I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Jo. Så la oss nå ta historien om Di Derre en gang til. – Jeg har egentlig alltid skrevet. Det begynte med at jeg skrev i minnebøker, og da skrev jeg de faste rimene, som jeg ikke husker lenger. – «Jo, du er som eplegrøt, stundom sur, stundom søt»? – Nettopp. – «Lev vel.» – Ja, ja. Den type ting. Og så begynte jeg å improvisere over slike rim. Og i tenårene var det noen av kompisene mine som startet 5
band. Jeg spilte ikke noe instrument selv, så hva skulle jeg bidra med? Tamburin? Men så hadde de vel en formening om at jeg kunne skrive tekster, og jeg skrev noen tekster på engelsk, som jeg syntes de ble urimelig begeistret over. På det tidspunktet var jeg nok påvirket av Bernie Taupin ... – Elton Johns tekstforfatter? – Ja, han syntes jeg var storveis. «Goodbye Yellow Brick Road» og de der. Så jeg skrev flere tekster, og mistenker at guttas voldsomme begeistring delvis skyldtes et triks jeg benyttet meg av: Jeg fant lange, vanskelige ord i en engelsk dictionary, som de ikke ante hva betydde, og la orda inn i teksten. De trodde nok at dette var skikkelig dype og komplekse tekster. – Var de det? – Nei, de var vel egentlig ikke det. Men: Dette var tida da vi lyttet på Pink Floyd og Genesis, og det var lov å være pretensiøs og slå på stortromma, også tekstmessig. Det var lov å skrive om planetenes baner, det gjorde ikke noe, det. Tvert om. – The big picture? – The big picture, ja. Da en av kompisene mine forelsket seg i en kristen jente, fikk han streng beskjed om at hvis han skulle ha noen sjanse, måtte også han bli kristen. Og da var vi en gjeng som testet ut det å være kristen. Og da de startet kristenband, skrev jeg kristne tekster. – På engelsk? – Nei, de var på norsk. Frelsestekster. Slutt å bann og begynn å be. Den linja er ikke min, men det var i det landskapet. Da jeg var blitt litt eldre og selv spilte gitar, var det Jan Erik Volds «Damer i regn» som opptok meg, altså hans oversettelser av Bob Dylan. Jeg hadde lenge et nærere forhold til Volds oversettelser enn jeg hadde til Bob Dylans originaltekster. Og forklaringen på det er at Bob Dylan ikke var i platesamlingen til storebroren min. Jeg tror ikke jeg hørte på Bob Dylan før jeg var nærmere 20 år. – Når begynte du selv å spille gitar? 6
– Det var i militæret. Da jeg gikk på befalsskolen i Stavern, lånte jeg gitaren til en på naborommet. Han hadde en tolvstrengers Yamaha-gitar, og tolvstrengere er tunge å spille på når du ikke kan spille. Når jeg først hadde presset ned alle strengene i et grep, så hadde jeg ikke så lyst til å flytte alle fingra til et nytt grep. Så jeg flyttet én finger. Og fant mine egne spennende grep. Det vil si, det var ikke mine, men uten å vite hva jeg drev med, spilte jeg grep som Asus og Dsus2. Ut fra det laget jeg mine første melodier. Jeg brukte tekstene i «Damer i regn.» For de er skrevet strengt på rim og rytme, og det samme med diktene til André Bjerke. Begge de to skriver on the dot. – Altså, stavelsene går opp? – Ja, å synge tekstene til André Bjerke er som å spille trommer. Det er da-di-da-di-da-di-da-da-daa. Jeg kan ikke huske at jeg skrev egne tekster den gangen. Altså, jeg skrev dikt, men ikke tekster. Og da jeg hadde plikttjeneste i Nord-Norge, kjøpte jeg min første gitar. En billig Watson, en etterligning av Gibson-gitaren til Elvis. – En kassegitar? – Ja. Og på den skrev jeg låter, og dette var også en periode jeg hørte mye på musikk. Så begynte jeg på Norges Handelshøyskole i Bergen, og en dag kom det en fyr inn i kantina og sa: «Jeg skal starte band. Er det noen her som kan spille gitar?» Jeg rakk hånda i været, og han spurte: «Hvor mange grep kan du?» Jeg sa vel åtte, og kunne kanskje fem standardgrep. Men jeg fikk bli med i bandet. Som gitarist. De andre i bandet, de kunne spille, altså. Én spilte bra piano, bassisten var bra, så da spilte vi coverlåter. Imperiet, Bruce Springsteen, Neil Young, Jokke & Valentinerne, ja, vi spilte den musikken vi selv lyttet til. – Spilte dere til dans? – Vi hadde ikke nok låter til at vi kunne spille en hel kveld, men vi hadde noen opptredener på disse klubbkveldene på Handelshøyskolen. Og når det kom band utenfra, varmet vi opp. Og så spilte vi på nachspielene. Dette var en tid med mange bergensband. Det var The Aller Værste, Alle Tiders Duster, Program 82, Barbie Bones. 7
Og Elektrisk Regn. Postpunkgreier. Handelshøyskolen må ha vært en av de beste musikkscenene i Norge tidlig på åttitallet. De hentet inn den gang ukjente internasjonale band som Green On Red, Violent Femmes, Bluebells, Rainmakers. The Smiths var på vei, men så fikk de dessverre gjennombruddet sitt og kansellerte. Vi gikk også på Hulen selvsagt. Så kom norskebølgen med De Lillos, Jokke, Raga Rockers, og alt dette traff en nerve hos mange, også meg. – Hva var navnet på bandet du spilte i? – Vi kalte oss litt forskjellig, ett var De 1000 Hjem. Da hadde vi begynte å skrive egne låter og tekster, og jeg ble etter hvert dyttet frem til å synge. Det var også et punkband på skolen, husker jeg, Kjersti & The Morningbreads. De sa aldri at de kom fra Norges Handelshøyskole, men dro på turné og spilte på Blitz og slike steder. Mens vi var mer et streit rockeband, og spilte mer på studentstedene. På tampen spilte vi inn en vinylsingel med Lars Lillo Stenberg som produsent. Han spiller faktisk på en av låtene, den som heter «Hundesangen.» Den ble skrevet av en kompis av meg, og så hadde vi en låt som hette «E6, veien i mitt liv», skrevet av Øyvind Vassaasen. Den ble spilt i radioprogrammet Pandoras Jukebox på NRK, og det var stort. Så på den første singelen jeg var med på, hadde jeg ikke skrevet noen av låtene. – Men du skrev? – Ja, jeg hadde blant annet skrevet «Børs Café.» Den ble seinere spilt inn med Di Derre, men opprinnelig var den skrevet for en studentrevy på Handelshøyskolen. Men den kom ikke med. – Du ble refusert? – Ja, men vi spilte den mye, og i Bergen var vel den egentlig en hit. Eller på Handelshøyskolen var den en hit. Da jeg var ferdig med studiene, flyttet jeg til Oslo, og der traff jeg en kameratgjeng fra Molde. En av dem var broren min Knut, som spilte litt gitar, men som hovedsakelig spilte fotball og var sportsjournalist. Og så var det Magnus Larsen jr., som var en ung jazzbassist, kontrabassist, egentlig. Så var det Sverre Beyer som hadde spilt trommer i ny8
veivbandet Café Café, og som hadde vært i Irland og spilt inn plate. Det var vi som var kjernen i bandet. – Og alle var fra Molde? – Alle var fra Molde. Vi hadde ingen fast keyboardist, og det har sikkert vært ti–tolv keyboardister innom. De var ofte proffe musikere, og krevde at vi hadde spillejobber. En av dem var Lars Jones, som nå spiller gitar og mandolin i bandet. – Moldenser han også? – Ja, opprinnelig fra Kristiansund. Han spilte med Anne Grete Preus, Dronning Mauds Land og hadde eget band. Han var proff, han, liksom, og spilte med oss innimellom. Mens jeg fremdeles holdt på å lære meg å spille gitar. Det låt jo ikke bra, men vi hadde en slags sjarmfaktor. Jeg husker at vi fikk en spillejobb hjemme i Molde, det vil si at vi fikk spille to låter mens et annet band hadde pause. Og så begynte vi å spille på Felix i Oslo. – Utestedet på Solli plass? – Riktig. Det var en kompis av bassisten som jobbet der, men vi fikk ikke betalt. Vi måtte til og med betale for ølen, husker jeg. 9
Vi var egentlig vanlig betalende gjester som fikk lov til å spille. Vi hadde ikke noe navn, og vi vitset med at vi byttet navn hver uke for at folk skulle komme tilbake. Og da var det noen som spurte: Skal de derre som spilte her forrige uke, komme tilbake? Og da var det OK, la oss kalle oss Di Derre. – Når var dette? – Nå er vi på slutten av åttitallet. 1987–1988, rundt der. – Jøss, jeg var stamgjest på Felix fra 1988. – Var du det? Husker du oss? – Nei, beklager. Og jeg gikk der mye. – Lysløypa var jo Felix og BarBeint lenger borte i Drammensveien, og etter hvert Palace Grill.
10
– Hva var ambisjonene den gangen? – Ingen ambisjoner. Jeg hadde full jobb som opsjonsmekler, og vi ville bare spille på Felix, og kanskje lage noen morsomme låter. Med håp om at vi kanskje kunne få noen spillejobber hjemme i Molde. Vi hadde en god del låter, men tekstmessig var vi all over the place. Vi var inspirert av Thåström, Springsteen og Dylan. Men siden vi var fra Molde, begynte jeg å fjerne meg fra de generelle tekstene, og begynte skrive mer lokale, spesifikke, ja nesten interne tekster. Om typer, karakterer, historier og steder i Molde. Jeg prøvde å fange humoren og nerven i historiene som faren min fortalte fra bygda Kleive, der han vokste opp. – Som for eksempel? – Ja, som historien om den handelsreisende som hadde fått seg en elskerinne, og for at kona ikke skulle oppdage noe, skaffet han seg en postboks i Molde. Hit kunne elskerinna da sende brev. Og så var det like før jul, og han skulle som vanlig hjem til Kleive. Men før han dro hjem, var han innom for å sjekke postboksen. Den var tom. Og han spurte dem som jobbet på postkontoret, om det ikke var noe post til ham. Og de fortalte at de hadde lagt noen brev der, men nå som det var jul, regnet de med at han skulle hjem. Så derfor hadde de videresendt brevene til Kleive. Og der sto han, strøk seg over hodet og skjønte at nå raknet alt, men alt han sa, var: «Det blir ei tuppa jul.» – Tuppa? – Tuppa, ja. Det betyr trist, et morsomt dialektord. Den historien er som en bitte liten novelle, med en punchline som ikke fremkaller brølelatter, men som er et lunt understatement. Slike små historier vokste jeg opp med, og den humoren og det lynnet var det jeg forsøkte å fange i låttekstene. Først og fremst laget for de andre gutta i bandet, og selvsagt – for kompisene som kom og hørte på oss. Vi henvendte oss ikke til noe stort publikum. – Nei? – Men en kveld vi spilte på Felix, kom det inn en fyr som jeg had11
de studert sammen med, og som da jobbet for TV3. Han laget et program der Trygve Hegnar var programleder, Kapital-TV. Han hadde hørt oss og ville ha en låt om alle taperne i 1990. Hvis låten var bra, ville de lage en video og sende den på TV3. Den videoen ligger fremdeles på YouTube, og jeg så på den her om dagen. Vi står i snøen foran Fossumbakken, den er billig, og vi er så unge og har så bløte kinn, men du kan se det på oss. Vi har så lyst til å være popstjerner. – Hvilken låt var det? – Hvilken låt? «Nittimetersbakken.» – Selvfølgelig! Så den teksten henspeiler på nittitallet? – Ja. Vår tanke går i kveld til dem som mistet lyset midt i satsøyeblikket, for dem som synes alt gikk skitt i nitti, i nitti, i nitti metersbakken. – Nettopp! – Og der er vi egentlig ved starten. Etter den låten kom plateselskapene. Vi fikk kontrakt, bandet måtte begynne å skrive låter, og jeg måtte begynne å skrive tekster. Og hvis jeg skal si noe generelt om låttekster ... – Ja? – ... så gir låter på tre og et halvt minutt deg en frihet og en mulighet: Du kan ta på deg klær som ikke helt er dine. Du kan være Elvis Costello, Bob Dylan, du kan være Alf Prøysen, Velvet Underground, Bruce Springsteen, Ole Paus eller Joakim Thåström, for det å skrive en tekst er en liten sprint. Du kan late som du er en annen i tre vers og et refreng. Det er ikke sikkert det blir bra, men you can get away with it. Du kan skrive en låt som heter ramponer, og du behøver ikke mene noe med det. Du kan skrive en tekst for et kristenband, og en annen for et punkband, du kan stikke av fra deg selv. I romanen og novellen blir du fort avslørt om du forsøker å være en annen forfatter. Hva heter det igjen? You can’t fool all the people all the time. Men du kan klare det i tre og et halvt minutt. – Og du har lånt andres klær? – Ikke i Di Derre. Men det var den skolen jeg gikk gjennom: Der 12
hvor andre begynte å skrive skjønnlitteratur og prøvde å være Knut Hamsun, Ernest Hemingway, Erica Jong eller Charles Bukowski, prøvde jeg å være de tekstforfatterne som jeg likte. Og da vi skulle gi ut den første plata vår, hadde jeg skrevet meg gjennom alle mine favorittekstforfattere. Jeg var 33 år, og skjønte at nå måtte jeg skrive tekster fra der jeg kom fra. – Og det var? – Det var fotball, avstandsforelskelse, danseskole og folk jeg har møtt.
13