HA HA/AU AU
Noen av bildene jeg har kjøpt, har jeg mis-
tet. De ble gitt bort eller ble igjen på steder
jeg reiste fra. Et av dem var et stort maleri av Jørgen Doubloug. Det ble hengende igjen på
Kløfta, der jeg var gift i seks kaotiske år. Drikkingen hadde utviklet seg der. Sakte, men sik-
kert hadde pausene mellom drikkingen blitt færre inntil de til slutt var helt borte. De siste årene på Kløfta drakk jeg ofte fra jeg sto opp til
jeg la meg. Allikevel jobbet jeg som besatt. Jeg greide hele veien å holde en slags karriere gående. Jeg kledde meg alltid i dress, og gikk på
atelieret hver morgen og jobbet inntil berusel-
sen til slutt tok overhånd. Da jeg endelig greide å slutte å drikke, ble det også slutt på ekteskapet, og jeg dro. Det er mye fra den tiden jeg
har glemt, men Jørgens maleri husker jeg godt.
Lerretet var delt i to fargeflater: en rød del og
en blå del. Midt i bildet står det AU/AU med store gule bokstaver. Dette maleriet var det
første kunstverket jeg kjøpte. Etter å ha kontaktet Jørgen, dro jeg på atelierbesøk for å se
bildene hans. Han viste meg forskjellige bilder og fortalte historiene bak. De fleste forestilte
79
store runde ansikter, anlagt med bred pensel. Fargene og stoffligheten var flott, og malt med en naturlighet det er umulig å lære. Allikevel
endte jeg opp med å kjøpe et bilde som var litt på siden av resten av produksjonen hans. Bildet var fra en utstilling i Kunstnerforbundet, som
ble laget rett etter at moren hans døde. Jørgen hadde gjennom flere år bodd sammen med mo-
ren sin, passet på henne og pleiet henne. Nå var han blitt en gammel mann og moren var død.
Dette hadde han laget en utstilling om. I utstillingen hadde maleriet hengt på den ene siden av rommet, og alle maleriene som hang der
hadde påskriften AU/AU. På den motstående veggen var det en annen serie malerier, og på
dem sto det HA/HA. Bildene var flatt malt som pop-art-motiver, men i Jørgens bilder var det den aller næreste som var motivasjonen.
Både Jørgen og historien om bildet rørte
meg. Jørgen hadde brukt mye av livet sitt til å gi moren sin pleie. De to hadde bodd sammen gjennom flere år, kanskje nesten hele Jørgens
liv. Han var en eldre mann, lutrygget og med en lavbåret verdighet. Det var åpenbart at omsorgen for moren hadde kostet ham mye
i livet. Han var beskjeden, men med den naturlige autoriteten man får etter å ha skapt et
kunstnerskap av integritet og kontinuitet. Det at han torde å stå for at morens dødsfall både
var vondt og godt på samme tid, gjorde at jeg bestemte meg for å kjøpe akkurat dette bildet.
80
Det traff meg, fordi det var slik jeg også tenkte om døden på den tiden.
Jørgen Dobloug døde for et par år siden, og
når jeg tenker på ham er det dessverre med
en dyp følelse av skam. De siste årene av livet hans traff jeg ikke Jørgen. Det var på grunn av
en episode som skjedde for omtrent 12 år siden,
helt på slutten av tiden da jeg drakk. Det var den
som gjorde at jeg unngikk alle åpningene hans.
Hver gang jeg så ham på gaten, håpet jeg han ikke så meg, og gikk raskt videre. Da det skjed-
de hadde jeg drukket tett i mange år, og det hadde dannet seg et annet mønster i drikkingen
enn før. Nå drakk jeg i treukersperioder, som
oftest fra morgen til kveld. Det føltes som om
det var den eneste måten å brenne ut sortheten jeg kjente på. Etterpå våknet jeg opp et eller
annet sted og var fylt av skam og skyld i stedet. Det førte til at jeg flere ganger la meg inn til be-
handling ved forskjellige avrusningsklinikker, ofte mer etter ønske fra omgivelsene enn egen
tro på at jeg kunne leve et liv uten alkohol. Etter å ha vært på flere mislykkede behandlingsopphold, presset til slutt foreldrene mine på for at jeg skulle flytte hjem til Trondheim for en periode. Det gjorde jeg etter mye om og men. Avtalen vi hadde var at jeg hver morgen skulle møte
moren min i bilen hennes utenfor leiligheten på Lademoen der jeg nå skulle bo. Der skulle hun
gi meg en antabustablett, se meg svelge den,
og på den måten vite at jeg ikke kunne drikke
81
den dagen. Slik holdt vi på i månedsvis. Inni
meg var jeg fylt med motvilje og maktesløshet,
men jeg holdt meg edru. Det var som å leve i et fengsel, og det eneste jeg tenkte på var at jeg en dag skulle slippes ut, forhåpentligvis etter å
ha overbevist familien min om at jeg nå hadde kontroll på livet igjen. I Trondheim startet jeg et lite galleri som het Galleri 7011. Der stilte jeg
ut kunstnere jeg likte. Galleriet hadde også et lite satellittgalleri på Vestfossen utenfor Dram-
men, og jeg inviterte Jørgen til å stille ut der. Etter å ha bodd i Trondheim i et halvt år, hadde jeg brutt antabusavtalen med moren min. Drikkingen var tilbake som før, men kanskje enda
litt mer intenst. På Lademoen snek jeg meg rundt om dagen med en flaske i hånden, og på
kvelden satt jeg på mørke kafeer eller i parken og drakk med gamle alkoholikere.
Dagen før Jørgens åpning befant jeg meg på
et hotell i Drammen, og var full på andre uken. I disse årene var det alltid morgenene som var
verst. Da våknet jeg opp med store skjelvinger,
våt av svette. Telefonen var noe av det første jeg lette etter for å se om foreldrene mine had-
de prøvd å ringe, eller enda verre, om de hadde ringt og jeg hadde snakket med dem uten å huske det. Men morgenene var også den beste tiden
på døgnet, fordi følelsen av å begynne å drikke igjen var en så rik opplevelse. Jeg drakk meg
først opp til et normalt sinnsleie, og etterpå til et
overnormalt sinnsleie. Da føltes det som om alle
82
problemene jeg kjente på var lette å løse. Det ga
meg en følelse av å være større enn livet og alle
de andres trivielle problemer og gjøremål. Alle
andre var edrue og opptatte med å komme seg
til jobb, mens jeg gikk rundt i gatene og var full. Det likte jeg. Jeg likte å hilse på dem når jeg gikk forbi, illeluktende og beruset. Og å møte blikke-
ne deres. Blikk fylt med forakt. Men denne morgenen hadde jeg ansvaret for å henge Jørgens
utstilling på Vestfossen, og ting gikk ikke helt
som jeg hadde tenkt. Det riktige nivået av rusen
traff aldri. Vanligvis håpet jeg bare på å drikke
meg opp til en slags hvilerus, en tilstand der jeg fortsatt hadde en slags kontroll, men hvor ang-
sten var drukket bort. Men nå hadde det tippet over, og rusen hadde tatt for mye plass. Angsten
kom tilbake, og når det hadde skjedd, var den eneste måten å håndtere det på, å drikke mer. Angsten måtte drikkes bort for andre gang. Men
da skjedde det ofte at alt heller gikk helt galt. Ting ble kaotisk, og jeg hadde liten mulighet til å kontrollere meg selv og det jeg gjorde. Etter å
ha gitt opp å forsøke å treffe riktig rusnivå, tok
jeg en taxi opp til Vestfossen og begynte å henge opp Jørgens bilder.
Veggene viste seg å være laget av mur. Det
var jeg fullstendig uforberedt på. Å få slått spikeren inn i muren virket umulig, og etter
noen hjelpeløse forsøk fortsatte jeg i stedet å
drikke til alle flaskene jeg hadde tatt med var tomme. Etter det gikk jeg inn på bakrommet i
83
galleriet, i håp om at noen hadde satt igjen noe alkohol der etter en tidligere åpning. Der var
det ingenting, og alle flaskene jeg fant var tomme. Sittende på betonggulvet der inne kjente jeg at rusen var i ferd med å ebbe ut, og jeg fikk
panikk. I et hjørne av bakrommet lå det flere
ruller med dobbeltsidig teip. Den ble vanligvis
brukt til å henge opp tittelskilt ved siden av bildene. Det lå mange teipruller der. Den klistret seg hardt fast til fingrene mine da jeg rullet ut den ene. Om jeg festet den til baksiden av male-
riene, ville det sikkert feste seg godt, tenkte jeg. De veide tross alt ikke all verden, og de var mon-
tert på ganske lette blindrammer. Så jeg reiste meg og bestemte meg for å bruke teipen til å
henge opp utstillingen. Det tok meg kun ti minutter før alle bildene var hengt litt skjevt opp
på veggene. Dermed rakk jeg også å løpe bort til butikken og kjøpe 12 bokser med Ringnes.
Da Jørgen ankom sin egen åpning, lå jeg ut-
slått på en benk i gangen. Folk måtte gå rundt
meg for å komme inn på utstillingen, og da noen til slutt sparket borti meg, stablet jeg meg
på beina. Jørgen sto allerede inne i rommet og
så på bildene sine som hang skjevt på veggen. Noen av dem begynte å løsne og falt i bakken.
Synet av den gamle maleren som jeg hadde en så dyp respekt for, som gikk rundt med stokk på sin egen utstilling mens bildene hans løsnet fra veggen og smalt i bakken, gjør fortsatt vondt.
84
Do you trust me?
Drikkingen førte til at jeg av og til våknet
opp på Blå Kors i Storgata. Dit kan man komme og være noen få dager for å tørke opp. En kollega eller en venn brukte å avlevere meg der de gangene jeg var kommet ut av kontroll. Van-
ligvis var jeg medgjørlig, og godtok å legge meg inn uten større diskusjon. Men når jeg våknet
der, var jeg som oftest misfornøyd og ville ut fortest mulig. En slik morgen på Blå Kors kom
en av pleierne inn og sa det var telefon til meg.
Da jeg løftet opp telefonrøret var det Bjarne som ringte. Han fortalte meg at jeg hadde blitt tatt opp som elev ved Dutch Art Institute, for å ta en mastergrad etter hans anbefaling.
Lettelsen jeg kjente forandret alt, og de
mørke tankene jeg hadde slitt med den mor-
genen var borte. Dette var en mulighet for å få kommet meg langt bort fra alt og alle. Men
samtidig følte jeg på bekymringen til forel-
drene mine. Etter å ha vært noen dager på
Blå Kors, la jeg meg derfor inn på en klinikk for langtidsbehandling for alkoholisme, for å
overbevise dem om at jeg nå var klar til å reise utenlands for å studere. I tre måneder ble
85
jeg på klinikken, og holdt meg edru. En uke før
jeg skulle reise kom faren min ned til klinikken og hadde en samtale med meg og behandleren. Da løy jeg dem begge midt opp i ansiktet.
Etter en lengre samtale hvor jeg lovte det de ville høre, ble de overbevist om at drikkingen
var et tilbakelagt stadium og at jeg skulle følge opp med gruppebehandling i Nederland. En uke senere satte jeg meg fornøyd på toget ut av
Norge. En ny start. En mulighet. Alt skulle bli
annerledes. Utenlandsoppholdet skulle bli en
suksess, og jeg så for meg at jeg kanskje aldri kom til å flytte tilbake til Norge igjen. Det var
en virkelig bra skole, og jeg anså mulighetene mine som gode for å bli oppdaget der, og at det kanskje kom til å bli starten på en internasjo-
nal karriere. Like etter at toget krysset svenskegrensen bestilte jeg min første øl, og var på
vei langt bort fra Norge og alle som bekymret seg for meg.
På skolen i Nederland møtte jeg en armensk
kunstelev som het Florin Bobo. Han hadde en litt mytisk posisjon på skolen. Ingen snakket
noe særlig om ham eller kunsten hans. Mens vi andre hadde jevnlige gjennomganger hvor vi måtte opp og forsvare arbeidene våre foran læ-
rerne, hørte jeg aldri om noen gjennomgang av Florin Bobo. Ikke om hvordan arbeidene hans hadde blitt mottatt heller. Men jeg skjønte at han, som meg, følte seg utenfor på skolen. At
skolen så på meg som et problem skjønte jeg
86
omtrent den samme dagen som jeg kom dit. Og
det var jeg jo også. Lærerne fant meg flere ganger sovende i gangene, døddrukken og avkledd.
Til slutt ga de meg et slags muntlig alkoholforbud.
Etter å ha vært elev ved instituttet i ett år,
kom tiden da jeg skulle opp til min første gjen-
nomgang. Den foregikk ved at jeg viste fram hva jeg hadde jobbet med det siste året. I mitt tilfelle var dette malerier, blant annet et stort
bilde av en korsfestelse malt i regnbuefarger.
Spørsmålene jeg fikk var alle ladet med kritikk. De kom fra innleide kunstnere av et visst re-
nommé. De var leid inn for å gi oss konstruktiv
motstand, og se om vi kunne begrunne hva vi holdt på med.
Kort tid inn i gjennomgangen skjønte jeg
at agendaen var å gjøre meg usikker. De hadde
stor respekt for Bjarne Melgaard, og det at han
hadde anbefalt meg. Dessuten hadde jeg med flere utgitte kataloger om meg selv, og hadde
gjort mange utstillinger. Karrieren min var på
mange måter allerede bedre enn den mange
av dem som satt i panelet hadde. Målet deres var å se om jeg hadde sprekker i systemet. De
stilte kritiske spørsmål, og jeg la ut om mine tanker rundt det jeg gjorde, og svarte godt for
meg. «Du har et svar på alt», sa de, «men det er forskjell på å elske kunst og å være kunstner.»
Det var den strenge dommen. Det de mente var altså at jeg var en av dem som ikke var kunst-
87
ner, men bare en som likte kunst. I den tilba-
kemeldingen lå det, som jeg så det, en uoverkommelig avstand mellom det jeg ville gjøre,
som var å lage kunst, og det jeg gjorde, som var å imitere kunst. Og der traff de klokkerent på
min største frykt i livet. Å drive med kunst var det eneste jeg hadde som betød noe for meg,
det eneste som fortsatt gjorde at jeg opprettholdt et visst selvbilde midt i alkoholismen.
Etter denne tilbakemeldingen gikk jeg inn i
en kraftig depresjon. Drikkingen ble enda verre enn før, og jeg forbannet alt og alle. Usikker-
heten i meg vokste til den slukte alt som var av arbeidslyst og selvtillit. Målet med tilbakemeldingen var sikkert det som er vanlig ved en del
kunstskoler: å bryte eleven ned, gjøre eleven
usikker, for så å kunne bygge eleven opp i en bedre og sannere form.
På meg slo det dårlig ut. Den koselige og
ukritiske omgangen jeg hadde hatt med Jan og de andre professorene ved akademiet i Oslo,
var det eneste jeg var vant med. Det å gi meg selv et ekstra kritisk blikk for å kunne gjen-
nomgå det jeg laget med nye øyne, hadde jeg ikke overskudd til på den tiden.
I en samtale med Florin, etter en kveld med
mye klaging og alkohol, foreslo han at vi skulle
gjøre en performance sammen. Med jevne mellomrom arrangerte instituttet åpne kvelder
hvor folk viste fram bilder eller andre kunst-
neriske prosjekter. På disse kveldene kom også
88
resten av skolens elever, til sammen rundt to
hundre studenter. Det skulle være en hyggelig kveld, med åpen bar og felles mat.
Hvem av oss som først kom på ideen vet jeg
ikke, men da kvelden kom ble jeg ledet inn i
salen, full som vanlig, og med bind for øynene. Florin kom etter, bærende på en sammenslått stige. Gående inn i rommet gjentok han gang på gang spørsmålet «DO YOU TRUST ME?» mens jeg sjanglet taus foran ham. Salen var mørk, og jeg ble ledet inn til midten av rommet, som
var lyst opp med spotter. Florin Bobo fortsatte å messe sitt gjentagende spørsmål, før han
til slutt gikk opp i stigen han hadde slått opp. Fra toppen av stigen, fortsatt messende på den
samme setningen, kneppet han opp buksen, og begynte å pisse ned på toppen av hodet mitt.
Seansen varte til sammen i tre-fire minutter.
Om noen i det hele tatt sa noe om det de hadde sett, husker jeg ikke. Både medelevene og læ-
rerne var på dette tidspunktet blitt såpass vant til meg og mine problemer, at det ikke gjorde
noe større inntrykk. Folk trakk på skuldrene, og ingenting var annerledes da jeg kom tilbake på skolen mandag.
Usikkerheten mange kunstnere har når de
er unge, går på om de egentlig er kunstnere.
Denne usikkerheten er lett å undervurdere. Den kan være totalt ødeleggende, og jeg har
liten tro på motstand som læringsmekanisme, med mindre den kommer innenfra en selv. Der-
89
for har jeg i liten grad selv undervist. Faren for å ødelegge noe er for stor. Uten å mene det kan
man gi en elev en dytt i en retning som senere viser seg å være helt feil. Som kanskje sender
en ung kunstner bort fra seg selv, og dermed
i verste fall kan ødelegge hele kunstnerskapet. Men jeg har allikevel hatt yngre kunstnere
rundt meg som jeg har jobbet sammen med. De har lært meg like mye, som det de har lært av meg.
Noen år senere bodde jeg en periode i Fredrik-
stad, og der kom jeg borti et fenomen jeg ble veldig opptatt av. Hanna-Maria og jeg hadde akkurat flyttet tilbake fra New York, og jeg var edru på fjerde året. I Fredrikstad møtte jeg flere
unge, i all hovedsak menn, som tegnet. Målet
deres var ikke nødvendigvis å oppnå en posisjon
i et etablert kunstliv, eller å bli profesjonelle. De var kun drevet av en indre motivasjon, som en egen subkultur, og med helt egne bedømmel-
ser for kvalitet. De laget omhyggelige, detaljer-
te tegninger, gjerne i mikroformat. Tegningene var ofte en slags miks av tatoveringskultur og gjengestetikk, gammelmesterlig illustrasjon og 50-tallstegneserier. Av disse var Martin Schrei-
ner den absolutt mest interessante og originale. Etter en liten stund ansatte jeg ham som min assistent, og han ble viktig for meg i oppbyggingen av mange utstillinger.
Martin var så å si selvlært, med unntak av et
90
lite opphold på Strykejernet, en kunstforskole
i Oslo. Tegningene hans hadde ikke gått gjennom den samme kverna som all annen kunst, rett og slett fordi han ikke hadde kommet i noe
særlig kontakt med kunstmiljøet. De hadde aldri blitt konfrontert med tanken på om de var kunst, eller om han bare var glad i å tegne.
Uansett tror jeg ikke Martin ville ha brydd seg noe særlig om det. For ham var det å tegne nok
i seg selv, og dette ga tegningene hans en egen
uimotsigelig kraft. De inneholdt alle mulige
rare referanser, fra dop-positivisme til filosofi. Fra kvasivitenskap til obskøne religiøse avvikere. På veggen over sofaen har vi hengende
en av tegningene hans. Den forestiller en mor sittende under et døende tre. I hendene har
hun et par siamesiske tvillinger, og ansiktet
hennes er halvt levende og halvt hodeskalle. I treet over henne sitter det en ravn. Over den er det en himmel som består av masse sorte ovale
flekker, som gir en referanse til 70-talls-dopframstillinger. Over treet svever løsrevne små
planeter, og på disse har en gjeng frosker laget
et lite kisteverksted. Den ene frosken bærer trær til den andre, som sager trestykker opp til
planker, som en tredje frosk bygger kister av. En fjerde frosk har bygget et vinsjesystem, og
heiser kistene ned til en femte frosk i forgrunnen. Han har på seg en paveaktig hatt, og to nye frosker foran ham bærer en kiste i noe som
ligner en prosesjon. Og hver kvist i treet, hvert
91
løv på bakken, hver lille vorte på hver lille frosk,
er tegnet perfekt med en tynn pennestrek. Alt dette får plass på et papir ikke større enn 25 x 18 centimeter.
Etter et par år sluttet Martin å være min
assistent. Nå har han utstillinger på de sam-
me stedene som alle oss andre kunstnere. Der konfronteres tegningene hans med de samme spørsmålene som presser alle kunstnere inn i mer eller mindre samme form.
92