EMMA by Aschehoug

EMMA ELLINGSEN

Emma Ellingsen ble født som Tobias, men har alltid visst at hun var jente. Hun vokste opp i en helt vanlig familie i Tønsberg med tvillingbror og to eldre søsken. Mens tvillingbroren var opptatt av fotball, ville Tobias heller danse og kle seg i jenteklær. Det går over, tenkte mor og far. Det gjorde det ikke. Da de to brødrene begynte i 5. klasse, var de blitt bror og søster. 19 år gammel forteller Emma sin helt spesielle historie om hvordan det er å være født i feil kropp.

www.aschehoug.no

Skrevet i samarbeid med Kaja Storrøsten

Omslagsdesign: Hanne Løvdal Forsidefoto: Jakob Landvik

Emma

Emma Ellingsen (2001) ble først kjent gjennom TV-serien Født i feil kropp der hun sto frem med historien sin. I dag er hun en av Norges største youtubere og et internasjonalt moteikon. Men først og fremst er Emma en viktig rollemodell som inspirer unge til å tørre å være seg selv.

Emma

EMMA ELLINGSEN

Emma EMMA ELLINGSEN

Skrevet i samarbeid med Kaja StorrĂ¸sten

eg sitter ved et rundt bord i en stor sal i Christiania Teater i Oslo. Det er høyt under taket, veggene er i en dyp rødfarge og i taket henger det en stor glitrende lysekrone. Jeg er på VIXEN Influencer Awards 2018, en prisutdeling for Norges viktigste influensere. I salen sitter det bloggere, youtubere, podkastere. Det skal kåres en vinner i ulike

kategorier. Jeg er nominert til tre priser: «Årets influencer: livsstil», «Årets influencer» og «Årets stjerneskudd». Jeg er stolt over nominasjonene, og ganske spent.

To bordlamper kaster et gyllent skjær over bordet. Til høyre for meg sitter bestevenninnen min, Stina. Vi har glam-makeup, og Stinas hud gløder i lyset fra lampene. Vi er sju stykker rundt bordet. Rett overfor oss sitter modellen og bloggeren Camilla Pihl. Ved siden av henne sitter en av Norges største bloggere, «fotballfrue» Caroline Berg Eriksen, og mannen hennes, Lars-Kristian Eriksen. Bortenfor dem sitter Marna Haugen, «Komikerfrue», som hun kaller seg og mannen hennes, Ørjan Burøe. Jeg har på meg svart silkebluse og et kort silkeskjørt. Håret er satt opp i en stram knute, og i ørene har jeg tykke gullringer. På føttene har jeg hvite joggesko. Fordi jeg ofte er litt klossete. Hvis jeg vant og skulle opp på scenen, ville jeg vært redd for å snuble og falle med høye hæler. Nå skal «Årets influencer: livsstil» kåres. Det er stille i salen. Jeg holder pusten. Og så: «Mina Jacobsen!» Alle klapper, og Mina stråler på vei opp på scenen. Det blir ropt og heiet i salen. Mina oser av stolthet og glede. Jeg unner selvfølgelig Mina å vinne, men jeg kjenner at jeg er litt misunnelig likevel.

Endelig er vi kommet til «Årets stjerneskudd». Nå kommer NRK-profilen Gisle A. Gjevestad Agledahl på scenen. «Årets stjerneskudd har hatt et fantastisk år. Hun har på kort tid blitt et forbilde. Hun deler ekte og nære historier om temaer vi som samfunn absolutt trenger å vite mer om, og viser en stor åpenhet og ærlighet. Hun er veldig stor på YouTube med flere hundre tusen som ser innholdet hun skaper.» Hva? Det høres ut som meg? tenker jeg mens journalisten leser fra scenen. Han fortsetter: «Og vinneren er … Emma Ellingsen!» Har jeg vunnet? Kan det stemme? Jeg går opp på scenen. Trår varsomt, titter ned på de hvite joggeskoene mine. Så snur jeg meg og ser utover den fulle salen med festkledde mennesker som smiler til meg. Jeg smiler tilbake. De klapper. De roper navnet mitt. «Heia, Emma!» Det blinker i kamerablitzer. Et øyeblikk står tiden stille. Dette øyeblikket har jeg drømt om, og nå er det her! På scenen hilser jeg på prisutdelerne og gir dem en klem. De gratulerer, og jeg får en blomsterbukett og et diplom. Jeg er helt ør i hodet, men får stammet fram et «Tusen takk». Jeg smiler så mye at kjeven er helt øm. Er det mulig å være så heldig? Jeg ser meg rundt, vinker til de jeg kjenner og sier: «Dette er utrolig morsomt! Jeg er bare sykt takknemlig for at jeg kan bruke min stemme til å dele historien min, inspirere andre og ha det gøy. Jeg må takke alle som følger meg og støtter meg!» I ren gledesrus hopper jeg nesten ned fra scenen. Jeg føler meg som en million kroner. Diplomet jeg fikk, er en illustrasjon av meg med hevet hode og mysende øyne. Jeg ser nesten mektig ut, syns jeg. Tegningen er i svart-hvitt med himmelblå dekor. Det står at jeg er kåret til «Årets stjerneskudd» hos Vixen Influencer Awards 2018. Vi var fem verdige finalister som alle hadde fortjent å vinne – og så var det jeg som vant!

Foto: Elise Alexandra Gulbrandsen / VG / NTB

Jeg er Emma Jeg heter Emma, men da jeg ble født, fikk jeg navnet Tobias. Jeg ble født som en av to gutter: Jeg har nemlig en tvillingbror som heter Truls. Jeg bor hjemme hos mamma og pappa med tvillingbroren min og hunden vår Billy på Nøtterøy like utenfor Tønsberg. Jeg er veldig glad i familien min og er heldig som alltid har hatt familie og venner som har akseptert meg. Mamma heter Tina, hun er klippen i livet mitt. Hun jobber som helsesekretær, men har vært mye hjemme med oss barna når det har trengtes. Pappa, Paal, er trygg og god, og jobber for seg selv i bilbransjen. Vi er fire barn: Truls og jeg – og storesøsknene våre, Stian og Mia, som har flyttet hjemmefra. Stian har kjøpt hus med kjæresten sin noen hustak bortenfor oss på Nøtterøy. De har en liten datter, Hanna. Mia har flyttet til Sandefjord der hun bor sammen med kjæresten sin og datteren deres, Olivia. Det er mange som syns det er rart at man kan gå fra å være gutt til å bli jente. Jeg ønsker å normalisere det, og derfor vil jeg skrive denne boka. Jeg har vært og vil være åpen gjennom hele prosessen med å bytte kjønn for å vise at det ikke er noe farlig eller forferdelig. Målet mitt er å bidra til mindre hat og mer åpenhet om det å være født i feil kropp. Jeg er veldig takknemlig for at jeg kan dele kunnskapen min og bruke stemmen min på denne måten.

Jeg bruker uttrykket «født i feil kropp» om meg selv. Jeg syns det er vanskelig å forklare hvordan jeg har det, men helt enkelt føles det feil for meg å ha en guttekropp. Den passer ikke til den jeg er. Kroppen og underlivet passer ikke til hodet mitt. Jeg har alltid vært meg, og jeg tenker på meg selv som jente. Jeg identifiserer meg med jenter. Det har jeg alltid gjort. Det føles feil å bli omtalt som en «han» – og mye riktigere å bli kalt «henne». Derfor liker jeg uttrykket født i feil kropp, fordi det er sånn det kjennes. Jeg vet at det uttrykket ikke nødvendigvis passer for andre. Det er ikke kroppen som er feil, det er bare kjønnet, på en måte. Noen bruker begrepet transseksualisme eller transperson. Jeg har ikke noe imot å bli kalt en transperson, jeg er stolt av det. Men jeg velger å ikke bruke transperson om meg selv. Jeg opplever at det er mange som ikke forstår begrepet trans, og at det er mange ulike assosiasjoner til ordet. Jeg syns født i feil kropp er enklere, mer beskrivende, og det oppsummerer mine følelser på en god måte.

Foto: Miranda Rendahl/NA-KD

Barndom

Mia og meg.

TRULS OG TOBIAS

Det var tidlig høst, den niende september. Tidlig på morgenen våknet mamma av at vannet gikk, tre dager før et planlagt keisersnitt. I flere uker hadde hun gått rundt i huset på Nøtterøy og sukket. Hun var sliten og tung, magen var enorm. Hun måtte bøye seg bakover for ikke å falle framover, beina var hovne, fulle av væske. Nå ropte hun til pappa at han måtte ringe sykehuset. Pappa hoppet ut av sengen og røsket med seg den ferdigpakkede fødebagen. Så hjalp han mamma inn i bilen. I full fart kjørte han av gårde til Tønsberg sykehus med mamma som var veldig spent og nervøs. Men også glad for at ventetiden nå endelig var over. På sykehuset ble hun undersøkt, og trillet rett inn på operasjonssalen. Der satte de i gang med et hastekeisersnitt. Og ut kom først en gutt, broren min, like etter kom det en gutt til, meg. Mamma og pappa hadde funnet ut at de skulle velge ett navn hver. Mamma bestemte at jeg skulle hete Tobias, og pappa ville at broren min skulle hete Truls. To fine navn som var enkle og som passet sammen, syntes de. Truls og jeg var motsetninger fra det øyeblikket vi ble født. Jeg var en glad og rolig baby, så bedagelig at jeg måtte vekkes når jeg skulle ha mat. Truls var utålmodig, og de første fire månedene gråt han ustoppelig. Han var alltid sulten. Truls var et aktivt barn. Han løp overalt, ville alltid prøve ut nye aktiviteter, som skøyter, sykling og klatring. Jeg, derimot, kunne sitte og perle, fargelegge og pusle i timevis. Mamma og pappa pleide å si at de hadde fått et utebarn og et innebarn. Etter hvert ble jeg besatt av dukker. Jeg hadde alltid en dukke i hver hånd, som jeg gredde håret på og pyntet, vasket og dullet med. Truls og jeg har alltid hatt et godt søskenforhold, men så lenge jeg kan huske, har vi vært mer som søster og bror enn som brødre. Vi lekte, kranglet, og ble venner igjen som alle søsken. Selv i dag klarer vi ikke å la være å erte og tulle med hverandre. Det er ingen jeg klikker sånn på som Truls – og han på meg. Men det er vel det som er søskenkjærlighet. Truls har alltid sett meg som den jeg er, og han har behandlet meg som en jente. Det var helt naturlig for Truls at jeg var jente og han var gutt. Ganske tidlig tilhørte vi hver vår gjeng, han var i guttegjengen, jeg var i jentegjengen. Av og til lekte vi sammen, men mesteparten av tiden tilbrakte vi hver for oss, i hver vår gjeng og med ulike aktiviteter.

ROSA FLIPPFLOPPER Jeg husker den første dagen i barnehagen. Vi var tre år gamle. Vi hadde kort bollesveis og gikk likt kledd i olabukse og brun skjorte. Jeg holdt hånden til mamma, Truls holdt henne i den andre. Vi skulle gå på forskjellige avdelinger. I døra inn til barnehagen luktet det plastilin og boller. Da jeg kom inn i gangen, fikk jeg øye på to jenter. Jeg sto og så på dem, lenge. Bildet er klistret til minnet: De to jentene som sto og fniste på lekerommet. I det øyeblikket jeg så Adele og Julie-Marie visste jeg at de kom til å bli bestevenninnene mine i barnehagen. «Hei, Truls, hei, Tobias, jeg heter Pia», sa en dame med et varmt smil. Hun viste meg hylla hvor jeg kunne legge sekken min, og deretter kassen hvor matboksen skulle ligge. Jeg husker at jeg likte de røde leppene hennes. Jeg fant meg fort til rette i barnehagen og ble raskt et midtpunkt. Jeg har nok alltid tatt ledelsen i venneflokken. Det falt meg helt naturlig fra jeg var liten. Jeg tror ikke jeg var sjefete, men jeg hadde en klar oppfatning om hvordan ting skulle se ut, og om hvordan leken skulle være. Jeg ville være midtpunktet, jeg ville være en som ble lagt merke til. En dag begynte det en ny jente i barnehagen. Hun syklet rundt på lekeplassen på en trehjulssykkel. Jeg beundret den rosa kjolen hennes. Det tok litt tid før jeg turte å gå bort til henne. Til slutt tok jeg motet til meg, og sa at jeg het Tobias. Hun fortalte at hun het Sandra. Vi likte hverandre umiddelbart og har vært venner siden. Sandra og jeg ble sett opp til av de andre barna. Mye av det vi hadde med i barnehagen ble fort populært blant de andre. En dag hadde jeg med meg rosa flippflopper med sommerfugler på. Sandra syntes de var fine og ville vise dem til de andre. «Hvem vil prøve flippfloppene til Tobias?», ropte hun. Den dagen var mine flippflopper de mest populære i barnehagen, og alle barna ville prøve dem.

De ansatte i barnehagen spurte mamma om det var OK at jeg fikk rosa krone til treĂĽrsdagen. For det var det jeg Ă¸nsket meg.

Alt som glitret, tiltrakk meg. Det var noe ulovlig og spennende ved det. Jeg stjal ofte pynteting fra jentene. En gang var det noen som hadde glemt igjen en hårspenne, den hadde røde fjær og en diamant på tuppen. Jeg gjemte den i lomma. Det var det vakreste jeg hadde sett. Hele meg ville være det stereotypisk jentete. Jeg var besatt av sangen «Touch Me» av Samantha Fox. Hun hadde store pupper og stort hår, hun var syngedame, berømt – alt jeg drømte om å være. Jeg hadde med meg CD-en hennes i barnehagen og tok med meg vennene mine inn på et lite grupperom. Der klatret jeg opp på et bord og sang refrenget av full hals, vrikket på hoftene og veivet med armene. De andre sto rundt meg og klappet begeistret. Jeg var flink til å gjøre meg til. Jeg har alltid elsket å underholde! I barnehagen var det populært å kle seg ut. På lekerommet var det en kasse med utkledningstøy. I den lå det to fine kjoler, den ene var rosa og den andre var hvit. Alle ville ha den rosa kjolen, og hver gang sloss jeg og jentene om hvem som skulle få ha den på. Karnevalsdagen i barnehagen var den beste dagen i året. Et av mine sterkeste barndomsminner var det året jeg hadde bestemt meg for å være cheerleader. Jeg hadde sett dem i aksjon i en serie på TV. Jeg forsto at de åpenbart var de kuleste jentene på skolen, slik jeg følte at jeg var i barnehagen. Jeg fikk låne klær av Mia. På hodet tredde jeg en lue med lange perlesnorer som skulle illudere langt hår. Jeg fikk lov til å ha på den outfiten fra jeg sto opp, og i bilen på vei til barnehagen satt jeg og rettet stolt på kjolen min. Jeg spurte mamma om hun var enig i at jeg var pen. «Du er veldig pen, Tobias», svarte hun og smilte. Jeg følte meg virkelig veldig pen. Så lenge jeg kan huske, har jeg hatt god selvtillit. Den gode selvfølelsen min har nok vært med på at de reaksjonene jeg fikk da jeg var liten gutt og elsket å kle meg ut som en jente, ikke gjorde så stort inntrykk på meg. Jeg følte meg fin når jeg hadde på meg kjole. Det føltes helt naturlig å gå i kjole ettersom jeg følte meg som en jente. Likevel husker jeg enkelte episoder. Som den gangen en ung mannlig praksisstudent i barnehagen så rart på meg da jeg besøkte tvillingbroren min, Truls, på avdelingen hans. Jeg hadde på meg kjole og perlelua som forestilte langt hår. Han spurte hvorfor jeg kledde meg ut som en jente når jeg var gutt. Jeg stoppet og så uforstående på ham. «Fordi jeg har lyst», svarte jeg.

Her er jeg to og et halvt år og går i barnehagen. Truls og jeg hadde like parkdresser, og håret var klippet i den samme, korte frisyren. Forskjellen var at jeg valgte å tre et rosa ballerinaskjørt utenpå dressen. I dag ser jeg på bildet med stolthet. Jeg brydde meg aldri om hva andre mente, jeg gikk alltid for det jeg selv likte.

EMMA ELLINGSEN

www.aschehoug.no

Skrevet i samarbeid med Kaja Storrøsten

Omslagsdesign: Hanne Løvdal Forsidefoto: Jakob Landvik

Emma

EMMA ELLINGSEN