SAMTIDEN 4–2020
Demokratiets siste safe space
KRITIKK
foto catharina wandrup
Christopher Pahle
CHRISTOPHER PAHLE Christopher Pahle er manusforfatter og sci fi-forfatter. Han skriver også anmeldelser og såkalte recaps av tv-serier i Dagbladet.
Når var DU på Stortingets spørretime sist, sånn helt ærlig? Tenkte meg det. Stortingets spørretime ble etablert i 1949, da NRK bare var en radiokanal, og det eneste man forbandt med sosiale medier, var pratsomme spåkoner. Jeg skal ikke bli helt Billy Joel her nå, men en ting eller to har skjedd siden da, for å si det sånn. Finnes det fortsatt en plass til denne knirkete tradisjonen i 2020? Har langtrukne, retoriske tennismatcher med skumgummiball og polstret racket, uten reelle konsekvenser eller oppfølging, en funksjon i en tid der politiske seire måles i antall likerklikk og delinger? Eller som en vis mann sannsynligvis aldri har sagt: Hvis en politisk meningsbryting foregår uten at VG triller terning over vinnerne og taperne, har den da funnet sted? For å få svar på disse spørsmålene har Samtiden av en eller annen grunn sendt en 84
person som livnærer seg av å skrive lange recaps av norske realityserier for Dagbladet. Det er onsdag morgen 14. oktober 2020 idet jeg sprader mot Stortingets hovedinngang, struttende av selvtillit som bare trofast skattebetaling over to tiår kan gi. Spørretimen er åpen for den gemene hop, men i god, demokratisk dobbeltkommuniserende ånd virker det som om Stortinget ikke akkurat higer etter å ha skoleklasser, pensjonister og oss andre frilansere/dagdrivere tittende over kanten fra galleriet. Hjemmesiden til Tinget sier ja, men den kafkaaktige prosessen det er å komme seg inn, sier nei, hvis du skjønner hva jeg mener. Det første som treffer meg i fleisen, er at Stortingets hovedinngang er forbeholdt spesielt utvalgte. Nærmere bestemt de folkevalgte. Og alle med presseakkreditering, så klart. Du vet – ekte journalister. I stedet henvises vi til publikumsinngangen, en tilforlatelig brun dør plassert på byggets skyggeside, en ikke uvesentlig detalj all den tid
i sin klassiske form, der representantene må sende inn spørsmålene i forkant, men i 1996 ble den stilt fullstendig i skyggen av sin mer breiale nevø, den muntlige spørretimen, der statsrådene ikke får vite på
Eller som en vis mann sannsynligvis aldri har sagt: Hvis en politisk meningsbryting foregår uten at VG triller terning over vinnerne og taperne, har den da funnet sted?
foto christian kjelstrup
Norges nasjonalforsamling har sommerferie planleggingsdag i stort sett samtlige måneder av året med plussgrader og vind som ikke skjærer gjennom marg og all vilje til å bivåne demokrati i praksis. Å være ute i god tid før startskuddet går klokken ti, viser seg også å være bortkastet. Køen utenfor består utelukkende av undertegnede og hans støttekontakt redaktør, så vi har tid til en aldri så liten oppfriskning av dagens pensum for eventuelle lesere som var hos tannlegen den dagen vi lærte om dette i niende klasse: Spørretimen er en ukentlig seanse der en håndfull statsråder stiger ned fra sitt Olympos for å la stortingsrepresentantene sole seg i deres stråleglans og stille dem mer eller mindre ledende spørsmål om politikken de fører. Fortsatt eksisterer den
85
KRITIKK
Christopher Pahle
SAMTIDEN 4–2020
KRITI
KK
Så begynner det. Stortingspresident og evig hva-er-dethun-heter-igjen-jeg-har-det-på-tungen-vent-litt-jegkommer-snart-på-det-pubquizspørsmål, Tone W. Trøen, introduserer dagens line-up. forhånd hva de skal spørres om. Jeg vet hva du tenker, og svaret er ja: Det er akkurat som Pandoras eske i Paradise Hotel. Bare med færre følgere og flere unnvikende svar. De automatiske dørene åpner bare minutter før det braker løs, og vi skal gjennom både sikkerhetskontroll og fire etasjer med trapper. Dessuten må alle medbrakte eiendeler låses inn i et skap. Alt håp om å rekke å gå på toalettet før showstart forsvinner. Festtalene om at demokratiet har sin pris, fremstår ikke lenger som floskler. En strammasket sikkerhetsvakt gir beskjed om at første rad på galleriet er sperret av, grunnet smittevernhensyn (i tilfelle en av oss skulle bli så ivrige at vi sikler over kanten, formodentlig), og viser oss inn idet diverse representantforslag legges frem der nede i salen. Og nå skal ikke jeg være en sånn subjektiv recapper som mener at noen forslag er mer høyverdige enn andre, jeg bare nevner at forslagene spenner over hele spekteret fra SVs Nicholas Wilkinson, som ønsker «en offentlig beklagelse og erstatningsordning for transpersoner som har gjennomgått irreversibel sterilisering», til en begjæring fra FrPs Terje Halleland, Sylvi Listhaug, med flere om å utsette krav om nullutslipp i verdensarvfjordene fra 2026. Fordi hvorfor ikke, de har jo tross alt et image å opprettholde. Hva som skjer videre med representantforslagene vites ikke, men jeg går ut fra at de høytidelig noteres ned og brettes sammen, før de plasseres i et hvelv dypt under Løvebakken for aldri å sees igjen, sammen med Steinar Bastesens selskinnvest, Per Bortens truser og Terje Søviknes’ hake. 86
STØRETIMEN
Så begynner det. Stortingspresident og evig hva-er-det-hun-heter-igjen-jeg-har-det-påtungen-vent-litt-jeg-kommer-snart-på-detpubquizspørsmål, Tone W. Trøen, introduserer dagens line-up. Vanligvis kan denne forestillingen skilte med et standardrepertoar på et par–tre biroller fra statsrådsensemblet som må dele på scenetiden, men siden det tross alt er sesongpremiere denne dagen, har regjeringen dratt frem sin største headliner. Det stemmer: Gjengen på Tinget™ (som jeg håper de kaller seg selv) skal få bryne seg på Selveste Statsministeren™, og bare henne, i en hel time. Og med såpass storfint besøk skulle man kanskje tro at opposisjonen trekker frem sine egne retoriske sluggere. I stedet gis første hovedspørsmål til Jonas Gahr Støre. Det skal handle om det bebudede inntoget av flybransjens svar på tikronersmarked på Nille, nemlig den ungarske lavpriskjeden Wizz Air, og deres forakt for pysete ting som fagforeninger og arbeidsmiljølov. Kanskje ikke det jeg hadde forventet fra lederen for det største opposisjonspartiet uken etter at statsbudsjettet er lagt frem (Arbeiderpartiet, altså. I hvert fall i skrivende stund). Men akkurat som Trond Giske er jeg med på alt som er moro. Imidlertid tar det Jonas nøyaktig 335 ord (takk for det utfyllende referatet, stortinget. no) å stille hva enn dette spørsmålet skal ende opp med å være, så vi har god tid til å ta inn over oss rommet i mellomtiden. I midten av sirkusmanesjen under oss står statsråd og stortingsrepresentant bak hver sin talerstol. I henhold til §1–10 i Norges
viktigste lovsamling er stolene helt like, sånn at til og med regjeringsmedlemmene ikke skal tro at de er noe. I høst er de flankert av tidsriktige antibacdispensere, som ser litt ut som strømlinjeformede, futuristiske politiroboter i skarp kontrast til resten av rommet, drapert som det er i en blanding av elevert fløyel og kommunalt trepanel. Bak en parodisk stor, forgylt bløtkake sitter presidenten og hennes entourage. Og bak henne igjen, mot veggen, står det en urne som jeg blir veldig skuffet om ikke inneholder asken til Einar Gerhardsen. Kanskje ispedd litt Christian Michelsen, Johan Ludwig Mowinckel og integriteten til Venstre også, for balansens skyld. Det er bra oppmøte i dag. Salen er over halvfull av morgentrøtte folkevalgte, så godt som samtlige ivrig opptatt med å sveipe på mobilen sin. På hver side av presidentbløtkaken sitter pressen, praktisk nok med fullt overblikk over både salens mobilskannende øyne og ryggen til dem som faktisk er oppe og snakker. En fotograf med telelinse knipser likevel pliktskyldig i vei. Alltid digg å ha noen fotoer med emneknaggen «bakhode» å selge til Scanpix-arkivet. Vakten kommer bort til oss. Samtidens redaktør, som av uutgrunnelige årsaker tok med seg den siste Knausgård-mursteinen inn i salen, får beskjed om at den må leveres inn. Det har nemlig vært hendelser der tilhørere har falt for fristelsen til å kaste noe på våre stakkars folkevalgte. Og de sa at ord ikke kan være farlige. Jonas nærmer seg slutten av setningen sin. Det kronikklange spørsmålet viser seg å være: «Hvilke signaler sender det at vi får en aktør som har de holdningene til folk som gjør et ærlig og viktig arbeid?» Erna svarer så flegmatisk som bare hun kan, og stikk i strid med hva vi er vant til fra konfliktdrevne nyhetsoverskrifter, starter hun med å fortelle stortingspresidenten at hun er helt enig med representant Gahr Støre. For øvrig henviser hun til at Wizz Air må forholde seg til norsk lov, arbeidsforhold og arbeidskontrakter, og virker vel i det hele tatt ikke så altfor bekymret for at noen ungarere med flylappen skal sende Norge ut i tilstander verdig en Oskar Braaten-musikal.
Jonas er likevel ikke helt fornøyd, og en retorisk pingpongmatch mellom to bakoverlente proffer følger. Skjønt, å si at det bare er to spillere på banen her, blir litt feil. For oss som er vant til å oppleve politisk diskurs i stramt regisserte tv-programmer, fremstår Spørretimen til å begynne med som en eiendommelig gammelmodig affære. I henhold til god kutyme foregår nemlig absolutt all kommunikasjon via stortingspresidenten. Hun gir ordet, og så må talerne først respondere med «president», før de får lov til å svare hverandre. De aller sløyeste traverne klarer sågar å flette inn «president», eller kanskje til og med «ærede president», helt naturlig flere ganger i løpet av de eviglange resonnementene sine. Det kan mildt sagt virke passiv-aggressivt, dette, som et kranglende ektepar som nekter å snakke med hverandre, der far heller anmoder barna om å spørre mor om hun kan sende det jævla saltet hvis ikke det også er for mye å be om. Men i det minste sørger dette for at ingen snakker i munnen på hverandre (selv om det naturligvis blir veldig enkelt å snakke forbi hverandre), og tempoet og temperaturen tvinges ned, enten man vil eller ikke. Man har et helt minutt til å svare, og når tiden er i ferd med å gå ut, lyser en rød lampe. Det er også noe befriende i måten talerne ordlegger seg på. Ethvert forsøk på kvikke formuleringer med viralt potensial faller på steingrunn. Publikumsfrieri er meningsløst, all den tid det ikke er noe annet publikum her enn oss. Stortinget har ingen lik- og del-knapper, og dessuten er det ingen som følger med på dette.1
Trygve Slagsvold Vedum vrir seg i stolen som en niåring i en konfirmasjon. Bård Hoksrud og Solveig Horne har oppdaget noe veldig spennende på mobilen. 87
KK
KRITIKK
foto christian kjelstrup
Christopher Pahle
SAMTIDEN 4–2020
KRITI
Sparringen, om ikke spenningen, fortsetter. Jonas mener den konservative regjeringen er konservativ og gjør det mer vrient for arbeidere å organisere seg. Jeg tipper han synes vann er vått og cup er cup også. Erna, på sin side, synes vi bør være forsiktige med å gi fra oss for mye selvråderett til fordel for internasjonal overstyring. Det er som om halloween har kommet for tidlig, og begge har kledd seg ut som den ideologiske grunnmuren til partiet sitt. Vakten ser en annen vei, og vi drister oss til å titte over kanten, ned på tilhørerne. Trygve Slagsvold Vedum vrir seg i stolen som en niåring i en konfirmasjon. Bård Hoksrud og Solveig Horne har oppdaget noe veldig spennende på mobilen. Tipper det ikke er livestrømmingen fra stortingssalen. 88
Det åpnes for oppfølgingsspørsmål, og Jonas er ikke snauere enn at han roper fus på dem også. Kampsonen utvides. Via bilvaskbransjen og andre betente deler av arbeidslivet kommer vi til slutt frem til formuesskatten, og temperaturen stiger raskere enn kursen i Nicolai Tangens hedgefond. Jonas kaller den Høyres besettelse (formuesskatten, altså. Ikke hedgefondet. Selv om de sikkert er ganske gira på det også). Erna kontrer med det
Plutselig har Spørretimen blitt ... spennende.
De aller sløyeste traverne klarer sågar å flette inn «president», eller kanskje til og med «ærede president», helt naturlig flere ganger i løpet av de eviglange resonnementene sine. eviggrønne argumentet «takk i lige måde», før Jonas smeller tilbake med «nei, du». (De sier ikke akkurat det, altså. Men forestill deg det samme budskapet dandert med 300 ord med politisk garnityr.) El stortingspresidente må ta frem klubba si og minne om at taletiden er ett minutt. To ganger. Salen koker. Jeg tror til og med Solveig Horne så opp fra mobilen et øyeblikk, der. Jonas har et siste spørsmål, ikke det minst ledende til nå. Nå som Stortingets jaktsesong har åpnet, våkner drømmen om å fange det virkelig store byttet – altså et sitat som kan tas ut av kontekst, vris og vendes på i media: Vil statsministeren fly med et flyselskap som nekter arbeiderne den åpenbare retten det er å organisere seg? Erna svarer at hun nok ikke hadde valgt akkurat dét flyselskapet, nei. Hun får også snikskrytt av at hun aldri har fløyet med Ryanair. Det må være frustrerende når byttet ditt klarer å unngå den subtile, neonblinkende bjørnefellen du så nennsomt har lagt ut, men Jonas gjør gode miner til slett spill og mumler at det var en nyttig avklaring. Erna runder av med å understreke at det er viktig at nye aktører følger norsk lov, og avslutter der hun startet: med å si at hun på det området er helt enig med representant Gahr Støre. Get a room, a. Trygve Slagsvold Vedum tar seg frustrert til pannen. Han er like rastløs som blæren min. Jonas har knuget på rampelyset i 25 minutter allerede. Omsider slipper andre til med oppfølgingsspørsmål, og Marit Arnstad fra Sp koketterer med at hun var usikker på om det egentlig var rom for det, før hun spør likevel. Lastebilsjåfører og sjøfolk er under press, ikke minst fordi regjeringen har gjort det mer kostbart for rederiene å ansette norske sjøfolk. «Ser statsministeren det uheldige signalet som det
gir?» undrer hun, helt i stil med det som åpenbart er den etablerte formen for spørsmålsstruktur i denne salen: Først høytlesing av egenskrevet kronikk (passiv-aggressivt fremført via stortingspresidenten bak bløtkaken, naturligvis), før man trøkker inn et så spisset og utilslørt ledende spørsmål at man umulig kan forvente å få et klart svar. Det er ikke bare Jonas som legger ut forhåndsmerkede bjørnefeller her, og hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg kanskje oppfattet det som at lytting og reell dialog ikke var så altfor maktpåliggende i denne sal. Men som enhver eksistensfilosof og populistisk politiker vet, så er det ikke alltid svaret som er det viktige, men spørsmålet, og ikke minst: Hvordan man stiller det. Trygve stirrer tomt ned på arket fremfor seg. Han streker over et avsnitt med markeringstusj (grønn, så klart). Solveig Horne ser bekymret på telefonen sin. Er batteriet på vei til å bli tomt? Og har hun glemt lader? LEDENDE SPØRSMÅL OG MUSKELFLEKSING
Det er tid for nytt hovedspørsmål. Og ikke fra hvem som helst – nei, turen er kommet til Ernas en gang samarbeidspartner og regjerings-BFF, nå i bitter opposisjon. Kan Fremskrittspartiets Siv Jensen komme til dansegulvet for sin Tango Jalousie, s’il vous plaît? Siv snakker med samme pondus som Jonas, og denne gangen skal det handle om ... maritim næring? Ikke et vondt ord om maritim næring, altså. Noen av mine beste venner er faktisk maritime næringer. Men man hadde kanskje forventet seg noe hakket mer brennbart enn laksemerder? «Da blir mitt spørsmål til statsministeren: Hvorfor følger ikke statsministeren opp sin egen plattform, og hva mener hun er regjeringens bidrag til den maritime næringen midt i denne koronapandemien?» 89
SAMTIDEN 4–2020
i løpet av de første ti minuttene. Etter å ha brukt en stund på ikke å komme noen vei, avslutter Siv og Erna med å komme enda litt mindre noen vei. I stedet blir de formodentlig enige om å avgjøre det hele med trial by combat ved daggry, der taperen blir kastet ned i avgrunnen utenfor Månedøren. Geir Pollestad fra Sp har oppfølgingsspørsmål, levert i toneleiet «buldring». «Eg vil ta fatt i den fyrste delen av dette rollespelet om budsjettforhandlingar me no har vore vitne til», sier han. Shit, han kalte det et rollespel! Bare synd han er på Stortinget, og ikke på Twitter, der noen faktisk hadde bitt på agnet hans og latt seg fyre opp. Mobilen til Solveig er død. Det ser ut som hun skulle ønske hun også var det. Etter at Pollis har fått buldret fra seg, spretter Trygve opp til talerstolen. Det er dette han har ventet på i hele dag! «Ærede president!» starter Sp-lederen og hele Tingets smørblide godgutt. Det skal handle om nasjonalt eierskap og forvaltning av våre viktigste ressurser (nei, ikke Jo Nesbø og Sissel Kyrkjebø). For er det ikke litt krise at noen tyskere har kjøpt opp et skogsareal større enn hele Oslo fylke? «Ser Høyre-leder og statsminister Erna Solberg det som et problem at det er tyske eller kinesiske interesser som i stadig større grad er interessert i å kjøpe norske naturressurser?» vil Trygve vite. Jeg, på min side lurer på hvorfor ingen stiller et spørsmål det er en reell sjanse for at Høyre-leder og statsminister Erna Solberg faktisk svarer på. Erna dodger Trygves kuler som var hun Keanu i The Matrix, men Varg Vedum er utrettelig, og nå har steppeulven fra Stange siktet seg inn mot hovedpulsåren. «Når jeg hører svaret til statsminister Erna Solberg, framstår det som om statsministeren er fullstendig likegyldig til om det er kinesere, nordmenn eller tyskere som eier norsk natur
Det er tid for nytt hovedspørsmål. Kan Fremskrittspartiets Siv Jensen komme til dansegulvet for sin Tango Jalousie, s’il vous plaît?
KRITIKK
Christopher Pahle
Merde. Riktignok leverer hun det med den samme piskesnerten vi er vant til fra hennes nihalete tunge. Det skal Siv og resten av FrP ha, de er flinke til å fyre seg opp samme hva temaet er. Både engasjementet og retorikken er skrudd opp til 11 enten det er IS-bruder, spader, eller fiskekaker de diskuterer. Trygve tar en runde bakerst i rommet. Minnene flommer tilbake over ham fra da de voksne aldri ble ferdige med julemiddagen (ribbe av deilig, saftig hedmarksulv. Nam!). Han stikker hodet innenfor Geir Pollestads pleksiglassbeskyttelse og hvisker noe. Tipper han lurer på hvor de skal kjøpe kebab i storefri. Og har noen en ekstra lader til Solveig før hun brister i gråt? Den eneste som virker komplett fokusert, er Sylvi Listhaug. Hun har sittet bom stille med Mona Lisa-smilet sitt og hendene foldet siden vi kom inn. Hadde hun brukt briller, ville jeg sjekket om de hadde påmalte øyne. «Er ikke dette litt flaut i en tid hvor vi har brukt mye tid og ressurser på å dra opp virkemidler og tiltak for å styrke bedriftene våre som en konsekvens av koronapandemien?» spør Siv. Shots fired. «President, jeg kommer aldri til å bli flau over å behandle skattebetalernes inntekter på en ordentlig måte», svarer Erna. «President, jeg merker meg at statsministeren nå skaper betydelig usikkerhet for maritim næring, særlig ved at hun heller ikke svarer på mitt første spørsmål.» «Jeg ser frem til budsjettforhandlingene med Fremskrittspartiet, president.» Yeah, right. Og sånn fortsetter de. Vi hopper videre til bilavgifter, før Siv klarer å skvise inn noe om kvoteflyktninger, og så er vi plutselig over på helsekøer. Slapp av, Siv! Du har et helt stortingssemester på deg, du trenger ikke piske absolutt alle kjepphestene dine til døde
90
KRITI og norske skogressurser. I min egen hjembygd, Romedal i Stange kommune, var det en kinesisk mangemilliardær som prøvde å kjøpe skogressurser.» Vedum har til og med hostet opp et gammelt sitat fra 2014, der Erna uttaler at hun synes debatten om unorsk eller norsk er en ganske tåpelig debatt. Erna kan ikke gjøre annet enn å så tvil om at hun er sitert riktig, og mjøsbyens rappkjeftede Askeladd tilbyr seg å sende henne en tekstmelding med sitatet etterpå. Man får jo bare lyst til å klype ham i kinnet, man gjør jo det. Salen er betydelig mer glissen nå. Kanskje det er vaffeldag i kantinen? Bare Listhaug sitter der, urørlig og enigmatisk som en sfinks. Jeg sier ikke at det er synd at Knausgård ble konfiskert i sted, jeg bare påpeker at hun sitter rett under oss, og at det kunne vært greit å forvisse seg om at hun ikke har blitt forvandlet til en gammeltestamentlig saltstøtte. Trygves taletid er over, men Senterpartiet har flere alfadyr i ulveflokken. Trøen gir oppfølgingsspørsmål videre til Vedums partifelle Marit Arnstad, og dette begynner mest av alt å fortone seg som en politisk variant av tag team-wrestling, der representantene avløser hverandre like ivrig som fribrytere som veksler på å dælje løs på en mostander som henger mot repene. Iblant kan de polemiske uppercutene virke like mye som oppvisningsslag i løse luften, også, etterfulgt av politisk muskelfleksing. Men det skal Erna ha, hun har både nok stamina og en imponerende oversikt over selv de minste detaljene i temaene som tas opp, til at hun alene klarer å hamle opp med alt og alle som gyver løs på henne. Når det er sagt, er det kanskje lettere å trenere et svar når du ikke har Fredrik Solvang til å bite deg i leggen til det knaser, hvis du ikke har sagt noe memeverdig i løpet av femten sekunder. Mens stortingsrepresentantene umerkelig migrerer mot vaffeljernet i kantina, skjer det noe.
KK
Her er det ikke bare politikerne som kan være seg sjæl, men også politikken. Med meg. (Å ja, du trodde dette ikke skulle bli navlebeskuende? LOL.) NOE TILLITVEKKENDE UKULT
Jeg blir mindre utålmodig etter at de lange resonnementene skal bli ferdige. Mobilen brenner mindre i lomma. Higenen etter at noe SJUKT skal skje, eller at noen skal si noe FØKKA OG PROVOSERENDE, avtar. Jeg er på vei inn i en form for politisk mindfulness, der den møysommelige messingen blir et slags mål i seg selv. Jeg innser at utspørringen her ikke foregår for spørsmålsstillerne, eller for de andre politikerne engang, men for meg. For oss. Sånn at vi skal kunne gjøre oss opp en mening om sakene som angår hverdagen vår. Og om hvordan våre folkevalgte forvalter tilliten vi har gitt dem, med minimalt av utenomsportslig støy eller forenklede vranglesninger. Plutselig har Spørretimen blitt ... spennende. Sånn sett er det ikke full krise når det viser seg at ordet time i Spørretimen er et tøyelig begrep, og SVs Torgeir Knag Fylkesnes får ordet for nytt hovedspørsmål, selv om klokken har passert 11, og undertegnedes blære for lengst lever på lånt tid. Desto mer interessant er det at temaet han tar opp – statsbudsjettets foreslåtte kutt i stomiutstyr for dem som har behov for det – turneres så totalt annerledes her enn det har blitt i sosiale medier den foregående uken. Temaet er sårt og viktig – det handler både om allerede utsatte grupper og om den stadig økende forskjellen mellom fattig og rik. At det satte følelser i sving og sinn i kok på Facebook og Twitter, er ikke rart. 91
SAMTIDEN 4–2020 KRITIKK
KRITI Mer overraskende er det at Knag Fylkesnes’ noe tabloide forsøk på tilsvarende affektive polemikk her inne ikke klarer å skape nok gnister til å få i gang samme politiske bråtebrann, men at viktige nyanser i saken i stedet får rom til å komme frem, nettopp takket være den omstendelige formen og knirkete kutymen. For selv om det ved første øyekast kan virke som om kuttforslagene var nok en umenneskelig plan fra en hjerterå blåblå regjering med New Public Management-rapporter som eneste hellige skrifter om å frata syke mennesker både verdighet og nødvendig hjelp, får Erna mulighet til å forklare at saken for henne er et spørsmål om forvaltning av fellesskapets ressurser – om å gi det som trengs, men ikke uten en viss kontroll, og at Helfo allerede er i ferd med å justere endringsforslag som slo feil ut. (At slike saker paradoksalt nok kanskje aldri hadde kommet helt til Stortinget, hadde det ikke vært for spredningen i de samme sosiale mediene som bidrar til den nyanseløse polariseringen og offentlige møljekampen, er en annen sak.) Salen er tilnærmet tom nå. Selv Sylvi har diffundert uten et spor, og stortingspresidenten har fått vikar. Klokken er 11.13. Vi er godt over tiden. Jeg må på do. Stikk i strid med årtusener med aristotelisk dramaturgi, er klimakset for lengst over, og siste akt vies spørsmål om henholdsvis avgifter på elbiler (fra MDGs vararepresentant Kristoffer Robin Haug) og vindkraftkonsesjoner (signert Rødts Bjørnar Moxnes). En halvtime på overtid erklærer vikarpresidenten den muntlige spørretimen for omme, og nå glir den umerkelig over i den ordinære spørretimen. Knausgård leveres tilbake til sin rettmessige eier, og Samtidens utsendte prøver å løpe med så mye verdighet som mulig til toalettet. Utenfor har solen begynt å runde hjørnet til publikumsinngangen. Det har vært noe tillitvekkende ukult over hele seansen. Det er i det hele tatt deilig å se politiske argumenter slippe 92
KK
Hadde flere fått dette med seg, ville nok både det offentlige ordskiftet og tilliten til politikere sett ganske annerledes ut. å begrense seg til overskrifter med maks fem stavelser, eller virale videoer spesialdesignet for oss med ti sekunders oppmerksomhetsspenn. Den politiske normcore-settingen gjør (med unntak av knusktørre ordspill) publikumsfrieri tilnærmet umulig, og alle forsøk på å fyre opp følelser eller trigge fanklubben/ hatgruppa med affektive argumenter, stråmenn eller forenklede årsakssammenhenger og fiendebilder, fisler vekk. Her er det ikke noe vits i å fremstå som en parodisk sjablong av seg selv for å appellere til vår kollektive reptilhjerne, spesialdesignet av markedsundersøkelser og en armé med konsulenter, tvunget til å si noe SJOKKERENDE/ PROVOSERENDE/SITATVENNLIG/ LIK-OG-DELBART hvert sekund i frykt for at oppmerksomheten vår heller skal vandre videre til neste provoserende Trump-uttalelse eller kattevideo. Ikke for det, også her prøver politikerne seg på mange av de samme grepene og unnvikelsesmanøvrene vi er vant til å se i tradisjonelle og nye medier. Og de snakker fortsatt mer forbi enn med hverandre. Men de aller fleste slike tilbøyeligheter avkles, eller i det minste vingeklippes, av spørretimens knirkete regler og ritualer, og omstendelige, tungrodde form. Her får i hvert fall alle muligheten til å utdype de faktiske tankene (eller mangelen på
sådanne) som ligger bak politiske handlinger. Og vi som ser på, får anledning til å lytte til politikerne, i ro og mak. Plutselig finner man ut at de man er rungende uenig med, ikke mener det de gjør fordi de er onde eller dumme, men faktisk har legitime argumenter bak det som på overflaten kan virke som ren synsing eller brusing med retoriske påfuglfjær. Hadde flere fått dette med seg, ville nok både det offentlige ordskiftet og tilliten til politikere sett ganske annerledes ut. Samtidig er paradokset at denne formen kanskje nettopp har overlevd fordi det er så liten interesse for Spørretimen utenfor Stortingssalen. Seansen virker nesten å tilhøre en annen tid. Stivbentheten er komisk, og tempoet er på grensen til letargisk sammenlignet med den steroide, angst- og konfliktdrevne, minste felles multiplum-digitale skolegården, der alt og alle er pumpet opp på algoritmiske steroider til å være en 110 prosents parodi på seg selv, og som vi etter hvert har lært oss å godta som politikkens normaltilstand. For dette er ikke en skolegård. Det er demokratiets siste safe space. Politikkens lavterskel improteatertrupp, der man er pent nødt til å hive seg gladkristent ut i de uironiske premissene som foreligger, og blottstille seg på sitt nerdeste, mest keitete. Her er det ikke bare politikerne som kan være seg sjæl, men også politikken. Denne ukulheten er og blir Spørretimens store styrke. Iblant er det greit å bli minnet på sånt. At det faktisk har noe å si hvordan man kjemper igjennom politikken sin, og ikke bare hva den politikken er. At de demokratiske tannhjulene er knirkete av en grunn – så vi kan sikre at prosesser går riktig for seg, og at vi ikke bare hiver alle prinsipper på båten for hver nye medierevolusjon, eller når noen har funnet nye syndebukker å gi skylden for alt som er galt i verden. At politikk skal være usexy og tungvint. At i et demokrati, så helliger ikke målet middelet. Målet er middelet, og middelet er målet. Bare så synd at ingen er der til å høre på. ■
1
(Spørretimen sendes direkte på NRK.no og vekselsvis NRK1 og 2, og strømmes på Stortingets egne nettsider. NRK1s livesending av denne spørretimen hadde 45 000 seere, men da hører det med til historien at selv NRKs pausebilde sikkert drar inn flere hundre tusen ivrige øyne. Til sammenligning tilsvarer summen av disse tallene sannsynligvis antall sidevisninger på Herman Flesvigs Instagramkonto. I minuttet.)
93