Mona Berntsen
Maren Ørstavik Illustrert av Thea Jacobsen
© 2022 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no
Omslag og illustrasjoner: Thea Jacobsen Satt med Lyon Text hos deTuria Design/Gisle Vagstein Papir: 150 g Arctic Volume
Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2022
ISBN 978-82-03-39485-0
Maur i rumpa
Dette er Mona. Mona elsker å danse.
Ikke sånn som noen elsker sjokolademelk eller sure colaflasker.
Hun virkelig elsker det. Hvis det var mulig, ville Mona danset hele tiden. Hun ville tatt piruetter hele veien til skolen. Gjort splitthopp over alle kumlokkene. Hun kunne kommet seg gjennom
5
en regnskur uten å bli våt, bare ved å danse rundt hver eneste vanndråpe.
Så glad er Mona i å danse. Hun sitter aldri stille. Det er nesten litt rart, faktisk. I alle fall synes de fleste i klassen det.
Men ikke Benji, heldigvis. Benji og Mona er bestevenner. De har vært det så lenge de kan huske, helt siden de var babyer. Benji bor i en blokk
like bortenfor huset til Mona. Han bor sammen med moren sin, men er hos Mona nesten hver dag. Så ofte er han der at broren til Mona noen ganger spør om han ikke bare burde flytte inn. Da går de hjem til Benji i stedet.
Benji og Mona går på fotball sammen to ganger i uken. Det er Benji som er best, Mona vet det. Når Benji får ballen, fyker han rett forbi det andre laget, og setter den i mål. Bæm! Så strekker han armene i været, og alle løper bort til ham og jubler. Da får han alltid et morsomt uttrykk i ansiktet, som om han er lykkelig og flau på én gang.
Mona er ikke like god. Hun får ikke spille fra starten av, sånn som Benji, og hun kan ikke huske sist hun scoret. Men hun synes det er gøy å være med likevel, mest fordi hun får henge med Benji.
7
De andre i klassen er ganske greie med Mona. Men det er de ikke med Benji. Det er ingen som inviterer ham med, og de ler av det krøllete håret hans. Jentene himler alltid med øynene når de ser ham, og de andre guttene forsvinner ut i friminuttet uten ham.
Med mindre de skal spille fotball, da. Da får han være med. Han scorer jo alltid.
Mona får vondt i magen når hun ser at de andre er kjipe mot Benji. Derfor gidder hun ikke være venner med dem, hun heller. Det gjør uansett ingenting. De har hverandre. Dessuten har de mer enn fotball til felles.
– Hei, Mona! Sjekk her! roper Benji fra midten av banen. Mona sitter
på benken, og de andre spillerne står tett foran målet deres. Benji burde vært og hjulpet dem, men i stedet kommer han mot Mona.
Han setter den ene foten foran den andre og borer knottene på fotballskoene ned i gresset. Så bøyer han seg, tar sats og hopper så høyt han kan mens han snurrer i luften og sparker det ene beinet ut til siden. Når han lander, tar han et par dansetrinn til venstre, så til høyre. Så later han som han tar av seg en hatt, bukker, og slår armene ut til hver side.
– Kult, ikke sant?
Han gliser fra øre til øre og hører heldigvis ikke hvordan de andre på benken ler av ham. Mona reiser seg og klapper begeistret.
– Nydelig, roper hun tilbake og forsøker å overdøve latteren.
Mona er nemlig ikke den eneste som er glad i å danse. Benji er også det. Problemet er bare at han ser litt rar ut når han danser. Noen ganger minner han Mona om hvordan faren hennes ser ut når han prøver å danse til popmusikk på TV. Stiv og hoppende, og, ja … litt rar.
Men det bryr ikke Mona seg om. Hun elsker å danse med Benji.
– Dere to har maur i rumpa, sier treneren og pe ker på dem. Mona trekker på skuldrene og setter seg. Benji vinker til henne igjen, og treneren sukker.
– Forsvar, Benji! Nå! Hvis du bare spilte forsvar like godt som du scorer …
Benji ser bort på møljen som har samlet seg foran mål. En av guttene roper på ham.
– Kommer! svarer han og løper mot dem.
Fem, seks, syv, ått!
Mona rekker opp hånden og må knipe leppene sammen for ikke å rope svaret ut i klasserommet.
Men læreren, Fredrik, overser henne. Han kikker rundt i rommet, på jakt etter noen andre som kan svare. Hvem som helst, bare ikke henne.
– Kom igjen, ikke vær sjenerte, sier Fredrik med
11
et smil. – Hvilke dyr, bortsett fra bjørner, går i hi om vinteren?
Mona vifter med armen så hun nesten slår den i hodet på Benji.
– Au, forsiktig, sier han høyt.
Hun tripper med føttene under bordet. Resten av klassen unngår blikket til Fredrik. Noen ser ned, mens andre kikker irritert bort på Mona.
Endelig snur Fredrik seg mot henne. Men hun får ikke øyekontakt.
– Benji! utbryter han. – Hva tror du?
Mona tar ned armen. Hun vet at Benji kan det. De så det i en film i naturfagen i går. Pinnsvinet som pilte rundt under høstbladene. Flaggermusene som sikksakket gjennom den mørke luften. Som dansere. Hun og Benji lekte at de var flaggermus hele veien hjem.
Men Benji sier ingenting. Han mumler noe uforståelig og fikler med glidelåsen på pennalet som lager en skrapende lyd.
– Hva sa du, Benji? sier Fredrik vennlig.
Mona lener seg inn mot Benji. – Pinnsvin, hvisker hun. – Og flaggermus!
13