Jens Henrik Jensen
Frosne flammer Oversatt av Henning Kolstad, MNO
1
Skikkelsen satt ubevegelig på svaberget og sugde til seg energi fra solen som et sultent, vekselvarmt krypdyr. Lyngen lå motløs i brune enklaver mellom buskfuru og mosetuster. Vinterens regime kunne fortsatt anes i form av bortgjemt snø i dype skygger og sprekker. Det eneste som rørte seg innenfor synsvidde, var en kråke som satt i et søkk og hakket på noe som liknet et harekadaver. Alt var renplukket her i årets tredje måned. Skikkelsen på svaberget var som forsteinet i skredderstilling. Rett i ryggen. Med bare tær og hendene hvilende på lårene. Det var en mann. Hardt marslys viste et vell av arr på den bare overkroppen. Noen gamle og gustne. Andre nylig tilføyd, mørklilla, i myke kurver eller forrevne baner på den bleke, senete kroppen, sydd med til sammen hundrevis av sting. Mannen hadde det lange håret samlet i en liten pisk i nakken, og en spredt, uregjerlig skjeggvekst som krøp opp over hals, hake og kinn. Han liknet en skipbrudden i arkipelet av svaberg, lyng og bartrær. Han satt med lukkede øyne og ansiktet vendt rett opp mot solen. Det var et strategisk godt sted i en oppvarmet luftlomme mellom to store knauser hvor pålandsvinden ikke kunne nå ham. Han hadde ikke rørt seg på en halv time. Ikke flyttet en hånd. Ikke leet på en finger. Ikke hevet et øyenbryn eller rynket på nesen 7
i den prosessen som lot til å være en konsentrert energiutveksling mellom den livgivende stjernen 149 600 000 km borte og den ubetydelige organismen på svaberget. Til venstre for mannen sto et par gamle gummistøvler med strømpene stappet ned i skaftene. Til høyre lå en undertrøye, en rutet flanellskjorte og en strikkegenser. Øverst på haugen lå noe som glimtet i solen. Det var rustflekker på bladet, og skjeftet hadde sett bedre dager. Det var reparert og ombundet med seilgarn. Da mannen endelig rørte på seg, skjedde det uendelig langsomt, som om solen aldeles ikke var ferdig med å fylle musklene hans med krefter. Han strakte armene, holdt dem frem og løftet dem loddrett. Så pustet han dypt inn fem ganger og blåste luften ut igjen hver gang, før han senket armene i langsom kino, ut og ned langs sidene, ned langs kroppen og tilbake til utgangsstillingen. Han var midt i sjette gjentakelse med armene over hodet da han plutselig lot dem falle og snudde vaktsomt på hodet. Han hadde oppfanget en lyd. En fremmed lyd. Lyden av stemmer. Den kom tydeligvis nede fra grusveien som gikk parallelt med svabergformasjonen hvor han hadde sin plass i solen. Mannen kastet ikke bort tid på å kle på seg. Resolutt stakk han skjeftet på dolken mellom tennene. Med begge hender fri til støtte gled han lydløst ned fra svaberget, sikker i bevegelsene som et dyr, og gikk mot en kolossal, frittliggende steinblokk i veikanten. Han satte seg på huk i lyngen og speidet forsiktig fremover. Stemmene ble tydeligere. Kort etter kom to menn til syne. De gikk langsomt og rolig mens de diskuterte et eller annet. Han trykket seg mot steinen mens han lynraskt innprentet seg alle detaljer. Begge mennene var i syttiårsalderen – men det forholdet slo han seg ikke til ro med. Fiender fantes i alle aldere. Begge gikk i marsjstøvler, den ene med en liten turryggsekk slengt over skulderen. De var skikkelig og ordentlig antrukket i hvert sitt sett friluftsklær i jegergrønt og grått. En løsthengende 8
jakke og en vest med fleecegenser under. Han så etter en liten utbulning i klærne, noe som kunne tyde på at mennene var bevæpnet, og han gransket blikkene deres for å se hvor de hadde oppmerksomheten. Det var svært sjelden at fremmede dukket opp i denne lille, lukkede delen av verden som var blitt hans for en stund. Og årstiden alene var nok til at han ble mistenksom. Midt i mars … ikke en tid for fotturister. Men det var ingenting ved de to eldre mennene som utløste noen alarm. Akkurat da de passerte den store steinen, hørte han tydelig at de diskuterte hvor det var best å plassere oppsparte pensjonsmidler. Samtalen deres beroliget ham ytterligere. Han ble sittende i skjul til mennene var ute av syne. Det lille, hvite trehuset med de røde bølgeblikkplatene på taket skinte i solen. Det lå på en forhøyning i terrenget. Langs forsiden strakte den lille viken med båten seg. På baksiden var det bare svaberg. Akkurat nå så det nesten ut som om huset var nyvasket og hengt til tørk på den blå himmelen. Det var den dagen i det nye året i mannens nye verden da solen hadde hatt mest makt. En vidunderlig dag. Han hadde sittet på svaberget andre dager og nytt solen med bar overkropp mens han sank dypt inn i seg selv, men i dag var uten sammenlikning den mest fantastiske. Våren ville snart få makt. Han svingte vekk fra grusveien og fulgte den lille stien opp mot huset. Da han rundet hjørnet på vei inn i hagen, fikk han øye på henne før hun fikk øye på ham. Hun satt på sitt vanlige sted med ryggen mot vedskjulet og med staffeliet stilt litt på skrå slik at lyset falt riktig. Det grå håret var samlet oppunder den bredbremmede stråhatten. Hun malte blomster – igjen. Han hadde aldri sett henne male annet enn blomster. Nå fikk hun øye på ham. Hun vinket med penselen. 9
«Hello, Dragos!» ropte hun på engelsk. «Har du nå vært ute på farten igjen? Alltid i bevegelse, din rastløse sjel.» «Roser?» spurte han. Kvinnen smilte og ristet på hodet. «Tulipaner, massevis av tulipaner …»
2
Det gjallet gjennom verkstedet, mer som en konstatering enn et spørsmål: «En Lars Thøger Fritsen?» Postbudet måtte ha kommet inn mens han arbeidet med vinkelsliperen under bilen som var løftet høyt på bukken. Mannens tone var så militær at Fritsen holdt på å ta et skritt frem, slå hælene sammen og melde seg til tjeneste. Likevel nøyde han seg med å kikke mistenksomt frem bak det ene forhjulet på Toyotaen. «Meg,» sa han. «Rekommandert brev,» buldret det middelaldrende postbudet videre. «Jeg trenger en underskrift, takk.» Han la fra seg vinkelsliperen og gikk frem fra den gamle stasjonsvognen som hang på bukken over ham. «Rekommandert?» «Akkurat, vær så god,» sa postbudet og rakte ham en stor, foret konvolutt. «Og så trenger jeg en underskrift her.» Fritsen krotet en krusedull på den elektroniske skriveblokken. «Takk,» sa postbudet og beordret i samme åndedrag Fritsen til å ha en god dag. Så marsjerte han ut av verkstedet igjen. Fritsen ble stående og se undrende på konvolutten. Han ventet ikke noe, og slett ikke noe rekommandert. «L.T. Fritsens Autoverksted v. Lars Thøger Fritsen, Amagerbrogade 108, 2300 København.» Han snudde konvolutten. Avsenderen var påstemplet. Konvolutten kom fra advokatene Sjørslev, 11
Blaufeldt & Juel, adressen var i det indre København. Det sa ikke Fritsen en dritt. Han veide konvolutten i hånden og kjente på den med tommelen et par steder. Konvolutten var tung, og den inneholdt en avlang eske av et hardt materiale. «Hvordan er det, går det greit?» Han så spørrende på lærlingen, som holdt på med en knust frontlykt på en kebab-BMW – svart, selvsagt. Akkurat nå minnet den nok mer om en durum-wrap, for hele fronten var rullet godt sammen etter å ha brynet seg på skogbrynet. Hele svineriet skulle skiftes etter avtale med forsikringsselskapet. Lærlingen nøyde seg med et nikk. Fritsen nølte et øyeblikk, men så bestemte han seg for å gå inn på kontoret og åpne den mystiske konvolutten. Han feide en bunke papirer til side på skrivebordet, satte seg og gjorde plass til konvolutten. Han rev den opp med tommelen og kikket. En svart eske og et vedlagt brev. Han tørket hånden på buksebeinet en gang til før han tok ut begge deler. Den avlange esken var av hard, slagfast plast. Han tok lesebrillene fra brystlomma. «Kjære Lars Thøger Fritsen. Advokatfirmaet Sjørslev, Blaufeldt & Juel bestyrer boet etter Gudrun Oxen, pleiesenter Solbakken, Ringsted. Under en gjennomgåelse av innboet har vi kommet over det vedlagte. Det vedlagte var forsynt med en skriftlig instruks fra avdødes sønn, Niels Oxen. Der ber han om at det vedlagte sendes til deg, forutsatt at han selv ikke er/ikke kan være orientert om morens død.» Hva faen kunne det der bety? Fritsen leste første avsnitt på nytt før han fortsatte nedover: «Vi er kjent med den uavklarte situasjonen omkring det vedlagtes rettmessige eier, Niels Oxen. På grunn av usikkerheten som er forbundet med omstendighetene omkring hans sannsynlige død, vil pårørende først om fem år kunne henvende seg til retten for å få en dødsformodningsdom. Vi har fremlagt denne problem12
stillingen for avdødes datter, Susanne Oxen Viig. Hun samtykker og sier seg enig i at brorens instruks bør følges, og at De derfor er rette ihendehaver (se vedlagte kopi av samtykke, samt spesifisert gjennomgåelse av det vedlagtes innhold). Vi tillater oss med dette å betrakte denne saken som avsluttet.» Oxen? Oxen, Susanne Oxen – og … Niels. Han åpnet esken forsiktig. Den var kledd med rød velur – og fylt med hjerte og mannsmot. Niels Oxen på lit de parade – in absentia. Livet hans gjenfortalt gjennom fire dekorasjoner. Den første var forsvarets medalje for tapperhet. Den historien husket han ikke. Den andre var av samme type, bare med eikeblad i sølv. Den historien husket han best av alle. N.O. hadde fått medaljen for å ha hoppet resolutt i Una-elven ved Kostajnica for å redde en medsoldat fra Bravo-kompaniet, en som var truffet av en serbisk snikskytter. Kollegaen var han selv, L.T. Fritsen. Av og til kunne det fortsatt klø i arret på brystkassa. Og en gang imellom fornemmet han at det kalde, svarte vannet lukket seg rundt ham ved slusen på vei mot døden. Og så våknet han badet i svette etter at et par sterke armer hadde revet ham tilbake til livet. Den tredje dekorasjonen var tapperhetsmedaljen med eikeblad i gull. Om han ikke husket helt feil, hadde N.O. fått den i forbindelse med oppdraget som het Task Group Ferret og var de danske jegersoldatenes medvirkning i Operation Enduring Freedom i Afghanistan. N.O. reddet en helikopterbesetning som var kommet i knipe under heftig ild. Fritsen fjernet forsiktig knappenålen som holdt den fjerde og siste dekorasjonen på plass. Ærbødig lot han den ligge på den utstrakte håndflaten. Det var dekorasjonen over alle dekorasjoner. Den som bare var blitt utdelt i et helt spesielt tilfelle. N.O. var faktisk den eneste som noen gang hadde mottatt Tapperhetskorset. Det var i 2009, da jegerkorpset hadde personell stasjonert i Helmand-provinsen i 13
Afghanistan. N.O. hadde sneket seg bakenfor fienden og egenhendig nedkjempet åtte talibankrigere, og dermed reddet kollegene, som hadde havnet i bakhold etter å ha truffet på en veikantbombe. Fritsen la det pene, svarte korset forsiktig på plass og festet det til den røde veluren. De fire medaljene begynte å bli uklare for ham. Nei, ikke nå. Ikke på jobb en vanlig formiddag. Ikke nå som han skulle … Han tørket irritert vekk en tåre med den oljeflekkete håndbaken. Toyotaen der ute på løftebukken kalte. Den skulle være ferdig i morgen formiddag, for faen. Så kom det hele veltende inn over ham med enorm kraft. Han hadde ingenting han skulle ha sagt. Salte tårer strømmet som fra en kran. Nedover fjeset, over leppene, videre over halsen og rett ned i dypet av hjertet. «Du Lars, jeg må bare …» Lærlingen kom brasende inn, men bråstoppet. «Æ … du er ikke dårlig, vel?» Fritsen kikket opp og ristet stille på hodet. «Nei, langt ifra, ingen problemer …» «Ja, men da … da venter vi bare.» Gutten rygget ut og lukket døra bestemt etter seg. Fritsen la esken på skrivebordet. Dekorasjonene skinte i sollyset fra vinduet. Det var først og fremst uvissheten som gnagde. Ville Oxens lik aldri bli funnet slik at han kunne begraves? Hadde krabber og ål skjendet ham? Fantes det i det hele tatt noen bisettelse for dem som lå i havet? Eller hadde en skipspropell spjæret ham og revet kjøttet av knoklene? Og hvis han en vakker dag ble skylt i land på en fremmed kyst, hvem ville da ta hånd om ham og verne ham og sørge for at han fikk den respekten han fortjente mer enn noe annet menneske? Han ble sittende urørlig på kontorstolen mens alt sammen passerte revy en gang til. Dagen da Oxen hentet ham opp av Una-elven. Sykehusoppholdet. Det gryende vennskapet som vokste til sterke bånd. Årene da 14
Oxen fra tid til annen dukket opp på verkstedet – bare for å prate litt, bare for å lette på trykket. Og den glidende ferden utforbakke som endte på et kjellerrom i Nordvestkvarteret, der mørket lukket seg om den gamle soldatkameraten hans. Fritsen hadde prøvd å støtte ham, gi ham sine velmente råd. Men Niels Oxen var et menneske som gikk sine egne veier og tok sine beslutninger selv. En styrke. Og en svakhet. Selv om det etter hvert var blitt sjelden de så hverandre, hadde Fritsen av og til fikset ting for Oxen. Han var god til å «fikse». Og var det noe han ikke kunne ordne, kjente han alltids noen som kunne det. Nå var det slutt. Og medaljene lå på skrivebordet hans. Akkurat som hun fra etterretningen en gang hadde sagt at de ville gjøre. Franck het hun … Hun hadde sett esken og et brev med instrukser i en skuff hos Oxens gamle, demente mor på pleiehjemmet i Ringsted. Hvordan kunne det ende slik? Han hadde bare fått noen bruddstykker underveis de to siste årene, men han kjente begynnelsen. Og slutten. Den hadde han fått servert i presse og kringkasting, akkurat som resten av Danmark. Krigsveteranen som var mistenkt for å ha myrdet en gammel mann på et dambruk, hadde stjålet en båt i en liten nordjysk havneby. Han hadde gått mot svenskekysten på nattetid, men rett før han nådde frem dit, skulle det angivelig ha skjedd en eksplosjon om bord. Svenske vitner hadde sett et lysskjær på havet, og etterpå var det bare vrakrester igjen av den danske båten. Ingen spor av Niels Oxen. Fritsen hadde bare en sviende følelse igjen i øynene da han tastet nummeret til kona. Heldigvis tok hun telefonen med det samme. «Det er meg. Jeg har akkurat fått alle medaljene hans i posten. Tapperhetskorset også. Jeg vet ikke riktig hva jeg skal tro, jeg …» Han fortalte henne historien, og han fortalte henne om reaksjonen sin, akkurat som han alltid gjorde. Hun var krumtappen i tilværelsen hans. Hun kjente sin soldat. Hun hørte på ham, og hun 15
ga råd. Han hadde lettet seg. Han la på igjen. De kom til å snakke om dette en gang til mens de spiste middag. Hele greia var bullshit … Den Niels Oxen som Fritsen kjente, ville aldri drept en gammel, forsvarsløs mann. Han ville aldri drept noen som ikke var en regulær fiende. Det var så jævlig trist. En ordentlig drittaffære som små mennesker av hans type ikke kunne gjøre noe med. Nå trodde gud og hvermann på historien om krigsheltens totale avsporing. Det plaget Fritsen kraftig. Det sanne ettermælet lå på rød velur i esken på skrivebordet. Han reiste seg sakte fra kontorstolen. Han hadde en Toyota som skulle være ferdig i morgen.
3
Kontorlandskapet lå øde som en brakkmark i firmaet som importerte landbruksmaskiner. Det var den andre uken hennes hos B+B Rengjøring, og adressen i Ballerup var den første jobben på kvelds- og nattskiftet. Klokken var 21. Det var mørkt ute, og drittjobben begynte da hun svingte bortover den lange korridoren med trillestativet, solid rustet med såpevann og vaskefiller. Hun hørte en dør smekke bak seg. Det var sjefen hennes, som gikk i motsatt retning for å ta et mindre lokale. Han hadde steppet inn uten å nøle da makkeren hennes for denne kvelden, en litauisk jente, ikke dukket opp. Frem til nå hadde hun bare jobbet sammen med enten polakker, litauere eller latviere. Og for fem minutter siden hadde sjefen ute i oppbevaringsrommet bekreftet at hun var den eneste danske medarbeideren i firmaet. «Velkommen skal du være til Underdanmark. Det er aldri noen som svarer på annonsene mine. Ingen dansker, mener jeg. De fleste vil heller leve på trygd enn å lette på ræva og gjøre rent. Hvem tror du det er som vasker opp og rer senger på hotellene? Ikke danskene, nei. Så kom ikke her og snakk om arbeidsløshet.» Hun hadde bare nikket. Hun gadd ikke sette i gang noen diskusjon. Sjefen var en kar i begynnelsen av trettiårene, godt pumpet opp med anabole steroider og iført en svart, ultrastram T-skjorte 17
med gyllent trykk, en vid, kamuflasjemønstret cargobukse og hvite tennissko. Nå hadde hun tilbrakt totalt 25–30 minutter med ham fordelt på to ganger. Første gang da hun ble ansatt, og så nå, da de gjorde seg klar til arbeidet. Det sto klart for henne at mannen neppe var i stand til å administrere mer enn den ene konsonanten og den ene vokalen han hadde fått tildelt som fornavn ved dåpen. Det var bare ett sted Bo Bremer ikke hadde muskler, og det var mellom ørene. Rengjøringsjobben var fysisk hard, og tidsplanen idioten hadde utarbeidet var nådeløst stram, beregnet på utlendinger på jakt etter et bedre liv. Lårstumpen satt vanligvis perfekt i hylsteret, men nå ble den øm, og hun kjente i ryggen at hun kompenserte altfor mye. Jobben var en nødløsning mens hun lette etter noe annet. Akkurat nå var det ingen vei utenom. Hun hadde vurdert å selge leiligheten på Østerbro, som hun hadde kjøpt dyrt under boligboblen. Kanskje leiligheten ble neste skritt i forsøkene hennes på å demme opp for nedturen. Hun stakk pluggene sine i ørene og skrudde opp lyden. Metallicas «Load» fra nittiseks gjorde alltid rent bord. Hun hadde bare et av de store skrivebordene igjen, så var hun klar til å støvsuge. Hun tørket av dataskjermen med en tørr klut og bøyde seg langt frem for å nå helt ut til kanten med den våte. Plutselig grep to sterke armer henne bakfra og holdt henne fast som i en skrustikke. «Hva sier du, jenta mi? Her på skrivebordet. Femten hundre kontant …» Det var sjefen som hadde sneket seg innpå henne. Han stønnet inn i det ene øret hennes. «Ditt svin! Slipp meg!» Han slapp et kort øyeblikk, bare for å gripe henne om brystene i stedet. 18
«Jeg kunne jaggu godt tenke meg å knulle en handikappet. Og puppene dine er det i alle fall ikke noe gærent med. Ålreit, så sier vi to tusen, di frekke lille merr …» «Svin! Nå slipper du!» «Du er vill, skjønner jeg? Herlig …» Hun skallet ham med bakhodet. Ikke hardt nok til at han slapp, men nok til å distrahere ham. Hun presset kneet på det gode beinet mot bordkanten og sparket fra. Han tok et skritt baklengs. Akkurat nok til at hun fikk plantet foten på skrivebordskanten. Denne gangen sparket hun fra av alle krefter og sendte begge baklengs. Han måtte slippe taket da de falt. Hun var raskt på beina igjen. Nå smilte han overlegent. «Ålreit, da gjør vi det på den harde måten, helt greit for meg,» stønnet han og gikk frem mot henne. Hadde det vært i gamle dager, ville hun bare trukket tjenestepistolen og satt en kule i ham et eller annet harmløst sted. Men gamle dager var borte. Hun gikk sakte baklengs mot ytterveggen til avstanden ble fornuftig. Hun måtte ikke slåss med ham. Han var altfor sterk. Han måtte felles på første forsøk. En av grunnreglene i de selvforsvars- og kampteknikkene hun hadde vært gjennom så mange ganger, var å snu bevegelsesenergien i et angrep til sin egen fordel. Sånt kunne utlikne et skjevt styrkeforhold. Akkurat da han buste frem, hev hun den våte vaskekluten i fjeset på ham. Det ble han bare enda mer forbannet av. Da han slo etter henne, grep hun ham om håndleddet og dro ham videre fremover. Samtidig trakk hun seg unna, snudde seg rundt og tok et solid tak i håret hans med venstre hånd. Han stanget bokstavelig talt hodet i veggen, og hun hjalp til ved å smelle pannen hans av alle krefter mot naken betong. Da knærne hans sviktet, dro hun hodet hans tilbake og dengte det mot muren en gang til før han sank sammen på gulvet. «Kan du oppføre deg skikkelig nå, din kvalme jævel?» Rengjøringssjefen rullet seg stønnende over på ryggen og så på 19
henne med noe som minnet om et hånlig smil gjennom bekker av blod fra to kløvde øyenbryn og en nese som antakelig var brukket. Hun sparket ham i skrittet av all kraft. Han ga fra seg et hyl og vred seg på gulvet. «Du får ikke et rødt øre, din faens kjerring! Jeg skal kverke deg!» Han stønnet, men på et underlig vis hadde han greid å samle krefter til å stable seg på beina og tumle frem i et nytt sanseløst angrep. Hun grep det første og det beste, en arbeidslampe med solid fot, og svingte den mot haken hans. Han falt tungt. Denne gangen ville han ikke være i stand til å reise seg på en stund. Hun bikket ham over på magen og dro en påfallende tjukk lommebok opp av baklomma hans. Fjeset hans var et eneste blodig kaos nå. Han åpnet langsomt øynene mens hun fisket frem en gedigen bunt tusenlapper. Tenkte hun det ikke. Han var kontanttypen. Hun talte dem. Det var sytten sedler. Kanskje til svart avlønning av arbeidstakere? «Hør her, Kvalmo! Jeg tar de ti første som lønna du skylder meg. Så tar jeg to for sextrakassering, tre for voldsangrep og resten i generelt smusstillegg for å måtte jobbe med en undermåls drittsekk som deg. Og hvis jeg noensinne ser deg igjen, melder jeg deg til politiet. Forstått?» Hun stakk pengene i lomma og slapp den tomme lommeboka på gulvet. Så snudde hun på hælen og gikk. Regnet fosset mens hun kjørte hjemover fra Ballerup. Det var så intenst at trafikken nesten stoppet opp. Hjernen eltet i samme tempo som vindusviskerne. Hun måtte ut og finne en ny jobb i morgen. Eller to jobber, for den saks skyld. Og det måtte ikke være rengjøring. Hun hadde overvurdert seg selv. Kanskje noe i en kiosk eller en kafeteria eller et supermarked? Eller drosjesjåfør? Eller en kombinasjon? Allerede før Herlev begynte Altoen å slå seg vrang. Den lille 20
Suzukien, som hadde fjorten år på baken, symboliserte den bratte nedturen hennes. Hun hadde vært nødt til å avhende sin kjære Mini Cooper da det gikk opp for henne at hun ikke kunne gjøre seg håp om å finne noen god jobb igjen. Etter å ha hostet seg en halv kilometer langs Herlev Hovedgade ga Altoen opp. Hun rakk å få den ut i veikanten før den døde. Det måtte være alt regnet. Fukt i fordeleren, kanskje? Det fosset ned med uforminsket kraft. Hun hamret begge håndflatene i rattet av raseri. Hun kunne ikke ringe Falck, for Falckmedlemskapet var skåret vekk med sparekniven. Alt var skåret vekk med sparekniven. De mørke mennene fra Danehof hadde ødelagt henne på kort tid. Akkurat slik de hadde sagt at de ville gjøre fordi hun sammen med Niels Oxen, PET-sjef Axel Mossman og nevøen hans hadde prøvd å nå inn til kjernen av det hemmelige maktnettverket deres – og sprenge det. De hadde frosset den ellers så komfortable tilværelsen hennes til is. Det var sånn det var blitt. Livet hennes var bunnfrosset. Det var prisen hun betalte.
4
De tre svarte kappene var pent brettet og lagt over hver sin stolrygg. Med en håndbevegelse ba den eldre herren de to gjestene om å innta sine plasser i det lille rommet med den hvelvede, hvitkalkede himlingen. Det var en generasjon forskjell mellom de tre. Med gullinnfattede briller, høyt hårfeste og grått hår så verten ut til å nærme seg de sytti. Aller først rev han av en fyrstikk og tente stearinlysene i den sjuarmede staken. Gjestene, en kvinne og en mann, virket jevnaldrende – midt i førtiårene, antakelig. Kvinnen stilte seg bak stolen som var plassert i retning nord, om en betraktet det runde bordet som en kompassrose. Mannen stilte seg overfor henne – i sør. Den eldre herren inntok sin faste posisjon i øst og la brillene og papirbunken fra seg på bordet. Som gjestene tok han på seg kappen, hektet den fast med gullspennen og forsikret seg om at alle var klare. Så begynte han på Fadervår. Etter bønnen fulgte et minutts stillhet. Han holdt diskré øye med armbåndsuret. Seremonielt skulle dette minuttet hedre dem som hadde gått bort siden siste samling. Selv hadde han alltid følt at stillheten var velgjørende. Den skjerpet konsentrasjonen omkring arbeidet som foresto når det sekstiende sekundet var passert og overgangen fra én verden til en annen var fullført. 22
På sin høyre hånd hadde han lederen av Danehof Nord, Karin «Kajsa» Corfitzen, datter av den avdøde ambassadøren og slottsherren på Nørlund Slot i Himmerland – og med svensk mor, derav kjælenavnet. En elegant, vakker og moden kvinne på 44 år. Utdannet i internasjonal økonomi og bosatt i London hele sitt voksne liv. Hun hadde brutt Danehofs mange hundre år lange triumvirat da faren plutselig døde – og det anså verten som en helt trygg ordning. Ingenting var statisk her i verden. Akk …. Hadde han vært to tredjedeler av sin nåværende alder, ville han utvilsomt ha strebet etter denne kvinnen. Til venstre for ham sto Villum Grundt-Löwenberg, alltid nyklipt og så omhyggelig barbert at det trimmede fullskjegget var knivskarpt i konturene mot solbrun hud. Duften av aftershave inneholdt en diskré antydning til sandeltre. Alltid samme merke, hadde han en gang fortalt i en avslappet stund, kjøpt hos Taylor of Old Bond Street i London. Samme omhu la han i de like diskré dressene sine, alle fra samme skredder i Savile Row. Den høye, slanke mannen hadde arvet Gram slott etter foreldrene, men var bosatt i København og Zürich. Han skiltet ikke med sine evner. Også han hadde oppholdt seg mange år i England, hvor han hadde tatt en lang utdannelse i datalogi. I dag var han 46 år, medstifter og medeier av firmaet Castle & Unicorn Corp, som arbeidet med teknologiske plattformer og software til finansverdenen. Selskapet var børsnotert i Sveits med svært stor suksess. Villum Grund-Lövenberg var et ikon i dansk næringslivs nyere historie. Han var en visjonær milliardær med et imponerende dansk og internasjonalt nettverk. Samtidig var han sky. Han var den som alle gjerne ville være venner med. Men det var bare de færreste forunt å bli det. Der sto verten selv, midt mellom disse to unge, vellykkede menneskene, som ble redusert til en kompassretning i samme øyeblikk som de trådte inn over dørterskelen: Nord, Sør og Øst – Den øverste forsamling. At det ikke var noen vestlig representant, hang sammen med 23
at parlamentet deres hadde sin opprinnelse i middelalderens Nyborg, det danske rikets maktsenter og kongeby. Den gangen var det et hovedland, Jylland, med et nord og et sør, og i tillegg hadde de øyene i øst. Men det var før København spilte noen rolle. Mot vest var det – ingenting. Derfor hadde Danehof bare tre avsnitt. Verten nikket til gjestene, dro ut den høyryggede stolen med de mange vakre utskjæringene, satte seg til rette og tok på seg brillene igjen. «Møtet er satt. Dette er Danehof. Dette er årets annen samling,» innledet han. I egenskap av leder for Øst hadde han stått for åpningen utallige ganger, slik tradisjonen foreskrev. Ut på høsten skulle han fylle 69. Pensjonen nærmet seg, både i arbeidsmessig henseende og hva dette opphøyde formålet angikk. Derfor hadde han allerede for lenge siden innledet det lange arbeidet det var å sikre seg den rette etterfølgeren. Det var en prosess som kunne vare i flere år. En måtte godta alderen sin og erkjenne at den litt etter litt ville sette sine begrensninger. Noen av forgjengerne hans hadde unnlatt å ta det hensynet i tide. «Vil noen ha ordet i begynnelsen av møtet?» Nord og Sør ristet svakt på hodet for å la ham forstå at de ikke ville det. Han fortsatte: «La meg innledningsvis gi en kort, aktuell orientering. Punkt 1) – Danmarks nye forsvarssjef er valgt, selv om den offisielle utnevnelsen må vente litt ennå. Det blir Yssing. Vi vant frem. Vi hadde i sin tid rett da vi valgte å legge store ressurser i å fremme nettopp den plasseringen. Vi må hele 39 år tilbake før Danehof sist innehadde denne viktige stillingen. Så absolutt en stor begivenhet for oss.» De to kollegene hans så tilfredse ut ved tanken. Han gikk videre uten å skjele til papirene sine: «Punkt 2) – I naturlig tilknytning til første punkt må det anføres … La meg fastslå at jeg har innstilt enhver aktivitet forbun24
det med den tidligere jegersoldaten Niels Oxen. Nå er det over et halvt år siden han sist ble sett i live – under omstendigheter dere har fått fremlagt i detalj – og jeg har valgt å avbryte den aktive ettersøkningen vår. Den første tiden gjennomgikk vi omhyggelig så vel små, lokale sykehus som store sentralsykehus innenfor en relevant radius, og likeledes gjennomgikk vi alt relevant politimateriale. Siden har innsatsen vår vært konsentrert om å overvåke alle meldinger om likfunn i både Kattegat, Østersjøen og deler av Nordsjøen. Det har vært store utgifter forbundet med den innsatsen. Derfor har jeg valgt å stoppe. Det er neppe noen som er i tvil om at Oxen er død. Vi må bare avfinne oss med at det endelige beviset – liket hans –sannsynligvis aldri blir funnet. Akkurat slik det er for mange andre som forsvinner på havet.» Sør markerte. Verten tidde og nikket. «Overvåke?» spurte kollegaen hans. «Hvordan?» «Primært ved å betale under bordet til kontakter i politiet i landene langs Østersjøen, men det er gjort utbetalinger i Sverige og Norge også. Vi har betalt for å bli underrettet, men også for å få informasjon om identitet i forbindelse med hvert enkelt likfunn. Gir det deg svar på spørsmålet?» Sør nikket, og han fortsatte: «Og så var det endelig punkt 3). Siden sist har fire fra passivlisten vår avgått ved døden. En i Nord, en i Sør og to i Øst. I bare ett tilfelle er det en enke. I de tre andre opphører altså forpliktelsene våre.» «Vi ville spart store summer uten disse utbetalingene,» innskjøt Nord, men ba i samme øyeblikk om unnskyldning ved å holde frem begge håndflater. Den spontane bemerkningen var et brudd på etiketten. «Forsørgelse av de pensjonerte og ektefellene deres er som kjent historisk betinget,» svarte han. «Jeg er ferdig med orienteringen. Kan vi gå videre?» Det ble nikket. Denne gangen tok han to mapper fra øverst i bunken av papirer og holdt dem opp. 25
«Disse to rapportene er første punkt på dagsordenen. Dere har mottatt dem med spesialkurer for seks dager siden.» Han så over brillekanten, først til venstre og så til høyre. Begge de andre bekreftet med et nikk. Saken hørte hjemme hos ham, og det var han som hadde bestilt rapportene. De var spesielt grundige. Utarbeidet over to uker for hver person, inkludert avlytting i hjemmet – og en ganske dyr jobb. «La meg kort skissere bakgrunnen: I slutten av august begynner den største saken noensinne her hjemme angående kartelldannelse på bygg- og anleggssektoren. Anklaget står Kresten Hildmand, som sitter i Annen Krets Øst, som dere vet. Statsadvokaten for spesiell økonomisk og internasjonal kriminalitet har utpekt Hildmand som den helt sentrale skikkelsen. Med i det omfattende sakskomplekset er også Sigurd Back fra Tredje Krets Nord. Jeg er overbevist om at Hildmand, både i kraft av Danehof og gjennom sin egen medvirkning i noe av virksomheten til vårt gode ekspertpanel Concilium, har kunnet spinne sitt eget nettverk til kontroll over viktige deler av byggebransjen. Hvis Hildmann brister, kan han åpne en dør inn til deler av Danehof. Og finner statsadvokaten en forbindelse til Nord og Nørlund slott, vil han straks snuble over saken med de hengte hundene og se nærmere på de involverte fra den gangen. Med andre ord: I kraft av Kresten Hildmands tåpelige ulovligheter risikerer organisasjonen vår å bli kompromittert i større eller mindre grad.» Han kremtet og la de to mappene på plass i bunken. «En grundig overvåkningsjobb. Jeg synes vi får det fulle bildet av både Kresten Hildmand og statsadvokat Per Eilertsen. Begge analysene representerer en innfallsvinkel når vi snakker om å finne en løsning på problemet vårt.» Oppgaven var løst til punkt og prikke. Materialet i de to mappene risset profilene tydelig opp. Den aldrende entreprenøren levde et kaotisk liv med til tider altfor stort alkoholforbruk. Han levde med kona i et merkelig 26
forhold. Hun var som regel på ferie eller storbyweekender med venninnene, mens Hildmand gikk på jakt, pusset på den lille veteranbilsamlingen sin eller satt foran TV og spiste mat han fikk levert utenfra. Og drakk. Helt til han sluknet som et lys. Kontakten med parets to voksne barn var sporadisk. Til gjengjeld var privatøkonomien solid. I et av opptakene med skjult mikrofon fra parets kjøkken innviet Kresten Hildmand kona i sine vurderinger: Han mente det var tenkelig at han ville godta en slags hestehandel med statsadvokaten. Legge alt på bordet og oppnå en form for rabatt for samarbeidsviljen. Kona hadde svart at det der fikk han gruble på selv. Bare firmaet var i stand til å fortsette. Statsadvokat Per Eilertsen, far til to tenåringsjenter og gift på det syttende året med advokat Line Eilertsen, var Hildmands motstykke. Korrekt og uangripelig. Eilertsen, som hadde røttene på Langeland, var et måteholdent menneske og gjennomført fornuftig, helt fra aksjeporteføljens innhold til valg av fottøy. Dette var i stor utstrekning ting de hadde visst fra før, men med nye og enkelte interessante detaljer om begge mennene. Statsadvokaten kunne finne på å skru lyden helt opp og gaule og plystre med i «Wind of Change» når han var alene hjemme. Hildmand hadde en bibel i nattbordskuffen. Han leste i den, til og med. Kanskje slik fanden leste Bibelen, men likevel … Det var grunnleggende. En måtte vite alt om såvel potensielle motstandere som venner, og han hadde protokollen sin å respektere. Det måtte samles et sett av svært relevante og tungtveiende opplysninger før en så viktig beslutning kunne treffes blant de tre lederne. Det var et spørsmål om å la leve – eller la dø. «Før jeg fremlegger min egen vurdering, vil jeg gjerne høre deres.» Han klappet med flat hånd på de to mappene og så på de to kollegene etter tur. «Hvordan avbøyer vi trusselen?»
27