T YPE-I T AS, 08.12.2011 ORDRE: 24752 (s . 1 av 491)
Journal 64
T YPE-I T AS, 08.12.2011 ORDRE: 24752 (s . 3 av 491)
Jussi Adler-Olsen
Journal 64 OVERSATT FRA DANSK AV ERIK JOHANNES KROGSTAD
T YPE-IT AS, 08.12.2011 ORDRE: 24752 (s. 4 av 491)
Jussi Adler-Olsen Kvinnen i buret, 2009 Fasandreperne, 2010 Flaskepost fra P., 2011
Oversetteren er medlem av Norsk Oversetterforening.
Originalens tittel: Journal 64 Copyright © 2010 Jussi Adler-Olsen © JP/Politikens Forlagshus A/S, København 2010 Norsk utgave © 2012 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Satt med 11/13 pkt. Adobe Garamond hos Type-it AS, Trondheim 2012 Papir: Printed in ISBN 978-82-03-21611-4
T YPE-I T AS, 08.12.2011 ORDRE: 24752 (s . 5 av 491)
En varm takk til Hanne Adler-Olsen for daglig inspirasjon og oppmuntring og kloke, innsiktsfulle bidrag. Takk også til Freddy Milton, Eddie Kiran, Hanne Petersen, Micha Schmalstieg og Karlo Andersen for uunnværlige og grundige kommentarer, og til Anne C. Andersen for knivskarpe øyne og uforståelig overskudd. Takk til Niels og Marianne Haarbo samt Gitte & Peter Q. Rannes og Det Danske Forfatter- og Oversættercenter Hald for gjestfrihet. Takk til politikommissær Leif Christensen for raust å ha stilt sin erfaring til rådighet og for politifaglige korreksjoner. Takk til A/S Sund og Bælt, DRs arkiv, Marianne Fryd, Kurt Rehder, Birthe Frid-Nielsen, Ulla Yde, Frida Thorup, Gyrit Kaaber, Karl Ravn og Søs Novella for bidrag til faktaopplysninger vedrørende Kvinnehjemmet på Sprogø.
Til min mor og far, Karen-Margrethe og Henry Olsen, og mine søstre, Elsebeth, Marianne og Vippe.
T YPE-IT AS, 08.12.2011 ORDRE: 24752 (s. 6 av 491)
T YPE-I T AS, 08.12.2011 ORDRE: 24752 (s . 7 av 491)
prolog
November 1985 i et uforsiktig øyeblikk ga hun seg hen til sanseinntrykkene. Det kjølige, sarte champagneglasset mellom fingrene, suset av stemmer og hennes manns lette hånd rundt livet. Bortsett fra forelskelse var det bare korte glimt fra en fjern barndom som kunne minne om dette. Tryggheten i farmors pludrende stemme. Dempet latter mens søvnen nærmet seg. Latter fra mennesker som for lengst var borte. Og Nette knep leppene sammen for ikke å la følelsene løpe av med seg. Det gjorde de av og til. Hun rettet seg opp og så utover paletten av spraglete kjoler og ranke rygger. En mengde gjester hadde innfunnet seg til festmiddagen for årets danske mottaker av Den store Nordiske Medisin-prisen. Forskere, leger, samfunnstopper. Et selskap hun ikke akkurat var født inn i, men som hun med årene hadde funnet seg mer og mer til rette i. Hun trakk pusten dypt og skulle til å slippe fra seg et tilfreds sukk, da hun bare så altfor tydelig merket hvordan et blikk naglet seg fast i henne gjennom hopen av høyt oppsatt hår og herrer med stramt knyttede sløyfer. Disse udefinerbare og urovekkende elektriske utladningene som bare et par øyne med ondt i sinne kunne gi fra seg. Hun trakk seg instinktivt tilbake, som et jaget dyr som søker dekning i krattet. La hånden på mannens arm og forsøkte å smile mens øynene flakket inn blant festkledde kropper og lette tåker fra kandelabrene. En kvinne kastet hodet tilbake i et øyeblikks lattermildhet og åpnet dermed en siktlinje til fondveggen av salen. 7
T YPE-IT AS, 08.12.2011 ORDRE: 24752 (s. 8 av 491)
Der sto han. Skikkelsen raget opp som et fyrtårn. På tross av den litt lutryggede holdningen og skjeve benstillingen var han som et stort, fryktinngytende villdyr, med øyne som gled over mengden som søkelys. Hun kjente på nytt det intense blikket på seg, og visste i det samme at hvis hun ikke reagerte her og nå, så ville alt i livet hennes rase sammen i løpet av sekunder. «Andreas,» sa hun og tok seg til halsen, som allerede nå var klam av svette. «Kan vi ikke gå? Jeg er ikke riktig bra.» Mer skulle det ikke til. Mannen hennes løftet de mørke øyenbrynene, nikket til de andre og snudde ryggen til mens han hektet armen under hennes. For slike handlinger elsket hun ham. «Takk,» sa hun. «Det er hodet igjen, dessverre.» Han nikket. Han kjente det bare så altfor godt av egen erfaring. Lange, mørke kvelder i stuen under migrenens svøpe. Også det var de sammen om. De var fremme ved den monumentale trappen opp til festsalen da den høye mannen gled inn fra siden og stilte seg foran dem. Han var blitt mye eldre å se til, konstaterte hun. De før så gnistrende øynene var blitt mattere. Håret ugjenkjennelig. Femogtyve år hadde gjort sitt. «Nette, du her? Det var den siste jeg hadde ventet å se i et slikt selskap,» sa han kort. Hun trakk mannen sin forbi, men det stanset ikke forfølgeren. «Husker du meg ikke, Nette?» lød stemmen bakfra. «Å jo, du husker meg nok. Curt Wad. Meg husker du definitivt.» Halvveis ned i trappen tok han dem igjen. «Du er kanskje direktør Rosens ludder. Er du virkelig kommet så høyt på strå? Det må jeg si.» 8
T YPE-I T AS, 08.12.2011 ORDRE: 24752 (s . 9 av 491)
Hun forsøkte å dra mannen sin med seg, men Andreas Rosen var ikke kjent for å løpe fra problemer med halen mellom bena. Han snudde seg. «Vær så vennlig å la min kone være i fred,» sa han tilkjempet rolig, men blikket røpet et underliggende raseri. «Jaså.» Den uvelkomne gjesten rygget et skritt tilbake. «Så du har klart å trekke direktør Rosen inn i garnet ditt, Nette. Det må jeg si.» Han sendte dem noe som andre ville tolke som et skjevt smil, men hun visste bedre. «Det har faktisk gått meg hus forbi. Men så ferdes jeg da heller ikke i disse kretser til daglig. Leser ikke sladderblader.» I sakte film så hun sin mann riste på hodet i forakt. Kjente hvordan hånden hans grep etter hennes og trakk henne med seg. Plutselig kunne hun puste igjen. Skrittene deres smalt under dem som asynkrone ekkoer av hverandre. La oss komme vekk, sa de. De nådde helt ned i garderobedypet før stemmen igjen løftet seg bak dem. «Direktør Rosen! De er kanskje ikke klar over at Deres kone er et ludder. Et simpelt Sprogø-ludder som ikke tar det så nøye med hvem hun skrever for. At den debile hjernen hennes ikke kjenner forskjell på sannhet og løgn og …» Det rykket i håndleddet hennes da ektemannen bråsnudde, flere gjester forsøkte nå å dempe mannen som forstyrret feststemningen. Et par yngre leger som hadde kommet til, lente seg truende mot den høye mannens brystkasse for å la ham føle på kroppen at han var uønsket. «Andreas, la være,» ropte hun da han gikk mot den lille klyngen rundt plageånden, men han hørte ikke etter. Alfahannen var allerede i gang med å markere revir. «Jeg vet ikke hvem De er,» sa han. «Men jeg foreslår at De går hjem og ikke viser Dem offentlig igjen før De har lært Dem elementær folkeskikk.» Den magre skikkelsen løftet hodet over mennene som 9
T YPE-IT AS, 08.12.2011 ORDRE: 24752 (s . 10 av 491)
holdt ham fast, og alle i garderoben rettet blikket mot de tørre leppene hans. Damen i garderoben, som sto og sorterte pelser fra frakker, de som listet seg forbi, privatsjåførene som ventet foran svingdørene. Og så kom de setningene som ikke måtte komme. «Spør Nette hvor hun ble sterilisert, Rosen. Spør henne hvor mange aborter hun har tatt. Spør henne hvordan en isolatcelle føles etter fem dager. Spør henne om det, og kom ikke til meg med belæringer om folkeskikk. Det skal bedre folk til det, Andreas Rosen.» Curt Wad rev seg løs fra klyngen og trakk seg tilbake med hatefulle øyne. «Jeg går!» ropte han. «Og du, Nette!» Han pekte på henne med en dirrende finger. «Du kan dra til helvete der du hører hjemme!» Det summet i hele rommet før svingdørene slo igjen etter ham. «Det var Curt Wad,» hvisket en bak dem. «Studiekamerat med dagens prisvinner, og det er vel også det eneste positive som er å si om ham.» Likevel satt hun i fellen. Avslørt. Og folks øyne mønstret henne. Dvelte ved ting som kunne avsløre hennes sanne jeg. Var utringningen for dyp? Var hoftene vulgære? Hva med leppene? Da de fikk utlevert yttertøyet, føltes garderobedamens varme ånde nærmest giftig. Du er ikke bedre enn meg, utstrålte blikket. Så fort gikk det. Og hun slo blikket ned og stakk hånden under armen på sin mann. Sin elskede mann, som hun ikke torde å se i øynene. hun lyttet til den lave, kvernende lyden av motoren. De hadde ikke sagt et ord til hverandre, satt hver for seg og stirret forbi de pulserende vindusviskerne og ut i høstmørket som de skar seg gjennom. 10
T YPE-I T AS, 08.12.2011 ORDRE: 24752 (s . 11 av 491)
Kanskje ventet han på dementier, men det kunne hun ikke gi ham. Kanskje ventet hun på at han skulle komme henne i møte. At han ville hjelpe henne ut av tvangstrøyen. Bare se på henne og si at det betydde ingenting uansett. At det var de elleve årene deres sammen som betydde noe. Ikke de syvogtredve årene hun hadde levd før det. Men han slo på bilradioen og lot rommet fylles av støyende avstand, Sting fulgte dem sørover Sjælland, Sade og Madonna videre over Falster og Guldborgsund. Det var natten med de unge, sære sangstemmene. Det eneste båndet mellom dem. Alt det andre forsvant. Noen hundre meter før landsbyen Blans og et par kilometer fra hovedgården svingte han av og stanset i kanten av et jorde. «Fortell meg det nå,» sa han med blikket dypt begravd i mørket utenfor. Ikke et varmt ord. Ikke navnet hennes som trøst. Bare dette, fortell meg det nå! Hun lukket øynene. Ba ham forstå at det var underliggende ting som forklarte alt, og at mannen som hadde anklagd henne, også var den som var skyld i alt sammen. Men bortsett fra det, var det riktig som han hadde sagt. Det innrømmet hun med lav stemme. Alt sammen var riktig. Et altfortærende, pinefullt øyeblikk hørte hun bare pusten hans. Så snudde han seg mot henne med mørke øyne. «Så det forklarer altså hvorfor du og jeg ikke har kunnet få barn sammen,» sa han. Hun nikket. Knep munnen sammen og sa det som det var. Jo, hun hadde løyet og holdt ting tilbake. Hun innrømmet det. Som ung jente hadde hun blitt sendt til pikehjemmet på Sprogø, men det var uforskyldt. En følge av misforståelser, maktmisbruk og omsorgssvikt over lang tid. Ikke noe annet. Og ja, hun hadde abortert og blitt ste11
T YPE-IT AS, 08.12.2011 ORDRE: 24752 (s . 12 av 491)
rilisert, men den forferdelige personen de nettopp hadde møtt … Han la en hånd på armen hennes, og kulden fra den forplantet seg som elektriske støt og fikk henne til å stanse. Han satte bilen i gir, slapp clutchen, rullet sakte gjennom tettbebyggelsen og akselererte kraftig langs engdragene og det mørke panoramaet ut over sjøen. «Jeg beklager, Nette. Men jeg kan ikke tilgi at du har holdt meg for narr i årevis og latt meg leve i den tro at vi to kunne bli foreldre sammen. Det kan jeg bare ikke. Og hva resten angår, så vemmes jeg over det jeg har hørt.» Han gjorde en pause, og hun kjente hvordan det isnet til i tinningene og spente seg i nakken. Han løftet hodet. Nedlatende, på samme måte som når han snakket med folk han ikke syntes fortjente hans respekt. Selvsikkert, som når han neglisjerte dårlige råd. «Jeg pakker tingene mine,» sa han overdrevent tydelig. «Du har en uke på deg til å finne noe annet. Du kan ta med deg det du vil fra Havngaard. Jeg skal sørge for at du ikke mangler noe.» Hun snudde langsomt ansiktet bort fra ham og så utover vannet. Rullet vinduet bitte litt ned og snuste inn duften av tang. Båret inn av dypsvarte bølger som ville ta henne en gang for alle. Og følelsen fra ensomme, fortvilte dager på Sprogø, hvor det samme duvende havet lokket med å gjøre slutt på et elendig liv, kom tilbake til henne. Jeg skal sørge for at du ikke mangler noe, sa han. Som om det betydde noe. Så dårlig kjente han henne altså. Et øyeblikk fikserte hun datoen på uret, 14. november 1985, og kjente leppene vibrere idet hun snudde hodet og så på ham. De mørke øynene hans sto som kraniehull i ansiktet. Bare svingen og veibanen der fremme interesserte ham. 12
T YPE-I T AS, 08.12.2011 ORDRE: 24752 (s . 13 av 491)
Da løftet hun den ene hånden langsomt mot rattet. Tok rundt det et øyeblikk, han ville protestere, og i det samme dro hun i det så hardt hun bare kunne. Og bilens enorme krefter arbeidet forgjeves da veien forsvant under dem, og metalliske lyder da de braste gjennom autovernet overdøvet ektemannens aller siste protester. Da de traff havet, var det nesten som å komme hjem.
T YPE-I T AS, 08.12.2011 ORDRE: 24752 (s . 15 av 491)
1
November 2010 carl hadde hørt om nattens hendelse på politiradioen på vei inn fra rekkehuset i Allerød. Til vanlig var det få ting som interesserte ham mindre, den slags sorterte under sedelighetspolitiet, men akkurat dette føltes annerledes. Eieren av et eskortebyrå var blitt overfalt og dynket med svovelsyre i sin egen leilighet på Enghavevej, og folkene på brannskadeavdelingen på Rikshospitalet hadde virkelig fått noe å henge fingrene i. Nå lette de etter vitner, men så langt uten resultat. En gjeng snuskete litauere var allerede tauet inn til avhør, men som nattetimene gikk, ble det klart at bare én av de mistenkte kunne være gjerningsmannen, og ham var det umulig å få koblet grep på. Bevismaterialet manglet. Fornærmede hadde ved innleggelsen erklært at hun ikke kunne peke ut den som hadde gjort det, og nå måtte de slippe hele bunten. Virket ikke hele historien altfor velkjent? Han møtte Halmtorvets Istapp, Brandur Isaksen fra City politistasjon, på vei over Polititorvet mot parkeringsanlegget. «Nå, skal du ut og plage folk?» gryntet Carl i forbifarten, og jammen stanset ikke idioten opp som om det var en samtaleinvitt. «Det var søsteren til Bak det gikk utover denne gangen,» sa Isaksen kaldt. Carl så på ham med sløve øyne. Hva faen pratet han om? «Jøss,» svarte han, bare for å si noe. «Du har vel hørt om overfallet på Enghavevej? Hun så ikke 15
T YPE-IT AS, 08.12.2011 ORDRE: 24752 (s . 16 av 491)
pen ut,» fortsatte han. «Legene på Rikshospitalet fikk nok å gjøre i natt. Du kjenner vel Børge Bak ganske godt, gjør du ikke?» Carl trakk hodet til seg. Børge Bak?! Om han kjente ham? NK-en fra Avdeling A som søkte permisjon for så å førtidspensjonere seg. Den skinnhellige drittsekken? «Vi var vel omtrent like gode busser som du og jeg,» vrengte Carl ut av munnviken. Isaksen nikket sammenbitt. Jo, kjærligheten mellom dem kunne tynges til jorden av sommerfuglvinger. «Kjenner du Børges søster også, Esther Bak?» spurte han. Carl kikket bort mot søylene, der Rose kom trippende med en diger bag daskende over skulderen. Hva faen pønsket hun på nå? Legge seg til å feriere på kontoret? Han merket at Isaksen fulgte blikket hans og slapp synet. «Har aldri truffet henne, men hun driver et bordell, gjør hun ikke?» svarte Carl. «Og det er ditt felt og ikke mitt, så hold meg for guds skyld utenfor dette.» Isaksens munnvik ga etter for tyngdeloven. «Du må nok regne med at Bak kommer brasende inn her og begynner å blande seg.» Carl tvilte. Hadde ikke Bak sluttet i etaten fordi han hatet jobben og hatet å komme inn på Politigården? «Han skal være hjertelig velkommen,» svarte han. «Bare ikke nede hos meg.» Isaksen dro neven gjennom det kullsvarte, morgenrufsete håret. «Nei, nei, det er klart. Du har vel nok å gjøre der nede med å harve over hun der.» Han kastet med hodet i retning Rose, som forsvant opp trappen. Carl ristet på hodet. Isaksen kunne dra til helvete med drittpratet sitt. Harve over Rose! Takk, heller gå i kloster i Bratislava. «Carl,» sa vakten i Buret tredve sekunder senere. «Hun derre psykologen Mona Ibsen la inn dette til deg.» Han rakte 16
T YPE-I T AS, 08.12.2011 ORDRE: 24752 (s . 17 av 491)
en grå konvolutt ut av døren til Carl, som om det var dagens høydepunkt. Carl så forundret på den. Kanskje det var det også. Vakten satte seg. «Jeg hørte at Assad kom inn her allerede i firetida. Han holder på fælt der nede i kjelleren, gitt. Planlegger han et terrorangrep mot Politigården, eller hva?» Han slo opp en latter, men stanset fort da han så Carls blytunge blikk. «Spør ham selv,» sa Carl og tenkte på kvinnen som ble arrestert ute på Kastrup bare for å ha nevnt ordet bombe. Tydeligvis en forsnakkelse av forside-format. I hans øyne var dette faktisk mye verre. allerede nederst i trapperotunden merket han at Rose hadde en god dag. Tung duft av nelliker og sjasmin slo imot ham og minnet ham om den gamle damen i Øster Brønderslev som kløp alle forbipasserende mannfolk i baken. Når Rose duftet slik, fikk man hodepine, og til en forandring ikke av den nebbete kjeften hennes. Assads teori var at hun hadde arvet parfymen, men andre mente å vite at den slags emment skvip fortsatt var å få i visse indiske butikker som ikke interesserte seg for om kunden kom tilbake eller ikke. «Hei, Carl, kom inn her litt!» brummet hun inne fra kontoret. Carl sukket. Hva var det nå? Han stolpret forbi Assads rotekott, stakk nesen inn i Roses blåste, kliniske kontor og fikk straks øye på bagen hun hadde slept på i sted. Det var tydeligvis ikke bare parfymen hennes som ga grunn til bekymring i dag, like foruroligende var kjempebunken med papirer som stakk opp av bagen. «Øhhh,» sa han forsiktig og pekte på papirene. «Hva er det der?» Hun stirret på ham med dramatisk kullinnsmurte øyne som varslet problemer. 17
T YPE-IT AS, 08.12.2011 ORDRE: 24752 (s . 18 av 491)
«Noen gamle saker som har ligget og flytt rundt på politimesternes skrivebord det siste året. Sånne som ikke ble med over til oss i første omgang. Du om noen, må vel kjenne til den slags slendrian.» Den siste bemerkningen ble fulgt av en guttural knurring, som kanskje skulle forestille latter. «Mappene var blitt sendt til Nasjonalt Etterforskningssenter ved en feil. Jeg har nettopp vært og hentet dem.» Carl løftet brynene. Enda flere saker. Så hva i all verden smilte hun av? «Ja, ja, jeg vet hva du tenker,» kom hun ham i forkjøpet. «Dagens dårlige nyhet. Men da har du ikke sett denne mappen. Den kom ikke fra NE, den lå på stolen min allerede da jeg kom.» Hun rakte ham et slitt pappomslag. Åpenbart ville hun at han skulle begynne å bla i mappen med én gang, men det kunne hun glemme. Dårlige nyheter fikk vente til etter morrarøyken. Alt til sin tid, for svingende, han hadde jo bare så vidt satt foten innenfor døren. Carl ristet på hodet, gikk inn til seg selv, kastet saksmappen på bordet og frakken over stolen borte i kroken. Det luktet surt på kontoret og lysstoffrøret blinket ekstra heftig. Onsdagene var alltid de verste å komme seg igjennom. Han tente røyken og ruslet over til Assads bøttekott, hvor alt så ut som det pleide. Bønneteppet rullet ut på gulvet og tette tåker av myrteholdig vanndamp. Transistoren innstilt på noe som kunne minne om delfiners parringsrop blandet med gospelkor, det hele avspilt på en kassettspiller med slarkete drivrem. Istanbul à la carte. «Morn,» sa Carl. Assad snudde hodet langsomt mot Carl. En soloppgang over Kuwait kunne ikke vært rødere enn stakkarens imponerende lukteorgan. 18
T YPE-I T AS, 08.12.2011 ORDRE: 24752 (s . 19 av 491)
«Herregud, Assad, det der ser ikke bra ut.» Carl rygget et skritt bakover ved synet. Hvis influensaen absolutt måtte herje her nede i kjellerdypet, skulle den i hvert fall styre unna hans kropp. «Det kom i går,» snufset Assad. Maken til våte hundeøyne skulle en lete lenge etter. «Gå hjem og legg deg, mann, og det straks,» sa Carl og rygget enda mer. Mer behøvde han ikke å si om saken, Assad hørte jo ikke etter likevel. Carl trakk seg tilbake i sikkerhet, lempet føttene opp på bordet, og for første gang i sitt liv lurte han på om det var nå tiden hadde kommet for en chartertur til Gran Canaria. Fjorten dager under parasollen med en lettkledd Mona ved sin side, kunne ikke det være noe? Så kunne influensaen rævkjøre hele København så mye den ville. Han smilte ved tanken, tok frem den lille konvolutten fra Mona og åpnet den. Bare duften var nesten nok. Sart og sensuell – Mona Ibsen i et nøtteskall. Evig langt fra Roses blytunge sansebombardement. «Hei, skatt,» begynte det. Carl smilte. Ikke siden han lå på Brønderslev sykehus med seks sting i siden og blindtarmen i et sylteglass hadde han blitt tiltalt med slik ynde og ømhet. Hei, skatt Hjemme hos meg i kveld klokken 19.30 på Mortensgås, okay? Du tar på deg penjakken og stiller med rødvinen. Jeg sørger for overraskelsene. Kyss, Mona. Carl kjente hvordan det brant i kinnene. For en kvinne! Han lukket øynene, tok et dypt drag av røyken og forsøkte å se for seg hva ordet ’overraskelser’ kunne henspille på. Det ble en film med attenårsgrense. «Hva sitter du her og smiler med lukkede øyne for?» ljo19
T YPE-IT AS, 08.12.2011 ORDRE: 24752 (s . 20 av 491)
met det bak ham. «Skal du ikke se på saksmappen jeg nettopp ga deg?» Rose sto i døråpningen med armene i kors og senket hode. Hun kom aldri i verden til å rikke seg før han reagerte. Carl knuste sneipen og langet ut etter mappen. Best å få det unnagjort, ellers ble hun bare stående til kvelds. Det var ti falmede ark fra Retten i Hjørring. Allerede på første side skjønte han hva det var. Hvordan i helvete hadde den havnet på Roses kontorstol? Han skummet raskt gjennom den første siden. Visste allerede på forhånd hvordan setningene falt. Sommeren 1978. Mann druknet i Nørre Å. Eier av en stor maskinfabrikk, pasjonert sportsfisker med alt som hørte til av medlemskap i diverse foreninger. Fire par ferske fotspor rundt fiskekrakken og den slitte vesken. Ingenting av utstyret hans manglet. Abu-sneller og stenger til mer enn en tusing stykket. Fint vær, ikke noe abnormt å se av obduksjonen. Ingen hjertefeil eller blodpropper. Bare drukning. Hadde det ikke vært for at vannet var mindre enn trekvart meter dypt på stedet, ville det hele bare blitt avskrevet som en ulykke. Men det var ikke dødsfallet som hadde vakt Roses interesse, det visste Carl. Heller ikke at saken aldri ble oppklart og derfor, naturlig nok, nå befant seg nede i kjelleren hos dem. Derimot det faktum at materialet inneholdt en rekke fotografier, hvorav Carl figurerte på ikke mindre enn to av dem. Carl sukket. Birger Mørck het mannen som hadde druknet, og han var ingen ringere enn Carls kjødelige onkel. En jovial og godhjertet mann som både sønnen Ronny og Carl hadde sett veldig opp til og derfor gjerne hadde blitt med på små turer. Akkurat som de hadde gjort den dagen for å lære litt om fiskingens vidunderlige verden. Men et par jenter fra København hadde tatt turen på sykkel hele veien opp gjennom Danmark og nærmet seg nå målet i Skagen med de tynne T-skjortene gjennomvåte av svette. 20
T YPE-I T AS, 08.12.2011 ORDRE: 24752 (s . 21 av 491)
Og synet av disse to blonde snellene som kom pesende opp bakkene hadde truffet både Carl og fetter Ronny som et hammerslag, så de kastet fiskestengene og beinet over enga, akkurat som spekalver som setter klovene på gress for aller første gang. Da de kom tilbake til elvebredden to timer senere, med konturene av de stramme pikeblusene prentet inn på netthinnen en gang for alle, var Birger Mørck allerede død. Mange forhør og mistanker senere ga politiet i Hjørring opp å komme videre i saken. Og til tross for at de aldri klarte å oppspore de to København-jentene som var fetternes eneste alibi, ble det aldri tatt ut siktelse mot Ronny og Carl. Carls far var sint og fortvilet i månedsvis, men andre konsekvenser fikk ikke saken. «Du så ikke så verst ut den gangen, Carl. Hvor gammel var du?» hørtes Roses stemme fra døråpningen. Han lot mappen falle ned på bordet. Det var absolutt ikke en tid han hadde lyst til å bli minnet på. «Hvor gammel? Jeg var sytten og Ronny syvogtyve.» Han sukket. «Har du noen anelse om hvorfor den saken plutselig dukker opp?» «Hvorfor?!» Hun dunket seg på toppen av hodet med sylspisse knoker. «Hallo, prince charming, våkn opp! Er det ikke dette vi driver med, da? Gamle, uoppklarte drapssaker!» «Jo. Men for det første ble denne henlagt som en ulykke, og for det andre – den har vel ikke bare grodd opp gjennom stolsetet ditt av seg selv?» «Så kanskje jeg skal spørre politiet i Hjørring hvorfor den har havnet hos oss nettopp nå?» Carl løftet brynene. Ja, kanskje hun rett og slett skulle gjøre det? Hun snudde på hælen og klapret bort til sitt eget revir. Hintet var tatt. Carl stirret ut i luften. Hvorfor i helvete skulle den saken 21
T YPE-IT AS, 08.12.2011 ORDRE: 24752 (s . 22 av 491)
graves frem igjen? Som om den ikke hadde voldt problemer nok som det var. Han så enda en gang på bildet av Ronny og seg selv og sendte mappen tvers over bordet til en haug med andre saker. Fortid var fortid og nåtid nåtid, det sto i hvert fall fast, og for fire minutter siden hadde han lest beskjeden fra Mona der hun hadde kalt ham for ’skatt’. Det gjaldt å prioritere. Han smilte, gravde mobilen opp av bukselommen og glodde ergerlig på de ørsmå tastene. Hvis han sendte en sms til Mona, tok det ham ti minutter å taste den, og hvis han ringte, kunne han bli sittende like lenge før hun svarte. Han sukket og begynte på sms-en. Det var tydelig at mobiltastaturet var bygd for pygmeer med makaronifingre, og at en vanlig nordeuropeisk mann av middels kroppsbygning skulle måtte føle seg som en flodhest med blokkfløyte. Han betraktet resultatet av anstrengelsene og lot meldingen gå med hele perleraden av tastefeil. Mona skjønte nok poenget: Mortensgåsa skulle få ben å gå på. Idet han la mobilen fra seg, kom et hode til syne i døråpningen. Hentehåret var blitt trimmet siden sist og lærjakken lagt i press, men mannen inni var like krøllete som alltid. «Bak?! Hva faen gjør du her?» spurte han mekanisk. «Ikke lat som du ikke vet det,» svarte mannen, søvnmangelen hang under øynene på ham som tunge blylodd. «Jeg holder på å gå fra vettet. Derfor!» Han satte seg tungt på stolen midt imot, til tross for Carls avvergende fakter. «Min søster Esther blir aldri seg selv igjen. Og svinet som kastet syre i ansiktet hennes sitter i en kjellersjappe borte i Eskildsgade og ler seg i hjel. Selvfølgelig, som politimann er du ikke stolt av at søsteren din driver bordell, men synes du det er riktig at jævelen skal slippe unna med det han gjorde?» «Jeg aner ikke hvorfor du kommer, Bak. Snakk med City eller i det minste med Marcus Jacobsen eller en av de andre 22
T YPE-I T AS, 08.12.2011 ORDRE: 24752 (s . 23 av 491)
sjefene hvis du er misfornøyd med saksgangen. Jeg driver ikke med voldssaker og ikke med sedelighetssaker, det vet du godt.» «Jeg er kommet for å be deg og Assad bli med bort og tvinge en tilståelse ut av svinet.» Carl kjente pannerynkene stimle sammen under hårfestet. Var mannen gal? «Du har fått en ny sak i dag, du har kanskje sett den allerede,» fortsatte Bak. «Og den kommer fra meg. Jeg fikk den for noen måneder siden av en kollega oppe i Hjørring. Jeg la den inn til Rose i natt.» Carl så på mannen mens han overveide mulighetene. Så vidt han kunne se, var det tre valg. De to mest nærliggende var å plante en ambolt i synet på fyren eller en tupp i ræva. Likevel valgte Carl det tredje. «Ja, mappen ligger der,» sa han og pekte mot papirhelvetet på hjørnet av skrivebordet. «Hvorfor ga du den ikke heller til meg? Det hadde vært mer korrekt.» Bak smilte kort. «Når førte korrekthet mellom oss to til noe som helst? Å, nei. Jeg ville forsikre meg om at andre her nede fikk se saken, så den ikke plutselig bare skulle forsvinne, okay?» De to første alternativene meldte seg igjen med ny styrke. Enda bra idioten ikke hadde sin daglige gang på huset lenger. «Jeg har sittet på mappen med tanke på at dette øyeblikket skulle dukke opp. Skjønner du?» «Nei, så faen om jeg gjør. Hvilket øyeblikk?» «Jeg trenger hjelp!» Du må ikke tro at jeg slår inn skallen på en mulig gjerningsmann bare fordi du vifter rundt med en tredve år gammel sak, og vet du hvorfor?» Carl stakk en finger i været for hvert av de følgende poengene. «Én! Saken er foreldet. To! Det var en ulykke. Onkelen 23
T YPE-IT AS, 08.12.2011 ORDRE: 24752 (s . 24 av 491)
min druknet. Han ble tydeligvis dårlig og falt i elven, og det var også konklusjonen til etterforskerne. Tre! Jeg var der ikke da det skjedde, og det var ikke fetteren min heller. Fire! I motsetning til deg er jeg en skikkelig purk og nedlater meg ikke til å banke opp mistenkte.» Carl satt litt med den siste setningen i halsen. Så langt han visste, hadde ikke Bak noe på ham på dette punktet. Ansiktsuttrykket hans tydet heller ikke på det. «Og fem! Carl rakte alle fingrene i været og knyttet hånden. «Hvis jeg likevel skulle la meg friste, så ble det mot en viss person som leker politi selv om han ikke er det lenger.» Baks smilerynker glattet seg ut. «Okay. Da kan jeg fortelle deg at en av de gamle kollegene mine fra Hjørring liker å ta seg en tur til Thailand i ny og ne. Fjorten dager i Bangkok med alt inklusive.» Javel, og hva faen raker det meg, tenkte Carl. «Det gjør tydeligvis fetteren din Ronny også, og han er ikke av dem som spytter i glasset i godt lag,» fortsatte Bak. «Og vet du hva, Carl? Når fetter Ronny får seg noen under vesten, så snakker han.» Carl undertrykte et dypt sukk. Ronny, den eklatante klovnen! Var det problemer med ham nå igjen? Det var minst ti år siden de hadde sett hverandre sist, og det var i en skandalekonfirmasjon i Odder, hvor Ronny hadde tatt for seg rikelig i baren av både drikkevarer og servitriser. Greit nok i og for seg, bortsett fra at den ene av servitrisene var litt for villig og for sikkerhets skyld mindreårig og søster av konfirmanten. Skandalen var overskuelig, men satt likevel dypt i den Odderske grenen av familien. Nei, Ronny var ikke akkurat noe hengehode, for å si det slik. Carl slo avvergende ut med hånden. Hva i huleste hadde Ronnys affærer med ham å gjøre? «Du får bare gå opp til Marcus og kjefte så mye du vil, Bak, men du kjenner ham. Han kommer til å si akkurat det samme som meg: Du banker ikke opp mistenkte, og du 24
T YPE-I T AS, 08.12.2011 ORDRE: 24752 (s . 25 av 491)
truer heller ikke tidligere kolleger med gamle historier som dette.» Bak trakk seg tilbake på stolen. «Og på denne baren i Thailand skrøt fetteren din høylytt og i vitners nærvær av å ha tatt livet av faren sin.» Carl knep øynene sammen. Det hørtes ikke særlig sannsynlig ut. «Jaså, gjorde han det. I så fall må han ha drukket seg fullstendig fra vettet! Du får melde ham, da, hvis du tror på det. Men jeg vet at han ikke kan ha druknet faren. Han var nemlig sammen med meg.» «Og samtidig påsto han at du hadde vært med på det. Litt av en type, denne fetteren din.» Carls pannerynker løsnet og falt ned over neseroten med full tyngde, samtidig som han reiste seg og sugde hele sin dårlig fordelte kroppsvekt opp i skuldrene. «Assad, kom inn her et øyeblikk!» brølte han rett i synet på Bak. Det gikk bare ti sekunder, så sto den syke mannen der og snufset i døråpningen. «Assad, min gode, influensaherjede mann. Kan du være så snill å hoste på idioten her. Bare pust godt inn.» hva annet var det i bunken med nye saker, Rose?» Hun så ut som om hun overveide å pælme hele stasen i fanget på ham, men Carl kjente lusene sine på gangen. Et eller annet hadde fanget oppmerksomheten hennes. «Saken med callgirlhalliken som ble overfalt i natt fikk meg til å tenke på en sak vi nettopp fikk oversendt fra Kolding. Den lå i bunken jeg nettopp hentet på NE.» «Vet du at hun du kaller callgirlhalliken er søsteren til Bak?» Rose nikket. «Kjenner ikke typen, men ryktene svirrer jo på huset. Var det ikke han som var her i sted?» Hun prikket med fingeren på den øverste saksmappen og åpnet den med svartlakkerte negler. «Hør etter, Carl, eller så kan du lese gjennom dritten selv.» 25
T YPE-IT AS, 08.12.2011 ORDRE: 24752 (s . 26 av 491)
«Ja, ja,» sa Carl og lot blikket flakke over det strenge, gråhvite kontorinteriøret. Det var nesten så han kunne savne det rosa infernoet til hennes alter ego Yrsa av og til. «Saken her handler om en kvinne ved navn Rita Nielsen, også kjent under, hva skal vi si, kunstnernavnet …» Rose laget et par anførselstegn i luften, «… Louise Ciccone. Hun brukte det en periode på åttitallet da hun arrangerte såkalt …» anførselstegnene kom opp igjen, «… erotisk dans på nattklubber i Trekantområdet. Flere dommer for bedrageri og senere for kobleri og hallikvirksomhet. Eier av et eskortebyrå i Kolding opp gjennom sytti- og åttitallet, før hun forvinner i tomme luften i København i 1987. Etterforskningsgruppen satset først og fremst på å finne løsningen på forsvinningen i pornomiljøene i Midt-Jylland og København, men etter tre måneder henlegger de saken og skriver at det trolig dreier seg om et selvmord. Det hadde kommet inn så mange nye, alvorlige oppgaver i mellomtiden at de ikke kunne sette av mer tid og krefter på saken, står det.» Hun la mappen på bordet og satte opp en syrlig mine. «Henlagt, akkurat som Esther Bak-saken i natt også garantert kommer til å bli det. Eller har du sett noen springe febrilsk rundt for å hekte svinet som gjorde dette mot den stakkars kvinnen?» Carl trakk på skuldrene. Det eneste febrilske han hadde sett i morges, var fjeset på stesønnen Jesper, da han vekket ham klokken syv og ba ham komme seg inn til forelesningen i Gentofte ved egen hjelp. «Så vidt jeg kan se, er det ikke en døyt som tyder på selvmord i den saken,» fortsatte hun. «Rita Nielsen setter seg inn i sin feite, hvite Mercedes 500 SEC og kjører hjemmefra, stille og rolig! Et par timer senere er hun søkk vekk, og det er det.» Hun dro ut et fotografi og slengte det på bordet foran ham. Det viste bilen stående ved en fortauskant med fullstendig ribbet kupé. For en bil. Halve hærskaren av Vesterbros løse fugler kunne 26
T YPE-I T AS, 08.12.2011 ORDRE: 24752 (s . 27 av 491)
ha slanget seg på det panseret i de surt oppsparte juksepelsene sine. Noe annet enn den slitne tjenestebilen hans. «Sist hun ble sett var fredag 4. september 1987, og via trekkene på bankkortet hennes kan vi følge ruten fra bopelen i Kolding klokken 05 om morgenen over Fyn hvor hun fyller bensin, videre mot Storebæltsfergen og inn til København, der hun kjøpte røyk i en kiosk på Nørrebrogade klokken 10.10. Etter det er det ingen som har sett henne. Mercedesen blir funnet et par dager senere på Kapelvej med det meste av innmaten skrellet ut. Skinnseter, reservehjul, bilradio, kassettspiller og en masse annet. Selv rattet er borte. Bare et par kassettbånd og noen bøker i hanskerommet ligger igjen.» Carl klødde seg på haken. «Det var ikke mange butikker med kortterminaler den gangen, og aller minst en kiosk på Nørrebro. Hvorfor alt dette plunderet med å betale med kredittkort? Det måtte sikkert kjøres gjennom et av disse gamle manuelle apparatene hvor man kvitterte etterpå, og alt sammen bare for en pakke røyk. Da skal du være bra tålmodig.» Rose trakk på skuldrene. «Kanskje hun ikke likte kontanter. Kanskje hun ikke fikset å ta i dem. Kanskje hun likte å ha pengene i banken og la andre betale rentene. Kanskje hun bare hadde en tusing som han i kiosken ikke kunne veksle, kanskje …» «Ja, ja, ja.» Carl viftet med hendene. «Men si meg: Hva bygde de teorien om selvmord på? Var hun alvorlig syk, eller hadde hun dårlig økonomi? Var det derfor hun kjøpte røyk med kredittkort?» Hun trakk på skuldrene et sted inne under den koksgrå og altfor voldsomme genseren. Kanskje den var hjemmestrikket av Yrsa. «Hja, spør du meg, så spør jeg deg. Rita Nielsen alias Louise Ciccone var faktisk en temmelig velbeslått dame, og etter den ikke akkurat misunnelsesverdige cv-en hennes å dømme var hun heller ikke noe persilleblad, for å si det mildt. Jentene hennes i Kolding kalte henne beinhard og en 27