Hjorth og Rosenfeldt: Ikke slå av lyset by Aschehoug

En hĂ¸yere rettferdighet

Hjorth & Rosenfeldt

En hĂ¸yere rettferdighet Oversatt av Lene Stokseth, MNO

DEL EN

13. oktober Jeg drømmer om deg. Nesten hver natt siden jeg begynte. Hva ville du ha ment hvis du visste det? Om det jeg gjør. Du ville nok ikke ha likt det. Du ville bedt meg om å slutte. Du var et bedre menneske enn jeg er. Men i natt ba du meg om å redde deg. Redde dere begge to. Jeg kunne ikke. Ikke engang i drømmen kunne jeg det. Så jeg gjør hva jeg kan. Jeg har tenkt å gjøre det igjen. I kveld. Den femte. Klara Wahlgren.

ktober kom med vinteren. Det hadde vært et merkelig år værmessig. Våren hadde ikke fått ordentlig fart på seg før sent i mai. Det hadde snødd både på de hvite studentluene ved den tradisjonstunge og godt besøkte valborgsmessefeiringen og på de betydelig mer glisne førstemaitogene dagen etter. Sommeren hadde latt vente på seg til slutten av juni, uken etter sankthans krøp temperaturen for første gang over 20 grader, men varmen varte på den annen side til midten av september. Og så ble det liksom ingen høst. Den åttende oktober var det på’n igjen. Et tynt, hvitt pudderdekke møtte Uppsalas innbyggere da de trakk opp rullgardinene om morgenen. Drøye fire måneder uten snø ga naturligvis klimafornekterne vann på mølla. «Spør du meg, virker det ikke akkurat som om Jorden blir varmere. » «Ingen har spurt deg», ville Klara si hver gang hun hørte den forslitte frasen og så det lille, selvgode fliret som oftest fulgte med. Klimaendringene var i høyeste grad virkelige. Tre år med miljøvitenskap i Lund og en magistergrad i bærekraftig utvikling hjemme i Uppsala gjorde Klara sikker. Mange års forskning over hele verden talte sitt tydelige språk 7

uansett hvordan det så ut utenfor kjøkkenvinduet i oktober. Men det var veldig kaldt, tenkte hun da hun gikk ut fra kurslokalet noen minutter på ni om kvelden og kneppet igjen den altfor tynne kåpen. Hun hadde som vanlig blitt igjen, ryddet bort og satt ting på plass etter at siste kursdeltager var gått. Møbeltapetsering. Klokken 18.30–20.30 med start 15. september. Ni ganger. I kveld hadde de møttes for femte gang. Klara likte å se fremskrittene alle gjorde. Hun elsket å holde disse kursene. Det fjerde året nå. Hun kjente etter en ekstra gang at døren bak henne virkelig var låst før hun begynte å gå bortover Östra Ågatan. Raske skritt i kulden. Telefonen ringte, og hun tok den og svarte med et lite, forbauset smil. «Hei, gutten min, sover du ikke?» «Når kommer du hjem?» Victors trøtte stemme. Hun så ham for seg der han satt i sofaen i Spider-Man-pyjamasen, med pussede tenner og rufsete hår mens han kjempet for å holde øynene åpne. «Jeg er på vei til bilen nå, så om et kvarter eller 20 minutter. Var det noe spesielt?» «Såret.» Sønnen hadde løpt orientering i gymtimen i forrige uke, før snøen, og hadde løpt inn i noe rustent skrot som var slengt i skogen og skåret opp leggen. Fem sting var det blitt. Bandasjen skulle skiftes hver kveld. «Kan ikke pappa gjøre det?» «Du gjør det bedre.» Klara sukket stille for seg selv. Det var alltid hyggelig å være likt og ønsket, men hun og Zach hadde delt på foreldrepermisjonen, og han hadde vært minst like nærværende som henne under hele sønnens oppvekst, iblant mer, men like8

vel, når det gjaldt … det meste, faktisk, spurte Victor etter mamma. Hun kunne se på Zach at det plagde ham litt at han alltid var andrevalget. «Men jeg er ikke hjemme, og du må sove», prøvde hun samtidig som hun svingte inn i Ångkvarnsgatan. «Men såret, da?» «La pappa ordne det, gå og legg deg, og hvis du er våken og det ikke er bra når jeg kommer hjem, gjør jeg det om igjen.» Forslaget ble møtt med taushet, som om åtteåringen prøvde å finne ut av om han ble lurt på en eller annen måte. «Skal vi gjøre det sånn?» spurte Klara. «Ja vel …» «Bra. Suss. Vi ses i morgen.» Hun avsluttet samtalen og stakk telefonen i lommen igjen. Lot hånden bli der. Det var virkelig kaldt. Hadde hun gjort det rette? Hvis Victor var våken når hun kom hjem og hun skiftet bandasje, ville det vel bli ensbetydende med å innrømme at Zach ikke gjorde det like bra som henne? Burde hun ha vært hardere? Sagt at pappa skulle skifte forbindingen, og at han skulle gå og legge seg? Dermed basta? Ikke gi noen alternativer. Nekte å gjøre det på nytt. Antagelig. I beste fall sov Victor når hun kom hjem, og da ville hun slippe problemet, tenkte hun og svingte inn på parkeringsplassen. Det var seks plasser på den kvadratiske gårdsplassen. To av dem tilhørte Studiefrämjandet. Den blå Poloen hennes lengst inne i kroken var den eneste bilen som sto igjen. Klara stoppet opp. Det var mørkt. Mørkere enn vanlig. I alle husene rundt plassen var det kontor- og foreningslokaler som var mørklagt på denne tiden av døgnet. Det pleide 9

å være sånn, men i kveld var også begge utelampene på fasaden slukket. Klara visste ikke hvor strømbryterne til lampene var, men tenkte at noen måtte ha slått dem av ved et uhell. Der tok hun feil, innså hun da hun gikk mot bilen mens øynene langsomt vente seg til mørket. Under armaturen på veggen, nærmest bilen hennes, lå det glasskår. Noen hadde knust lampen. Eller kunne den på en eller annen måte ha løsnet fra festet og knust mot bakken? Nei, siden begge lampene var ødelagt, hadde antagelig noen moret seg med å knuse dem. Selv om Klara fortsatt så på seg selv som ung, tok hun seg i å tenke «sikkert ungdom ». Kanskje det var mest ønsketenkning. At vandalisering og annen normløs oppførsel hørte til en viss umodenhet. Tegnene i samfunnet pekte stadig tydeligere på at det ikke var tilfelle. Hun trakk bilnøkkelen opp fra lommen. Poloen blinket to ganger, og bakspeilene stilte seg i posisjon med en svak summing. Hun skulle akkurat til å legge hånden på det sikkert iskalde håndtaket da hun spisset ører, og et instinktivt grøss av ubehag for gjennom kroppen. Stille skritt bak henne. Hun var ikke alene. Et kort øyeblikk så hun en svart skygge speile seg i sideruten. Forvrengt. Stor. Nær. Uten å tenke tok hun et raskt skritt til side samtidig som hun snudde seg. I stedet for å komme tett innpå henne bakfra havnet den mørke skikkelsen ved siden av henne mot bilen. Hun rakk å merke seg den svarte hetten og det tildekte ansiktet før lyden overrasket henne, høy og gjennomtrengende. Som en alarm. Det tok et kort sekund før Klara skjønte at det var hun selv som skrek. Skikkelsen foran henne så ut til å rygge litt bakover av styrken i stemmen, men den ga Klara kraft. 10

Det falt henne ikke engang inn å prøve å flykte, å løpe derfra. Hun skulle forsvare seg. For enhver pris. Et sted i bakhodet summet informasjon hun hadde hørt om å gjøre så mye motstand som mulig ved et eventuelt angrep, så det var det hun gjorde. Hun slo og sparket. Armer og bein skjøt ut. Hun traff angriperens kropp. Hardt. Om og om igjen. Blindt og rasende. Samtidig som hun fortsatte å skrike. Klara visste ikke hvor lenge det pågikk, antagelig bare i noen sekunder, selv om det føltes mye lenger før hun så angriperen ta noen skritt tilbake og løpe sin vei, bortover mot inngangen og til venstre ut i Ångkvarnsgatan. Klara ble stående igjen. Gispende, hese åndedrag. Hun rakk å tenke at hun måtte ha skreket i stykker noe i halsen før all kraft rant ut av henne og hun gled ned på bakken, nesten uten å ense kulden og fukten som umiddelbart trengte gjennom buksen. Åndedragene gikk over i stillferdig jamring. Hun stirret tomt fremfor seg. Blikket falt på en liten, avlang gjenstand rett ved siden av bilen. En sprøyte full av en slags væske. Hun skulle bedøves. Bedøves og voldtas. Akkurat som Ida.

avnet hun Riksmord? Vanja tok seg ofte i å stille seg selv det spørsmålet. Som nå, da hun lagde en kopp te på kjøkkenet i den lille toromsleiligheten i Norbyvägen, som en av kollegaene i Uppsala fremleide til henne. Et år til å begynne med mens han jobbet med et EU-samarbeid mot menneskehandel nede i Haag. 52 kvadratmeter der hun på stående fot ikke kunne komme på et eneste møbel eller en eneste gjenstand hun selv ville ha valgt å innrede eller utsmykke leiligheten med, muligens bortsett fra den 75 tommer store TV-en som dominerte veggen midt imot den svarte, nedsittede skinnsofaen. Men leide man møblert, så gjorde man det. Vanja kunne holde ut i et år. Hvis hun ble værende lenger, fikk hun finne noe annet. Noe eget. Savnet hun Riksmord? tenkte hun da hun fisket teposen opp fra kruset med et eller annet Star Wars-motiv på og slengte den i vasken. Ikke avdelingen som sådan, og ikke selve jobben. Det hun gjorde i Uppsala, var minst like interessant, men hun savnet kollegaene. Nå som hun hadde vært borte fra dem i noen måneder, innså hun at de var mer venner enn arbeidskamerater. Kanskje de eneste vennene hennes. Unntatt Sebastian, da. 12

Han var ingen venn. Hun åpnet kjøleskapet, helte melk i kruset og bar det ut i den lille stuen der datamaskinen sto åpnet på det røykfargede glassbordet fra IKEA. Hun hadde lovet Torkel at hun skulle komme tilbake. Når hun hadde fått litt orden på ting. Hva nå det innebar. Hun hadde fortsatt ingen kontakt med Anna, på det punktet var ingenting forandret. Moren hadde løyet for henne hele livet, og da sannheten endelig kom frem, sviktet hun Vanja på nytt ved å ta kontakt med Sebastian bak ryggen hennes og – enda verre – ligge med ham. Hun hadde hørt fra Valdemar noen ganger. Korte, upersonlige samtaler om flyttingen, den nye byen og de nye kollegaene. Han hadde ikke vært på besøk. Selv om han hadde gått fra Anna for å kunne reparere forholdet deres, og selv om han hadde vært faren hennes under hele oppveksten, den hun hadde stått nærmest og elsket mer enn noen annen, hadde de ikke klart å finne tilbake til hverandre. Det gjorde vondt. Gjorde henne sint. At Sebastian hadde klart å ødelegge en av de få tingene som virkelig hadde betydd noe i livet hennes. De ville kanskje klare å komme hverandre nærmere i de nye rollene sine, men den pågående etterforskningen av økonomisk kriminalitet og Valdemars selvmordsforsøk lå fortsatt i veien for dem, oppdaget hun. Det var en smørje. Livet hennes. Langt, langt fra å være i orden. Det eneste som egentlig var bra, var henne og Jonathan. Men det var desto bedre. Ferien som hadde begynt i København, men som hadde ført dem til ytterligere fem land i Europa, hadde vært alt hun hadde håpet på. Han hadde vært redd for at hun bare trengte noen, ikke nødvendigvis ham, 13

men det tok ikke lang tid før frykten viste seg å være ubegrunnet. Etter sommeren hadde han snakket om den felles fremtiden deres som den naturligste ting i verden. Han hadde ikke akkurat elsket at hun flyttet til Uppsala, men det tok bare 40 minutter med toget, og Vanja var hjemme i Stockholm så ofte hun kunne. Når hun var der, bodde hun hos ham – hun hadde fremleid leiligheten sin i Sandhamnsgatan. Så alt var bra med Jonathan, og Sebastian hadde hun ikke truffet siden han etterlot henne i parkeringshuset under Waterfront for over tre måneder siden. Hun visste at han hadde skadet seg under den vanvittige kjøreturen med en bombe i bilen; noen brukne ribbein og en brukket arm, hadde Ursula sagt, mer visste hun ikke. Mer ville hun ikke vite heller. Jo mindre plass Sebastian Bergman tok i livet hennes, desto bedre. Hun var sikker på at det samme gjaldt alle mennesker. Så hun sluttet å tenke på ham, slo seg ned i sofaen og gikk tilbake til utskriften av Therese Anderssons anmeldelse mens hun tok en liten slurk av den varme drikken. Fornærmede forlate en fest i Molngatan 23 litt før halv to på natten den 4. oktober og bestemte seg for å gå hjem til der hun bor i Almqvistgatan, bare en drøy kilometer unna. Hun tok gangveien Liljefors torg og da hun gikk forbi Liljefors skolen hørte hun skritt som nærme seg og så tok noen tak rundt henne bakfra og hun kjente et stikk i halsen. Vanja visste at hun ikke kunne forvente at alle anmeldelser skulle være skrevet på perfekt svensk, hun var til og med ganske sikker på at de som var det, var i mindretall, men denne var virkelig litt av en prøvelse. Hun kastet et blikk på hvem som hadde tatt imot den. Politiaspirant Oscar Appelgren. Fortsatt under utdanning, altså, men siden man ikke 14

hadde svensk på politihøyskolen, var sjansen for forbedring liten. Hun trakk pusten dypt og fortsatte. Deretter husker hun ingenting før hun våkne liggende på bakken mellom noen busker ved siden av gangveien. Kjolen var liksom trukket opp, strømpebuksen revet i stykker og fornærmede har en slags sekk over hodet. Fornærmede kommer opp og tar seg til Vaksalagatan der hun roper på hjelp. Da er klokken omtrent halv tre. Politiet kalles til sykehuset og en lege undersøkelse viser blødning i under livet etter penetrasjon og spor av sæd. En blodprøve viser rester av Flunitrazepam Mylan i blodet. Vanja lukket orgien av særskrivinger og talespråk, tok tekruset og lente seg tilbake. Fullbyrdet overfallsvoldtekt. De sto for en liten andel av de årlige voldtektsanmeldelsene. Som oftest kjente gjerningsmannen og offeret hverandre, og forbrytelsen ble begått i boligen til en av dem, men de fikk stor plass i pressen, så man kunne tro at de var vanligere enn de faktisk var. Så langt var det skrevet ganske lite om hva som hadde skjedd med Therese, men det kom til å bli mer hvis noen for alvor begynte å interessere seg for det. Hun var nemlig ikke den første. Vanja lente seg fremover igjen, satte ned kruset og tok opp rapporten fra Nationellt forensiskt centrum. Det sto ikke så mye i den. Avtrykk fra en turnsko av merket Vans, modell UA-SK8-Hi MTE, i jorden under buskene og DNA fra sæden, men gjerningsmannen fantes ikke i noe register. Derimot matchet funnene andre man hadde gjort i forbindelse med en voldtekt en knapp måned tidligere. Ida Riitala, 34 år gammel. Overfalt på Gamla kyrkogården den 18. september. Samme sted, samme fremgangsmåte. 15

En gjerningsmann som snek seg innpå bakfra, injiserte sovemiddel, trakk en jutesekk ned over hodet på offeret og fullbyrdet gjerningen mens hun var bevisstløs. Vanjas telefon ringte. Hun kastet et blikk på displayet. Den nye sjefen hennes. Anne-Lie Ulander. Snart halv ti. Det betydde mer jobb. Vanja svarte. «Hei, ringer du?» Samtalen varte i bare litt over et halvt minutt før Vanja lukket datamaskinen, reiste seg og forlot leiligheten. Hvis det hadde vært tvil om at de hadde å gjøre med en serievoldtektsmann, var den borte nå. De hadde et tredje offer.

lara satt sammenkrøpet i sofaen. Hun frøs selv om hun hadde tre lag med klær på overkroppen og var pakket inn i et teppe. Det gikk visst ikke over. Som om kulden fra den mørke bakgården hadde fulgt med henne hjem som et ekstra hudlag. Hun knuget kruset med te med begge hender og så mot kvinnen med notisblokken som satt lett fremoverlent i den andre enden av sofaen. Anne-Lie Ulander. Politiinspektør. Klara syntes at hun så mer ut som en vellykket advokat i en eller annen amerikansk TV-serie med den enkle, velsittende, men sikkert dyre røde kjolen og det skulderlange, mørke håret i en frisyre som så hverdagslig rufsete ut, men som neppe var noen av delene. «Svarte klær, hette over hodet og noe som dekket ansiktet hans. Husker du noe annet om ham?» Klara møtte Anne-Lies medfølende blikk og ristet på hodet. «Har du noen formening om hvor høy han var?» Klara tenkte seg litt om. Samtidig som hun var sikker på at hun aldri ville kunne glemme det som hadde skjedd, at det satt innprentet i henne for alltid, var minnene merkelig utydelige og usammenhengende. Som om hjernen prøvde å beskytte henne ved ikke å tillate henne å huske altfor godt. 17

«Jeg vet ikke. Litt høyere enn meg.» «Og hvor høy er du?» «1,69.» Anne-Lie noterte den siste opplysningen under Klaras korte redegjørelse for hendelsesforløpet på gårdsplassen. Så fort Vanja kom, skulle hun dra til åstedet. Carlos var der allerede og sa at det gikk greit, men de hadde ikke råd til den minste lille feil. Tre overfall på en måned. Det gikk en veldig farlig mann løs i gatene hennes. «Han våknet da jeg kom hjem», sa Klara stille. AnneLie så opp fra notatene sine og fulgte Klaras blikk inn mot kjøkkenet, der en mann satt ved bordet med en gutt i Spider-Man-pyjamas på fanget. Mannen leste fra en bok med dempet stemme for gutten, som tydelig kjempet for å holde seg våken, samtidig som han kikket urolig bort på Klara innimellom. «Han hadde sovnet, men må ha hørt oss, hørt at noe var galt …» «Vil du at jeg skal snakke med ham?» Klara slapp mannen og sønnen med blikket og snudde seg spørrende mot Anne-Lie. «Og si hva da?» «Hvor gammel er han?» «Åtte.» «Jeg kan si at vi snakker med deg fordi du så noe, ikke fordi det har skjedd deg noe. Avdramatisere at vi er her.» «Zach har gjort det. Han sa at det var noen dumme voksne som bråkte utenfor skolen og at jeg ble litt redd …» Hun avbrøt seg selv da hun hørte at ytterdøren ble åpnet, kjente at hun stivnet i hele kroppen. Anne-Lie merket det og la en beroligende hånd på armen hennes. «Det er kollegaen min», sa hun forklarende. Klara snudde seg mot stuedøren og fulgte den yngre kvinnen som kom inn og presenterte seg som Vanja Lithner, med blikket. «Klara Wahlgren», hvisket Klara hest. Hun hadde vondt i halsen. Det ble bare verre. Noe måtte ha gått i stykker. Kan18

skje hun burde dra til sykehuset likevel. Hun hadde ikke gjort det. Da. Etterpå. Det hadde jo ikke skjedd noe. Eller i hvert fall ikke det som kunne ha skjedd. Hun grøsset igjen. Tok en slurk te. Den varme drikken klarte verken å lindre smertene i halsen eller å varme henne, men hun drakk den likevel. Kamillete i «Verdens beste mamma»-kruset i sofaen når hun kom hjem fra kurset. Det var normalt. Det var trygt. Den nye politietterforskeren hengte av seg yttertøyet og satte seg, samtidig som hun spurte om hvordan det var med henne. Klara trakk på skuldrene. Hvordan var det med henne? Det visste hun ikke. Tankene raste. Hun følte seg helt utmattet nå som adrenalinet ikke lenger strømmet gjennom kroppen, men likevel var det som om den gikk på høygir. Anne-Lie reiste seg fra sofaen og overlot notatene sine til Vanja. «Jeg må dra til åstedet, men Vanja tar over.» Hun tok frem et visittkort. La det på salongbordet. «Hvis dere vil ha hjelp til noe eller spørre om noe, få kontakt med sykepleien eller hva som helst, er det bare å ringe.» «Takk.» Anne-Lie la hånden på skulderen til Klara et øyeblikk før hun med et «vi snakkes senere» til Vanja gikk ut av rommet og leiligheten. Klara så henne gå. Ved siden av døren ut til gangen hang det et fotografi. Hun, Zach og Victor. Fra Kreta i fjor. De hadde funnet frem til en liten landsby som het Loutro på sørsiden. Ingen veier, man måtte ta seg dit med båt. Rundt 50 hus spredt utover i en halvsirkel rundt det klare vannet i bukten. Små restauranter og hoteller, veldig lite å gjøre bortsett fra å bade, sole seg og koble av. Den perfekte ferien. Det perfekte livet. Kom hun noen gang til å oppleve det sånn igjen? Under bildet sto det en lenestol som hun hadde trukket om. 19

Hun lot øynene hvile på det blomstrete mønsteret da en tanke slo henne. Hun hadde tenkt den da, da hun satt på bakken, men så hadde den forsvunnet igjen. «Var det den samme som overfalt Ida?» Vanja så forbauset opp fra notisblokken. «Ida Riitala?» Klara nikket. «Var det den samme?» «Kjenner du henne?» spurte Vanja i stedet for å svare, straks interessert. At to av ofrene kjente hverandre, kunne i beste fall begrense søket etter gjerningmannen, men det trengte ikke nødvendigvis å bety noe. Det kunne være en ren tilfeldighet. Men hvis han hadde knust lampene på fasaden og ventet på henne? De visste imidlertid ikke om det var gjerningsmannen som hadde gjort det. Kanskje han bare hadde sett Klara komme ut fra Studiefrämjandet, fulgt etter henne, sett henne gå inn på den mørke, tomme gårdsplassen og tatt sjansen. Men hun kjente Ida Riitala. «Hvordan kjenner du henne?» «Vi sang i samme kor før. Vi er venner.» Hun ble taus, men det virket som om hun hadde mer på hjertet. Vanja ventet. «I hvert fall på Facebook», fortsatte Klara da hun lot til å ha tenkt over hvilket forhold de egentlig hadde. «Vi treffes ikke så ofte …» «Therese Andersson, kjenner du henne også?» spurte Vanja. «Nei, hvem er det?» «Hun er omtrent jevngammel med deg, jobber som helsekonsulent, bor i Almqvistgatan og er samboer med Milan Pavic.» Klara ristet på hodet. «Jeg har et bilde.» Vanja pleide å ha bilder på telefonen av dem som figurerte i etterforskningene hennes. Hun visste ikke om det var helt 20

i tråd med alle lover og forordninger om hvordan man lagret personopplysninger, men det var smidig og hjalp henne i arbeidet, så hun hadde ikke tatt seg bryet med å sette seg helt inn det. Hun hentet frem et bilde av Therese og viste det til Klara, som etter å ha kastet et raskt blikk på det, ristet på hodet igjen. «Er det derfor det kom to av dere?» Hun nikket mot sofaen der Anne-Lie hadde sittet. «Jeg trodde at det kanskje ville komme noen, vanlig politi, eller kanskje ingen i det hele tatt. Man hører jo hele tiden at dere ikke har tid og ressurser til å etterforske saker.» Vanja kjempet mot et hørbart sukk. Hun var lei av at tilliten til politiet var i stadig tilbakegang i år etter år, og at bildet av dem som ressurssvake, ineffektive og i visse tilfeller inkompetente hadde festet seg hos en økende del av allmennheten. Selv om det dessverre stemte innimellom. «Voldsforbrytelser blir prioritert, men ja, vi er her fordi vi tror at personen som angrep deg, kan ha overfalt andre kvinner her i Uppsala.» «Som Hagamannen.» Denne gangen klarte ikke Vanja å holde igjen sukket. Hun hadde tenkt den samme tanken selv da Anne-Lie ringte. Hagamannen, dømt for to drapsforsøk, fire voldtekter og to voldtektsforsøk, men mistenkt for enda flere overfall i Umeå mellom 1998 og 2005. Sju år. For mange før de klarte å ta ham. For mange ofre. For mye lidelse. For mye frykt. «Vi skal ta ham lenge før det blir som med Hagamannen.» Det var ikke tvil om at Vanja mente alvor da hun sa det. Klara reagerte ikke synbart, men hun lot blikket vandre ut mot kjøkkenet igjen. Mot familien. «Er vi ferdige snart?» spurte hun. «Det er sent …» 21

«Det kan vi være, hvis du ikke kommer på noe mer.» «Nei.» «I så fall kan du bare ta kontakt», sa Vanja, kom seg på beina og strakte seg etter jakken. Klara reiste seg også, men hun gjorde ikke mine til å følge Vanja ut av leiligheten. I stedet gikk hun ut på kjøkkenet og løftet uten et ord opp den halvsovende sønnen sin. Han la armene rundt henne og boret nesen inn i halsen hennes. Zach reiste seg fra stolen, og med den ene hånden lett på ryggen hennes gikk de mot soverommet. Den lille familien. Klara lurte på om hun kom til å føle seg trøtt igjen noen gang. Våge å lukke øynene. Våge å slappe av. Det føltes ikke sånn akkurat nå.

arlos Rojas hutret og trampet med føttene der han sto utenfor sperrebåndene og så hvordan det tekniske personellet forsiktig bevegde seg rundt den enslige, parkerte bilen på gårdsplassen. Han hadde kledd seg godt etter at telefonen kom. Lue, vanter, skjerf, flere lag under frakken. Han hadde til og med hentet ned tykkere sko fra loftet. Likevel frøs han. De som hørte navnet hans og så det mørke håret og pigmentet, trodde at det var fordi han var spanjol, at han ikke var vant til det nordlige klimaet. Hvilket han var. Han hadde bodd i Sverige hele livet. Moren hadde truffet faren hans på en feriereise til Málaga for 38 år siden, og han hadde flyttet med henne til Sverige, der de bosatte seg i Varberg og fikk Carlos og de to søstrene hans. Det var altså ikke oppveksten i det solrike Spania som gjorde at han var dårlig rustet mot kulden. Det var bare sånn det var. Ikke bare vinterstid. Han frøs bestandig. Han slo sammen de vantekledde hendene et par ganger og småhoppet litt på stedet. Det hjalp ingenting. Carlos visste at Anne-Lie var på vei inn før han så henne. I løpet av de seks årene han hadde jobbet under henne, hadde 23

han lært seg å kjenne igjen lyden av skrittene hennes. Alltid sko eller støvler med hæl. Alltid velkledd. Enkelt, klassisk, dyrt. Klærne hennes signaliserte en selvsagt autoritet. Denne kvelden var ikke noe unntak. De svarte, knehøye støvlene, den røde kjolen som man kunne ane under den dobbeltknepte, svarte kåpen fra Hope og det flerfargede lammeullsskjerfet rundt halsen. Det var en interesse de delte. Mote. Carlos kunne ikke forstå seg på folk som ikke brydde seg. Det man hadde på seg, sa mer om hvem man var som person enn de fleste visste eller kanskje ville innrømme. Det hadde ingenting med penger å gjøre. Stil trengte ikke å koste noe. Enten hadde man det, eller så hadde man det ikke. Ta den nye kollegaen hans, for eksempel, Vanja Lithner, god politietterforsker, helt grei person, selv om hun ikke akkurat var et underverk av sosial kompetanse, men det var tydelig at hun ikke brukte tre minutter i uken på å tenke over hvilke klær hun skulle kjøpe, eller hva hun skulle ha på seg. «Fryser du?» spurte Anne-Lie da hun kom bort til ham og så de høye skuldrene hans. «Hva tror du?» «Jeg tror at du får en tøff vinter. Det er bare oktober.» Hun smilte kort til ham før hun snudde seg mot scenen på gårdsplassen. «Hva har vi så langt?» «Skoavtrykk. De ser ut til å være av samme merke og størrelse som på de andre stedene, men denne gangen mistet han sprøyten.» «Kan vi spore den?» «Det får vi se.» «Har vi funnet noen sekk?» Carlos ristet på hodet. Anne-Lie snudde seg og så bortover gaten i begge retninger. «Overvåkningskameraer?» «Ingen i gaten utenfor her, men det er et i Östra Åga24

tan. Jeg har bestilt alt som er tatt opp fra og med klokken 20.30.» «Bra.» «Og en ting til.» «Hva da?» «Lampene på fasaden. Jeg ringte dem som leier plasser her.» Han pekte inn mot gårdsplassen som teknikerne hadde lyst opp. «En Fredrik Filipsson hentet bilen og kjørte herfra like etter åtte, og da lyste begge to, sa han.» «Han ventet altså på henne.» «Det virker sånn.» «Fordi han kjente henne.» «Han kan ha fulgt etter henne en stund. Hun parkerer her hver torsdag og kommer tilbake på omtrent samme tid. Akkurat som Ida Riitala alltid tok snarveien over kirkegården på vei hjem fra jobb.» Anne-Lie sukket igjen. Snudde seg bort fra Carlos og så ned mot Fyrisån og Studenternas Idrottsplats på den andre siden av det mørke, kalde vannet. Hun elsket jobben sin. Alle aspekter ved den. Men dette – dette ville hun ikke være med på. Det var nødt til å løses. Raskt. Hun ville helst DNA-teste hver eneste mann over 15 i hele Uppsala. «Tre overfall på under en måned.» Det var en konstatering, men Carlos svarte likevel. «Ja.» «Han kommer ikke til å slutte.» «Nei.» «Kvinner kommer til å bli redde for å gå ut.» «Reddere.» Anne-Lie nikket. Det var virkeligheten og et samfunnsproblem. Kvinner var redde for å gå ut alene. I hver by, overalt. Ifølge en undersøkelse fra Brå hadde mer enn hver femte kvinne unnlatt å forlate hjemmet en gang på grunn av frykt. Kvinners bevegelsesfrihet ble innskrenket, mulighetene deres ble begrenset. Og det var når alt var «som vanlig». 25

Uten at det gikk en serievoldtektsmann løs. «Vi må gjøre alt vi kan», sa hun og snudde seg mot Carlos igjen. «Vil du ha mer folk?» «Jeg vil ha andre folk.» Med det gikk hun. Carlos hørte hælene hennes etter at hun hadde forsvunnet ut av syne. Han visste ikke hva hun mente med «andre folk», men det var han sikker på at han snart ville få vite. Hvis Anne-Lie hadde bestemt seg, ble det sånn.

r du ferdig snart?» Billy hørte noe, men registrerte ikke spørsmålet fra den andre siden av baderomsdøren. Han tørket bort duggen fra speilet, lente seg over håndvasken og saumfarte ansiktet sitt. Slik han hadde gjort da. Den morgenen i juni. Da han våknet i skikkelig bakrus på sofaen. Det føltes som en evighet siden. Samme ansikt, et annet speil. Hos henne. Hos Jennifer. Før han husket … Vannet rant fra det våte håret, festet seg i øyenbrynene og dryppet ned på kinnene. Han møtte blikket sitt. Så seg selv dypt inn i øynene. Sjelens speil, hvis man skulle tro den poetiske talemåten. Men da ville de ha avslørt ham, og det gjorde de åpenbart ikke. Hans var snille, hadde han hørt. My pleide å si det. «Du har snille øyne.» De sa ingenting om det mørke behovet som lå som en sulten orm i magen hans. Ingenting om tankene om dominans og kontroll som han hadde båret på en stund nå, men klart å undertrykke. Etter det som skjedde med Jennifer. Han pleide ikke å holde på med dypere filosofiske betraktninger, men den siste tiden hadde han ikke klart å la være å undre seg: Hvem var han egentlig? «

Hvem hadde han blitt? Hva hadde han blitt? Squashen, som vanligvis utmattet ham, hadde fått ham ut av balanse i kveld. Ikke kampen i seg selv, men det som skjedde etterpå. I garderoben. Kollegaen som nettopp hadde vunnet med tre strake sett (11–8, 11–8, 12–10), hadde kommet ut fra dusjen og satt seg ved siden av ham på benken, fortsatt med håndkleet rundt livet og vått hår. Billy hadde bestemt seg for å dusje hjemme. Han var mer forbannet over tapet enn han ville innrømme. Tre strake, det hadde faen meg ikke skjedd på flere år. Kanskje han holdt på å bli syk eller noe. «Du kjenner Jennifer, ikke sant? Holmgren?» hadde kollegaen sagt mens han lette frem deodoranten fra sportsbagen. Billy hadde stivnet, alle tanker om kampen var som blåst bort. Dette var minelagt område. Hva hadde skjedd nå? «Ja, vi har jobbet sammen noen ganger. Hvordan det?» Det var sant, men ikke hele sannheten. Langt derifra. De hadde også ligget med hverandre noen ganger. Flere ganger enn de hadde jobbet sammen. Den siste gangen hadde det gått til helvete. «Hørte du hva som har skjedd?» «Nei, hva da?» Det banket på baderomsdøren i samme øyeblikk som den ble åpnet. De låste aldri. My syntes at det var unødvendig. Siden det bare var dem to i leiligheten, visste de om det var opptatt eller ikke. Billy rykket til ved speilet, som om hun hadde tatt ham på fersk gjerning i å gjøre noe han ikke burde. Hvilket ikke var langt fra sannheten. «Hva holder du på med her inne?» «Ingenting.» «Jeg må pusse tennene, jeg har tenkt å gå og legge meg.» My gikk inn på badet, tok den elektriske tannbørsten sin og hadde tannkrem på det runde hodet. «Så du lenken jeg sendte?» Hun trengte seg forbi ham ved håndvasken, skrudde på 28

kranen og holdt tannbørsten under. Billy presset tankene tilbake til her og nå. Tvang seg til å virke engasjert, interessert. «Ja, det gjorde jeg. Hvilken av dem?» «Jeg har bare sendt én i dag. Töreboda.» Det hørtes ut som om hun lå hos tannlegen da hun prøvde å holde tannkremskummet i munnen mens hun snakket. «Det hvite trehuset med strandtomt.» Billy nikket som om han husket det nå da hun sa det. Hun hadde kanskje bare sendt én lenke i dag, men sannheten var at han ikke åpnet alle hun sendte lenger. Hun kom uansett til å legge opp en rute for en helg en gang i nærmeste fremtid for å dra og se på noen objekter, og det hun bestemte seg for at de ville ha, kom de til å kjøpe. Han skulle virke interessert. Han skulle snakke om oppussing og hva de kunne gjøre med tomten. Han skulle bli med til banken og sørge for at de fikk lån. Han skulle nikke smilende når hun snakket om at fremtidige barn ville elske å tilbringe somrene der. Han skulle virkelig ønske at det ble sånn. At de hadde en fremtid sammen. Han elsket henne. Han hadde virkelig anstrengt seg de siste månedene. For å legge alt bak seg. For å bli den han hadde vært. Den hun falt for. Den enkle, hyggelige, ukompliserte gutten. Det var ikke for sent, sa han til seg selv. My ville ha et sommerhus, og hun pleide å få det som hun ville. De hadde møtt hverandre på en midtsommerfest for et drøyt år siden. I oktober hadde hun ment at de burde flytte sammen, og i mai i år, elleve måneder etter at de møttes første gang, hadde de giftet seg. I juni var han utro mot henne. Med Jennifer. Jennifer som visste. At noe hadde skjedd i ham da han ble nødt til å skyte og drepe Edward Hinde for å redde Vanja og Charles Ceder29

kvist, for å redde seg selv. At han hadde nytt den berusende følelsen. Makten til å styre over liv og død. Jennifer som forsto. Som hadde hjulpet ham. Med å leve ut fantasiene om kontroll, overtak og dominans koblet til sex og fysisk nytelse. Som holdt slangen mett og ham i balanse. Til han ble full. Til det gikk fullstendig til helvete. Det gikk opp for ham at han ikke hadde sagt noe. Om det hvite trehuset i Töreboda. My spyttet i håndvasken og så alvorlig på ham. «Hva er det?» «Ingenting.» «Er du sikker på det? Du har virket litt rar etter at du kom hjem fra treningen.» Så klart hun merket det. Det var jobben hennes. Å lese mennesker, tolke dem og få dem til å nå sitt fulle potensial. Hun var god. Hun var bra for ham. Han ville ikke lyve for henne. Men hun trengte ikke å vite alt. En halv sannhet var ingen løgn. «Husker du Jennifer? Henne jeg jobbet med noen ganger …» Selvfølgelig husket hun henne. Han hadde snakket en hel del om henne, og My visste at de også hadde møttes utenfor jobben. «Ja, hva er det med henne?» sa hun følgelig. «De tror at hun kan ha druknet.» «Hva?» «I Frankrike. I en dykkerulykke. Hun drev med ekstremsport, vet du.» «Herregud, så fælt», sa My, gled inn i armene hans og klemte ham. «Jeg er så lei for det. Jeg vet at du likte henne.» «Ja, ja, det gjorde jeg …» De ble stående i taushet en stund før My løsnet grepet litt, så opp og møtte blikket hans. 30

«Men de tror bare at hun har druknet? De har ikke funnet henne?» «Nei, men de fant klærne hennes i nærheten av et grottesystem. Det avhenger vel av hva som har skjedd, antar jeg, men hvis det er sterk strøm …» My sukket dypt, strakte seg og ga ham et lett kyss på munnen. «Stakkar …» Billy visste ikke helt om hun mente Jennifer eller ham da hun nok en gang klemte ham trøstende. Hun skulle aldri få vite hele sannheten, og uansett hvor fælt det lød: Med Jennifer død i Frankrike kunne han legge hele den historien bak seg. Begynne å overbevise seg selv om at det aldri hadde skjedd. Gjøre om på ting, gjøre det rette. Det var ikke for sent.

ala. Det fantes, eller hadde i hvert fall funnes, en sølvgruve

der. Det var alt Sebastian visste om byen han befant seg i akkurat nå. Det, og at det lå et tostjerners hotell en halv mil utenfor byen i en stor, fireetasjes gråbeige bygning som ikke engang prøvde å se innbydende ut, verken utvendig eller innvendig. Rommet var antagelig noen kvadratmeter for stort til å kalles et kott. Fire vegger malt i en nikotingul nyanse som bare fikk dem til å se skitne ut, med en enkel og slurvete innrammet reproduksjon av et Carl Larsson-maleri som eneste pynt. En krakk som gjorde nytten som nattbord ved den ene enden av den smale sengen. En liten tjukkas-TV på en hjørnehylle ved fotenden. Ingen forsøk på å skjule strømledninger, verken fra TV-en eller fra de to lampene i rommet, og et bad som Sebastian med visse anstrengelser kunne snu seg i uten å dunke borti noen av veggene. Jo visst, det var tøft å drive bokhandel nå for tiden, men at det gikk såpass dårlig … Men det var bare å stå på og godta situasjonen, som lederen av bokhandelen hadde sagt da Sebastian var innom og vanskelighetene med den fysiske boken var kommet på tale. Stå på. Godta situasjonen. Selv hadde Sebastian godtatt situasjonen. 32

Kanskje til og med forsonet seg med den, men han trengte faen ikke å like den. Han var ikke en del av Riksmord lenger. Torkel hadde gått lei til slutt. Eller rettere sagt: Vanja hadde gått lei av ham, så Torkel hadde vært nødt til å velge. Han valgte Vanja. Ikke så rart, det ville Sebastian også ha gjort i Torkels situasjon. Det underlige var at han hadde fått bli værende der i halvannet år. Han hadde ikke akkurat anstrengt seg for å bli månedens medarbeider, for å si det sånn. Vanja. Datteren hans. Han hadde ikke sett henne siden juni. Han husket følelsen han hadde hatt da han etterlot henne i parkeringshuset under Waterfront og kjørte av gårde med bomben i bilen: at det var siste gang han ville få se henne. At hun kom til å forsvinne ut av livet hans. For alltid. Det virket som om det ville bli sånn. Lenge hadde han håpet at hun skulle komme på besøk og høre hvordan han hadde det, men hun dukket aldri opp. Det var tydelig at hun ikke ville ha noen som helst kontakt med ham. Hans feil. Selvsagt. Som vanlig. Han hadde fått så mange sjanser med henne og ikke grepet en eneste. Han var fullt klar over at han stadig valgte feil, at han ødela for seg selv. Men hver gang han kjente noe som kunne minne om lykke eller et snev av tilfredshet, kom skyldfølelsen. Han hadde sluppet taket. I den andre datteren sin. Han hadde holdt i den lille hånden, men lot henne bli revet bort av vannet. Han fortjente det ikke. Feil, det visste han. Men å vite at noe var feil og å gjøre noe med det, var to forskjellige ting. Så han fortsatte. 33

Han hadde ikke vært delaktig i det hele tatt i etterarbeidet i den siste saken deres. Reality-morderen, David Lagergren, mannen som drepte for å skape opinion mot fordummingen og infantiliseringen av samfunnet, men som endte som terrorist. Rettssaken var blitt holdt i september. Ikke helt uventet ble Lagergren dømt til livstid, og Sebastian gjettet på at det ville ta tid før det ble tidsbestemt. Det eneste gode Lagergren-saken hadde ført med seg, var at det i rapportene fremsto som om Sebastian hadde vært en viktig del av etterforskningen og hadde hatt en sentral rolle i arbeidet med å sirkle inn og pågripe mannen. Den spektakulære, vanvittige ferden som sluttet med en eksplosjon i Riddarfjärden, hadde heller ikke skadet. Det var blitt noen TV-sofaer og nyhetssendinger i løpet av den ellers nyhetsfattige sommeren. Det gamle forlaget hans hadde latt høre fra seg i august. Det hadde oppstått en viss interesse for Sebastians bøker om Edward Hinde, og nå lurte de på om han kunne tenke seg å skrive en ny? Om Lagergren, kanskje? Sebastian hadde vennlig, men bestemt takket nei. Han ville ikke bidra til at den mannen fikk mer oppmerksomhet. Da var det andre som interesserte ham mer. Ralph Svensson, for eksempel. Mannen som hadde drept fire kvinner på oppdrag fra Hinde. Kvinner som Sebastian hadde hatt et, ofte svært kort, seksuelt forhold til. Dessuten hadde han drept Sebastians gamle venn og kollega Trolle Hermansson. Forlaget hadde elsket ideen. En naturlig oppfølger til de tidligere bøkene, i tillegg med koblinger til ham selv som kunne gjøre den mye mer personlig og utleverende. Sebastian hadde ikke tenkt å gjøre den verken personlig eller utleverende, men han tok imot forskuddet og begynte å jobbe. Tilbrakte dagene i leiligheten, inne på kontoret som i mange år 34

hadde stått ubrukt. Lenge hadde han bare brukt gjesterommet, kjøkkenet og badet. Resten hadde minnet ham for mye om andre tider. Lykkeligere tider. Den lykkelige tiden. Den eneste han kunne huske. Den med Lily og datteren hans. De hadde ikke bodd der så mye. Da de giftet seg, flyttet de til Köln, men de hadde tilbrakt tid i den sammen. Sabine hadde hatt eget rom. Vanja hadde også sovet noen netter i det. Da hun ikke hatet ham. Før han ødela alt. Læregutten skulle boken hete. Med undertittelen: Arven etter Edward Hinde. Hittil hadde han bare brukt tid på research og forberedt seg til det første intervjuet med Ralph som han skulle ha i neste uke. Han hadde nok å gjøre. Sebastian kastet et blikk på datamaskinen som lå på sengen, men forkastet ideen. Akkurat som han burde ha gjort da forlaget lot høre fra seg med en plan om en liten forelesnings-/forfatterturné. Seks steder i landet i løpet av to uker. Den skulle falle sammen med at de gamle bøkene kom ut i et begrenset pocketopplag. Han hadde gått med på det. Det var derfor han satt på et deprimerende hotellrom i Sala. Byens eneste bokhandel hadde stått som vert for besøket. En stor, velassortert butikk bare et steinkast fra Stora Torget. Personale som virket genuint glad for at han kom. Et publikum på 40, kanskje 45 personer. For det meste kvinner, selvfølgelig, som på de fleste kulturevenementer, uansett hvor i landet man befant seg. Ikke at Sebastian klagde. Hvis han ville, pleide han å ha suksess hos kvinnene. Som oftest ville han. Nesten alltid. 35

Oppvartingen, forførelsen og den påfølgende sexen var en av de få tingene som fortsatt kunne løfte ham. Fylle tomheten for en stund. Døyve smerten. I bokhandelen hadde de som vanlig vært oppmerksomme og interessert. Særlig én kvinne, knappe 50, som hadde sittet til høyre for den provisoriske scenen. Hun hadde vært den første til å stille spørsmål da publikum ble invitert inn, og etterpå hadde hun kommet bort for å få begge bøkene signert. Det gamle opplaget, noterte Sebastian, innkjøpt før innblandingen hans i saken med Reality-morderen hadde plassert ham på kjendisradaren for en stund. «Du kan skrive til Magda», hadde hun sagt og gitt ham et smil som i alle fall Sebastian tolket som litt beundrende. En fan, da ville det gå lettere. «Er det deg, det?» hadde Sebastian svart og besvart smilet. «Ja, og så kan du gjerne skrive noe personlig også, hvis du har lyst», fortsatte hun og møtte blikket hans. Han hadde skrevet en kortere novelle på satsbladet og fortsatt å snakke med henne mens han signerte for de andre som ventet i den korte køen. De hadde slått følge ut fra bokhandelen etterpå, og hun hadde spurt om hvor han bodde. Det hadde han fortalt, og hun hadde beklaget. Det fantes bedre hoteller i Sala. Det håpet han virkelig. For Salas skyld. Tankene ble avbrutt av at det ringte på datamaskinen. En Skype-samtale. Han trengte ikke å se på skjermen for å vite hvem det var. Han diskuterte kort med seg selv om han orket å snakke med henne, kom frem til at det gjorde han, og tok imot samtalen. Ursula dukket opp på skjermen. «Hei, jeg vekket deg ikke?» «Nei da, ingen fare», svarte han og kjente at det hadde vært riktig å svare. Han ble glad av å se henne. 36

«Hvor er du hen?» spurte hun etter å ha studert skjermen og ikke kjent igjen bakgrunnen. «På et dritthotell i Sala.» «Hva gjør du der?» «En bokgreie. Hva gjør du?» «Jeg er fortsatt på jobben.» «Ja, jeg ser det.» Han kjente igjen veggen bak henne. Hun satt på konferanserommet i tredje etasje, det de aldri kalte noe annet enn «Rommet». Det faste stedet på Riksmord der de pleide å samle all informasjon om sakene de jobbet med. Sebastian tok seg i å savne det. Savne alt sammen. Arbeidet og kollegaene. Meningsløst. Han kom høyst sannsynlig aldri til å havne der igjen. «Fortsatt ikke noe liv, eller mye å gjøre?» «Jeg hjelper cold case-gruppen med noe.» Hvilket betydde at Riksmord ikke hadde noen ny sak, og at hun altså fortsatt ikke hadde fått seg et liv. Sebastian burde ikke fortsette å grave i det. Hun hadde ringt ham sent på kvelden for å prate. Hun tenkte på ham. Han burde være takknemlig for at noen gjorde det. Samtidig var ikke takknemlighet og det å slippe ting helt hans greie. «Så Torkel er ikke der?» Ursula fnyste, lente seg frem og dempet stemmen litt, noe som var helt unødvendig. Sebastian hadde vanskelig for å tenke seg at hun ikke var alene igjen på kontoret så sent på kvelden. Og definitivt alene i «Rommet». «Han slutter nøyaktig klokken fem hver dag etter at han flyttet sammen med Lise-Lotte.» Sebastian noterte seg at hun i det minste ikke hadde sagt «denne» Lise-Lotte. Det var alltids et fremskritt, men han syntes fremdeles at han kunne høre et stikk av sjalusi i stemmen når det ble snakk om Torkels nye kjærlighet. Kanskje det bare var noe han innbilte seg. Det var Ursula som hadde avsluttet forholdet deres. Men det betydde ikke nødvendig37

vis at hun ville at han skulle være lykkeligere med en annen. Smålig, kanskje, dumt, men hun var ikke mer enn et menneske, og mennesker kunne være både smålige og dumme. «Når kommer du hjem?» «I morgen.» «Vil du treffes? Spise middag, kanskje?» «Ja, hvorfor ikke?» Ursula lo kort. «Nå må du ikke virke for entusiastisk.» Før Sebastian rakk å svare, banket det på døren. «Hvem er det?» «Room service.» «På et dritthotell på denne tiden av døgnet?» Av og til glemte han at hun var en jævla dyktig politietterforsker. «Jeg må slutte. Vi ses i morgen.» Før Ursula rakk å svare eller å protestere, brøt han samtalen. Han smilte litt for seg selv. Til tross for alle feilvalg hadde han ikke helt klart å støte bort alt og alle. Han likte Ursula. Det hadde vært skranglete gjennom årene, men nå hadde det stabilisert seg på noe han ikke kunne beskrive som annet enn et vennskapelig forhold. Selv om målet var å få henne til sengs igjen. Ikke fordi han savnet henne spesielt eller fordi han trodde at sex ville føre dem nærmere hverandre. Bare fordi det var så tydelig at han ville bli nødt til å kjempe for det. Spille spillet bedre, kanskje bedre enn han noen gang hadde gjort, bare for å vinne. Hun var en virkelig utfordring. I motsetning til kvelden han hadde foran seg, gjettet han. Han åpnet døren ut til korridoren. Der sto Magda. Fra bokhandelen. Han visste ikke hva hun het til etternavn. Hadde ikke tenkt å finne det ut heller. Han tok jakken sin fra en krok ved døren og vrengte den på seg. 38

«Skal vi ta en drink et sted, eller vil du ha noe å spise?» spurte han og gikk ut i korridoren. Han hadde ikke tenkt å gi henne sjansen til å foreslå at de skulle bli værende. Rommet dugde ikke engang til å knulle i.

illy lå lys våken og stirret opp i taket, prøvde å få pusten under kontroll. Han kastet et blikk til siden på My. Hun sov rolig, liggende på venstre side som vanlig. Da hadde han antagelig ikke gitt lyd fra seg. Ikke skreket. Slik han hadde gjort i drømmen. Han hadde ikke hatt den på en stund, men nå var den tilbake. Han antok at det var en reaksjon på samtalen i garderoben og alt etterpå. My hadde spurt om han ville snakke om det, men vært smart og empatisk nok til ikke å prøve å tvinge ham da han sa at han ikke ville. Hun hadde likevel vært der resten av kvelden, forståelsesfull og nærværende. Vanligvis pleide hun å sovne så snart hodet berørte puten, men nå hadde hun ligget og holdt rundt ham, strøket ham over håret. Nær. Hud mot hud. Var der for ham hvis han trengte henne. Hun var bra for ham. Mye bedre enn han fortjente. Men han skulle gjøre det. Tiden skulle forvandle alt som hadde skjedd, til et fjernt minne. Det skulle forsvinne inn i bakgrunnen. En stille hvisken som han skulle lære seg ikke å lytte til. Så kom drømmen. Det er ikke noe drømmeaktig ved den. Ikke noe abstrakt eller uvirkelig. Ingen myke konturer, ingenting som demper 40

eller forskjønner. Tvert imot. Alt er ubønnhørlig klart og detaljert. Tok ham tilbake. Han løper fra badet, gjennom leiligheten, til Jennifers soverom der hun ligger naken på sengen. Hendene over hodet, festet i sengegavlen med håndjern. Beina skilt, bundet fast med smale lærremmer. Han puster så tungt at han rister da han strekker en hånd mot skulderen hennes, men tar seg i det. Til da og dit. Mørke lilla merker rundt halsen hennes. Fra fingrene hans. Foran to tydelige tomler som har klemt til under strupehodet. Ansiktet hennes. Tungespissen som stikker ut mellom de tørre leppene. Blodkar som har sprukket under huden i ansiktet og i øynene som stirrer på ham, som han umulig kan unnslippe … Billy kastet dynen til side og satte seg opp i sengen. Det var umulig for ham å sove mer i natt. Angsten hadde taket på ham igjen. Nesten like sterk og lammende som da. Da det skjedde. Han husket ikke alle detaljene fra de første sekundene etter at han fant henne, eller hvor lang tid det gikk før han gjenvant noe som kunne minne om kontroll. Han husket hvordan absurde hverdagslige tanker, som at han ville komme for sent til toget ned til vestkysten, og at My kom til å bli sint på ham, hadde blandet seg med erkjennelsen av hva som hadde skjedd. Hva han hadde gjort. Jennifer var død. Han hadde drept henne. Kombinasjonen av panikk og bakrus hadde fått ham til å brekke seg. Da han hadde kommet seg opp på beina etter å ha tviholdt i toalettet og skylt bort smaken av spy i munnen, tenkte han at han var nødt til å melde fra om det. Ringe politiet, kollegaene. Fortelle alt. Få dem til å forstå at det hadde vært en ulykke. Men så hadde han stoppet opp. Det kom ikke 41

til å gjøre noen stor forskjell. At det ikke hadde vært forsettlig. Hun var fortsatt død, og han hadde drept henne. Han kom til å miste alt. Jobben, My, vennene sine, alt. Han husket at han hadde gått ut i stuen igjen, bannet og grått, dunket hendene mot tinningene i et forsøk på å tenke klart. Gjøre det rette eller redde seg selv. Den indre kampen. Til slutt bestemte han seg. Han husket øyeblikket. Han satt i sofaen, blikket hadde falt på klatreøksen og karabinkrokene på veggen. Han ikke bare bestemte seg, han begynte allerede å forme en plan. Han visste hva han skulle gjøre. Måtte gjøre. Han skulle redde seg selv, redde det han hadde igjen. Billy reiste seg fra sengen og forlot soverommet, trakk døren stille igjen etter seg og listet seg bort til laptopen på kjøkkenbordet. Nå som Jennifer var offisielt savnet eller til og med antatt død, fantes det en risiko for at man ville gå tilbake og prøve å kartlegge de siste månedene i livet hennes. Han måtte ikke ha begått noen feil. Billy satte seg ned, åpnet datamaskinen og logget seg inn. Planen hadde vært enkel. Gjennomføringen, derimot, hadde krevd både tid og hans spesifikke kunnskaper. Han hadde bestemt seg for å holde Jennifer i live digitalt. Han hadde ringt My og sagt at han var nødt til å jobbe med Reality-morderen i en uke til. Påtalemyndigheten ville ikke risikere at det fantes det minste lille hull i etterforskningen. Hun hadde naturligvis blitt skuffet, hadde tilbudt seg å komme tilbake til Stockholm og holde ham med selskap. Det hadde han klart å unngå. Han hadde sagt at det var bedre om hun ble værende på vestkysten, var sammen med vennene slik de hadde planlagt, og så skulle han komme ned så fort han kunne. På den måten hadde han kjøpt seg en uke. Han samlet sammen Jennifers telefon, datamaskin, bank42

kort, bankbrikke og andre ting han kunne få bruk for. Sjekket hvor ofte hun pleide å oppdatere på sosiale medier. Han hadde flaks. Instagram en gang i uken, Facebook likeså. En del kommunikasjon via Messenger, men ingenting han ikke kunne håndtere. Det aller vanskeligste ville bli hvis noen ringte, men nok en gang var flaksen på hans side. Hennes nærmeste foretrakk visst å ha kontakt med henne via SMS og Snapchat. De gangene det kom en telefon, lot han det bare ringe og svarte i en SMS at hun hadde sett at personen forsøkte å få tak i henne, var det noe viktig? Som oftest var det ikke det, og det hele kunne avsluttes etter ytterligere et par meldinger frem og tilbake. Han brukte uken i Stockholm på å gjøre sporadiske oppdateringer der Jennifer dro alene rundt i byen og fant på ting. Hun var som regel ikke med på bildene hun la ut, men innimellom følte Billy at han var nødt til å produsere en selfie. Ikke så ofte, det var både tidkrevende og risikofylt, det gjaldt å få proporsjoner, lys og avstand riktig. Men ny teknikk gjorde det lettere. Nå for tiden fantes det muligheter for å manipulere foto og film som aldri før, og hvis man gjorde det riktig, var de i prinsippet umulige å skille fra de ekte. Resten av tiden brukte han på å lese gjennom innleggene hennes for å gjøre seg kjent med stilen hennes, hvordan hun uttrykte seg, hvordan hun brukte forkortelser og emojier. Han lyktes med å unngå de få invitasjonene til drinker, bad og grillkvelder som dukket opp. Alt i alt virket det ikke som om noen stilte spørsmål ved om hun fortsatt eksisterte. Uken etter hadde han dratt ned til vestkysten og My. Det hadde vært det vanskeligste. Alene i Stockholm hadde han kunnet være så fullt konsentrert om oppgaven at han nesten glemte hvorfor han holdt på. Da han kom til den virkelige verden, var det tøffere. Vanlige mennesker, sosial omgang, venner, venners barn, minigolf, spaserturer, netter med My. Av og til tok han seg i å stå utenfor det som skjedde rundt omkring, og betrakte seg selv utenfra, sikker på at det syntes 43

på ham hva han var blitt. At han anstrengte seg så veldig for å opptre normalt at virkningen ble den motsatte. Han hadde gjort en og annen oppdatering, og alle fortalte at Jennifer fremdeles befant seg i Stockholm, men at hun hadde tenkt å reise snart. Det hadde tatt lengre tid for dem å finne klærne og eiendelene hennes enn Billy hadde trodd. Han hadde riktignok valgt en grotte som var kjent for å være vanskelig å dykke i, der store deler var uutforsket og som det derfor ikke var så mange som oppsøkte, men likevel. Han hadde reist ned til Frankrike i midten av juli. Innen den tid hadde han sørget for at hun hadde «rotet bort» telefonen i nesten en uke, og derfor hadde bedt alle som ville ha kontakt, om å gjøre det via Messenger. På den måten slapp han i det minste å oppdatere bilder. Så kom hun tilbake og fortalte at hun hadde kjøpt en bussreise til Frankrike, men sa ingenting om at hun hadde tenkt å dykke mens hun var der. Frankrike hadde vært en utfordring. Dels å kunne reise bort i en snau uke uten å vekke mistanke hos My, dels å fake bussreisen ned uten å vise bussen, slik at ingen skulle ta kontakt med busselskapet, sørge for at Jennifer bare bestilte hotell med automatisk innsjekking uten overvåkningskameraer ved inngangen, sjekke inn sent, sjekke ut tidlig, slik at så få gjester som mulig hadde sjanse til å se henne. Være nøye med hvor kredittkortet hennes ble brukt. Etter fire dager sluttet han med alle oppdateringer, og hun forsvant. Ad omveier fikk han høre rykter om at hun var blitt meldt savnet av faren sin da hun ikke dukket opp på jobben som avtalt i begynnelsen av august, men så trakk det ut. Til nå. Nå hadde man endelig funnet sakene hennes, dem han hadde plassert ved grottesystemet med de vanskelige dykkeforholdene. Det var uansvarlig å dykke der alene, men hvis man kjente Jennifer, visste man at det var noe hun kunne finne på å gjøre. 44

For kicket, utfordringen, adrenalinet. Billy håpet i det minste det. Nå gikk han gjennom nyhetsstrømmen hennes på alle plattformer. Noen nye innlegg på Facebook-siden hennes om at man ikke kunne tro at det var sant, og at de håpet at Jennifer ville la høre fra seg igjen, men han kunne ikke se at han hadde gjort noen feil. Ingen hadde reagert på at de ikke hadde sett henne IRL siden slutten av juni. «Hva gjør du?» Billy hoppet til da han hørte stemmen til My. Han skjønte fort at hun ikke kunne se skjermen og skyndte seg å bytte til noe jobbrelatert. «Jobber. Jeg fikk ikke sove.» My gikk bort til ham, la armen rundt skuldrene hans og kastet et kort blikk på skjermen før hun bøyde seg ned og kysset ham på hodet. «På grunn av det med Jennifer?» «Jeg antar det.» «Vil du ha selskap?» Han la hånden på korsryggen hennes og sukket. «Nei, gå og legg deg, du.» Hun nikket, men ble stående. Hemmeligheten tæret på ham. Men snart ville den ikke finnes mellom dem lenger. Når dykkerulykken i Frankrike ble den offisielle versjonen av hva som hadde skjedd, ville selv han kunne overbevise seg selv om at det faktisk var sannheten. Skriket som hele tiden boblet under overflaten, ville bli til en taus hvisken. Det var han sikker på. De kom naturligvis aldri til å finne liket av Jennifer. Det hadde han også vært nødt til å ordne med de dagene i Stockholm. Det hadde vært en fullspekket uke.

14. oktober Det er i går allerede. Da jeg sviktet deg. Sviktet dere alle. Jeg mislyktes. Jeg har ikke fått sove. Ville gå ut. Stå opp. Husker du sommernettene da vi satt oppe på taket? Kikket ut over byen. For det meste stille, men iblant snakket vi. Om alt. Om fremtiden. Vi trodde aldri at den skulle bli så kort. Politiet kom. Dit, der Klara unnslapp. Jeg så dem. Det ville ha vært synd om jeg gjorde en feil. Hvis de allerede nærmet seg. Jeg trenger mer tid. Jeg trodde at jeg skulle ha det. Men det trodde vi da også. De nettene på taket. Jeg har ikke sett eller hørt noe om Gävle. Så de har et stykke igjen. Men det er ikke noe poeng i å spekulere. Jeg fortsetter etter planen. Jeg er ikke ferdig ennå. Ikke på langt nær. I morgen drar jeg til Västerås.

ebastian skjøv opp den brune tredøren til hotellet. Den unge mannen bak disken smilte til ham da han nærmet seg resepsjonen. «God morgen», sa han i en så kjekk og syngende tone at Sebastian hatet ham etter bare de to ordene. Han skulte tilbake og fortsatte uten et ord. «Du har besøk.» Sebastian stoppet opp. Det første instinktet var å snu og gå. Flykte. Det var ingen som kunne tenkes å besøke ham her. Ingen bortsett fra Magda. Hadde hun rukket bort til hotellet før ham? Våknet alene i sengen, følt seg utnyttet, tatt bilen, misfornøyd med rollen hun var blitt tildelt? Han tenkte raskt gjennom kvelden og natten. Hun hadde hatt bøkene hans, hadde visst ganske mye om ham. Vært veldig interessert. For interessert? Hvis det var tilfelle, håpet Sebastian at hun hadde kommet for å skjelle ham ut. Det kunne han håndtere. Det ble bare vanskelig hvis hun insisterte på en slags form for fortsettelse. Gudene skulle vite at han hadde hatt sin tilmålte andel kvinner som hadde lest for mye inn i en one night stand. Den siste satt på kvinneanstalten i Ystad for drapsforsøk på Ursula. «Der er du jo.» Sebastian snudde seg mot korridoren som førte videre inn i 47

hotellet. Ved den ene veggen sto det to svarte skinnlenestoler ved et lavt, lite bord med gratisaviser på. I en av lenestolene satt det en kvinne. Ikke Magda. Drøyt 40, gjettet Sebastian. Skulderlangt, mørkt år, blå øyne og med en fin figur under kåpen, noterte han refleksmessig mens hun la fra seg avisen hun hadde sittet og bladd i, og reiste seg. «Du kjenner meg ikke igjen», konstaterte kvinnen og gikk mot Sebastian med et lite, muntert smil om munnen. «Nei», svarte han ærlig. Burde han gjøre det? Hadde hun vært på bokhandel-evenementet i går kveld? Da burde han ha lagt merke til henne. Hun virket betydelig mer interessant enn den litt småtriste Magda som han hadde tilbrakt natten med. «Anne-Lie Ulander, vi møttes i Lund.» Hvilket fremdeles ikke hjalp ham det grann. Hadde han ligget med henne? Muligens. Trolig. Forhåpentligvis. Men det forklarte ikke hvorfor hun var på hotellet hans i Sala klokken halv sju om morgenen. Når var han i Lund sist? Det var mange år siden. «Du hjalp oss under en etterforskning der nede», forklarte hun videre. «Du er politi i Lund», slo Sebastian fast og mistet interessen da det gikk opp for ham at dette antagelig var jobbrelatert. «Jeg var det. Nå er jeg i Uppsala.» «Jaha, du, der kan man se.» «Har du spist frokost?» Det hadde han ikke. Magda hadde fortsatt sovet da han snek seg ut litt over fem. Han hadde konsultert kartet på telefonen og sett at det ville ta ham snaue 40 minutter å gå tilbake til hotellet. Han hadde håpet at spaserturen skulle gjøre ham godt, la ham beholde den flyktige følelsen av tilfredsstillelse, men allerede halvveis gjennom den mørke, folketomme byen følte han seg tom og tung igjen. Så han hadde tatt en omvei, 48

håpet at solen skulle stå opp mens han gikk, at det bokstavelig talt skulle lysne, men det var fortsatt mørkt da han kom frem. Mørkt og deprimerende. Men han skulle ikke bli værende, hadde han bestemt seg for. Rett opp på rommet, pakke og sjekke ut. Men så dukket Anne-Lie opp. «Jeg spiser ikke frokost», svarte han. Det var ikke sant, men han ønsket virkelig ikke å forlenge besøket i Sala eller vite hvorfor en politikvinne fra Uppsala hadde oppsøkt ham. «Det gjør jeg», sa Anne-Lie og smilte til ham før hun lot blikket gli over rommet der de sto, og grep tak i armen hans. «Men ikke her.»

ei.» Svaret var kort og konsist. Etterlot ikke noe rom for tolkning eller misforståelser, men det var tydelig at AnneLie ikke ville gi seg så lett. «Hvorfor ikke?» spurte hun og virket mer nysgjerrig enn skuffet da hun tok en bit av avokadosmørbrødet hun hadde kjøpt. «Jeg vil ikke.» Den enkle sannheten. Sebastian satte ned koppen med kaffe, det eneste han hadde bestilt på kafeen Anne-Lie hadde tatt ham med til, der det bare var de to og fire andre kunder i lokalet. Det var fortsatt tidlig. «Kan jeg gjøre noe for å få deg til å skifte mening?» spurte Anne-Lie og møtte blikket hans over kanten på glasset med gulrotjuice. Det var ikke det minste tegn til seksuelle undertoner eller invitter i spørsmålet, og Sebastian valgte å late som om han heller ikke tolket det sånn. «Hvordan fant du meg?» spurte han i stedet. «Jeg ringte Torkel Höglund. Han sa at du ikke jobbet med ham lenger, at du skriver en bok. Stemmer det?» Det forbauset ham. At Torkel visste det. Ursula måtte ha fortalt det. Han lurte på om Torkel hadde spurt av interesse, «

eller om Ursula hadde sagt det til ham ubedt. Ikke for at det spilte noen rolle. Det var ikke Torkel han savnet av de gamle arbeidskameratene sine. «Så jeg ringte forlaget ditt, og de sa at du var her», fortsatte Anne-Lie da hun ikke fikk svar på spørsmålet. «Hvorfor ringte du ikke bare til meg?» «Ville du ha svart?» «Nei.» «Ville du ha ringt tilbake?» «Nei.» Anne-Lie smilte til ham igjen, som om hun moret seg over den åpent avvisende stilen hans. «Det tar bare 45 minutter å kjøre hit», sa hun og trakk på skuldrene. «Jeg tenkte at det ville bli vanskeligere for deg å si nei til meg personlig», fortsatte hun og lot blikket sveipe over bordet mellom dem. «Særlig hvis jeg inviterer på frokost.» «Nei, det er det ikke», innskjøt Sebastian. «Jeg gjorde det nettopp.» Smilet hennes forsvant. Hun tok en serviett og tørket seg rundt munnen før hun lente seg frem mot ham. Alvorlig nå. «Vi har to fullbyrdede, brutale voldtekter og et voldtektsforsøk på under en måned. Han kommer ikke til å slutte. Flere kvinner vil bli rammet. Han er et rovdyr.» «Det er det mange som er», konstaterte Sebastian og trakk på skuldrene. «Og du føler ikke noe ansvar for å prøve å hjelpe til med å stoppe dem når du kan?» spurte Anne-Lie. Nok en gang oppriktig nysgjerrighet i stemmen. Sebastian møtte blikket hennes. Sannheten var: Nei, det gjorde han ikke. Han var ikke ansvarlig for verden. Han ble ikke drevet av et ønske om å gjøre den bedre. Han sto bare til ansvar for seg selv og handlingene sine, hadde aldri forstått seg på dem som når noen gjorde noe galt, «skammet seg over å være svensk» eller «skammet seg over å være mann» eller i det hele tatt skammet seg på andres vegne. Han trodde 51

ikke på kollektiv skyld. Ikke på kollektivt ansvar heller. Han var klar over at det ville få ham til å fremstå like egoistisk og ufølsom som han var, hvis han forklarte det, og han tok seg i å tenke at han ikke ville at Anne-Lie skulle synes altfor ille om ham. «Jeg jobber ikke med politiet lenger», sa han i stedet, senket blikket og tok en slurk av kaffen. «Og det er ditt eget valg?» Sebastian så spørrende på henne. Det var tydelig at han ikke hadde tenkt å svare, så hun fortsatte. «Å gi opp Riksmord for å dra rundt til bokhandlere på småsteder og snakke om 20 år gamle bøker?» Sebastian satt fortsatt taus. Anne-Lie skjøv tallerkenen unna, foldet hendene under haken og spiddet ham med blikket. «Jeg har lest bøkene dine. De er helt greie, du er en brukbar forfatter, men du er en jævlig god kriminalpsykolog.» «Jeg er best», hørte Sebastian seg selv si automatisk. «Så hvorfor gjør du ikke det du er best på i stedet for det du er halvgod til?» «Fordi jeg ikke vil.» «OK, fint, jeg prøvde i hvert fall», sa hun og lente seg tilbake. «Jeg får prøve han andre i stedet: Persson Riddarstolpe.» «Han er en idiot», sa Sebastian og kunne ikke holde tilbake et lite smil. «Og jeg vet hva du holder på med.» «Hva holder jeg på med?» spurte Anne-Lie med det sjarmerende smilet på plass igjen. «Du bruker min dokumenterte motvilje mot Riddarstolpe for å få meg til å si ja til å jobbe med deg. Det kommer ikke til å funke.» «Da så. Da avslutter vi frokosten i hyggelige former, og så drar vi hver vår vei.» Anne-Lie tok opp kaffekoppen sin og lente seg tilbake. «Har du sett en god film i det siste?» Sebastian så granskende på henne. Hun var noe annet enn de andre politifolkene han hadde jobbet med. Nå skjønte han 52

hvorfor han ikke ville at hun skulle synes altfor ille om ham. Han likte henne. Men han skulle ikke jobbe for henne, og hun kom aldri til å ligge med ham, så det ville bli som hun hadde sagt: frokost i hyggelige former, og så dra hver sin vei. Telefonen hennes ringte. Hun trakk den opp fra lommen, så på displayet og svarte uten å unnskylde seg. «Hei, Vanja, hva vil du?» Hun snudde seg bort fra Sebastian og lyttet til svaret, men det enset han nesten ikke. Hadde han hørt riktig? Var det Vanja? Hans Vanja? Jobbet hun i Uppsala nå? Han visste at hun hadde tatt en pause fra Riksmord, men Ursula og han hadde ikke snakket om hvor hun var. Han hadde ikke spurt, hun hadde ikke fortalt det. Anne-Lie avsluttet samtalen med at hun ville være tilbake på jobben i nitiden, og la telefonen på bordet, nok en gang uten noen unnskyldning. «Hvem var det?» spurte Sebastian i noe han håpet var en nøytral tone. «En av etterforskerne mine. Du kjenner henne sikkert, hun kom fra Riksmord. Vanja heter hun.» «Vanja Lithner.» «Jepp, det er henne. Flink jente.» Sebastian var den siste som trodde på guddommelig inngripen, skjebnen eller noe så enkelt som tilfeldigheter, men dette … Vanja var i Uppsala og jobbet med en etterforskning som han nettopp var blitt bedt om å være en del av. En tidlig morgen hadde den dukket opp i Sala, av alle jævlige steder. En ny sjanse. En siste sjanse. Han tok kaffekoppen og lente seg tilbake i stolen, nøye med ikke å virke for ivrig. «Jeg tenkte over det mens du snakket i telefonen …», begynte han og tok en slurk av kaffen, som om han var nødt til å tenke gjennom hvordan han skulle formulere seg. «Du 53

tror altså at denne mannen kommer til å bli verre enn Hagamannen.» Anne-Lie så overrasket på ham. Hva enn hun hadde trodd at han hadde tenkt over, så var det ikke saken hennes, det var tydelig. «Hvis han får fortsette, ja», svarte hun med en viss forhåpning i stemmen. Sebastian nikket for seg selv, lot som om han diskuterte med seg selv og møtte så blikket hennes. «Greit, fortell mer.»

u mener faen ikke alvor!» Det var usikkert hvem hun siktet til, men siden Vanja ikke slapp ham med blikket da han kom inn på kontoret, antok Sebastian at det korte utbruddet var rettet mot ham, selv om det var Anne-Lie som var ansvarlig for at han var der. Han hadde lurt på hvordan han skulle nærme seg henne da de svingte inn i Svartbäcksgatan og parkerte utenfor politihuset, et moderne nietasjes hus med glassfasade, som de ifølge skiltene på fasaden delte med kriminalomsorgen og påtalemyndigheten. Han var blitt sittende i bilen, nervøs for møtet, innså han. Skulle han virke overrasket, som om han ikke hadde hatt noen anelse om at hun jobbet i Uppsala, og langt mindre med denne etterforskningen? Hvis han hadde visst det, ville han aldri ha tatt jobben. Den ideen forkastet han fort. Det var én ting å lyve, det var han jævlig god til, men å spille overrasket så hun trodde på det, var det tvilsomt om han ville slippe unna med. Dessuten kunne Anne-Lie si at de hadde snakket om Vanja i Sala og avsløre løgnen på under et sekund. Hun hadde banket på ruten, han hadde gått ut av bilen, og etter å ha identifisert seg og skrevet seg inn fulgte han etter Anne-Lie til heisene i den nybygde delen. Der bestemte han «

seg for en unnskyldende tilnærming. Han skulle innlede med at han visste at hun ikke ville ha ham der, fortsette med et løfte om bare å jobbe sammen, erkjenne sine tidligere feilgrep og love bot og bedring. Sånn måtte det bli. Han rakk imidlertid knapt å komme ut av heisen, og langt mindre å si noe. Vanja fikk øye på dem da de kom gående, og han så at hun stivnet. Øynene hennes mørknet, skuldrene ble trukket opp, og hun sto anspent i hele kroppen, som om hun var klar til angrep, da de skjøv opp døren og gikk inn på kontoret. Anne-Lie rakk ikke engang å presenterte ham før Vanja kastet frem spørsmålet om hvorvidt hans tilstedeværelse var alvorlig ment. Anne-Lie sendte bare Vanja et kort blikk før hun slo ut med armen mot en mann i trettifemårsalderen som satt ved et skrivebord ved vinduet. «Dette er Carlos Rojas, min nærmeste medarbeider», sa hun. Mannen reiste seg, kom bort med utstrakt hånd, og Sebastian la merke til at han hadde minst tre gensere på seg. «Dette er Sebastian Bergman, kriminalpsykolog, han skal hjelpe oss», fortsatte Anne-Lie og begynte å vrenge av seg kåpen. «Hei, velkommen», hilste Carlos og sendte Anne-Lie et spørrende blikk. Hadde hun ikke hørt reaksjonen til Vanja? Hadde hun ikke tenkt å kommentere den i det hele tatt? «Takk», svarte Sebastian og tok hånden hans. Den var kald, som om han nettopp hadde kommet inn en vinterdag uten å ha gått med vanter. «Vanja, kan jeg få noen ord med deg?» fortsatte AnneLie i en konverserende tone og nikket mot kontoret sitt, som egentlig bare var glassvegger som var satt opp rundt et skrivebord, en bokhylle og to gjestestoler. «Hei, Vanja», forsøkte Sebastian mykt, men hun skulte bare mot ham før hun fulgte etter sjefen sin.

Anne-Lie hengte opp kåpen sin og viste Vanja til en av de to Hans Wegner-designede gjestestolene. Vanja slo seg ned med ryggen til Sebastian og Carlos utenfor. Glassveggene gjorde det ikke så adskilt som Vanja ønsket. Hun syntes at hun kjente Sebastians blikk i ryggen, men snudde seg ikke for å se om det bare var innbilning. «Greit, fortell …», sa Anne-Lie og satte seg rett overfor Vanja. Hvor skulle hun begynne? Med at Sebastian gang på gang hadde tryglet og bedt om at hun skulle slippe ham inn i livet sitt, bare for å gjøre henne vondt? Med at han hadde lovet å gjøre sitt beste, men bestandig endte opp med å svikte henne likevel? Med at hun følte seg like mye krenket som forbannet da hun fikk se ham igjen nå nettopp? Hvor mye skulle hun fortelle? Om Anna, Valdemar og Sebastian. Mamma, pappa og pappa. «Først og fremst: Han er faren min.» Et eller annet sted måtte hun begynne, og det var utvilsomt den viktigste informasjonen. «Er det sant?» sa Anne-Lie og hevet øyenbrynene. «Ja.» Anne-Lie så ut mot kontoret der Carlos viste Sebastian til en plass. Så vendte hun seg mot Vanja igjen, nikket til henne at hun skulle fortsette. Det var tydelig at hun ikke anså slektskap som god nok grunn for kollegaens sterke reaksjon eller skepsis til Sebastian. Vanja bestemte seg for ikke å legge fingrene imellom. «Han er sexmisbruker. Flere ganger har han ligget med folk i etterforskningene våre – vitner, folk fra påtalemyndigheten, pårørende, alle. Han er ekstremt uprofesjonell.» «Godt å vite», nikket Anne-Lie rolig for seg selv. Det var ikke den reaksjonen Vanja hadde forventet. Hun kjente at hun mistet humøret. Måtte hun virkelig sitte her og forklare hvorfor Sebastian Bergman ikke burde få komme i nærhe57

ten av en etterforskning, eller vanlige mennesker, for den del? «Han er arrogant, egoistisk, uforskammet, kjønnsdiskriminerende … Jeg vet ikke hvor mye du trenger, han er faen meg et vandrende arbeidsmiljøproblem.» «Jeg er sjef, så arbeidsmiljøproblemer havner på mitt bord.» Vanja sukket skuffet. Hun nådde ikke frem. Anne-Lie lot til å ha bestemt seg, og det spilte tydeligvis ingen rolle hva hun sa. «Han har såret meg, personlig, flere ganger», fikk hun sagt i et siste forsøk på å appellere til kvinnen foran seg på et personlig plan. «Han var grunnen til at jeg forlot Riksmord.» Noe som bare delvis var sant. I vår hadde hun innsett at hun var nødt til å bryte mønsteret. Gjøre noe nytt. Til syvende og sist kokte det ned til å gruble over hva hun egentlig ville, hvem hun var, å «finne seg selv», selv om hun aldri ville tatt så teite ord i sin munn. Å forlate Riksmord hadde vært en del av det. Men Sebastians evinnelige evne til å havne i etterforskningene deres hadde bidratt til beslutningen. Anne-Lie møtte blikket hennes og lente seg frem. «Jeg hører hva du sier, Vanja. Jeg har ikke hørt mye godt om ham, det har jeg ikke.» Hun reiste seg og gikk bort til vinduet, kikket ut over trafikken i rundkjøringen sju etasjer lenger nede. «Men det er bare et tidsspørsmål når pressen slår opp dette. Stort. Da skal jeg ha gjort alt jeg har kunnet. Å trekke inn Sveriges beste profilerer er et skritt i riktig retning.» Vanja tok seg i å nikke. Rent politimessig var det utvilsomt noe i resonnementet til Anne-Lie. «Hvis du legger til side det personlige», fortsatte Anne-Lie og snudde seg mot Vanja. «Er han ikke god i jobben sin?» Vanja hadde ikke på noen måte tenkt å være delaktig i at Sebastian havnet i Uppsala, nær henne, så hun sa ingenting, noe som var svar nok. 58

«Han kommer til å måtte holde kuken under kontroll og behandle folk med respekt så lenge han er her.» «Lykke til med det», innskjøt Vanja fnysende. «Men spørsmålet er …», fortsatte Anne-Lie som om hun ikke hadde hørt avbrytelsen. «… kan du jobbe med ham?» «Helst ikke», svarte Vanja ærlig. «Jeg er lei for det, Vanja, men det var et ja- eller nei-spørsmål.»

e hadde forsøkt å gjøre morgenen så vanlig som mulig. For Victors skyld. Stått opp sammen, lagd frokost, pakket gymposen hans. Det hadde tatt tid før de sovnet. Både hun og Zach hadde ligget våkne lenge, stille hviskende med den sovende sønnen mellom seg. Zach hadde sovnet i halvtotiden, og til sin forundring hadde også Klara klart å slumre i noen timer, og i dag morges hadde hun følt seg bedre. Kanskje det var rutinene, det hverdagslige. Victor tvang henne til å være den vanlige mammaen. Zach hadde spurt henne om hvordan de skulle gjøre det, om han skulle bli hjemme fra jobben. Komme tilbake etter at han hadde fulgt Victor til skolen. De hadde bestemt seg for å gå alle sammen. Da de hadde sagt ha det til Victor, hadde Zach igjen spurt om hva de skulle gjøre nå. Hvordan hun ville ha det. Klara ville besøke Ida. For en knapp måned siden, da hun ad omveier hadde fått vite hva som hadde skjedd på kirkegården, hadde hun en stund lurt på om hun burde ta kontakt, men hadde ikke gjort det. Nå ville hun dra dit. Hvorfor visste hun ikke helt. Det føltes bare riktig. 60

Zach fulgte henne dit, og de ble enige om at han skulle hente henne igjen om en time. Hvis hun ville bli lenger eller kortere, måtte hun sende en melding. Klara hadde nesten fått sjokk da hun så den gamle venninnen sin. Ida virket sliten, med mørke skygger under øynene og gråblek hud, og håret hang fett og livløst, som om hun ikke hadde dusjet på lenge. Dessuten hadde hun gått ned i vekt. Det kunne hun naturligvis ha gjort før hun ble overfalt, Klara hadde ikke sett henne på flere år, men hun fikk en følelse av at det ikke var tilfelle. Ida hadde ikke vist noen større glede eller verdsettelse av at hun kom, et konstaterende «hei, er det deg», en kort klem og så viste hun Klara inn i leiligheten. Nå satt hun på kjøkkenet der hun hadde sittet så mange ganger før. Mens de fortsatt hang sammen. Alt var som før. Det halvsirkelformede kjøkkenbordet mot veggen, de hvite kjøkkenstolene, kommoden langs den andre veggen med den lille tinnskålen og Jesus- og Maria-figurene på oppslagstavlen over, de kremhvite skapdørene, mikroen på benkeplaten av lyst tre. Klara kunne ikke se at noe var blitt forandret siden hun var der sist. «Hvorfor? Det er det eneste jeg kan tenke på», sa Ida og kom bort og skjenket kaffe i koppene på bordet. Klara syntes at det hang en svak lukt av søppel ved henne. «Hvorfor skjedde det? Hvorfor akkurat jeg?» «Snakker du med noen?» spurte Klara og strakte seg etter melkekartongen på bordet. «Egentlig ikke», svarte Ida og gikk tilbake til trakteren med kaffekannen. «Mamma sa at hun kunne komme ned og bo her en stund, men det ville jeg ikke.» «Hvorfor ikke? Da slipper du jo å bo alene.» Hvorfor ikke? Ida hadde stilt seg det spørsmålet selv. Det ville utvilsomt vært deilig å ha noen hos seg de første ukene, da hun skvatt av hver minste lyd i huset, hvert skritt i trappe61

oppgangen. Men hun ville ikke. Helst ville hun at ingen skulle vite hva som hadde skjedd. «Hun ville ikke ha klart det. Hun ville vært enda mer nervøs enn meg.» Et forsøk på et smil da hun kom tilbake til bordet og satte seg overfor Klara. «Og jeg vil ikke at hun skal behandle meg annerledes.» Selv om alt var annerledes. Nå var riktignok kroppen mer eller mindre tilbake i sin vanlige rytme. Hun hadde sluttet å skjelve ukontrollert og våknet ikke på langt nær så ofte om natten lenger. Hun måtte fortsatt tvinge seg til å spise, men hun gjorde det i hvert fall. Følelsesmessig, derimot … Hun hadde problemer med å konsentrere seg, pendlet mellom ekstreme sinnsstemninger, var sint og lei seg om hverandre. Tankene gikk hele tiden tilbake til det samme. Hvorfor? Hvorfor skjedde det? Hvorfor akkurat meg? Hun ba. Mer enn hun noen gang hadde gjort, hun trengte hjelp til å forstå, til å leges. Men hun fikk ingen svar. Forsøkte å finne trøst i Bibelen. Ville ikke gå i kirken. Ville ikke at folk skulle legge hodet på skakke og synes synd på henne. Eller enda verre: tenke at hun fortjente det. At det var en rettferdig straff for noe hun hadde gjort. Hun visste at Gud ikke straffet på den måten, at Jesus hadde tatt på seg alles synder og at det holdt å be om tilgivelse for å få det. Men det var ikke alle i menigheten som så det på samme måte. Enkelte trodde på en rettmessig straffende Gud. Dette kunne hun ikke snakke med Klara om. De hadde møtt hverandre i kirken for mange år siden, men Klara hadde tatt en annen vei. «Er det ingen fra kirken som hjelper deg?» hørte hun den gamle venninnen spørre, som om hun hadde lest tankene hennes. 62

«Jeg får følge med noen til butikken en gang i uken. Jeg tør ikke å gå ut alene.» Det kunne Klara forstå. Hun hadde kjent hvor nervøs hun ble bare Zach etterlot henne utenfor døren, hvordan frykten hadde kommet snikende i løpet av den korte veien opp trappen til Idas dør. Idas opplevelse måtte ha vært hundre ganger verre. «Noen ganger klarer jeg ikke engang å gå ut med søppelet», bekreftet Ida. Nesten alt utenfor leiligheten trigget minner fra overfallet. Lyd, lukter, mennesker. Løsningen ble å bli hjemme. Idas verden hadde krympet til to rom og kjøkken. Hun reiste seg for å fylle på koppene deres. «Tror du at du kan ta dem med når du går?» «Klart det. Tror du at det er tilfeldig at vi er blitt angrepet begge to?» Det bare kom. Spørsmålet. Da hun hørte seg selv si det, fikk Klara en følelse av at det var det som hadde fått henne til å dra dit, ubevisst. Jakten på en sammenheng. «Hva skulle det ellers være?» svarte Ida umiddelbart borte fra benken. «Sa du ikke at det var en tredje også?» «Jo, en Therese …» «Som vi ikke kjenner i det hele tatt», avbrøt Ida. «Nei.» «Da så.» Det ble stille på kjøkkenet. Ida satte kannen tilbake på plass i trakteren og ble stående borte ved benken, lot ikke til å ha lyst til å fortsette samværet ved bordet. Når sant skulle sies, hadde hun hatt delte følelser for besøket en stund. Med en gang Klara hadde fortalt hvorfor hun kom, hva som hadde skjedd med henne kvelden før, hadde den velkjente frykten dukket opp igjen. Hvorfor akkurat meg? Men denne gangen la en stillferdig, liten stemme til: Hvorfor ikke henne? Hun prøvde å la være å tenke at det var urettferdig. Det var 63

galt å ønske noen annen ulykke. Men Klara hadde vendt Gud ryggen. Forlatt kirken og fellesskapet, og hun slapp unna med litt vondt i halsen. Ida hadde aldri tvilt, ikke en eneste gang. Hun ble voldtatt. «Du, jeg er lei for det, men jeg er så fryktelig sliten», sa hun og bekreftet på den måten at besøket var over. Klara nikket bare og reiste seg. «Ja visst. Jeg forstår», sa hun. Ida fulgte henne til døren, så taust på at Klara tok på seg sko og yttertøy, tok de to søppelposene og stoppet med hånden på dørhåndtaket. «Ring meg hvis du trenger noe, eller hvis du vil at jeg skal hjelpe deg med noe.» Begge visste at det ikke ville skje. Ida låste døren etter Klara og festet sikkerhetslenken før hun gikk inn på kjøkkenet igjen og begynte å rydde koppene av bordet. Det kunne ha vært koselig. En gammel venn som prøvde å gjenoppta kontakten. En utstrakt hånd. Det kunne ha vært som vanlig. Men livet hennes ville aldri bli som vanlig igjen. En mann hadde ødelagt det i løpet av noen minutter. Ida trakk pusten dypt og forsøkte å fortrenge tankene. Skyve dem til side. Av og til klarte hun det. Å overbevise seg selv om at hun ikke måtte miste håpet. Hun hadde overlevd. Det kunne bare bli bedre. Det verste hadde allerede skjedd. Hun gikk bort til oppvaskkummen og skylte av koppene, lykkelig uvitende om hvor feil hun tok.

ashid gikk ut av bilen og så opp mot vinduene i tredje etasje. Persiennene var trukket ned. Selvsagt. Han låste bilen, sukket for seg selv og krysset gaten. Eiendomsselskapet hadde pekt ut ham som kontaktperson for leieboerne for drøyt et år siden. Tanken var at de alltid skulle kunne få kontakt med samme person. At det ville gjøre kommunikasjonen mellom utleier og leieboer enklere. Det skulle bygge en relasjon, skape tillit. Det hadde fungert sånn passe med Rebecca Alm. Dette var fjerde gang han var der i samme ærend. Han tastet koden, trakk opp døren, gikk bort til heisen og trykket på tredje. Alle leieboerne hadde ment at selskapets satsing på å sette opp flere brannvarslere i hver leilighet og utruste dem med et brannslukkingsapparat hadde vært på tide og ønsket initiativet velkommen. Alle unntatt Rebecca. Hun hadde vært helt sikker på at de inneholdt kameraer eller annet overvåkningsutstyr og ville slett ikke ha dem installert. Rashid hadde ikke med et ord nevnt hvor inn i hampen idiotisk det lød, men tålmodig forklart at det også handlet om de andre leieboernes sikkerhet, og at det dessverre ikke var noe det kunne forhandles om. Så til tross for de høylytte protestene var de blitt installert. Uken etter 65

hadde han gjort seg et ærend til Rebeccas leilighet, og ganske riktig: Brannvarslerne var tatt ned. Nå begynte en ganske betent meningsutveksling som endte med at de ble enige om at Rebecca skulle få sette opp egne brannvarslere, men at de skulle være på plass senest første oktober. Rashid hadde prøvd å få tak i Rebecca siden den tredje for å komme og inspisere at de virkelig var på plass, men hun hadde ikke svart eller ringt tilbake til ham. Rashid gikk ut av heisen og bort til den lyse tredøren med «Alm» på brevsprekken. Han ringte på og ventet, uten noen større forhåpning om at Rebecca kom til å åpne selv om hun var hjemme. Han ringte på igjen, flere ganger, hørte at det ringte bak den stengte døren. Ingen åpnet. Med et lite sukk tok Rashid hovednøkkelen frem fra lommen. Da de hadde ringt og sendt SMS, mail og brev med vanlig sneglepost uten å få svar, hadde selskapet diskutert med juristene sine og kommet frem til at man kunne ta seg inn i leiligheten uten samtykke. Det dreide seg om sikkerheten til alle i huset. Rashid ringte på en gang til og ventet i ytterligere ti sekunder før han stakk nøkkelen i døren, vred den rundt og åpnet den omtrent en desimeter. «Hallo! Rebecca!» ropte han gjennom sprekken. «Det er Rashid, jeg kommer inn.» Ikke noe svar. Det var helt stille i leiligheten. Rashid åpnet døren litt mer og tok et skritt inn i den lille gangen. «Hallo, Rebecca. Det er Rashid, er du hjemme?» Den kompakte stillheten som møtte ham, svarte nei på det spørsmålet, og han slappet litt av da han trakk igjen døren bak seg. Han hadde ikke hatt overdrevent mye med Rebecca Alm å gjøre, men han visste at hun ville motsette seg at han gikk inn i leiligheten hennes med hovednøkkel. Nå slapp han å roe henne ned og ville høyst sannsynlig også slippe en politianmeldelse for ulovlig inntrenging. Han tørket av skoene på dørmatten, fortsatte inn i leiligheten og kom inn i stuen som lå i vinkel med kjøkkenet, som 66

skulle renoveres om to år. Rashid kastet et blikk opp i taket over tosetersofaen og salongbordet. Ingen brannvarsler. Han følte en viss skuffelse, han hadde håpet at dette var siste gang de trengte å bruke tid på dette, men tydeligvis ikke. Han fortsatte videre inn i boligen og kastet et blikk mot oppvaskbenken på kjøkkenet. Rester av en frokost som så ut til å ha stått der en stund. Var det derfra den litt søtlige lukten kom? Rashid fortsatte bort til den stengte soveromsdøren. En brannvarsler i hvert rom var avtalen. Siden det ikke fantes noen i stuen, hadde han ikke så store forhåpninger om at soverommet skulle være utrustet med en heller, men han var nødt til å kontrollere. Han skjøv opp døren og tok umiddelbart et skritt tilbake. Hun var hjemme. Hun sov. Raske tanker for gjennom hodet hans. Han kunne ikke vekke henne, da ville hun få slag. Så hva skulle han gjøre? Forlate leiligheten? La soveromsdøren stå åpen og ringe på igjen? Komme tilbake en annen gang? Så noterte en del av hjernen hans hva han faktisk så. Ja, Rebecca lå på sengen, men hun sov ikke. Ikke sånn. På magen oppå sengeteppet med beina utenfor sengekanten. Naken fra livet og ned, bortsett fra sokkene. Med en sekk over hodet.

orkel gikk opp fra T-banen og begynte å gå bortover Bergsgatan. Senere enn han hadde tenkt. Det hadde blitt en sen morgen. Igjen. Han kjørte de hanskeløse hendene ned i frakkelommene. Alle klagde over hvor kaldt det var, at vinteren hadde kommet urimelig tidlig, men Torkel syntes at det var forfriskende. Han hadde ikke noe å klage på. Faktum var at han våknet hver morgen med en nesten uvirkelig følelse. Han var lykkelig. Det var det en stund siden han hadde vært, innså han. Han og Yvonne hadde ikke hatt det bra på mange år før skilsmissen, og etter det … Hva hadde han hatt? Jobben som tok mesteparten av tiden, og et slags forhold til Ursula der de lå med hverandre en gang iblant, stort mer hadde det ikke vært. Han hadde vært ensom. Han var dårlig på å være ensom. Så kom sommeren. Etter at de hadde gitt fra seg etterforskningen av David Lagergren, hadde han dratt tilbake til Ulricehamn. Til Lise-Lotte. De hadde vært der i noen dager før de dro sammen for å tilbringe et par uker på sommerstedet hans et stykke utenfor Mjölby. Vilma og Elin hadde kommet og vært der i noen dager. Helt frivillig. Elin hadde sommerjobb på en restaurant på Söder, men hadde en uke fri i slutten av juli. Hun hadde med seg en av servitørene og en kjæreste. 68

Alt hadde gått bra. Det virket ikke som om de bare aksepterte Lise-Lotte, men faktisk likte henne. Den siste kvelden på hytta, før han måtte dra tilbake til jobben – alle hadde jo ikke sommerferie som Lise-Lotte – hadde de sittet ute på altanen og tømt vinflasken de hadde åpnet til middagen. Lise-Lotte hadde satt glasset sitt ned på bordet og snudd seg mot ham. Alvorlig. «Nå må du ikke bli helt … opprørt», begynte hun og tok hånden hans. Torkel kjente at han ble helt kald i den lune sommernatten. Dette kunne umulig være bra. Alle slags tanker for gjennom hodet. Alle med samme tema. Hun kommer til å gå fra meg. Han visste det. Det hadde vært for godt til å være sant. Han sa ingenting, så bare på henne, husket ikke om han pustet engang. «Jeg har tenkt på noe», fortsatte hun. Hun kommer garantert til å gå fra meg, tenkte Torkel. «Jeg har egentlig ingenting som binder meg til Ulricehamn.» Greit, flytt nærmere datteren din eller jobb utenlands i noen år. Ikke stort bedre. «Kunne du ha lyst til at jeg flyttet til Stockholm? Til deg?» Først trodde han ikke at han hadde hørt riktig. Om han kunne ha lyst til det? Det var ikke noe han heller ville. «Jeg mener, du må bare si fra hvis du synes at det går altfor fort», fortsatte Lise-Lotte og så litt nervøst på ham. Det gikk opp for Torkel at han fortsatt ikke hadde sagt noe, at det antagelig var på høy tid. «Nei, nei, nei, ikke i det hele tatt», fikk han frem. Så ble han taus igjen. Antok at det kunne tolkes som tvil. Som om han trengte tid til å finne på noe så han kunne komme seg ut av situasjonen. At det ville komme et «men» når som helst. Denne typen samtale var ikke akkurat hans paradegren. «Jeg ville bli kjempeglad», presset han frem. 69

«Kjempeglad», gjentok Lise-Lotte, men med et lettet smil som viste at også hun hadde vært litt engstelig for å komme med forslaget. Torkel innså at det forminsket situasjonen, det han følte. Han måtte nok ty til de store ordene, dem han så sjelden brukte og derfor var ubekvem med. «Jeg hadde ikke våget å håpe på det, og i hvert fall ikke foreslå det, men det er ikke noe jeg heller vil.» Han møtte blikket til Lise-Lotte og klemte hånden hennes. «Jeg ville elske det. Jeg elsker deg.» Hvis man først skal gå for de store ordene, kan man like gjerne velge de største. Så nå bodde de i leiligheten hans i Hornstull. Lise-Lotte hadde fått en ny jobb i det samme friskolekonsernet, som rektor på en barne- og ungdomsskole i Mälarhöjden. De la seg sammen om kvelden og våknet sammen om morgenen. For første gang på lenge lengtet han etter å få komme seg hjem etter jobben. Han tilhørte noen. Han var lykkelig. «God morgen», ropte han bort til Ursula da han skjøv opp døren til avdelingen. «Eller god formiddag», svarte hun og så opp fra datamaskinen. «Enkelte av oss var faktisk her da det fortsatt var morgen.» Torkel kommenterte ikke det vennskapelige stikket, men tok av seg lua og knyttet opp skjerfet på vei mot kjøkkenet og dagens andre kopp kaffe. «Vil du ha noe?» spurte han og nikket mot tekjøkkenet. «Nei, det går bra», svarte Ursula. «Du har besøk.» Torkel stoppet opp. Besøk? Han hadde ikke planlagt noe i dag, så vidt han visste. Var det noe Gunilla hadde glemt å legge inn i kalenderen? Det ville i så fall ikke være likt henne. Torkel kastet et blikk over skulderen, inn gjennom glassruten til kontoret sitt. Vanja satt i sofaen. 70

Torkel klarte ikke å la være holde tilbake en fornøyd, liten latter. De hadde ikke sett hverandre siden den dagen i juni da hun fortalte at hun hadde tenkt å søke seg bort fra Riksmord for en stund. Han hadde savnet henne. Mer enn han hadde erkjent for seg selv, innså han nå da han så henne igjen. Torkel bestemte seg raskt for å gi blaffen i kaffen og gikk mot kontoret sitt. Vanja hadde reist seg allerede da han åpnet døren og gikk inn. «Ser man det, fint besøk.» Han gikk bort og ga henne en lang og inderlig klem. «Så du er her og hilser på», sa han da den var over. «Ja, eller … jeg gjør mer enn det. Hvis jeg får lov.» «Du vil komme tilbake?» spurte Torkel med håp i stemmen og pekte mot sofaen igjen. Vanja satte seg. «Vil du det? Begynne igjen?» Torkel slo seg ned i lenestolen midt imot og lente seg fremover. «Ja, jeg vil komme tilbake», nikket Vanja og klarte ikke å holde tilbake et smil da hun så hvor glad Torkel ble. «Du er mer enn velkommen, det vet du», sa han, og det virket som om det var ren viljestyrke som hindret ham i å hoppe opp fra lenestolen eller bryte ut i spontan applaus. «Men jeg trodde at du trivdes i Uppsala.» Vanja trakk pusten dypt. Jo mer hun tenkte på det, desto mer utrolig var det egentlig. Sju politiregioner, 30 politimyndigheter, utallige lokalpolitimyndigheter. Det ble begått og etterforsket forbrytelser overalt i hele landet. Likevel klarte Sebastian Bergman å vandre inn der hun jobbet. «Jeg gjorde det», begynte hun. «Vi hadde en serievoldtektsmann. Fullbyrdede overfall …» «Hadde dere?» avbrøt Torkel. «Det har jeg ikke lest noe om.» «Det er bare et tidsspørsmål.» «Hvor mange?» «Tre så langt. På litt over en måned, så det kommer til å bli flere.» 71

Torkel nikket alvorlig. Overfallsvoldtekter. Aller verst for dem som ble rammet, selvfølgelig, men det var få forbrytelser som påvirket samfunnet på den måten, som med rette skremte halve befolkningen. Ikke engang gjenger som skjøt, bilbranner og organisert kriminalitet hadde samme virkning. En følelse av utrygghet, ja, fyrt opp under av pressen som hisset opp stemningen, og politikere som skåret billige poeng, men de fleste mennesker innså likevel at sånt handlet om interne oppgjør. Men med overfallsvoldtekter … Så lenge du var kvinne, kunne hvem som helst, hvor som helst, bli neste offer. «I alle fall», fortsatte Vanja. «Gjett hvem sjefen min trakk inn i etterforskningen.» «Torkel kunne bare tenke seg én person som ville kunne få Vanja til å si fra seg plassen sin i en komplisert etterforskning. Hun var tross alt en av Sveriges beste politietterforskere. «Nei», sa han. «Jo», nikket hun bekreftende. «Sebastian?» måtte Torkel spørre for virkelig å få bekreftet at de snakket om samme person. «I egen høye irriterende person. Anne-Lie spurte om jeg kunne jobbe med ham, ja eller nei, og her er jeg», avsluttet Vanja med et lite skuldertrekk. «Du må minne meg på at jeg skal sende henne blomster», fleipet Torkel, men han skjønte henne godt. Sebastian hadde vært en påkjenning for hele gruppen helt siden Torkel tok ham tilbake i Västerås, men mest for Vanja. Han hadde bokstavelig talt forandret hele livet hennes. «Men jeg kan komme tilbake?» spurte Vanja. «Du har ikke tatt inn noen andre?» «Det har ikke vært noen grunn til det. Vi har jobbet med noen cold case-greier, men ikke noe stort. Ikke noe eget.» Vanja pustet ut. Da hun forlot Uppsala, hadde hun kjørt rett til Riksmord. Hun måtte vite om hun hadde en jobb, en sammenheng. 72

«Hvordan er det med alle sammen?» spurte hun, innstilt på å være mer sosial og personlig nå som det viktigste var avklart. «Bra, tror jeg», svarte Torkel og kikket ut gjennom vinduet, der Billy nettopp slentret inn, slengte ryggsekken på skrivebordet og begynte å vrenge av seg jakken. «Skulle alle sove lenge i dag, eller har jeg gått glipp av noe?» spurte Ursula og kastet et blikk på Billy, som hengte jakken over ryggstøet på kontorstolen. «Jeg var hjemme med My, vi hadde noe vi måtte ordne», løy Billy og fisket frem laptopen fra ryggsekken. Sannheten var at han ikke hadde sovnet før halv seks og hadde våknet to timer senere, da My allerede hadde gått til treningssenteret for å rekke å trene før dagens første klient. Angsten og frykten han hadde kjempet med i løpet av natten, satt fortsatt i ham, og han hadde brukt ytterligere en time nå på morgenen for å dobbelt- og trippelsjekke de digitale sporene Jennifer hadde etterlatt seg før hun «forsvant». Ursula undertrykte et sukk. Selvfølgelig hadde Billy vært hjemme hos My. Det var ikke lenge siden hun hadde vært den eneste i teamet som hadde levd i et fast forhold. Med Micke. Riktignok ustabilt og dysfunksjonelt, hun var regelmessig utro, han var åpenbart ulykkelig, men likevel. Torkel hadde vært skilt fra Yvonne. Vanja og Billy hadde vært single. Det var da. Nå kom Torkel på jobb hver morgen og fikk gårskvelden til å lyde som verdens åttende underverk, selv om han og kjæresten bare hadde spist middag og sett på TV. Billy hadde My, som Ursula aldri hadde møtt, men som lot til å ha kollegaen hennes viklet så hardt rundt lillefingeren at det var et under at han ikke ringte henne hver gang han måtte gi uttrykk for hva han mente om noe. Og så kom Vanja tilbake. 73

Ursula hadde tatt en kopp kaffe og snakket med henne da hun dukket opp for en knapp time siden, og hadde ganske snart oppdaget at også hun var irriterende tilfreds med tilværelsen. Vanja var ikke den som delte overdrevent mye av privatlivet sitt, men Ursula fikk likevel høre mer enn nok om ferien i Europa og Jonathan, som hun nå ville bli nødt til å flytte sammen med, siden leiligheten hennes var utleid i et halvt år til. Hva gjorde hun selv når hun ikke jobbet? Som oftest havnet hun i sofaen med noen glass vin og noe på Netflix. Iblant en bok. Det var det bare å erkjenne. Hun var ensom. Hadde vært det da hun bodde sammen med Micke og Bella også. Det var den hun var, eller kanskje til og med hadde valgt å være. Så det var ikke sånn at hun misunte kollegaene å være lykkelige. Når sant skulle sies, brukte hun ikke mye tid på å tenke på dem utenfor jobben. Bortsett fra Torkel. Ham tenkte hun på innimellom. De hadde i alle fall hatt noe. Ikke det han ville ha, men det hun hadde kunnet gi. Som naturligvis hadde vist seg ikke å være nok. Det var det ikke for noen. Med ett unntak. Sebastian. En telefon ringte. Billys. Hun hørte det ringe og hørte ham svare, men noterte det egentlig ikke. Mange år i åpne kontorlandskap hadde lært henne raskt å filtrere bort det som foregikk rundt henne, men ikke angikk henne. Men det var noe i stemmen til Billy som fanget interessen hennes. «Hva vil han?» Bare tre korte ord, men stemmen hans lød annerledes. Anspent. «Hvorfor det?» Ursula kastet et blikk i Billys retning. Han satt rett i ryggen, som om han var klar til å forlate stolen raskt. Klar til å flykte. 74

«Er han her nå?» Definitivt anspent, både i stemme og kropp. «Nei, nei, jeg kommer ned.» Så la han på, reiste seg og gikk mot døren. Ursula fulgte ham med blikket. Hvem det enn var som ventet på Billy, var det en han ikke ville treffe.