Tungtvannssabotøren

Tungtvannssabotøren_Layout 1 29.08.11 17.04 Side 1

Tungtvannssabotøren

Tungtvannssabotøren_Layout 1 29.08.11 17.04 Side 3

Gunnar Myklebust

Tungtvannssabotøren Joachim H. Rønneberg – Linge-kar og fjellmann

Tungtvannssabotøren_Layout 1 29.08.11 17.04 Side 4

© 2011 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no

Forsidefoto: © Krigshistorisk avdeling/Aalesunds Museum Omslagsdesign: Nina Anker / CMYKDesign Kart: Nordeca / Gerd Eng Kielland Satt med 11/16 pkt. Minion Pro hos Valdres Trykk AS, Fagernes Papir: 80 g Munken Print Cream 1,5 Printed in Latvia Livonia Print, Riga 2011

ISBN 978-82-03-29306-1

Tungtvannssabotøren_Layout 1 29.08.11 17.04 Side 5

Innhold

Forord 7 Den viktigste avgjørelsen 9 Barneår i Jugendbyen 16 •Aprildagene 1940 24 • Landmålerassistenten 29 Uventet avskjed 35 • Over Nordsjøen med MB «Sigurd» 38

Linge-kar 45 Churchills u-gentlemen 50 • En brutal skole 53 • Blitzen i London 58 «Og virker ikke fallskjermen …» 62 • Allerede instruktør 65 Krise i kompaniet 74 • Et britisk ideal 83

Planleggingen 87 «Saftsuppe» 92 • Med sykkel til Vemork? 94 • Tragedien 101 Klart for Gunnerside 105 • Håndsydde soveposer 112 • Gjensyn med Sykes 117 Hjem til jul? 127

Aksjonen 132 Tjuvjegeren 137 • Der trær kan vokse, kan menn klatre 144 Framrykningen 151 • Angrepet 156 • Lykkelig retrett 162

Tungtvannssabotøren_Layout 1 29.08.11 17.04 Side 6

En uvanlig vinterferie 167 Jakten på mat 175 • På grensen 186 • En aften i operaen 191 • «Den best gjennomførte aksjon …» 199 • «These heroic men» 202 • Menneskejakt på vidda 207 • Siste akt i Telemark 210 • Tilbake i England 213

Ny dragning mot fjellet 221 Nok en bomtur med RAF 226 • I telt i høyfjellet 233 • Veltdalen neste 239 Uventede gjester 248 • Fieldfarehytta 254 • Tre mann på seks kvadratmeter 263

Den lange vinteren 270 På to jul over Dovre 276 • Mot ny høst og vinter 281 • Kyr på Vestbanetoget 289 • Hermetikk-engler 294 • Stuguflåten bro 299 • Sporløs flukt 305

Til England igjen 311 Erlings historie 320 • Instruksjon igjen 325 • Frigjøringsdager i London 328

Hjem 334 Slutt for kompaniet 337 • «Måtte vi alltid huske hva de sloss og falt for» 339

Takk 342 Kilder 344 Om bildene 347

Tungtvannssabotøren_Layout 1 29.08.11 17.04 Side 7

Forord

Joachim Rønneberg er en bemerkelsesverdig mann som gjorde bemerkelsesverdige ting av stor betydning for den allierte krigføringen mot Tyskland og Hitler. Han ledet en av krigens mest spektakulære og vellykkede sabotasjeaksjoner, den militæroperasjonen i Norge som er best kjent internasjonalt. Men i likhet med mange andre nordmenn som deltok i den andre verdenskrigen, var han lenge taus om sin krigsinnsats.

Han liker ikke ord som «krigshelt». Han liker ikke at det han var med på, blir glorifisert. Joachim Rønneberg mener at han den gangen gjorde sin plikt, og at han var heldig. Han kom uskadd fra krigen. Det var det ikke alle som gjorde. De som ga livet sitt i kampen for Norges frihet, det er de som i hans øyne fortjener oppmerksomhet og heder.

Han har aldri vært opptatt av å berette sin historie for historiens egen skyld. Da han etter hvert begynte å fortelle den, var det fordi han ville minne nye generasjoner om at frihet ikke er noe som gir seg selv, men må forsvares. Han har derfor stilt opp og snakket om krigen, til skoleklasser og forsamlinger av ulike slag, både i Norge og i utlandet.

For ham har det vært viktig å bruke den erfaringen han gjorde, til å si noe om vår egen tid.

Dette er en bok som Joachim Rønneberg verken har tatt initiativet til eller bedt om. Han har aldri ønsket seg en bok om det han 7

Tungtvannssabotøren_Layout 1 29.08.11 17.04 Side 8

T UNGTVANNSSABOTØREN

var med på under krigen. Det er derfor heller ikke en bok han har noe ansvar for.

Joachim Rønnebergs krigsår fortjener likevel en bok. Dette er et forsøk på å skrive den boka. Hans beretning er sentral, men fortellingen er basert på en rekke kilder. Framstillingen er min, og feil og mangler mitt ansvar alene.

Joachim Rønneberg har, til tross for sine forbehold, brukt mange timer av sin tid på å rekapitulere krigsårene og sin oppvekst i Ålesund for meg. Han har vist meg stor imøtekommenhet, tillit og grenseløs tålmodighet etter min første henvendelse.

For meg har samtalene vært en eneste lang rekke gledesstunder.

Oslo, juni 2011 Gunnar Myklebust

Tungtvannssabotøren_Layout 1 29.08.11 17.04 Side 9

Den viktigste avgjørelsen

Gjengen på Standalhytta var i kjempehumør, og det ville være ille om hyttesjefen skulle spolere festen ved å minne folk om at klokka hadde passert midnatt. Han hadde noe viktig han måtte gjøre, og han trengte å være alene for å gjøre det. Men vise til hyttereglene en slik kveld? Pålegge feststemte venner å gå til ro? Nei, han kunne jo ikke det.

Skiklubben hadde endelig fått sjanse til Standal-tur igjen. Det var andre helga i mars 1941, og det var lenge siden de hadde hatt mulighet til en slik fellestur inne i fjellet. I normale tider ville de ha reist nesten en hvilken som helst vinterhelg, men krigen hadde gjort det så vanskelig å få tak i båt. Denne helga lyktes det endelig. Hyttesjef Joachim hadde selv skaffet transporten til den to timer lange båtturen inn i Hjørundfjorden, der skihytta lå. Og turen ble øyeblikkelig fulltegnet. Det var dette de hadde lengtet etter. Turen, samværet, hyttemoro og skitur i det praktfulle terrenget – og å få krigen og okkupasjonen på avstand en dag eller to.

Det skulle ha tatt seg ut, at hyttesjefen begynte å blinke med lysene.

Egentlig hadde han hatt mest lyst til å bli hjemme og tilbringe helga sammen med mor og far. Akkurat denne helga. For det ville bli den siste på lang tid.

9

Tungtvannssabotøren_Layout 1 29.08.11 17.04 Side 10

T UNGTVANNSSABOTØREN

Men det ville virket underlig. At han først hadde organisert alt sammen, og så hoppet av når moroa skulle begynne? Folk ville snakke om det. Den sjansen kunne han ikke ta.

Så han spilte med. Ble med innover på båten lørdag ettermiddag og gledet seg sammen med de andre til flotte skiturer på Standal.

Han hadde to brev han skulle skrive, men det måtte vente til natten. De visste heller ikke, de andre, at han hadde vært her inne en gang tidligere på vinteren. I nyttårshelga sammen med et par kamerater. De hadde gjemt et våpen oppå en kunstig bjelke som gikk gjennom ett av rommene i andreetasjen. Han kunne ikke la være å kaste noen blikk opp dit innimellom. Våpenet lå trygt.

Kvart over ett var det blitt ro i hytta, og han fant seg en krok i peisestua. Han begynte å formulere det som lå ham på hjertet. To brev, begge var til foreldrene. Det ene kunne de legge fram for tyskerne som forklaring på hvorfor de ikke hadde meldt fra, i tilfelle han ble savnet. Der skrev han at han ble borte noen dager, fordi han – sikkert til stor sorg for dem – hadde søkt jobb på et tyskeranlegg på Sunndalsøra. Nå var han innkalt til å møte der inne til jobbintervju, og han ble nok borte en ukes tid. Det brevet skulle gi dem en unnskyldning for at de ikke hadde meldt sønnen savnet.

Det andre brevet var det ingen andre enn mor og far som skulle lese: Kjære mor og far!

Ja, nu er alle falt til ro i hytta. Det knirker litt i en madrass her og der – og bålet på peisen spraker lystig. Ute er det det mest tindrende måneskinn – helt eventyrlig. Og likevel er dette den siste aften jeg tilbringer her på hytta, ja på Standal på en god stund.

Dere vil vel kanskje, ja ganske sikkert forresten i den senere tid ha forstått at det har vært noe usedvanlig i gjære med mig.

10

Tungtvannssabotøren_Layout 1 29.08.11 17.04 Side 11

Tungtvannssabotøren_Layout 1 29.08.11 17.04 Side 12

T UNGTVANNSSABOTØREN

Allerede tidlig i høst tok tanken til å modnes i mig. Snart har den blusset for så innimellem å avta litt i styrke. Men hver gang mer intenst.

Nu er endelig dagen kommet. Alt er klart – det er bare helt tilfeldige ting som skulde stanse oss – men sjansene er meget – meget gode – været er prima – og holder seg forhåpentlig ut kommende uke – og siden – så kan man gå inn med liv og sjel for den beslutning som en har tatt. Det blir bittert alvor og man kan veie for og imot – og det har jeg gjort mere enn én gang, men for mig taler nu synes jeg alt for.

La gå – man har det bedre – tryggere her hjemme – men for mig blir det nu som å gå uvirksom. Jeg har mistet lysten på alt arbeide – overalt så går til stadighet mine tanker i vesterveg – og de drar – sterkere og sterkere – og har nu heldigvis gått av med seieren.

Det faller naturlig å ta et tilbakeblikk – nu når en står ved en slik milepel i livet. – Jeg tror nok jeg tør si at i og med denne beslutning vil jeg vokse – ikke i andres øine – men dog i mine egne – og styrkelse av selvtilliden tror jeg har uhyre verdi (…)

Takk kjære mor og far for den lykkelige ramme dere altid har forsøkt å bygge om mine opvekstår – det har lykkes i en grad dere ikke aner – måtte jeg ved en senere anledning få høve til å vise min takknemmelighet – nu er det dessverre blitt for sent allerede – men er det ikke alltid slik i livet. En får sjelden øinene op for en feil før det er for sent å rette på.

Det er jamen ulvetider vi lever i. Hadde dere bare visst hvad det har kostet mig i disse siste dager å holde gode miner. Det gjør mig sårt å måtte føre dere bak lyset slik, la dere gå helt i uvidenhet – For eks. idag ved middagsbordet hvor samtalen gikk om turproviant – «det blir jo ikke bare denne turen i fremtiden» – tenk ikke å få si til dere at det var min siste Standaltur i besatt fedre12

Tungtvannssabotøren_Layout 1 29.08.11 17.04 Side 13

D EN

VIKTIGSTE AVGJØRELSEN

land; men dette blir nok bagateller mot mandag frokost når jeg med et smil siger «adjø så lenge» – og dere intet aner om at det er siste gang på lenge jeg siger det. – Dere vil lure på hvorfor jeg ikke kommer til middag – hvorfor min seng står tom – forhåpentlig vil dere ane sammenhengen – og bære det som ekte norske foreldre – det er jeg overbevist om. Dere får søke trøst i at dere nu deler de samme offer som tusener av andre familier i vårt kjære land – og videre med at jeg aldri vil føle mig mer fri enn den dag vi kaster løs fra norsk grunn og pløier havet med kurs for frihetens siste håp.

Jeg trøster mig videre med at jeg ikke er den eneste dere har – da vilde alt vært annerledes – Anton og Erling vil forhåpentlig nu fylle min plass den tiden jeg blir borte – Måtte den dag ikke bli altfor fjern – for at den kommer må vi være overbevist om – da solen går op over et frihetens Norge (…)

Jeg håper inderlig ikke at dere får ubehageligheter av min gjerning. P.t. er det ikke en i Ålesund som er klar over det hele – jeg er eneste innfødte ålesunder – men etter noen dager vil jeg jo savnes – og så går ryktene – de fortvilede – som det må gjøres alt for å la bli ubekreftet. Jeg vet ikke om dere skal la Erling og Anton vite at dere har fått dette brevet – det beste er vel at de intet vet foreløbig en stund, slik at dere ser hvordan det lager seg.

Håper dere undskylder at jeg har holdt dere slik utenfor og er dradd uten å si adjø – det er jammen hardt – men slik er en gang tiden.

Lev vel da kjære mor og far og brødre. Vær nu mere forsiktig i ord og handling enn nogen gang – og på gjensyn om ikke altfor lenge. Dere vil nok altid følge med mig overalt hvor min vei vil gå i verden.

Med kjærlig hilsen fra Akim

Tungtvannssabotøren_Layout 1 29.08.11 17.04 Side 14

T UNGTVANNSSABOTØREN

Tanken hadde modnet over tid. Å drive ungdommelig motstandsarbeid i Ålesund det første krigsåret hadde stort sett begrenset seg til å sykle rundt i mørklagte bygater og lytte etter tyske hæler som smalt i brosteinene, og så styre sykkelen i retning lyden og dulte borti den som gikk der, slik at han ramlet over ende, og så komme seg fortest mulig unna og håpe etterpå at det var tyske gloser og forbannelser som fulgte.

Han innså etter hvert at ikke bare var dette tankeløs og dum atferd, men direkte farlig. Tyskerne kunne fort arrestere ungdommene for slikt. Kanskje også sende dem vekk. Bare for bagateller.

Og så var det dette at flere kamerater for lengst hadde reist ut for å kjempe. Den trangen fikk også han.

Joachim Rønneberg har alltid sagt at den viktigste, absolutt viktigste beslutningen han tok under hele krigen, var den han tok hjemme da han bestemte seg for å reise ut. Finne en båt og dra vestover og melde seg til tjeneste. Da hadde han tatt valget. Da var det ingen vei tilbake. I samme øyeblikk som han gikk om bord i båten, satte han livet sitt på spill. Oppslagene på telefonstolper og husvegger rundt om i byen levnet ingen tvil – den som ble tatt under et slikt forsøk på å rømme, ville bli skutt.

Den vurderingen var unnagjort. Han, som så mange andre, visste at det kunne gå riktig galt og at han selv kanskje aldri ville få oppleve igjen det han skulle ut og kjempe for – et fritt Norge. Men det godtok han. Når han siden kom i vanskelige situasjoner, vurderte han ikke risikoen for sitt liv. Han vurderte farene og hvordan han kunne unngå dem og likevel ha størst mulig sjanse til å få gjort jobben. Men det var aldri snakk om å la være å gjøre jobben fordi det kunne «gå til helvete», som han sa. Komme det som komme ville.

På dette tidspunkt var englandsfarten godt organisert i Ålesund.

Joachim hadde lenge hatt kontakt med to av de sentrale i transport14

Tungtvannssabotøren_Layout 1 29.08.11 17.04 Side 15

D EN

VIKTIGSTE AVGJØRELSEN

apparatet, Kaare Viken, hans gamle gymnastikklærer fra Latinskolen, og Arvid Skjong, som var i politiet. I begynnelsen av mars var skyssen ordnet.

Men så hadde han fått en telefon rett før helga. Fra en av de andre som skulle reise. Han fortalte at det gikk rykter om at et par av karene kunne være i søkelyset og derfor måtte gå i dekning noen dager. Hva gjør du? spurte han som ringte. Later som ingenting, svarte Joachim, for jeg tror ikke at det er noen som vet at jeg har planer om å reise med dere.

Mye stod altså på spill. Også avreisen som var planlagt rett over helga. Joachim fikk beskjed om at han skulle holde øye med en takluke i Parkgata. Den ville bli åpnet når det var klart for å reise. Forhåpentligvis mandag eller tirsdag.

Det ble 1941-vinterens store skihelg på Sunnmøre. Utfarten fra Ålesund til de nærliggende turområdene var formidabel. Avisene fortalte at det hadde gått ti busser til Emblemsfjellet, og 500 mennesker hadde tatt båten for å gå på Sulafjellet. Og det var altså fullt hus på Standal.

Søndag formiddag tok Joachim turen opp i de mektige og bratte Sætretindene sammen med bestekameraten Rolf Ranes. Han sa ikke et ord om det som opptok ham aller mest. Rolf og Joachim delte gleden ved fjell og friluftsliv og hadde vært på mange turer sammen.

Denne søndagen gikk de og la planene for årets påsketur i Tafjordfjella. Joachim visste at det ikke kom til å bli noe av. Men selv ikke til bestekameraten kunne han betro seg i denne stunden.

Ut på ettermiddagen dro flokken tilbake fra Standal og tok muntert farvel i byen, etter en helg de alle følte hadde vært en vitaminsprøyte. Joachim ga Rolf et ekstra varmt håndtrykk. Han visste at det ville bli lenge til han så både ham og vennene i skiklubben igjen. I løpet av en dag eller to regnet han med at han var på vei over Nordsjøen.

Det eneste han nå ventet på, var at takluka i Parkgata 17 ble åpnet.

15

Tungtvannssabotøren_Layout 1 29.08.11 17.04 Side 16

Barneår i Jugendbyen Kanskje var det noe symbolsk i dette, den lille Parkgata var bokstavelig talt Joachims hjemmebane. Det var her Akim, som alle i familien kalte ham, selv hadde bodd og vokst opp. I nr. 12, Menighetshuset rett borte i gata. Parkgata strekker seg, som navnet antyder, langs parken i Ålesund, rett ved foten av det bratte byfjellet Aksla. Parken og fjellsida opp til det kjente utsiktspunktet Fjellstua ble Joachims lekeplass og i praksis første treningsområde.

Allsidig lek og uorganisert idrett preget hverdagen til ungene som vokste opp i den ferske jugendbyen på 1920-tallet. Muligheten for å drive vintersport i sentrum av Ålesund var klart større enn i dag.

Og Joachim viste sine interesser for friluftsliv og fysisk aktivitet fra han kunne gå. Her i Parken pådro han seg beinbrudd som seksåring, da han kjekt skulle stå på ski og ake samtidig. En vanskelig manøver, som endte i et tre. Pang, sa det, og der var foten brukket. Å få gips på beinet og bli utstyrt med krykker, gir jo smigrende oppmerksomhet i de yngste årsklasser. Så lille Joachim ville ikke friskmeldes bare fordi bruddet var ferdig grodd og beinet fint igjen.

Men så hadde det seg slik at det oppstod brann oppe i fjellet, spennende nok. Og der var Akim med krykkene blant de første nysgjerrige. Så da han litt seinere kom hjem til middag og skulle fortelle om det som hadde foregått i fjellsida, ble han spurt om hvor han hadde gjort av krykkene. Å, de hadde han glemt i Parken. Ferdig med dem.

Men ekspedisjonene i bergveggen ovenfor Nørvøyen skole ble mer og mer dristige. Det ble Joachims treningsplass. Og etter hvert som han ble sikrere, ble han også tøffere. Å klatre opp til de buskene som hang høyt der oppe og plukke nyper, ble den store sporten om høsten.

16

Tungtvannssabotøren_Layout 1 29.08.11 17.04 Side 17

D EN

VIKTIGSTE AVGJØRELSEN

Det slynger seg en trapp fra byparken og opp til kafeen Fjellstua på toppen – en populær tur- og turistattraksjon med 418 trappetrinn.

Alternativet er å klatre i steilt berg, og det gjorde ungene gjerne i Joachims barndom. Klatret hele veien opp. Den gangen var berget akseptert som lekeplass for skolebarna. Om vinteren brukte de til og med de snødekte delene av fjellsida som akebakke ned til parken. På rumpa.

Joachim Rønneberg er sikker på at det var her han fikk grunnopplæringen i å mestre bratt og glatt terreng. Og utrolig nok gikk det bra. Grensene for hva barna fikk gjøre, var opplagt mer tøyelige i den tiden. Han kan huske bare en eneste gang at det kom voksne og ba dem slutte med «tullet». Ungene gjorde som de ble bedt om, men var på plass igjen neste dag. Ålesund var en travel liten by i disse mellomkrigsårene, preget av fiskeriene og klippfiskeksporten til Sør-Amerika. Men Ålesund havn var ikke like godt utbygd som i dag. Klippfisken gikk med Spanskelinjen, og båtene som skulle til Sør-Amerika, var svært ofte for store til å legge til ved kaiene. Derfor ble det brukt såkalte føringsskuter ut til skipene. Fisken var ferdig tørket og ble pakket og klargjort på land før den ble lastet ned i lektere og slept ut på vågen av disse føringsskutene, og så heist om bord.

Langs Brosundet som skjærer gjennom Ålesund sentrum, lå eksportfirmaene på rekke og rad, med hver sin sjøbu, skuter og lektere.

Blant dem den staselige bua som tilhørte Rønneberg-firmaet. Når storsildfisket kom i tillegg, da var indre havn smekkfull. For ungene i Ålesund var denne tiden på vinteren noe av det mest spennende, for da kunne de ta med seg en liten meter hesjestreng og gå om bord i de fullastede sildebåtene og hanke opp så mye de bare kunne bære med seg. Da fant man ofte unge Joachim på tur rundt i bygårdene for å 17

Tungtvannssabotøren_Layout 1 29.08.11 17.04 Side 18

T UNGTVANNSSABOTØREN

selge sild for ti øre stykket. Dette var en form for næringsvirksomhet som hadde utviklet seg blant barna i Ålesund, og som i mange tiår var godtatt både blant fiskerne og husholdningene i byen.

For ungene i Ålesund sentrum var identiteten sterkt knyttet til den delen av byen du vokste opp i. Ja, til den gata du tilhørte. Joachim var parkgate-gutt. Og parkgate-gutter holdt sammen. For rett rundt svingen holdt brannvakt-guttene til. Og Parkgata og Brannvakta hadde byparken felles, og der var det ofte kriging om reviret: «Husker en gang at vi småguttene i Parkgata leikte i Parken, og så kom plutselig en gjeng fra Brannvakta og tok oss til fange. De dro oss bort til statuen av Gange-Rolv. Der måtte vi stille oss opp rygg til rygg, og de surret oss ved føttene og rundt brystet og la oss ned og rullet oss ned bakken der den lille broa gikk den gangen. Og så sprang de hjem naturligvis, mens vi lå og hylte til det kom noen voksne og fikk befridd oss. Klar rivalisering, og brannvaktguttene var nok litt større enn oss fra Parkgata, så det ble en del juling å få.»

Etter hvert ble det også større og alvorligere konflikter mellom de to øyene som Ålesund sentrum hviler på, Aspøy og Nørvøy. Da stod brannvakt-guttene og parkgate-guttene sammen med alle andre gategjenger på Nørvøy-siden mot den truende fare fra Aspøya. Dit kom de med slagvåpen, og det kunne bli tøffe gatekamper som bølget fram og tilbake over Hellebroa. Og som politiet måtte rykke ut og stanse.

Men stort sett var aktivitetene av det mer positive slaget, og småguttene fant på det meste selv. Med etternavnet som pant kunne Joachim tidvis ta med seg kompisene ned til Rønnebergbua når været ikke var til å holde ut ute. I femte etasje i sjøbua var det roteloft, og der ordnet de seg med hoppestativ og brytematte og bukk og turnapparat og holdt innendørs idrettsstevne. Med de ansattes velsignelse.

18

Tungtvannssabotøren_Layout 1 29.08.11 17.04 Side 19

D EN

VIKTIGSTE AVGJØRELSEN

Trafikken i gatene var moderat, og bygatene enten brolagt eller av grus. De fleste tok seg fram på sykkel eller egne bein. En så sentral gate som Parkgata var i Joachims tid fortsatt gruslagt og preget av hull og humper og skitt og skvett når det regnet.

Joachim kom fra en leseglad familie, men var selv ingen lesehest og så på seg selv som en av de mange middelhavsfarerne gjennom skoleårene. Fokus lå noe sterkere på det som foregikk etter skoletid.

Speider’n var hans første møte med foreningslivet. Her fikk han utløp for sine friluftsinteresser. Først da han ble eldre, kom han med i den organiserte idretten.

Han vokste opp i en familie av ivrige turgåere og glade skiløpere.

Men Ålesund sentrum er, som noen vil vite, fra naturens side ikke anlagt for de store skiturer. Derfor ble Standal i Hjørundfjorden et så viktig utfartssted for byfolk.

Skiklubben i Ålesund arrangerte søndagsturer til Standal. Da gikk båten fra Storneskaia ved åttetiden om morgenen. Turene var populære, og ofte gikk det flere båter samtidig. Det tok to timer inn fjorden før man kunne spenne på seg skiene, og så gikk det nye to timer opp til Standalhytta. Etter pause og niste ga man seg i kast med enda flere motbakker. De sprekeste tok seg helt opp på Kolåstind, den erklærte kongen i sunnmørsalpene vel 1400 meter over havet, før de stod hele veien ned igjen til fjorden. Båten gikk tilbake til byen ved femtiden om ettermiddagen.

Interessen for ski og skisport ble enda sterkere da Joachim i tenårene fikk boka til den kjente idrettslederen Einar Bergsland, Med ski på bena. Der fant han instruksjon om forskjellige svingteknikker.

I Volsdalen litt lenger øst i byen hadde han en bakke der han kunne øve på dette. Bakken lå like ovenfor den lokale reperbanen, som Rønnebergfirmaet eide og som Joachims far Alf bestyrte. Her var det en lykt som lyste oppover mot Borgundveien, slik at det var mulig å 19

Tungtvannssabotøren_Layout 1 29.08.11 17.04 Side 20

T UNGTVANNSSABOTØREN

trene også om kveldene. Sånn ble Joachim blant de første i Ålesund som ga seg i kast med slalåm. Og slik, kan vi si, hadde Ålesund også tidlig en «flomlysbakke» …

Etter hvert fikk han selskap av flere andre med samme interesse, og de begynte å lage sine egne små konkurranser.

Skimiljøet blomstret i kystbyen i disse mellomkrigsårene. Oppe på byfjellet åpnet hoppbakken i Kråmyra i 1930, der en nordmøring med hopperfaring satte den første bakkerekorden på 25 meter. Kråmyrbakken ble utfordret av flere nye anlegg: Tusenmeteren, Marsteinbakken og Sponlandbakken, en rekke fine arenaer etter datidens standard. Og så var det altså søndagsutfluktene, til Standal, Sula og Emblem.

Det er et paradoks at skisporten skulle stå så sterkt her i havgapet, hvor snøen sjelden blir gammel og landskapet ikke er ideelt for den norske nasjonalsporten. Men noe av fortjenesten tilligger en av norsk skiidretts fremste pionerer, redaktør Laurentius Urdahl. Han var nær venn av Roald Amundsen og kan sees på det kjente atelierbildet av Amundsen og to kamerater på vei «over Hardangervidden». Urdahl ble redaktør av Aalesunds Handels- og Sjøfartstidende og rakk i løpet av sin korte tid i byen i 1890-årene både å starte Aalesunds Idrætsforening og å arrangere det første premieskirennet på Sunnmøre. Det skjedde på Storhaugen rett bak Ålesund kirke i 1895, med få deltakere men et tusentalls skuelystne.

Slik våknet skiinteressen. Aalesunds Skiklub ble startet i 1908 og rettet fra første dag blikket ut forbi bygrensen. Allerede året etterpå var det over 200 mennesker med på dampbåten til Standal, der det ble arrangert hopprenn på Standalseidet. Skiklubben hadde funnet sin tumleplass.

Joachim ble utover i 1930-årene et av de mest aktive medlemmene. Han fikk alpinister fra Oslo og Kongsberg til å komme og delta 20