Jean M. Auel - De hellige hulers land

VERDENSLANSERING 29. MARS

JEAN M. AUEL HULEBJØRNENS KLAN Dette er boken som har gått sin seiersgang verden over – den eventyrlige historien om en ung jentes liv for 35 000 år siden. Cro Mangon-jenta Ayla blir adoptert av neandertalere og vokser opp som en av dem.

Men hennes selvstendighetstrang og evne til å tenke og handle raskt, fører etter hvert til at hun kommer i konflikt med klanens tradisjonsbundne levevis. Hun blir en trussel mot deres eksistens.

Hulebjørnens klan er første bind i steinalderromansyklusen Jordens barn, en serie på seks romaner om menneskets tidlige historie. Her viser Jean M. Auel sin evne til å veve bred historisk kunnskap sammen med levende miljø- og menneskeskildringer og en romantisk kjærlighetshistorie. Hun gjenskaper en fjern fortid for oss, med mennesker vi kan identifisere oss med i dag.

2

JEAN M. AUEL HESTENES DAL Ayla er på leting etter sitt eget folk etter at hun er blitt utstøtt av Hulebjørnens klan. Hun treffer den unge Jondalar. Han er Cro Magnon som henne, og gjennom ham lærer hun talens språk og møter en ny kultur. For Ayla blir dette en oppvåkning til et nytt liv – og til en fremtid som bærer både frykt og håp i seg.

Hestenes dal er andre roman i steinalderromansyklusen Jordens barn og den er like spennende og fascinerende og rik på detaljer som første bind, Hulebjørnens klan.

3

JEAN M. AUEL MAMMUTJEGERNE Ayla og Jondalar har møtt mamutoiene – mammutjegerne – og er blitt tatt vel imot i deres leir. Ayla føler seg likevel ikke helt trygg blant dem. Hun blir imidlertid fascinert av den mørkhudete, kunstneriske Ranec, og hun dras mellom ham og den høye vakre, men sjalu og usikre Jondalar. Først etter den store mammutjakten foretar Ayla det avgjørende valget.

Boken er en medrivende skildring av hvordan et steinaldersamfunn fungerer i skyggen av den store isbreen, i en hard kamp for tilværelsen blant nådeløse omgivelser.

Mammutjegerne er tredje roman i steinalderromansyklusen Jordens barn.

4

JEAN M. AUEL STEPPEVANDRINGEN I Steppevandringen følger vi Ayla og Jondalar på deres vandring tilbake til Jondalars eget folk nær isbreen som dekket store deler av Europa. Det blir en uforglemmelig reise gjennom et ugjestmildt og dramatisk landskap der de møter mange utfordringer, både fra voldsomme naturkrefter og mennesker som føler deres nærvær som en trussel. For hvordan kan noen styre ville dyr som ulv og hest uten selv å være onde ånder? Men intet kan få Ayla og Jondalar til å avvike fra det endelige målet – det stedet på jorden som de kan kalle sitt hjem.

Steppevandringen er fjerde roman i steinalderromansyklusen Jordens barn.

5

JEAN M. AUEL KLIPPEHULENS FOLK Etter sin lange ferd over steppene er Ayla og Jondalar kommet fram til hans folk, zelandoniene. De holder til i store klippehuler og har en livsform som på mange måter er annerledes enn det Ayla er vant til. Hun vekker oppsikt med dyrene sine, to hester og en ulv, og hun bringer med seg nye tradisjoner. Hun er en fremmed i sitt nye land og må vinne over skepsis, uro og sjalusi. Men hun er en klok kvinne som vet mye om ulike mennesker og kulturer, og hun er en helbreder med stor viten om planter og urters legende kraft.

Dessuten skal hun bli Jondalars make, og hun bærer i seg nytt liv. Hennes slekt, som ble borte i det store jordskjelvet, kan nå føres videre.

Klippehulens folk er femte bind roman i Jordens barn.

6

JEAN M. AUEL DE HELLIGE HULERS LAND I De hellige hulers land avsluttes historien om Ayla, maken hennes Jondalar og deres lille datter Jonayla. Nå har den lille familien endelig kommet fram til folket hans, zelandoniiene i Niende Hule. Ayla nyter snart stor respekt på grunn av sine spesielle evner, og tas i lære for å bli en zelandonii, en av samfunnets åndelige ledere og healere. Opplæringen skal ta flere år og innbefatter mange reiser til hellige steder. Men Ayla sliter for å finne balansen mellom sitt hellige kall og rollen som nybakt mor. Ikke minst tærer alle forpliktelsene hennes på forholdet til Jondalar…

De hellige hulers land er like spennende, fascinerende og rik på detaljer som de fem tidligere bøkene i Jordens barn-serien. Auel har en bemerkelsesverdig evne til å gjenskape måten mennesker levde på mange tusen år tilbake i tid. Landskapet, bostedene, lengslene, forestillingene, kreativiteten og dagliglivet til europeere i istiden framstår som like levende som vår egen tid.

7

JEAN M. AUEL DE HELLIGE HULERS LAND 1. KAPITTEL

8

Følget vandret på stien langs det klare, glitrende vannet i Gresselven og den hvite, svartstripete kalksteinsklippen, et tråkk som fulgte den høyre bredden. De gikk på rekke og rad rundt svingen der steinveggen tøyde seg nærmere vannkanten. Et stykke lenger fremme delte veien seg, og en mindre sti førte skrått ned til vadestedet, der den strie strømmen fløt utover, ble grunnere og klukket rundt steinene som stakk opp av vannet.

Før de kom til veiskillet, bråstoppet en ung kvinne, en av dem som gikk forrest, og sperret øynene opp mens hun sto musestille og stirret fremfor seg. Hun pekte med haken, for å slippe å røre seg. ”Se! Der borte!” hvisket hun redselslagen. ”Løver!”

Joharran, lederen, løftet armen for å stanse følget.

Rett bortenfor stedet der stien delte seg, så de noen blekbrune huleløver som ruslet i gresset. Gresset var en så effektiv kamuflasje at de fort kunne gått mye nærmere før de fikk øye på dem, om det ikke hadde vært for Thefonas skarpe blikk. Den unge kvinnen fra Tredje Hule hadde et fantastisk godt syn, og enda så ung hun var, var hun kjent for sin evne til å se langt og godt.

Den medfødte evnen var blitt oppdaget tidlig, og de hadde begynt å trene henne opp allerede som småjente.

Hun var den beste speideren de hadde.

Nesten bakerst i gruppen, foran tre hester, løftet Ayla og Jondalar blikket for å se hva det var. ”Hvorfor har vi stoppet, tro?” sa Jondalar, og som så ofte før rynket han pannen bekymret.

Ayla så nøye på lederen og dem som sto rundt ham, og uvilkårlig løftet hun hun hånden til å skjerme den varme bylten hun bar i et mykt skinnpledd inntil brystet. Jonayla hadde nettopp diet og lå og sov, men rørte litt på seg da hun kjente morens hånd. Ayla hadde en fabelaktig evne til å tolke kroppsspråk, noe hun hadde lært i den tiden hun levde sammen med klanen.

Hun skjønte at Joharran var urolig og Thefona skremt.

Ayla hadde også usedvanlig skarpt syn. Og hun kunne fange opp lyder som var høyere enn det som ble oppfattet av en normal hørsel, og fornemme de dype tonene som lå lavere. Luktesansen og smakssansen var også skarpe, men hun hadde aldri sammenlignet seg med noen og var ikke klar over hvor spesielle sansene hennes var. Alle hennes sanser var medfødt skarpe, og det hadde sikkert bidratt til at hun overlevde etter å ha mistet foreldrene og alt hun kjente til, i en alder av fem år. Alt hun hadde lært seg, hadde hun funnet på selv.

Hun hadde utviklet de naturlige evnene sine de årene hun studerte dyr, hovedsakelig de kjøttetende, mens hun lærte seg å jakte.

I stillheten skjelnet hun den svake, men velkjente brummingen fra løvene, merket den særegne lukten i den lette brisen og så at flere av dem forrest i følget stirret fremover. I det samme så hun noe røre på seg.

Plutselig var det som kattedyrene, som til nå hadde vært skjult i gresset, sprang inn i synsfeltet. Hun 9

kunne skjelne to unge og tre--fire voksne huleløver.

Idet hun tok noen skritt frem, grep hun med den ene hånden etter kastetreet sitt, som hun hadde festet til en bærestropp i beltet, og med den andre hånden etter spydet i holderen på ryggen. ”Hvor skal du hen?” spurte Jondalar.

Hun stanset. ”Det er noen løver der fremme, rett bortenfor der hvor stien deler seg,” hvisket hun.

Jondalar så etter og merket noen bevegelser som han tolket som løver, nå som han visste hva han skulle se etter. Han grep også etter våpnene sine. ”Du får bli her med Jonayla. Jeg går.”

Ayla gløttet ned på det sovende barnet, deretter så hun opp på ham. ”Du er flink med kastetreet, Jondalar, men det er minst to unger og tre voksne løver, antagelig enda flere. Hvis løvene tror at ungene er i fare og bestemmer seg for å angripe, trenger du hjelp, en som kan støtte deg, og du vet jo at jeg er bedre enn noen annen, bortsett fra deg.”

Pannen fikk igjen dype rynker mens han ble stående og tenke, med blikket vendt mot henne. Så nikket han. ”Ja vel … men hold deg bak meg.” Fra øyekroken merket han at noe rørte seg, og kastet et blikk bak seg. ”Hva med hestene?” ”De har skjønt at det er løver i nærheten. Bare se på dem,” sa Ayla.

Jondalar så. Alle de tre hestene, også den nye hoppefolen, stirret fremfor seg, helt klart oppmerksomme på de digre kattedyrene. Jondalar rynket igjen pannen. ”Går det bra med dem? Især lille Grå?” ”De har vett til å holde seg unna løvene. Men jeg 10

ser ikke noe til Ulv,” sa Ayla. ”Jeg får plystre på ham.” ”Det trengs ikke,” sa Jondalar og pekte i en annen retning. ”Han må også ha merket noe. Se, der kommer han.”

Ayla snudde seg og så en ulv komme byksende mot henne. Han var et praktfullt dyr, større enn de fleste, men en skade etter et basketak med andre ulver, hadde gitt ham et skjevt øre og dermed et litt kjekkasaktig utseende. Hun ga ham det spesielle signalet de brukte når de jaktet sammen. Han visste at det betydde at han skulle holde seg i nærheten og følge nøye med i hva hun gjorde. De smatt forbi folk på sin vei fremover, prøvde å unngå unødig oppstyr og holde seg så ubemerket som mulig. ”Så fint at dere kom,” sa Joharran dempet da han så broren og Ayla dukke stille opp sammen med ulven, og med kastetreet i hånden. ”Vet du hvor mange det er?” spurte Ayla. ”Flere enn jeg trodde,” sa Thefona og prøvde å virke rolig, uten å røpe hvor redd hun var. ”Da jeg oppdaget dem, trodde jeg først det var tre, kanskje fire, men de rusler rundt i gresset, og nå lurer jeg på om det kan være ti eller enda flere. Det er en stor flokk.” ”Og de kjenner seg trygge,” sa Joharran. ”Hvordan kan du vite det?” spurte Thefona. ”De bryr seg ikke om oss.”

Jondalar visste at maken hadde god greie på de kjempestore kattedyrene. ”Ayla kjenner til huleløver,” sa han. ”Kanskje vi skulle høre med henne hva hun tror.”

Joharran nikket i hennes retning og stilte spørsmålet stumt.

11

”Joharran har rett. De vet at vi er her. Og de vet hvor mange de er og hvor mange vi er,” sa Ayla og la til: ”De betrakter oss kanskje omtrent som en flokk hester eller urokser og tror de kan klare å skille ut en svak en.

Jeg tror de er nye på disse kanter.” ”Hva får deg til å tro det?” sa Joharran. Han var alltid forundret over Aylas store kunnskaper om firbente jegere, men av en eller annen grunn var det også i stunder som dette at han merket den uvanlige dialekten hennes best. ”De kjenner oss ikke, det er derfor de er så selvsikre,” fortsatte Ayla. ”Hvis de hadde vært en flokk som var vant til folk og var blitt jaktet på noen ganger, tror jeg ikke de ville vært så ubekymret.” ”Kanskje vi skulle gi dem en grunn til å bekymre seg,” sa Jondalar.

Joharran rynket pannen på en måte som var så lik den høyere, men likevel yngre broren, at Ayla følte trang til å smile, men det var gjerne noe han gjorde på et tidspunkt da det ikke passet seg å smile. ”Det klokeste er kanskje å holde seg unna dem?” sa den mørkhårede lederen. ”Jeg tror ikke det,” sa Ayla, bøyde hodet og så ned.

Det var fortsatt vanskelig for henne å være uenig med en mann så andre hørte det, især når han var lederen.

Hun visste godt at det var i den skjønneste orden blant zelandoniiene -- der var tross alt noen av lederne kvinner, som Joharrans og Jondalars mor hadde vært en gang i tiden -- men slik oppførsel fra en kvinnes side ville aldri blitt tålt i klanen, dem hun var oppvokst blant.

12

”Hvorfor ikke?” spurte Joharran, og den rynkede pannen var blitt til en skulende mine. ”De løvene hviler seg altfor nær Tredje Hules hjem,” sa Ayla rolig. ”Løver vil det alltid være, men hvis de trives her, tenker de kanskje at det er et bra sted å vende tilbake til når de trenger hvile, og da vil de oppfatte alle mennesker som kommer i nærheten, som byttedyr, især barn og eldre. De kunne bli en trussel mot dem som bor ved To Elvers Klippe, og de andre Hulene i nærheten, også Niende.”

Joharran trakk pusten dypt og kastet et blikk på den lyshårede broren. ”Maken din har rett, og du også, Jondalar. Tidspunktet er kanskje det rette for å vise disse løvene at de ikke er velkomne så nær hjemmene våre. ”Dette ville være det rette tidspunktet for å bruke kastetrær, slik at vi kan jakte på tryggere avstand. Flere av jegerne her har øvd på det,” sa Jondalar. Det var nettopp med tanke på noe slikt han hadde villet komme hjem og vise alle sammen det våpenet han hadde utviklet. ”Det er ikke sikkert at vi må drepe noen heller. Vi kan bare såre et par stykker, så de lærer å holde seg unna.” ”Jondalar,” sa Ayla stille. Nå gjorde hun seg klar til å protestere, eller i det minste gi ham stoff til ettertanke. Hun slo blikket ned igjen, så løftet hun hodet og så ham rett inn i ansiktet. Hun var ikke redd for å si sin mening til ham, men hun ville gjerne vise ham respekt. ”Du har rett i at kastetreet er et fint våpen. Ved hjelp av det kan et spyd kastes mye lenger enn når det kastes med hånd, og dermed er det også tryggere. Men tryggere er ikke det samme som trygt. Et såret dyr er 13

uforutsigelig. Og et dyr så sterkt og raskt som en huleløve, når det er såret og vilt av smerte, kunne gjøre hva som helst. Hvis du bestemmer deg for å bruke slike våpen mot løvene, bør det ikke være for å skade, men drepe.” ”Hun har rett, Jondalar,” sa Joharran.

Jondalar skulte på broren, så flirte han fårete. ”Ja, hun har rett, men om de er aldri så farlige, liker jeg ikke å drepe en huleløve hvis jeg ikke er nødt. De er så vakre, så spenstige og elegante. Huleløver har ikke mye de behøver å være redde for. Styrken gjør dem så selvsikre.”

Han kikket på Ayla med et glimt av stolthet og kjærlighet. ”Jeg har alltid ment at Aylas huleløvetotem er det rette for henne.” Han syntes det var flaut å vise sine sterke følelser for henne helt åpent, og en lett rødme spredte seg over kinnene. ”Men jeg mener nok likevel at kastetrær akkurat nå kunne være til god nytte.”

Joharran merket at de fleste i følget hadde flokket seg rundt dem. ”Hvor mange av oss er det som kan bruke en?” spurte han broren. ”Tja, det er jo deg og meg, og så Ayla, da,” sa Jondalar og så seg omkring. ”Rushemar har trent mye og er blitt ganske god. Solaban har vært opptatt med å lage skaft av mammuters støttenner til verktøyene våre og har ikke holdt på så mye, men han kan det mest elementære.” ”Jeg har prøvd et kastetre noen ganger, Joharran.

Jeg har ingen selv, og jeg er ikke særlig flink med det,” sa Thefona, ”men jeg kan kaste et spyd uten det.” ”Takk for at du minner meg om det, Thefona,” sa Joharran. ”Nesten alle kan bruke et spyd uten kaste14

tre, også kvinner. Vi får ikke glemme det.” Så henvendte han seg til alle på en gang: ”Vi må la de løvene forstå at dette ikke er et bra sted for dem. De som har lyst til å jage dem, og enten kaste spydet med hånden eller bruke kastetreet, kom hit bort.”

Ayla begynte å løsne barnets bærepledd. ”Folara, kan du passe Jonayla for meg,” sa hun og gikk bort til Jondalars lillesøster, ”hvis du da ikke heller vil bli her og jakte på huleløver.” ”Jeg har vært med på drivjakt, men har aldri vært noe tess med spyd, og jeg er visst ikke stort bedre med kasteren,” sa Folara. ”Jeg kan godt ta Jonayla.” Spedbarnet var nå lys våkent, og da den unge kvinnen rakte frem armene mot babyen, ble hun godvillig med tanten sin. ”Jeg skal hjelpe henne,” sa Proleva til Ayla. Joharrans make hadde også en småjente i et bærepledd, bare noen dager eldre enn Jonayla, og en aktiv krabat som kunne være en seks år gammel, som hun også måtte passe på. ”Jeg tror vi bør få alle barna bort herfra, kanskje bak den fremstikkende klippen, eller oppe i Tredje Hule.” ”Det var veldig lurt,” sa Joharran. ”Jegerne blir her, resten av dere går tilbake, men sakte. Ingen brå bevegelser. Vi vil la huleløvene tro at vi bare rusler omkring, som en flokk urokser. Og når vi deler oss i to, får hver gruppe holde seg samlet. De vil trolig gå løs på enhver som skiller seg ut.”

Ayla snudde seg igjen mot de firbente jegerne og så mange løver se i deres retning, svært aktpågivende.

Hun så at dyrene beveget seg omkring og begynte å 15

skjelne visse særtrekk som gjorde det lettere å telle dem. Hun så et stort hunndyr som snudde seg overlegent -- nei, en hann, skjønte hun da hun så kjønnsorganene hans bakfra. Et øyeblikk hadde hun glemt at hannene her ikke hadde manker. Hannløvene i nærheten av dalen hennes østpå, også en hun kjente ganske godt, hadde faktisk litt hår rundt hodet og halsen, men det var tynt. Dette er en stor flokk, tenkte hun, mer enn to håndfuller med telleord, kanskje så mange som tre, om hun regnet ungdyrene.

Mens hun sto der og så, tok den store løven et par skritt til og forsvant i gresset. Det var forbløffende hvor godt de høye, tynne stråene kunne skjule dyr som var så digre.

Selv om bena og tennene til huleløvene -- kattedyr som likte å holde til i huler som bevarte knoklene de etterlot seg -- hadde samme fasong som etterkommerne som en dag skulle streife om på et kontinent langt mot sør, var de mer enn en halv gang, noen av dem nesten dobbelt så store. Om vinteren fikk de en tykk vinterpels som var så lys at den var nesten hvit, en praktisk kamuflasje i snøen for rovdyr som jaktet hele året rundt. Sommerpelsen var også lys, men brunere, og noen av kattene røytet fremdeles, så de virket ganske tjafsete, skjoldete.

Ayla så etter flokken, mest kvinner og barn, som forlot jegerne og bega seg tilbake mot klippen de hadde passert, sammen med noen unge menn og kvinner med spydene klare, folk som Joharran hadde satt til å passe på dem. Så merket hun at hestene virket ekstra nervøse og tenkte hun fikk prøve å berolige dem. Hun 16

gjorde tegn til Ulv at han skulle bli med da hun gikk bort til hestene.

Vinnie virket glad for å se både henne og Ulv da de kom gående. Hesten var ikke det minste redd for det store hundedyret. Hun hadde sett Ulv vokse opp fra en liten lodden dott, og hadde hjulpet til med å oppdra ham. Men Ayla hadde et problem. Hun ville ha hestene tilbake bak steinmuren, sammen med kvinnene og barna. Hun kunne gi Vinnie mange ordrer med ord og tegn, men hun var ikke sikker på hvordan hun skulle få sagt til hoppen at hun skulle bli med de andre og ikke følge etter henne.

Racer vrinsket da hun kom bort til ham. Han virket ekstra oppjaget. Hun hilste den brune hingsten kjærlig og klappet og klødde den grå folen. Så slo hun armene rundt den kraftige halsen på den brungule hoppen som hadde vært hennes eneste venn de første ensomme årene etter at hun forlot klanen.

Vinnie lente seg inntil den unge kvinnen med hodet over skulderen hennes, som hun pleide å gjøre når de begge trengte støtte. Hun pratet med hoppen med en kombinasjon av klanens tegn og ord, og dyrelyder som hun etterlignet -- det særegne språket hun hadde utviklet med Vinnie da hun var et føll, før Jondalar lærte henne å snakke sitt språk. Ayla sa til hoppen at hun skulle bli med Folara og Proleva. Enten det nå var fordi hesten skjønte det, eller bare visste at det ville være tryggest for henne og folen, så ble Ayla glad da hun trakk seg tilbake til klippen sammen med de andre mødrene da hun pekte i den retningen.

Men Racer var nervøs og irritabel, og verre ble han 17

da hoppen gikk sin vei. Hingsten var voksen nå, men fremdeles var han vant til å følge etter moren, især når Ayla og Jondalar red sammen, men denne gangen fulgte han ikke umiddelbart etter. Han trippet og kastet med hodet og knegget. Jondalar hørte ham, kastet et blikk på hingsten og kvinnen og sluttet seg så til dem.

Den unge hesten vrinsket til mannen da han nærmet seg. Nå som han hadde to hunndyr i den lille ”flokken” sin, lurte Jondalar på om hingstens beskyttelsesinstinkt begynte å gjøre seg gjeldende. Mannen pratet med ham, klappet og klødde ham på de stedene der han likte det best, så ba han ham følge etter Vinnie og dasket ham på baken. Det var nok til å skysse ham av sted i den riktige retningen.

Ayla og Jondalar gikk tilbake til jegerne. Joharran og de to nærmeste vennene og rådgiverne hans, Solaban og Rushemar, sto sammen midt i gruppen som var blitt igjen. Den virket mye mindre nå. ”Vi har diskutert hva som ville være den beste måten å jakte på,” sa Joharran da de to var tilbake. ”Jeg er ikke sikker på hvilken strategi vi bør bruke. Skulle vi prøve å omringe dem? Eller drive dem i en bestemt retning? Bare så det er sagt: Jeg kan det der med å jakte på kjøtt -- hjort, bison eller urokse, til og med mammut.

Jeg har drept et par løver som var for nær leiren, ved hjelp av andre jegere, men løver er ikke dyr jeg pleier å jakte på, især ikke en hel flokk.” ”Siden Ayla har kjennskap til løver,” sa Thefona, ”får vi spørre henne.”

Alle snudde seg mot henne. De fleste hadde hørt om den sårede løveungen hun hadde tatt til seg og 18

oppfostret til han var fullvoksen. Når Jondalar fortalte at løven gjorde det hun ba den om, akkurat som ulven gjorde, trodde de på det. ”Hva synes du, Ayla?” spurte Joharran. ”Ser dere hvordan løvene holder øye med oss? Det er likedan som vi ser på dem. De betrakter seg selv som jegerne. Det ville nok overraske dem om de ble bytte til en forandring,” sa Ayla, så tidde hun en stund. ”Jeg synes vi skulle holde oss i samlet flokk og gå mot dem, snakke høyt sammen kanskje, og se om de trekker seg unna. Men holde spydene våre klare i tilfelle én eller flere kommer stormende mot oss, før vi bestemmer oss for å ta dem.” ”Bare gå rett på?” spurte Rushemar med rynket panne. ”Det kan gå bra,” sa Solaban. ”Og hvis vi holder oss samlet, kan vi passe på hverandre.” ”Jeg tror det er en god plan, Joharran,” sa Jondalar. ”Like gjerne det som noe annet. Og jeg liker tanken på at vi skal holde sammen og passe på hverandre,” sa lederen. ”Jeg går først,” sa Jondalar. Han hadde alt plassert spydet sitt på kasteren, klart til bruk. ”Jeg kan få et spyd kjapt av gårde med denne.” ”Det kan du sikkert, men la oss vente til vi kommer nærmere, slik at vi alle føler oss trygge på det vi sikter på,” sa Joharran. ”Det er klart,” sa Jondalar. ”Og Ayla skal bakke meg opp, i tilfelle det skjer noe uventet.” ”Bra,” sa Joharran. ”Vi trenger en makker, alle sammen, en som kan bakke opp den som kaster først, 19

i tilfelle de bommer og løvene stormer mot oss i stedet for å stikke av. Makkerne kan bestemme hvem som kaster først, men det blir mindre forvirring hvis alle venter på tegn før noen kaster.” ”Hva slags tegn?” spurte Rushemar.

Joharran nølte litt, så sa han: ”Hold øye med Jondalar.

Vent til han kaster. Det kan være tegnet.” ”Jeg vil være makeren din, Joharran,” tilbød Rushemar seg.

Lederen nikket. ”Jeg trenger noen til å bakke meg opp,” sa Morizan.

Han var sønnen til Manvelars make, husket Ayla. ”Jeg er ikke sikker på hvor god jeg er, men jeg har øvd mye.” ”Jeg kan godt være makkeren din. Jeg har trent med kastetreet.”

Ayla snudde seg da hun hørte en kvinnestemme og så at det var Folaras rødhårede venn, Galeya, som hadde snakket.

Jondalar snudde seg også. Det er en måte å komme seg nær innpå sønnen til en leders make, tenkte han og gløttet på Ayla og spekulerte på om hun også hadde skjønt hva som stakk under. ”Jeg kan godt være makkeren til Thefona, hvis hun vil,” sa Solaban, ”siden jeg skal bruke spyd akkurat som hun, ikke et kastetre.”

Den unge kvinnen smilte til ham, glad for å ha en mer moden og erfaren jeger med seg. ”Jeg har øvd meg med kastetre,” sa Palidar. Han var en venn av Tivonan, lærlingen til Willamar, Handelsmesteren. ”Vi kan godt være makkere, Palidar,” sa Tivonan, 20

”men jeg kan bare bruke spyd.” ”Jeg har i grunnen ikke øvd meg så mye med kastetre, jeg heller,” sa Palidar.

Ayla smilte til de unge mennene. Som Willamars lærling ville Tivonan helt sikkert bli Niende Hules neste Handelsmester. Hans venn Palidar var kommet tilbake med Tivonan da han dro på besøk til Hulen sin på en kort handelsreise, og Palidar var den som hadde funnet stedet der Ulv var kommet i et forferdelig slagsmål med de andre ulvene og hadde tatt henne med seg dit. Hun betraktet ham som en god venn. ”Jeg har ikke drevet stort med den kasteren, men jeg kan bruke et spyd.”

Det er Mejera, lærlingen til Tredje Hules Zelandoni, sa Ayla til seg selv og husket straks at den unge kvinnen hadde vært med den første gangen Ayla steg ned i Steinkildens dyp for å se etter livsånden til Jondalars lillebror da de prøvde å hjelpe hans livskraft på veien til åndeverdenen. ”Da har alle valgt seg en makker, så da er det vel bare oss igjen. Jeg har ikke trent med et kastetre, og ikke bare det, jeg har nesten ikke sett det i bruk,” sa Jalodan, Moridans fetter, sønn av Manvelars søster, som var på besøk i Tredje Hule. Han hadde tenkt å bli med dem til sommermøtet, hvor han ville treffe folkene fra sin egen Hule.

Det var det. De tolv mennene og kvinnene som skulle jakte på omtrent like mange løver; dyr med større fart, kraft og villskap, som levde av å jakte på svakere bytte. Ayla begynte å bli tvilrådig, og det gikk et grøss gjennom henne. Hun gned seg på armene og 21

kjente at huden hadde fått nupper. Hvordan kunne tolv skrøpelige mennesker finne på å angripe en løveflokk?

Hun fikk øye på det andre kjøttetende dyret, det hun kjente, og ga tegn til ham at han skulle holde seg der.

Tolv mennesker, tenkte hun -- og Ulv. ”Så gikk vi, da,” sa Joharran. ”Men hold dere samlet.”

De tolv jegerne fra zelandoniienes Tredje og Niende Hule bega seg av sted og gikk rett mot flokken av digre kattedyr. De var bevæpnet med spyd, med spydspisser av flint eller ben eller mammuters støttenner slipt ned til en rund, skarp spiss. Noen hadde kastetrær som kunne slynge et spyd mye lenger og med mer kraft og fart enn når de ble kastet med hånd, men løver var blitt drept med bare spyd før. Dette kunne sees som en prøve på Jondalars våpen, men det ville også i enda høyere grad være en prøve på motet til dem som var med på jakten. ”Vekk med dere!” ropte Ayla da de begynte å gå. ”Vi vil ikke ha dere her!”

Flere andre tok opp refrenget, med variasjoner, og ropte og skrek til dyrene da de nærmet seg og ba dem gå sin vei.

Først sto kattedyrene, unge så vel som gamle, bare og så dem komme. Så begynte noen av dem å gå i ring, rygge inn i gresset som skjulte dem så godt, og frem igjen, som om de ikke var sikre på hva de skulle gjøre.

De som hadde trukket seg unna med ungene, kom tilbake uten dem. ”De vet visst ikke helt hva de skal mene om oss,” sa Thefona midt iblant dem som rykket frem. De følte seg 22

litt tryggere enn da de begynte å gå, men da den svære hannen plutselig snerret mot dem, for alle forskrekket sammen og bråstoppet. ”Det går ikke an å stoppe nå,” sa Joharran og skrittet i vei.

De gikk videre, litt mer oppsplittet enn før, men de trakk snart sammen igjen. Alle løvene begynte å gå i ring, noen snudde ryggen til og forsvant i det høye gresset, men den store hannen snerret igjen, så lød den rumlende opptakten til et brøl, og han holdt stand.

Flere av de andre store kattene fylket seg bak ham. Ayla kjente lukten av redsel fra de menneskelige jegerne, og hun var sikker på at det gjorde løvene også. Hun var redd selv, men redsel var noe mennesker kunne overvinne. ”Det er visst best å gjøre seg klar,” sa Jondalar. ”Den hannen der ser ikke blid ut, og han har forsterkninger.” ”Kan du ikke treffe ham herfra?” spurte Ayla. Hun hørte en rekke grynt, slike som pleide å gå forut for løvenes brøl. ”Antagelig,” sa Jondalar, ”men jeg ville helst ha vært nærmere, så jeg kunne være mer sikker på å treffe.” ”Og jeg er ikke sikker på hvor treffsikker jeg selv er på så langt hold. Vi må nesten komme oss nærmere,” sa Joharran og gikk videre.

Menneskene klumpet seg sammen og gikk på, huiet og skrek, men Ayla syntes nok at lyden var mer famlende nå som de nærmet seg. Huleløvene ble stille og virket anspente der de sto og iakttok det merkelige følget som ikke oppførte seg som byttedyr.

Plutselig skjedde alt på én gang.

23

Den store hannløven brølte, en overveldende, øredøvende lyd, særlig på så nært hold. Han kom mot dem i full fart. Da han kom nærmere og gjorde seg klar til sprang, slynget Jondalar spydet mot ham.

Ayla hadde holdt øye med hunnen til høyre for ham. Omtrent samtidig som Jondalar kastet, bykset hunnløven frem og gjorde et veldig sprang for å slå til.

Ayla stilte seg avventende og siktet. Hun merket at baksiden på kastetreet med spydet plassert oppå løftet seg, nesten uten at hun tenkte over det, idet hun slynget spydet sitt. Det falt henne så naturlig at det ikke kjentes som en bevisst handling. Hun og Jondalar hadde brukt våpenet på hele den ett år lange reisen tilbake til zelandoniiene, og hun var så dreven at det nærmest hadde gått henne i blodet.

Hunnløven sprang gjennom luften, men Aylas spyd møtte henne lenger enn på halvveien. Det traff den store katten nedenfra og skar seg stødig inn i strupen i en brå, dødelig flenge. Blodet sprutet idet Hunnløven sank sammen på bakken.

Kvinnen trev et annet spyd fra holderen, kjørte det ned i kastetreet og så seg fort omkring for å se hva som skjedde. Hun så Joharrans spyd fly, og i neste øyeblikk fulgte et spyd til. Hun så at Rushemar sto slik man pleier å stå rett etter at spydet er kastet. Hun så en annen stor hunnløve falle. Enda et spyd traff dyret før det landet. Enda en hunnløve kom byksende. Ayla kastet et spyd og så at en annen også hadde gjort det, like før henne.

Hun famlet etter et nytt spyd, kjente om det lå som det skulle: spissen, som var festet til en kort, smal24

nende stang, lagd slik at den kunne trekkes løs fra selve spydet, var godt festet, og hullet i enden på det lange spydet haket seg fast i kroken bakerst på kastetreet. Hun så seg omkring igjen. Den digre hannen var nede, men rørte seg. Han blødde, men var ikke død.

Hunndyret hennes blødde også, men rørte seg ikke.

Løvene forsvant nå i gresset så fort de kunne, og minst én av dem etterlot seg en strime av blod. De menneskelige jegerne samlet seg, så seg omkring og trakk på smilebåndet. ”Jeg tror vi klarte det,” sa Palidar, og et kjempestort smil begynte å spre seg.

Han hadde knapt fått frem ordene før Ulvs truende knurring fanget Aylas oppmerksomhet. Ulven sprang bort fra de menneskelige jegerne med Ayla i hælene.

Den silblødende hannløven var oppe og kom mot dem igjen. Med et brøl kastet han seg frem. Hun kunne nesten føle raseriet hans, og hun kunne egentlig ikke bebreide ham.

Akkurat idet Ulv kom frem til løven og hoppet opp på den, hele tiden mellom Ayla og den store katten, slynget hun spydet sitt så hardt hun kunne. Blikket hennes fanget opp et annet spyd som ble kastet samtidig. De landet nesten samtidig med et hørbart thunk og thunk. Både løven og ulven sank sammen i en haug.

Ayla gispet da hun så dem falle, innklint med blod, redd for at Ulv var kommet til skade.

OVERSATT AV KARI OG KJELL RISVIK

25

VENTETIDEN ER OVER! BLI MED INN I JEAN M. AUELS FANTASTISKE VERDEN OG LA DEG BEGEISTRE! SJETTE OG SISTE BOK I SERIEN LANSERES 29. MARS

299,-