© 2022 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no
Omslag og illustrasjoner: Thea Jacobsen Satt med Lyon Text hos deTuria Design/Gisle Vagstein Papir: 150 g Arctic Volume
Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2022
ISBN 978-82-03-39494-2
Mona har bare gått på danseskolen i to uker, men hun elsker det. Hun elsker det så mye at hun må konsentrere seg for ikke å snakke om dansing hele tiden. Musikken, hoppene, måten kroppen bare lever sitt eget liv på. Når hun lukker øynene, ser hun for seg de svære speilene i dansestudioet. Hun drømmer om dans. Hun er dans.
– Hallo! Mona! Benji dulter henne i siden. – Følg med! hvisker han og peker på Maddy, danselæreren. Mona trenger ikke å lukke øynene nå. Hun er på Tiny Studios. Speilene er rett foran henne. De
andre dansejentene også. Og Benji står ved siden av. Det kan ikke bli bedre, tenker Mona og smiler. Maddy knipser med fingrene og viser dem et par steg i den nye dansen de holder på å lære seg. Hun klarer på en eller annen måte å være superkul
og superstreng på én og samme gang. Hun lager de tøffeste dansene, men lar ingen sluntre unna. Mona skjønner ikke hvordan hun får det til.
– OK? Fra toppen, folkens, roper hun. Mona nikker. Gruppa gjør seg klar. Musikken strømmer ut fra høyttalerne, og bassen får det til å vibrere i magen.
– Fem, seks, syv, ått!
Mona myser mot speilet idet de begynner. Hun dro til dansestudiet rett etter skolen og rakk ikke spise middag først. Hun burde være sliten, men hun er ikke det. Kroppen føles elektrisk, og armene og beina beveger seg raskt og kontrollert, akkurat som Maddy viste dem. Hun blir andpusten, men fortsetter å gi alt. Hun kunne gjort dette hele dagen.
Nå er det bare den siste delen igjen. Finalen. Plutselig er det vanskelig å huske trinnene. Høyre, venstre, kick-ball-change. Nei, vent, var det venstre, høyre?
Hun puster tungt når musikken slutter. Rundt henne står de andre i sluttposisjonen og stråler. Mona retter seg opp. Hun endte på helt feil sted.
Benji ser også ut til å ha falt av lasset. Han står med hendene på hoftene og rister på hodet. Foran dem kaster Cornelia på det lange håret. Hun har danset lengst av alle. Noen ganger virker det som om hun kan alle stegene allerede før Maddy viser dem.
– Flott, Cornelia, klapper Maddy.
– Imponerende.
Maddy vender seg mot rommet.
– Super forsmak, dere. Det er en vanskelig koreografi, men det kommer til å bli dødsbra. Lover!
Alle går mot døren. På vei ut kjenner Mona en hånd på skulderen.
– Veldig bra, Mona, smiler Maddy.
Mona ser opp. – Men jeg rota det jo til!
Maddy rister på hodet.
– Koreografien kan du øve
på. Du har noe annet som er minst like viktig –skikkelig gnist. Det er tøft å se på. Og den bakoverbøyen din! Super!
Mona smiler sjenert. Hun føler seg stolt og flau samtidig. Maddy er så god, og Mona elsker at hun skryter av henne. Det er fortsatt nesten til å ikke tro, at hun får lov til å være her, på dansestudioet, sammen med folk som er like opptatt av dansing som henne.
– Ses neste gang! roper Maddy til klassen. Halv parten har forsvunnet ut av rommet allerede. Elida skyter opp hånden. – Da har jeg bursdag!
Det får Mona til å lyse opp. – Har du? Det har jeg også! Maddy smiler. – Kult! Da skal vi feire dere begge to. God helg så lenge!
I jentegarderoben er de andre frustrerte over den nye dansen.
– Det er så vanskelig! klager Elida. – Jeg skjønner ikke hvordan hun tror at vi skal få det til. Se
Hun vrir overkroppen bakover og prøver å ta seg for med den ene hånden, sånn som Maddy viste. Men armen hennes kommer ikke helt rundt, og hun ender med rumpa i gulvet. Marie fniser.
Mona ler også, det ser så komisk ut. – Hva er det du snakker om? Dere kan jo nesten hele dansen allerede. Jeg skjønner ikke hvordan dere klarer å huske alt.
– Jo, men det bakoverbøygreiene! Jeg fikser det ikke, sutrer Elida.
Mona rekker henne hånden og drar henne opp. Hun klarte kanskje ikke å huske hele koreografi en, men akkurat bakoverbøyen fikk hun faktisk til ganske bra. Selv Maddy sa det.
– Du klarte den, da, sier Marie til Mona. – Vis oss hva du gjorde.
Mona nøler. Hun har akkurat begynt. Hun kan jo ikke vise dem hvordan det skal gjøres.
– Kom igjen, maser Elida. – Jeg må få det til. Mona er fortsatt ikke sikker. Hun elsker dansin gen, men det har vært vanskelig å bli venner med de andre jentene. Særlig Cornelia. Hun himler liksom med øynene hver gang Mona sier noe.
Men Cornelia er ikke i garderoben akkurat nå. Det kan kanskje ikke skade og vise dem hvordan hun gjorde det.
– Du må ikke vri deg så langt, bare, sier Mona.
– Se her. Bare len deg bakover og stol på at hån den din finner gulvet.
Mona gjør den samme bevegelsen og blir stå ende i en perfekt bro midt i garderoben. – Ser du?
Det er ikke så vanskelig!
Hun løfter det ene beinet mot taket, tar sats og
hopper tilbake på beina. Marie lager en plystrelyd. Elida bare stirrer. – Er du sprø? Jeg kommer aldri til å få det til, sier Elida og rister på hodet. Hun snur seg mot skapet og fomler med kodelåsen. Mona setter seg ved siden av og tar en slurk av vannet sitt. Hun setter det nesten i halsen da hun får øye på Cornelia i døren. Hun kremter høyt og – Jo da. Ikke sant, Corneen Cornelia bare vipper hodet fra side til side.
