hadde hun behov for å sitte i stillhet. Det var altfor mye som lå foran henne. Altfor mye å tenke på. Brunys klare luft kalte på henne. Lukten av våte trær. Saltet i vinden. Hun ville bort herfra. Hun hørte en bil stanse utenfor og den dempede lyden av en bildør som ble lukket. Jacinta, endelig. Barnebarnet kom inn i rommet med ungdommelig friskhet, en virvelvind av brune øyne, bredt smil og lange, ledige lemmer. I en alder av tjuefem var hun, fysisk sett, en kopi av moren, selv om hun ville hatet å høre det. Hun bøyde seg ned for å få en klem, og Mary holdt henne fast, nøt følelsen av den ungdommelige, senete kroppen og den stramme, plettfrie huden. Selv hadde Mary sørget dypt over tapet av sin egen ungdom, over overgangen til rynker og slapp hud og en stadig økende midje. Det tykke, bølgende håret hennes var redusert til tynne fjoner. Over tid hadde hun lært seg å akseptere det og hadde i stedet begynt å sette pris på andre ting: Enkle gleder som fuglekvitter, en god stek, hyggelig selskap, en yndlingsbok, trøsten i ord som aldri ble uttalt, men var underforstått. «Er du sikker på at du orker dette, Besta?» Jacinta så 17
vurderende på henne. Hun hadde alltid hatt en egen evne til å lodde Marys fysiske og psykiske tilstand. Det var noe av det som gjorde forholdet deres så spesielt og så annerledes (takk og lov) enn Marys konstante krangling med Jacintas mor. Forholdet mellom henne og Jan var alltid preget av den egne spenningen som finnes mellom mødre og døtre. Under sine faste besøk hver fjortende dag hadde Jan i det siste økt antallet kommentarer om pleiehjem. Hun hadde sågar tilbudt seg å organisere en omvisning til aktuelle plasser som Mary kanskje ville vurdere. Men Mary ville ikke ha noe av det. Hun ville ikke dø i en sykeseng med slanger stikkende ut av seg som spaghetti. Dessuten var pleiehjem dyre. Hun ville ikke bli en byrde for barna sine. Hun visste hva det innebar å ta seg av et døende menneske, hun hadde gjort det for Jack. Familien kom nok ikke til å like det når de skjønte hva hun hadde valgt, men denne løsningen var bedre. Det var hennes avgjørelse. Hennes valg. Dette gjorde hun for sin egen del. «Selvsagt orker jeg det,» sa hun raskt. «Dette er min siste sjanse.» Hun strakte seg ut etter stokken sin. «Skal vi dra, da?» Hun viftet med en arm mot kofferten borte ved døren i et forsøk på å virke nonchalant, men det var vanskelig så lenge hun visste at brevet lå inni den. «Der er kofferten min. Og jeg har pakket et par ting i en kurv til en piknik.» «En koffert!» Jacinta lo. «Vi skal bare på dagstur.» De kjørte sørover ut av Hobart i det grå morgenlyset. Mount Wellingtons lilla skygge ruvet over dem, og det hang et belte av tåkeskyer like nedenfor toppen. Skyene hang lavt over morgenen og det virket nesten som om dagen allerede var lei. I den mørke kløften i veiskjæringen sto det ravner og hakket på ihjelkjørte pungrevkadavre som lå i den våte veibanen. I rundkjøringen i Kingston kastet Jacinta et blikk på klokken. «Har du sjekket ferjetidene?» 18
«Det går en ferje halv ti. Vi kan ta en kopp te mens vi venter.» «Hva med frokost? Har du spist noe?» «Ja, selvfølgelig. Jeg har vært oppe siden fem.» Hun hadde brukt lang tid på å dusje og gjøre seg klar. Jacinta stønnet. «Jeg skulle ønske jeg kunne sprette opp så tidlig.» Mary tenkte på den skingrende lyden fra vekkerklokken og stillheten som fulgte etterpå. «Jeg spratt ikke opp, akkurat,» sa hun. Jacinta smilte. «Jeg har ikke dusjet. Jeg håper ikke jeg lukter.» «Bare av Vegemite-toast.» «Men Vegemite lukter jo vondt.» «Jeg kan tenke meg verre ting.» De lo. Da Jacinta var liten, hadde Mary passet henne mens Jan underviste. De hadde hatt det moro sammen, og hun hadde satt stor pris på oppgaven. Etter fyret hadde det gitt henne noe å gjøre, og uten ville hun nok ha bukket under. Mary visste at Jacinta likte henne. Jan, derimot, hadde alltid hatt et horn i siden til henne. Mary hadde av en eller annen grunn aldri vært den moren Jan hadde ønsket seg – selv om Mary ikke trodde noen ville klart å leve opp til Jans forventninger. Jan hatet de årene de hadde bodd ute på fyrstasjonen. Hun påsto at stedet hadde hemmet barndommen hennes og at hun hadde gått glipp av muligheter – hva nå det skulle bety. Mary kunne ikke helt skjønne hvilke fantastiske ting Jan trodde hun ville fått oppleve i Hobarts forsteder. Det var sant at livet deres ute på fyrstasjonen ikke hadde vært bare enkelt. Isolasjonen brakte med seg sine utfordringer. Det hadde ikke vært andre barn der ute. Det var dårlig lys å gjøre skolearbeid i på kjøkkenet. Begrenset med fersk mat. Ingen besøkende om vinteren. Dårlig vær. Men det de manglet i bekvemmeligheter, fikk de igjen i enkelheten og nærheten til naturen. Himmelen og havet 19
strakte seg utover i det uendelige. Fisking. Utforsking. Pikniker på stranden. Plass å utfolde seg på. Marys hjerte falt fortsatt til ro bare ved tanken. Likevel var Jan overbevist om at hun var blitt frarøvet viktige ting som sosialt samvær, vennskap og kultur. Og helt siden den gang hadde hun slitt seg ut for å skape seg det livet hun mente hun var blitt snytt for. Det hadde drevet bort ektemannen hennes, det var Mary overbevist om. Men Mary kunne fortsatt huske hvor godt Jan hadde likt å ri langs Lighthouse Beach. Hvordan hun og Gary hadde løpt over bakkene med laken over hodet mens de lekte spøkelser. Bålene og de herlige juleforberedelsene da de laget julepynt og gaver. Den gangen var det bare de fire – Mary, Jack og de to barna – som vandret gjennom måneskinnsklare netter hvor bare lysglimtet fra fyret skar gjennom mørket. Mary husket disse dyrebare øyeblikkene fra Jans barndom, selv om Jan hadde valgt å glemme dem. Hun husket mindre om Gary, hennes andre barn. Han var oftere ute i uthuset og jobbet sammen med faren eller sparket fotball blant gresstustene, jaget etter kyllingene eller løp ned til stranden. Ikke lenge etter at deres yngste barn, Tom, ble født, hadde Jan og Gary begynt på kostskole i Hobart. Tom vokste opp alene ute på Cape Bruny og fikk løpe fritt omkring. Han var den eneste som snakket om fyrstasjonen med ømhet. Da de begynte på skolen, kunne Gary og Jan knapt vente med å komme seg vekk derfra. Foreldre skal ikke ha favoritter, men Mary hadde alltid vært ekstra beskyttende overfor Tom. Han var det følsomme barnet, den som hadde anlegg for å føle dyp lidenskap og smertelig sorg. Hun elsket dem alle tre, selvsagt gjorde hun det. Men Tom var spesiell. Han trengte henne mer enn de andre. Eller var det hun som trengte ham? Nå tenkte hun på brevet og grøsset. Det kunne ødelegge alt. Familien hennes. Barnas oppfatning av henne. Hun måtte sørge for at det ikke ble oppdaget. Det var latterlig 20
at hun ikke hadde ødelagt det ennå. Hva var det som holdt henne tilbake? Hun sukket og slet med å holde tårene tilbake. Snart ville hun være på Bruny. Hos Jack. Da ville alt bli klarere. I Kettering sto de i ferjekø sammen med en liten ansamling biler og en tom krøttervogn. Jacinta forsvant inn på ferjeterminalen mens Mary ble sittende i bilen og se vinden lage krusninger på vannet. Skyene hadde lettet litt, men gjenspeilte fortsatt det stålgrå havet. På den andre siden av D’Entrecasteaux-kanalen kunne Mary se de myke åsene på North Bruny. Ikke så langt fra land hadde ferjen rundet odden og var på vei mot dem. Det var mange år siden hun tok ferjen over til Bruny Island for første gang, fra Middleton lenger sør til sørenden av øya. Hun hadde foretatt den triste reisen alene, hadde reist fra foreldrene i Hobart og kommet hit for å bo på onkelens gård. Hun skulle starte på nytt – og ikke etter eget valg – i en alder av hele seksten år. Og det var ikke første gang hun lurte på hvordan livet hennes ville blitt om hun ikke var blitt sendt til Bruny. Jacinta vendte tilbake med varm drikke, og Mary tok lettet imot tekoppen. Å tenke på fortiden gjorde henne kald, men hva annet var det å tenke på? Hun hadde lagt ut på denne reisen for å huske det beste fra den, men det å tenke tilbake kunne ikke skje uten smerte. Hun drakk teen for fort og brant seg på tungen. «Hvordan går det med Alex?» spurte hun for å få tankene over på noe annet enn fortiden. Alex var Jacintas kjæreste, sønn av en advokat. Han var en rolig gutt, positiv og vennlig. Mary likte ham. «Bra.» Jacinta stanset opp et øyeblikk. «Han er under mye press for tiden. Fra familien. Spesielt moren.» «Er det ikke alltid slik?» Jacinta presset leppene sammen. «De vil at han skal bli partner i firmaet. Men det er for tidlig. Det er bare et par år siden han var ferdig med studiene.» 21
«Og hva vil Alex?» «Godt spørsmål. Jeg skulle ønske moren ville spørre ham. Men hun er fast bestemt på å få det som hun vil.» «Alex i familiebedriften og deg plassert på sidelinjen.» «Hvordan visste du det?» Jacinta gløttet bort på henne. «Bare en følelse. Du begynner å få for stor makt over ham. Du er i ferd med å ta sønnen hennes fra henne.» «Er alle mødre sånn?» Mary lo. «Ikke jeg. Jeg var lettet da Judy snappet opp Gary. Jeg trodde han aldri skulle finne seg en kone.» «Hva med Tom?» Mary nølte. Tom, ja. Det var ni år siden han hadde vendt tilbake fra Antarktis, og fortsatt var det ingen tegn til bedring. «Han får nok orden på ting etter hvert,» sa hun. «Men hva med deg og Alex?» «Jeg tror han har behov for å oppleve litt mer av verden før jobben tar over hele livet hans.» Mary smilte skjevt. «Er det ikke alltid slik med advokater? De må tjene penger mens jernet er varmt.» Jacinta fikk furer i pannen. «Jeg vil ikke være den han må ofre. Vi må flytte sammen og etablere oss før han vier seg til karrieren.» «Er Alex klar for det?» «Jeg tror det.» «Godt. En plan.» Mary likte planer. Det betydde at man var mer enn halvveis til å finne ut av ting. Alex burde være klar. Jacinta var en spesiell jente. Litt redebygging ville kanskje sette fart på ting. Mens de snakket, hadde ferjen klappet til kai med drønnende motorer. Dekksmannskapet kastet tunge rep over pullerter, så gikk landgangen ned og bilene fra Bruny kjørte av ferjen og bort. Jacinta fulgte bilkøen om bord. Det var ikke mange biler som skulle med, så bare nedre dekk ble fylt. Da alle hadde parkert, ble landgangen heist opp, og motorduren fikk dekket til å riste idet ferjen la fra kai. De fosset forbi odden og dreide langsomt mot sørøst. 22
Mary gikk ut av bilen, tok på seg hatt og kåpe og gikk langsomt frem i baugen på ferjen. Dette var yndlingsplassen hennes, hvor hun kunne se vannet som skummet foran baugen og måkene som fløy forbi i den kalde luften. Hun hadde krysset kanalen mange ganger før. Noen ganger hadde hun reist med barna og vært nødt til å hindre dem i å klatre opp for å få bedre utsikt. Andre ganger hadde hun vært alene og hatt anledning til å dissekere livet sitt. På overflaten var ikke lykke for mye å be om. Hun og Jack hadde for det meste vært heldige. De hadde klart å finne tilbake til hverandre i vanskelige stunder. Hun burde være stolt over det de hadde oppnådd. Skjelvende stirret hun mot North Bruny. Vannet var som flytende glass og kulden skar gjennom henne som is. Det var en typisk senhøstdag. En slik dag som tilførte disse sørområdene sin dysterhet. Det lange, grå, disige lyset. Det fikk henne til å føle seg nostalgisk. Jacinta kom og stilte seg ved siden av henne, og de hektet armene i hverandre. Varm mot kald. Styrke mot tretthet. Til slutt førte Jacinta henne tilbake til bilen. De satt med motoren i gang og varmeapparatet på og så hvordan de lave, skogkledde åsene på North Bruny kom nærmere og gled over i beitemarker med trær og nettinggjerder. Mary ble overrasket over å oppdage at hun satt med tårer i øynene igjen. Mens de kjørte østover på øya, så Mary havnehagene fare forbi. Hun satt sammensunket i setet sitt og prøvde å huske alle detaljene i landskapet. Det var annerledes på denne turen – siden hun visste at hun ikke ville komme forbi her igjen. Jorden holdt på å tørke ut, selv her hvor det hadde pleid å være så frodig. Hun husket en tid da regnet pisket ned over hele øya og kledde den i grønt. Nå for tiden løyet stormene som feide over South Bruny før de nådde nordenden av øya, som nå så like uttørket og værbitt ut som huden hennes. Blikket hennes saumfarte landskapet på jakt etter gamle 23
Bruny, alle de tingene hun og Jack hadde elsket. Hun hadde glemt hvordan veien slynget seg over åsene. Noen svarte svaner hvilte seg i en gårdsdam. Og der gikk det to hvite gjess i en havnehage. Hun ble overrasket over å se hauger med værbitte, grå tømmerstokker som ventet på å bli brent. Ryddet de fortsatt skog nå som så mye av skogen allerede var borte? De svingte sørover på hovedveien til Bruny og passerte mudderbanker der australtjeld vadet inne på grunnen og plukket krabber. I krattskogen snadret gyllenflikhonningetere. Det var en kort strekning med asfaltert vei gjennom Great Bay, så var de ute på grusveien igjen og kjørte langs sjøen, forbi jorder der skitne sauer kjempet om plassen med einstapebregner. Da de kom til The Neck, den smale landtungen som skilte nord- og sørenden av øya, sto det et par biler på parkeringsplassen ved siden av veien. Her var det en plankesti som krysset sanddynene og forsvant ned bakken. Mary kjente den godt. Under gangstien lå jordhulene til tusen grålirer og små pingviner. Hvis du visste hvor du skulle lete, kunne du se små fuglefotspor som gikk på kryss og tvers innimellom det bølgende gresset. Veien over eidet hadde bare vært åpen i noen få år da hun besøkte stedet første gang sammen med Jack. Før den tid pleide folk å kjøre langs stranden på den siden som vendte mot kanalen ved lavvann. Hun og Jack satt og holdt hender på den vidstrakte, ville stranden mens de så skinnende blanke, svarte pingviner vagge i land mens månen skinte på de runde magene deres. Kolonien var nok forlatt nå. De siste lubne grålireungene hadde nok dratt av gårde i slutten av april, på sin lange vandring til Sibir. Mens bilen kjørte over det lange, smale eidet, lente Mary seg tilbake og lukket øynene mens hun tenkte tilbake på turen opp til toppen. For lenge siden var veien opp dit bare en enkel sti langs åskammen. Hun hadde pleid å pese seg opp dit med Jack og barna for å beundre utsikten – den vidstrakte himmelen og kysten som bredte seg sør24
østover langs eidet til Adventure Bay og Fluted Cape. Der var det knattete omrisset av South Bruny, de langstrakte bølgene som slo mot stranden. Mot vest kunne man se konturene av svarte svaner som duvet på kanalen. Hun kunne huske hvor varmt det var å klatre opp dit. Den deilige, bitende vinden. Regnet som falt over South Bruny. Nå var stien tilrettelagt for turister. Øya var blitt et reisemål. Og ordet isolasjon passet ikke lenger. Bruny var fortsatt det stedet Mary elsket, men øya var ikke som før. Det måtte hun bare akseptere. Endring var fremtiden. Hun smilte for seg selv. De kalte det fremskritt. Men hun visste bedre. Øya var fortiden hennes. Livet med Jack. Den var alt for henne.