Agora nr. 3-4, 2019 by Aschehoug

Tema: Kritisk teori fra sør Redaksjonelt I Tomas Stølen: Notater om Hegel, Adorno og postkolonialismen Sindre Bangstad: Stuart Hall som kritisk teoretiker Louisa Olufsen Layne: Kamau Brathwaites karibiske estetikk. Perseptuelle modeller som skrivemetode Kristen Nordhaug: Studier av Kina som korrektiv og berikelse av historisk sosiologi og politisk økonomi. Ho-fung Hungs bidrag Stein Sundstøl Eriksen: Kapitalisme i øst og vest. Vivek Chibber, Subaltern Studies og universalismens nødvendighet Hans Jacob Ohldieck: Moterobringens kunst. Latin-Amerikas barokke tradisjoner

Debatt: Kritisk teori fra sør Tony Sandset og Sindre Bangstad: Avkolonisering. En begrepskritisk gjennomgang Bokessay Knut Ove Eliassen: Kjønnslivets problematiske historie (om Michel Foucault, Histoire de la sexualité, IV. Les Aveux de la chair og La sexualité, suivi de Le discours de la sexualité) Bokanmeldelser Francis Fukuyama, Identitet. Hvordan tap av verdighet truer demokratiet vårt, anmeldt av Mats Lillehagen Mark Fisher, K-punk. The Collected and Unpublished Writings of Mark Fisher from 2004–2016, anmeldt av Victor Lund Shammas Adam Tooze, Crashed. How a Decade of Financial Crises Changed the World, anmeldt av Paul Knutsen Arild Stubhaug, Stein Rokkan. Fra periferi til sentrum, anmeldt av Trond Nordby Pierre Dardot og Christian Laval, Neverending Nightmare. The Neoliberal Assault on Democracy, anmeldt av Sigurd M. Nordli Oppegaard Pierre Dardot og Christian Laval, Common. On Revolution in the 21st century, anmeldt av Ragnar Braastad Myklebust Enzo Traverso, The New Faces of Fascism. Populism and the Far Right, anmeldt av Oscar Dybedahl Christoffer Conrad Eriksen (red.), Den unge Marx. Rett, samfunn og vitenskapsteori, anmeldt av Oscar Dybedahl

TIDSAM 1151-03

RETURUKE 48

AGORA JOURNAL for METAFYSISK SPEKULASJON, nr. 3–4, 2019, kr 240

Kritisk teori fra sør

II Sudipta Kaviraj: Marx og postkolonial tenkning Uma Narayan: Epistemologi. Perspektiver fra en ikke-vestlig feminist Achille Mbembe: Om private indirekte styreformer i Afrika Enrique Dussel: Eurosentrisme og modernitet

AGORA nr. 3–4, 2019

Innhold

ISBN 978-82-03-36469-3

AGORA

H.Aschehoug & Co, Postboks 363 Sentrum, 0102 Oslo

Kritisk teori fra sør

AGORA

Bestilling av tidligere nummer av AGORA (kryss av i listen):

1/83-4/86 (utsolgt)

JOURNAL for METAFYSISK SPEKULASJON

 1/87 Lyotard m.m.  2/87 Kant. Penger  3/87 «Ny fransk» filosofi

Nr. 3–4, 2019 37. årgang

Ansv. red. dette nr.: Stein Sundstøl Eriksen Redaksjon: Lars Bugge, Stein Sundstøl Eriksen, Frode Helland, Kaja Schjerven Mollerin, Geir O. Rønning Redaksjonssekretær: Lars Bugge Redaksjonsråd: Kjersti Bale (Oslo), Karin Gundersen (Oslo), Cathrine Holst (Oslo), Mari Lending (Oslo), Arne Melberg (Oslo), Toril Moi (Duke, USA), Ragnar Braastad Myklebust (Oslo), Alf Gunvald Nilsen (Pretoria), Gisle Selnes (Bergen), Arild Utaker (Bergen), Arne Johan Vetlesen (Oslo), Truls Wyller (Trondheim) Redaksjonens adresse: H. Aschehoug & Co, Postboks 363 Sentrum, 0102 Oslo E-post: Redaksjonen.Agora@gmail.com www.agorajournal.no Abonnement: Enkeltpersoner: kr 460,- Institusjoner: kr 920,Alle henvendelser vedrørende abonnement og kjøp av enkeltnumre: Universitetsforlaget AS, c/o Forlagssentralen ANS, Postboks 20, 1402 Langhus, tlf. 24147500 e-post: journals@universitetsforlaget.no Agora er medlem av Norsk Tidsskriftforening: www.tidsskriftforeningen.no Artikler gjengitt i tidsskriftet reguleres av bestemmelser gjengitt i avtale om normalkontrakt for utgivelse av litterære verk i tidsskrift av 10. november 2010 mellom Den norske Forleggerforening og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. Avtalen kan leses i sin helhet på http://www.nffo.no.

4/87 Freud (utsolgt) 1/88 Machiavelli (utsolgt) 2/88 Pedagogikk og oppdragelse (utsolgt) 3/88 Språkfilosofi (utsolgt) 4/88 Heidegger og nazismen (utsolgt) 2-3/89 Estetikk (utsolgt)  4/89 Universitetsdebatten  1-2/90 Bjørnstjerne Bjørnson  3-4/90 Kunstig intelligens, ekte filosofi 1/91 Litteratur (utsolgt) 2-3/91 Thomas Hobbes (utsolgt) 4/91 Retorikk (utsolgt) 1-2/92 Vitenskapsfilosofi (utsolgt) 3/92 Nietzsche (utsolgt) 4/92 Poesi (utsolgt)  1/93 Agora 10 år (m/bibliografi 1984–92)  2-3/93 Henrik Ibsen  4/93-1/94 Sofistene 2/94 Religion (utsolgt) 3-4/94 Hegel (utsolgt) 1/95 Skrift (utsolgt)  2/95 Francis Bacon  3-4/95 Munch  1-2/96 Metafor  3/96 Reaksjonær modernisme

 4/96-1/97 Montaigne. Ex. phil

 4/07 Ibsen og orientalisme 2/97 Nykantianismen (utsolgt)  1-2/08 Stanley Cavell  3-4/97 Thomas S. Kuhn  3/08 Luce Irigaray  1/98 Skolastikk  4/08 Italiensk filosofi  2/98 Antikken  1/09 Indisk filosofi 3-4/98 Wittgenstein (utsolgt) 2-3/09 Michel Foucault (utsolgt)  1-2/99 Hamsun  4/09 Axel Honneth  3-4/99 Kanon (felles utg. m/Res  1-2/10 Wergeland Publica. 614 s.)  3/10 Skulptur  1/00 Peer Gynt. Norsk  4/10 Jorge Luis Borges musikkhistorie 1/11 Nyliberalisme (utsolgt) 2-3/00 Deleuze og filosofien 2-3/11 Susan Sontag (utsolgt) (utsolgt)  4/11 Giorgio Agamben  4/00-1/01 Feminisme og biografi  1/12 Jürgen Habermas  2-3/01 Inter-art  2-3/12 Slavoj Žižek  4/01 Adorno  4/12 Arundhati Roy  1-2/02 Konstruktivisme og  1-2/13 Blues realisme  3-4/13 Fransk filosofi etter 3-4/02 Makt (utsolgt) poststrukturalismen 1/03 Julia Kristeva (utsolgt)  1-2/14 Freud  2-3/03 Spinoza  3-4/14 Rasisme  4/03 Natur & vitenskap. Filosofi  1/15 Livspolitikk og politikk  2-3/15 Nancy Fraser  1-2/04 Arkitektur (nytt opplag)  4/15-1/16 Teknologi, medier, estetikk  3/04 Filosofi og biografi  4/04 Empire  2-3/16 Globalisering 1-2/05 Jacques Derrida (utsolgt)  4/16-1/17 Frantz Fanon. Pierre Bourdieu  3/05 Georges Bataille  4/05 Kjartan Fløgstad  2-3/17 Walter Benjamin 1-2/06 Pierre Bourdieu  4/17-1/18 Athen (utsolgt)  2-3/18 Antikkens politiske filosofi  3/06 Museum  4/06 Krig  4/18-1/19 Shakespeare og filosofien  1-2/07 Bob Dylan (nytt opplag)  3/07 Charles Taylor  2/19 Harold Bloom

Artikler gjengitt i tidsskriftet vil bli lagret og gjort tilgjengelig på idunn.no, Universitetsforlagets database for elektronisk distribusjon av tidsskrifter (www.idunn.no).

Alle enkeltnr. kr 150, dobbeltnr. kr 200 Abonner på Agora. Abonnenter sparer 150 kroner pr. årgang. Nye abonnenter får tre gamle nummer gratis etter fritt valg. Kryss av i listen ovenfor.

Utgitt med støtte frå Norsk kulturråd og Fritt ord.

Jeg bestiller årsabonnement på AGORA. Abonnementet løper til det blir skriftlig oppsagt. Bestilling av abonnement sendes: Universitetsforlaget AS, c/o Forlagssentralen ANS, Postboks 20, 1402 Langhus e-post: journals@universitetsforlaget.no www.agorajournal.no

Forsideillustrasjon: © iStock Sats: Tekstflyt AS, 2019 Printed in Latvia Livonia Print, Riga 2019 ISSN 0800-7136 ISBN 978-82-03-36469-3

Årsabonnement (Personer) Årsabonnement (Institusjoner)

Kr 460 (kryss av) Kr 920 (kryss av)

Navn: ..................................................................................... Adresse: ................................................................................. Postnummer: .................... Poststed: ......................................

Agora-3-4-2019-00-innhold.fm Page 1 Wednesday, August 7, 2019 4:47 PM

Agora nr. 3–4, 2019

Innhold Tema: Kritisk teori fra sør Redaksjonelt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 3

I Tomas Stølen: Notater om Hegel, Adorno og postkolonialismen . . . . . . . . . 5 Sindre Bangstad: Stuart Hall som kritisk teoretiker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 16 Louisa Olufsen Layne: Kamau Brathwaites karibiske estetikk. Perseptuelle modeller som skrivemetode . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 36 Kristen Nordhaug: Studier av Kina som korrektiv og berikelse av historisk sosiologi og politisk økonomi. Ho-fung Hungs bidrag . . . . . . . 59 Stein Sundstøl Eriksen: Kapitalisme i øst og vest. Vivek Chibber, Subaltern Studies og universalismens nødvendighet . . . . . . . . . . . . . . . . 89 Hans Jacob Ohldieck: Moterobringens kunst. Latin-Amerikas barokke tradisjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 109

II Sudipta Kaviraj: Marx og postkolonial tenkning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Uma Narayan: Epistemologi. Perspektiver fra en ikke-vestlig feminist . . Achille Mbembe: Om private indirekte styreformer i Afrika . . . . . . . . . . Enrique Dussel: Eurosentrisme og modernitet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

134 162 177 214

Debatt: Kritisk teori fra sør Tony Sandset og Sindre Bangstad: Avkolonisering. En begrepskritisk gjennomgang . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 227

Bokessay Knut Ove Eliassen: Kjønnslivets problematiske historie (om Michel Foucault, Histoire de la sexualité, IV. Les Aveux de la chair og La sexualité, suivi de Le discours de la sexualité) . . . . . 239

AGORA NR. 3–4, 19

1061-Agora-19-3-4.book Page 2 Wednesday, August 7, 2019 1:35 PM

Bokanmeldelser Francis Fukuyama, Identitet. Hvordan tap av verdighet truer demokratiet vårt, anmeldt av Mats Lillehagen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Mark Fisher, K-punk. The Collected and Unpublished Writings of Mark Fisher from 2004–2016, anmeldt av Victor Lund Shammas . . . Adam Tooze, Crashed. How a Decade of Financial Crises Changed the World, anmeldt av Paul Knutsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Arild Stubhaug, Stein Rokkan. Fra periferi til sentrum, anmeldt av Trond Nordby . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Pierre Dardot og Christian Laval, Neverending Nightmare. The Neoliberal Assault on Democracy, anmeldt av Sigurd M. Nordli Oppegaard . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Pierre Dardot og Christian Laval, Common. On Revolution in the 21st century, anmeldt av Ragnar Braastad Myklebust . . . . . . . . . . . . . Enzo Traverso, The New Faces of Fascism. Populism and the Far Right, anmeldt av Oscar Dybedahl . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Christoffer Conrad Eriksen (red.), Den unge Marx. Rett, samfunn og vitenskapsteori, anmeldt av Oscar Dybedahl . . . . . . . . . . . . . . . . . .

262 272 280 297 317 328 350 360

Om bidragsyterne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 369

AGORA NR. 3–4, 19

1061-Agora-19-3-4.book Page 3 Wednesday, August 7, 2019 1:35 PM

Redaksjonelt: Sett sørfra Filosofien og samfunnsteorien har vært eurosentrisk. Vestlige tenkere dominerer, og vestlige erfaringer er grunnlaget for deres teorier. Samtidig har vestlig tenking forstått seg selv som uttrykk for en universell fornuft. Selv studier av verden utenfor Europa har vært basert på teorier og begreper basert på Vestens erfaringer. Slik er det langt på vei fortsatt. Men når vestlige teorier og erfaringer tas som et gitt utgangspunkt, kan samfunn utenfor Vesten bare forstås negativt, som mangelfulle kopier av den vestlige originalen. Analysene tar ofte en evolusjonistisk form: Verden utenfor Europa har ennå ikke nådd fram til det samme utviklingsnivået som Vesten. De er forvist til det Dipesh Chakrabarty har kalt «historiens venterom» – alltid på etterskudd og aldri i stand til å måle seg med originalen. Andre ganger representerer de bare eksotiske former for irrasjonalitet, kjennetegnet av fraværet av fornuft. Kritisk, teoretisk tenking fra land utenfor Vesten blir enten neglisjert eller behandlet som eksotiske data som kan si noe om hvordan «de andre» tenker. Postkolonialismen vokste fram som en reaksjon på dette. Dens mål er å desentrere samfunnsteorien og å overvinne eurosentrismen og den falske universalismen. Men postkolonialismen er ingen enhetlig størrelse. Noen postkoloniale teoretikere aksepterer vestlige teoriers universelle relevans, noen avviser alle former for universalisme og all teori basert på vestlige erfaringer, og noen legger vekt på at slike teorier må modifiseres og tilpasses når de anvendes utenfor den konteksten de ble utviklet innenfor. Utgangspunktet for dette nummeret av Agora er at det å ta ikke-vestlige perspektiver på alvor er en nødvendig forutsetning for at eurosentrismen og den falske universalismen kan overvinnes. Et gjennomgående spørsmål er dette: Kan kritikken av den eurosentriske tenkingen gjøre det mulig å nå fram til en sann universalisme? Nummeret presenterer et mangfold av teoretikere og perspektiver fra det som kalles det globale sør. Siktemålet er å vise et mangfold av teoretiske perspektiver fra ulike fagdisipliner og ulike deler av verden. Et fellestrekk ved de forfatterne som diskuteres i nummeret, er at alle forholder seg til, reflekterer

AGORA NR. 3–4, 19

1061-Agora-19-3-4.book Page 4 Wednesday, August 7, 2019 1:35 PM

over, og forholder seg kritisk til teorier med opphav i Vesten som utgir seg for å være universelle. I tillegg til originalbidrag om teoretikere fra Asia, Afrika, Latin-Amerika og Karibia, inneholder nummeret fire oversatte artikler av sentrale teoretikere fra henholdsvis India (Sudipta Kaviraj og Uma Narayan), Argentina (Enrique Dussel) og Kamerun (Achille Mbembe). Disse fire artiklene er valgt ut fordi de på ulike måter eksplisitt forholder seg til spørsmålet om universalisme: Hvilken relevans har vestlige begreper og teorier for fortolkningen av ikke-vestlige samfunn? Hvilke teoretiske konsekvenser har det å teoretisere med utgangspunkt i perspektivet til undertrykte befolkninger utenfor Europa? Hvordan kan et slikt utgangspunkt bidra til å kaste nytt lys også over Vestens erfaringer og vestlig tenking? Og ikke minst: Kan et blikk utenfra gjøre det lettere å unngå den eurosentriske tenkingens falske universalisme? * Rett før dette nummeret gikk i trykken, mottok vi den triste beskjeden om at Thomas Krogh var gått bort, etter sykdom den siste tiden. Hans bøker, artikler og forelesninger, om alt fra transcendentalfilosofi, Frankfurterskolens teorier, tidsmetafysikk og vitenskapsfilosofi – alltid med et totaliserende og kritisk perspektiv – har i alle år vært en viktig inspirasjonskilde for tidsskriftet Agora, og han har vært viktig for oss både som artikkelforfatter, som anmelder og som konsulent. Thomas Krogh vil bli dypt savnet av Agoras redaksjon, slik han vil bli i resten av norsk filosofi og humaniora.

AGORA NR. 3–4, 19

1061-Agora-19-3-4.book Page 5 Wednesday, August 7, 2019 1:35 PM

Tomas Stølen

Notater om Hegel, Adorno og postkolonialismen Hegel lar den andre tre fram som filosofisk idé. Samtidig gir han ikke den konkrete andre en rettmessig plass i historien. Det felles menneskelige budskapet som ligger i Hegels begrep om frihet som anerkjennelse, står i et anstrengt forhold til hans eurosentriske oppfatning av historien. Hegel slår fast at selvbevisstheten bare kan være seg selv, det vil si være fri, i egenskap av å bli anerkjent av en annen selvbevissthet. Friheten som oppnås i den gjensidige anerkjennelsen, kommer ikke ut av intet, men er resultat av en dialektisk prosess. Hegel forstår historien som frihetens framskritt, men det er kun i Europa at friheten kan bryte gjennom. Historien i resten av verden har bare underordna betydning i frihetens utvikling; som nødvendige, men utilstrekkelige trinn på veien. Dette spenningsforholdet mellom Hegels idé om frihetens anerkjennelse og den eurosentriske forståelsen av historiens framskritt, er til stadig bry for hans lesere – enten de beundrer eller forakter ham. Blant de sistnevnte finner vi postkoloniale teoretikere. Postkolonialismen er det mest tydelige oppgjøret med et historiesyn som setter Europa i midten av verdens utvikling og som gjør vår verdensdel til frihetens arnested – til tross for kolonialisme og imperialisme. Som Frantz Fanon, postkolonialismens inspirator, uttrykker det: «Dette Europa som aldri sluttet å tale om mennesket, som aldri proklamerte annet enn sin bekymring for mennesket; i dag vet vi hvilke lidelser menneskeheten har betalt for hver av dets ånds seire.»1 Europeerne kan ikke lenger overse hvordan deres egen frihet og velstand henger sammen med andre kulturers lidelser. Den historiske andre krever sin plass i historien. Her slipper ingen unna: Også Frankfurterskolen, som vel ingen kan beskylde for repressive tendenser, anklages for ikke å være kritisk nok overfor Europas behandling av andre sivilisasjoner. I det som nå er et hyppig brukt eksempel på 1

Frantz Fanon, Les damnés de la terre. Paris: La Découverte & Syros 2002 [1968], 302.

AGORA NR. 3–4, 19

1061-Agora-19-3-4.book Page 6 Wednesday, August 7, 2019 1:35 PM

TOMAS STØLEN

denne typen kritikk, skriver Edward Said følgende: «Til tross for sine banebrytende innsikter i forholdet mellom herredømme, det moderne samfunn og mulighetene for befrielse gjennom kunst som kritikk, er Frankfurterskolens kritiske teori forbløffende stille om rasistisk teori, anti-imperialistisk motstand, opposisjon i imperiet.»2 Mens det er lett å la Hegel bli noe av en nødvendig fiende for postkolonialismen, en mestertenker postkoloniale teoretikere elsker å hate, er det langt fra like enkelt å gjøre det samme med den eldre garden av Frankfurterskolen. Hos Adorno, som jeg her skal konsentrere meg om, finner vi en forståelse av historien som er uforsonlig i sin dialektikk: Framskritt og tilbakeskritt henger sammen, progresjon og regresjon glir over i hverandre, lykke og lidelse står i et vekselforhold. Historien er følgelig ikke å begripe som en slags frihetens seiersmarsj, som Hegel kan anklages for, men som en serie fragmenterte og motstridende erfaringer vi må forsøke å få grep om uten å miste deres dynamiske forhold til hverandre. Min påstand er at det hos Adorno ligger muligheter for en historiefilosofi som også gir den andre en rettmessig plass. Før jeg kan ta for meg Adorno, må jeg redegjøre for Hegel og noe av den postkoloniale kritikken mot ham. Tanken om menneskets historisitet, vår bundethet til historien og historiens bundethet til oss, finnes i så å si alle Hegels verker. Dette tar oss rett til kjernen av Hegels system slik han formulerer det i Wissenschaft der Logik: Mens Kant ser kategoriene for vår tenkning som a priori, det vil si gitt forut for erfaring, er disse for Hegel derimot resultater av tenkningas utvikling i konfrontasjon med erfart virkelighet. Oppgaven han gir seg selv, er «å bringe denne logiske naturen som besjeler ånden, som driver og virker i den, til bevissthet» og gjennom «rensing» av våre kategorier heve bevisstheten «til frihet og sannhet».3 Vår kunnskap om verden er dialektisk. Med denne dialektikken introduserer Hegel historien som emne for filosofien tvers igjennom. Likevel er det hos Hegel et iøynefallende manglende grep om den andre, det vil si det ikke-europeiske, i historien. Selv om Phänomenologie des Geistes setter frem begrepet om anerkjennelse, der vi «anerkjenner hverandre som gjensidig anerkjennende»,4 er 2 3 4

Edward Said, Culture and Imperialism. London: Chatto & Windus 1993, 336. Georg W. F. Hegel, Wissenschaft der Logik I [1812–13], i Werke, bd. 5, red. Eva Moldenhauer og Karl Markus Michel. Frankfurt am Main: Suhrkamp 1969, 27. Georg W. F. Hegel, Phänomenologie des Geistes [1807], i Werke, bd. 3, red. Eva Moldenhauer og Karl Markus Michel. Frankfurt am Main: Suhrkamp 1970, 147. Hegels utheving.

AGORA NR. 3–4, 19

1061-Agora-19-3-4.book Page 7 Wednesday, August 7, 2019 1:35 PM

NOTATER OM HEGEL, ADORNO OG POSTKOLONIALISMEN

boka en eneste lang og kronglete historie om den europeiske modernitetens fremvekst. Gjensidig anerkjennelse er bare mulig etter opplysningsfilosofiens gjennombrudd i Europa. Samme historiske innfallsvinkel til filosofien, herunder også samme eurosentrisme, finner vi i en mengde andre av Hegels utgitte avhandlinger og forelesninger, herunder naturligvis også historiefilosofien selv. Hegels historiefilosofi er, som alle andre deler av hans tenkning, rekonstruktiv. Hans mål er å si oss hvordan vi har havnet der vi er, det vil si fortelle hvordan friheten har vokst fram i menneskets bevissthet. I Vorlesungen über die Philosophie der Geschichte, hans mest notoriske verk, skisserer Hegel således historiens gang som frihetens gradvise utfoldelse: «Verdenshistorien er framskrittet i bevisstheten om friheten – et framskritt vi har å erkjenne i sin nødvendighet.»5 Sakte, men sikkert brer friheten uunngåelig om seg. Han beskriver forelesningene som ei rettferdiggjøring av «Gud i historien»,6 det vil si som en teodicé. For ham er det ubestridt at «fornuften behersker verden»,7 og at fornuften «er tenkninga som bestemmer seg selv helt fritt».8 Som sådan er fornuften ensbetydende med det Hegel kaller verdensånd (Weltgeist). Vi hører her et tydelig ekko av Kants idé om en universalhistorie der forsynet (Vorsehung) styrer begivenhetene.9 Filosofiens oppgave er å undersøke empirisk hvordan verdensånden kommer til uttrykk i verdenshistorien, for først da kan vi se at «det har gått fornuftig for seg i den, at den har vært verdensåndens fornuftige, nødvendige gang, den åndens gang hvis natur riktignok alltid er den samme, men som gjør sin natur eksplisitt i verdens tilværelse [Weltdasein]».10 Det er dermed i seg selv ikke til å undres over at Hegel har rykte på seg som en apologet for historiens gang. Bedre blir hans rykte ikke når historiefilosofien knyttes til logikk og politikk. Historien drives av en logisk og dialektisk bevegelse mellom det allmenne, altså fornuften, og det særegne, altså ulike historiske kontekster 5

6 7 8 9

Georg W. F. Hegel, Vorlesungen über die Philosophie der Geschichte [1837], i Werke, bd. 12, red. Eva Moldenhauer og Karl Markus Michel. Frankfurt am Main: Suhrkamp 1970, 32. (Forelesninger fra 1822–1831.) Ibid., 540. Ibid., 20. Ibid., 25. Immanuel Kant, «Die Idee zu einer allgemeinen Geschichte in weltbürgerlicher Absicht» [1784], i Werkausgabe, bd. XI.1., red. Wilhelm Weischedel. Frankfurt am Main: Suhrkamp 1977. Georg W. F. Hegel, Vorlesungen über die Philosophie der Geschichte, 22.

AGORA NR. 3–4, 19

1061-Agora-19-3-4.book Page 8 Wednesday, August 7, 2019 1:35 PM

TOMAS STØLEN

gjennom tidene: «I forhold til dette i og for seg allmenne og substansielle er alt annet underordna, tjener det og er dets middel.»11 De historiefilosofiske forelesningene følger Wissenschaft der Logik der Hegel slår fast at det allmenne er «en sfære som det særegne må gå opp i».12 Samtidig gjør både disse forelesningene og Grundlinien der Philosophie des Rechts det klart at dette allmenne, fornuftige formålet, i historiens gang finner sitt endelige uttrykk i staten.13 Kun et rasjonelt samfunn kan virkeliggjøre friheten, mens naturtilstanden som går forut for samfunnsformasjonen, er «tilstanden av urett, vold, utøylet naturdrift, umenneskelige handlinger og følelser».14 Når Hegel går empirisk til verks for å vise hvordan fornuften har arbeidet seg gjennom tidene, gir han historien fire trinn som markerer grader av stadig større bevissthet om frihet. Det er i seg selv avslørende at kun ett av disse stegene finner sted i Asia og hele tre i Europa. Hvert trinn betegner ulike nivåer i et hierarki, slik «at orientalerne bare har visst at én er fri, grekerne og romerne imidlertid at noen er frie, men at vi vet at alle mennesker i seg er frie, det vil si at mennesket som menneske er fritt.»15 Vi europeere, sier Hegel altså, vet at alle mennesker er frie. Men det har tatt tid for denne bevisstheten å bli til. Selv om andre verdensdeler og andre kulturer har bidratt til denne utviklinga, er det ikke før i Europa at bevisstheten om frihet får et gjennombrudd. Hegels redegjørelse for denne gangen er rimelig selektiv. I Asia, «den orientalske verden», handler det først og fremst om Kina, India og Persia. I Europa trer Hellas, «den greske verden», fram først før Hegel deretter tar for seg «den romerske verden» fra republikken til det bysantinske riket. Til sist, og høyest på stigen, kommer Nord-Europa og Tyskland eller «den germanske verden». Om de amerikanske og afrikanske kontinentene har Hegel forholdsvis lite å si. Amerika erklæres som «framtidas land» der det før eller seinere vil oppstå strid mellom nord og sør.16 Afrika derimot «er ingen historisk verdensdel», men er fanget i «den naturlige ånden»17 – det er et kontinent som befinner seg i en ahistorisk natur11 12 13 14 15 16 17

Ibid., 40. Georg W. F. Hegel, Wissenschaft der Logik II [1816], i Werke, bd. 6, red. Eva Moldenhauer og Karl Markus Michel. Frankfurt am Main: Suhrkamp 1969, 280. Georg W. F. Hegel, Grundlinien der Philosophie des Rechts [1821], i Werke, bd. 7, red. Eva Moldenhauer og Karl Markus Michel. Frankfurt am Main: Suhrkamp 1970, 503ff. Georg W. F. Hegel, Vorlesungen über die Philosophie der Geschichte, 59. Ibid., 32. Hegels uthevinger. Ibid., 114. Ibid., 129.

AGORA NR. 3–4, 19

1061-Agora-19-3-4.book Page 9 Wednesday, August 7, 2019 1:35 PM

NOTATER OM HEGEL, ADORNO OG POSTKOLONIALISMEN

tilstand der det kun er sanselighet, ikke noe tenkning, å finne. Hegel skaper et hierarki der Afrika er like nederst som irrelevant, der Asia utgjør et slags forstadium og der Europa er historiens, det vil si åndens, egentlige scene. Denne åndens utvikling er altså frihetens utvikling. Friheten kommer først til full bevissthet i antikkens Hellas, men finner ikke sitt endelige gjennombrudd før etter den franske revolusjonen – i Hegels samtid. Til tross for at Hegel ettertrykkelig anser alle mennesker som frie, er han like klar på at ikke alle er like bevisste om sin egen frihet. Her kommer den indre spenninga nevnt innledningsvis til syne. Postkoloniale kritikere viser ham ingen nåde. Det er naturlig nok særlig behandlinga av Afrika som vekker harme. At afrikanerne ikke inkluderes i historien, leder til mistanken om at Hegel ikke anser dem som mennesker eller i det minste som mennesker på samme nivå som resten av menneskeheten. Teshale Tibebu anklager Hegel for å rettferdiggjøre Europas herredømme over den tredje verden, noe han sporer tilbake til Hegels hang for det allmenne eller universelle på bekostning av det særegne, det vil si til en universalisme som ikke tar hensyn til menneskehetens partikulære variasjoner. Hegels tenkning er mislykket «i å være en ekte humanismes eller konkret universalismes filosofi».18 Hegels «universalisme er en universalisme for få utvalgte folk», som «setter opp a priori, gjensidig ekskluderende, rasebaserte kategorier av absolutt ulikhet i geopolitiske eller romlige soner», slik at «Afrika blir den ekstreme manifestasjonen av hans ikke-vestlige andre».19 Selv om hans raseforståelse er geografisk og ikke biologisk, i den forstand at det er kontinentenes geografiske beskaffenhet som former deres innbyggere, ser det sannelig ikke pent ut når Hegel i Philosophie des Geistes karakteriserer Afrikas innvånere som «en nasjon av barn» som «blir solgt og lar seg selges uten å reflektere over om dette er rett eller ikke».20 Det er slike bemerkninger som får Robert Bernasconi til å hevde at Hegels historiefilosofi ikke bare er eurosentrisk, noe Hegel selv også vil innrømme, men at den dessuten «er strukturert av Hegels forstå18 19 20

Teshale Tibebu, Hegel and the Third World. The Making of Eurocentrism in World History. Syracuse: Syracuse University Press 2011, 331. Ibid., 330f. Georg W. F. Hegel, Philosophie des Geistes. Enzyklopädie der Wissenschaften III [1930], i Werke, bd. 10, red. Eva Moldenhauer og Karl Markus Michel. Frankfurt am Main: Suhrkamp 1970, 59. Dette er vel å merke å finne i et muntlig tillegg nedskrevet av en student, og ikke i Hegels egen tekst.

AGORA NR. 3–4, 19

1061-Agora-19-3-4.book Page 10 Wednesday, August 7, 2019 1:35 PM

TOMAS STØLEN

else av rase».21 Han lar Hegels definisjon av Egypt som en del av Asia være tegn på en motvilje mot å innrømme «at en stor sivilisasjon kunne komme ut av Afrika».22 Hegel gir de hvite retten til å gjøre med andre som de vil, samtidig som «han erkjenner alle menneskers rettigheter ut fra deres iboende rasjonalitet».23 Bernasconi oppfatter Hegels filosofi som uttrykk for rasepolitikken på 1800-tallet og ikke, slik mange kommentatorer har anklaget ham for, nazismens rasepolitikk på 1900-tallet.24 Ikke akkurat et kompliment, men likevel ei viktig presisering. Uansett hvordan vi stiller oss til anklagene om strukturell rasisme, ser vi at Hegel gir den andre en annenrangs betydning i historien. Mens han riktignok innrømmer at asiatiske kulturer bidrar til frihetens utvikling, om enn utilstrekkelig, er det et gjenstridig problem at Afrika og Amerika utelukkes. Dette er kontinenter og folk som ikke har noen plass i historien. Men Hegels eurosentrisme får også uheldige etnosentriske utslag overfor andre europeere utafor «den germanske verden». I en dialektisk historiefilosofi som dette vil alle avvik og mangler være ensbetydende med underutvikling eller avvik. Da er veien heller ikke lang til et imperialistisk prosjekt i frihetens navn. Men likevel har Hegel for så vidt rett i at individuell frihet er en idé som finner sitt mest artikulerte uttrykk i europeisk kultur, ikke minst med ham selv som talerør. Det faktum at etterkrigstidas frigjøringsbevegelser i den tredje verden, herunder Amerika og Afrika, henter ideer fra en europeisk ideologi med røtter hos Hegel, nemlig marxismen, er tegn på at hans filosofi har appell langt utover Europas grenser. Samtidig er det mer enn nok eksempler på at Europa ikke lever opp til egne idealer om gjensidig anerkjennelse. De postkolonialistiske innvendingene kan anses som en kritikk av europeisk selvforståelse, men er også en europeisk selvkritikk – til og med en hegeliansk kritikk av Hegel. Her møter vi Adorno. Hans vektlegging av brudd og diskontinuitet, negativitet og lidelse, bidrar til en annen måte å tilnærme seg historien på enn den eurosentriske som vi finner både hos Hegel og hos representanter for nyere kritisk teori. I motsetning til Habermas og Honneth er ikke Adornos kritiske teori basert på en utviklingsoptimistisk historiefilosofi. Det stemmer riktignok at 21

22 23 24

Robert Bernasconi, «With What Must the Philosophy of World History Begin? On the Racial Basis of Hegel’s Eurocentrism», i Nineteenth-Century Contexts 22, 2, 2000, 171. Ibid., 185. Ibid., 190. Ibid., 190f.

AGORA NR. 3–4, 19

1061-Agora-19-3-4.book Page 11 Wednesday, August 7, 2019 1:35 PM

NOTATER OM HEGEL, ADORNO OG POSTKOLONIALISMEN

Adorno og de andre teoretikerne innafor denne tradisjonen ikke bringer på bane forbrytelser og folkemord begått av de europeiske kolonimaktene, herunder også Tysklands kortvarige oversjøiske imperialisme i keisertida. En mangel på postkolonialistiske problematiseringer, som jeg anser å ha sin grunn i manglende bevissthet om det koloniale, betyr derimot ikke at de kritiske teoretikerne er skyldige i stilltiende aksept. Frankfurterskolens undersøkelser av fascismen på 1930- og 1940-tallet, både i Tyskland og USA,25 berører i aller høyeste grad holdninger som også er operative i eurosentriske holdninger overfor den ikke-europeiske verden. For Adorno er Holocaust dessuten noe mer enn folkemordet under andre verdenskrig. Ikke nok med at den historiske utviklinga leder opp til dette mørke kapitlet i historien; vi er fremdeles fanget i samme utviklingsprosess. Holocaust er ikke kun et brudd i ei ellers positiv utvikling, men symptom på at noe er fundamentalt galt. Auschwitz er mer enn selve konsentrasjonsleiren; navnet står for «torturens verden, som fortsetter etter Auschwitz og som vi får de skrekkeligste beretninger om fra Vietnam».26 Han hevder et annet sted at rota til tyrkernes folkemord på armenerne kan spores til «denne gjenoppstandelsen av angrepslysten nasjonalisme som fant sted i mange land etter at det nittende århundre var slutt».27 Adorno ser tydeligvis også Holocaust som et tema med relevans langt utover Europas grenser, og det også i framtida. Som han sier det: «I morgen kan ei annen gruppe enn jødene stå for tur, som for eksempel de eldre som i Det tredje riket jo nettopp fremdeles ble forskånet, eller de intellektuelle, eller ganske enkelt avvikende grupper.»28 Adorno betoner også viktigheten av å bearbeide fortida i en tysk kontekst, men ikke uten relevans utenfor Tysklands grenser.29 Selv om disse aspektene av Adornos tenkning er viktige nok, og noe 25

27 28 29

Først og fremst Theodor W. Adorno, Else Frenkel-Brunswik, Daniel J. Levinson og R. Nevitt Sanford, The Authoritarian Personality. New York: Harper & Brothers 1950. Theodor W. Adorno, Metaphysik. Begriff und Probleme, i Nachgelassene Schriften, bd. IV.14, red. Rolf Tiedemann. Frankfurt am Main: Suhrkamp 1998, 160. (Forelesninger fra 1965.) Theodor W. Adorno, «Erziehung nach Auschwitz» [1967], i Gesammelte Schriften, bd. 10.2., red. Rolf Tiedemann m.fl. Frankfurt am Main: Suhrkamp 1977, 675. Ibid., 689. Theodor W. Adorno, «Was bedeutet: Aufarbeitung der Vergangenheit» [1959], i Gesammelte Schriften, bd. 10.2., red. Rolf Tiedemann m.fl. Frankfurt am Main: Suhrkamp 1977.

AGORA NR. 3–4, 19

1061-Agora-19-3-4.book Page 12 Wednesday, August 7, 2019 1:35 PM

TOMAS STØLEN

undervurderte av postkoloniale kritikere, vil jeg rette oppmerksomheten til dypereliggende motiver hos Adorno som etter mitt syn kan demme opp for den postkoloniale kritikken. Adornos tenkning er både hegeliansk og ikke-hegliansk i den forstand at han følger Hegels dialektiske metode, men samtidig også bryter med Hegels system. Det er slettes ingen urimelig påstand at «det er mindre hva Adorno tenker enn hvordan han tenker som er eksemplarisk».30 Mens det for Hegel er den franske revolusjonen som utgjør et vendepunkt i historien, er det framveksten av fascismen og den påfølgende utryddelsen av de europeiske jødene som har samme kraft hos Adorno. I Dialektik der Aufklärung forteller han, sammen med Horkheimer, en slags menneskehetens urhistorie: Ei ganske fri fortolkning av vår arts gang fra et liv i pakt med naturen til sivilisasjonens forsøk på å kontrollere naturen, fra mytologi til opplysning, og deretter opplysningas tilbakefall i mytologi. Hegels verdensånd er selv et uttrykk for dette tilbakefallet, da han lar dialektikken stanse opp og absolutterer dens resultat.31 Ånden blir slik til myte. Adornos Negative Dialektik både viderefører og forkaster Hegels historiefilosofi. Adorno anser Hegels filosofi som en variant av identitetstenkning, der verdensånden «æres som en guddom».32 Med identitetstenkning mener Adorno en måte å tenke på der subjektet underlegger seg alt som er fremmed og ulikt det selv, det ikke-identiske. Adornos hensikt er å bevare dialektikkens endeløse gang. Der Hegel lar det allmenne, det universelle, dominere det særskilte, det partikulære, insisterer Adorno på at disse to står i et varig og levende dialektisk forhold. Han søker å redde objektet fra subjektet, det ikkeidentiske fra det identiske. I en viss forstand lar han objektet (det partikulære) ha forrang overfor subjektet (det universelle). Denne «objektets forrang»33 er likevel ikke ensbetydende med at objektet overtar statusen til subjektet, som han benevner «den seine form av mythos og likevel lik dens eldste gestalt»,34 i et like nytteløst forsøk på allmakt. Derimot er Adornos hensikt å bevare dialektikken: «Objektets forrang […] avbryter ikke dialektikken mellom subjekt og objekt.»35 30 31 32 33 34 35

Robert Spencer, «Thoughts from Abroad: Theodor Adorno as Postcolonial Theorist», i Culture, Theory and Critique 51, 3, 2010, 209. Theodor W. Adorno og Max Horkheimer, Dialektik der Aufklärung. Philosophische Fragmente. Frankfurt am Main: Fischer 1969 [1947], 30. Theodor W. Adorno, Negative Dialektik [1966], i Gesammelte Schriften, bd. 6, red. Rolf Tiedemann m.fl. Frankfurt am Main: Suhrkamp 1970, 300. Ibid., 184ff. Ibid., 187. Ibid.

AGORA NR. 3–4, 19

1061-Agora-19-3-4.book Page 13 Wednesday, August 7, 2019 1:35 PM

NOTATER OM HEGEL, ADORNO OG POSTKOLONIALISMEN

Der Hegel faller for fristelsen til å la dialektikken nødvendigvis ende i forsoning, en enhet av subjekt og objekt, framsetter Adorno en i alle forstand uforsonlig dialektikk. Her må vi være oppmerksomme på en viktig nyanse. For Adornos poeng er ikke at historien nødvendigvis måtte føre til mer lidelse og mer ufrihet, men at historien ikke nødvendigvis måtte føre til det motsatte, mer lykke og mer frihet. Adorno reagerer med avsky på tanken om at historien følger en plan i retning av stadige forbedringer, en tanke som er «kynisk etter katastrofene og i lys av den pågående katastrofen».36 Men det er et mistak å skulle se Adornos filosofi som bare en slags omvendt variant av Hegels. Det er ikke nødvendig at historien må være en lidelsens historie. Til tross for kritikken av Hegel avviser ikke Adorno begrepet om en allmenn historie, en universalhistorie, og muligheten for framskritt som ligger i selvsamme begrep. Han vil gjøre begrepet om universalhistorie dialektisk, slik at det inkluderer diskontinuitet.37 Enda tydeligere på dette punktet er Adorno i forelesningene Zur Lehre von der Geschichte und von der Freiheit, der han slår fast «at man verken kan si at det finnes en universalhistorie eller, ifølge dagens mote, at det ikke finnes en universalhistorie, [men] at det finnes en universalhistorie såfremt prinsippet om partikularitet eller […] prinsippet om antagonisme fortsettes av seg selv og gjøres uendelig».38 I en historiefilosofi av dialektisk art må brudd og orden, brytning og forsoning, komme fram samtidig: «Man skal altså ikke si at en ikke skal føye seg under alternativet om at historien er kontinuitet eller er diskontinuitet; derimot måtte man si at i diskontinuiteten, i det som jeg en gang kalte katastrofens permanens, nettopp i dette er historien likevel ualminnelig kontinuerlig.»39 Et annet sted understreker Adorno på samme dialektiske vis at også framskrittet er intimt forbundet med forfallet: «Framskritt er like så lite å ontologisere […] som […] forfallet. Så altfor lite godt har makt i verden til at framskritt kunne uttrykkes som en predikativ fordom, men ikke noe godt og ikke sporene av noe godt er uten framskrittet.»40 Adorno benekter ikke at framskritt har funnet sted 36 37 38

39 40

Ibid., 314. Ibid. Theodor W. Adorno, Zur Lehre von der Geschichte und von der Freiheit, i Nachgelassene Schriften, bd. IV.13, red. Rolf Tiedemann. Frankfurt am Main: Suhrkamp 2001, 22. (Forelesninger fra 1964–1965.) Ibid., 135. Theodor W. Adorno, «Fortschritt» [1964], i Gesammelte Schriften, bd. 10.2, red. Rolf Tiedemann m.fl. Frankfurt am Main: Suhrkamp 1977, 622.

AGORA NR. 3–4, 19

1061-Agora-19-3-4.book Page 14 Wednesday, August 7, 2019 1:35 PM

TOMAS STØLEN

i historien og ei heller at det vil kunne skje nye framskritt. Faren ligger i å hypostasere framskrittet, å gjøre det til noe nødvendig og uunngåelig. Framskrittet forstått som historiens gradvise utvikling i retning frihet og fornuft må etter Adornos syn erstattes med et mer refleksivt framskrittsbegrep: «Slik kan man si at framskrittet oppnås der det ender.»41 Også framskrittet må forstås dialektisk. Adorno åpner slik opp muligheten av ei historieoppfatning som understreker erfaringer av lidelse og undertrykkelse, men som ikke av den grunn gir slipp på et begrep om framskritt. Hvor fører dette kritisk teori hen? I et nylig bidrag til debatten om Frankfurterskolen og postkolonialisme hevder Amy Allen at kritisk teori må opphøre å tale om framskritt i historien fram til i dag, men at dette ikke også innebærer at vi må oppgi et begrep om framskritt i den historien som skal komme – altså i framtida.42 Hun anklager nyere kritisk teori, representert ved Jürgen Habermas, Axel Honneth og Rainer Forst, for å gjøre seg avhengig av en eurosentrisk historiefilosofi av hegeliansk type. Bare ved å rense seg for en optimistisk evolusjonisme, der historien oppfattes som framveksten av mer og mer frihet og fornuft, kan kritisk teori avkoloniseres og unngå alvorlige postkoloniale anklager om en favorisering av et europeisk ståsted. Mens jeg i stor grad er enig med Allen i hennes diagnose hva den nyere kritiske teorien angår, er jeg ikke like overbevist om hennes forslag om å forene Adorno med Foucault for å få et bedre historiefilosofisk utgangspunkt. Etter mitt syn er det betydelige ressurser til å imøtegå de postkoloniale innvendingene hos Adorno selv, særlig hvis vi tar i betraktning hans forhold til Hegel (noe Allen ikke gjør i tilstrekkelig grad). Adorno etterlater oss uten tvil betydelige utfordringer med hensyn til å utforme et normativt grunnlag for en kritisk teori uten eurosentriske slagsider som gir Europa en førende rolle i historien. Dette er i seg selv ikke uten problemer, da denne teorien i aller høyeste grad er situert i en europeisk kontekst. Men ei eventuell løsning vil måtte ligge i en måte å tenke normativitet på som ikke forutsetter et bestemt etisk ideal, men som heller ikke tar for gitt at europeiske standarder for rasjonalitet er universelle. Én mulighet, som jeg her bare tentativt vil antyde avslutningsvis, er å ta utgangspunkt i felles menneskelige erfaringer av lidelse og urett i historien og å knytte disse til Adornos begrep om mimesis. Dette siste noe mystiske begrepet er en viktig del av den urhistorien som utbro41 42

Ibid., 625. Amy Allen, The End of Progress. Decolonizing the Normative Foundations of Critical Theory. New York: Columbia University Press 2016.

AGORA NR. 3–4, 19

1061-Agora-19-3-4.book Page 15 Wednesday, August 7, 2019 1:35 PM

NOTATER OM HEGEL, ADORNO OG POSTKOLONIALISMEN

deres i Dialektik der Aufklärung.43 Mimesis forklares her som en opprinnelig form for relasjon mellom mennesket og naturen. Mimesis erstattes imidlertid av opplysning, først i form av myter som forklarer verden ved hjelp av gudsforestillinger, deretter gjennom fornuften som forklarer verden gjennom begreper. Gradvis mister mennesket sitt nære forhold til naturen etter hvert som forholdet mellom subjekt og objekt blir stadig mer instrumentelt. Historien er å forstå som en bevegelse bort fra mimesis og et affektivt forhold mellom mennesket og dets omgivelser. Den viser ei økende instrumentell innstilling overfor verden – det Adorno benevner identitetstenkning. Subjektet bruker objektet; det søker ingen forståelse og ingen nærhet. Mimesis tilbyr derimot en form for redning i egenskap av å være ei affektiv innstilling overfor verden i og med at subjekt og objekt står i et vedvarende dialektisk forhold. Her ligger det et håp om at Europas andre kan anerkjennes og ikke bare framstilles som en nyttig tjener.

Theodor W. Adorno og Max Horkheimer, Dialektik der Aufklärung, 9ff.

AGORA NR. 3–4, 19

1061-Agora-19-3-4.book Page 369 Wednesday, August 7, 2019 1:35 PM

Om bidragsyterne Sindre Bangstad, f. 1973, Ph.D. i sosialantropologi fra Radboud Universiteit, Nederland og forsker I ved Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning, Oslo. Har utgitt bl.a. Sekularismens ansikter (2009), Anders Breivik and the Rise of Islamophobia (2014) og Hva er rasisme (2015, med Cora Alexa Døving). Enrique Dussel, f. 1934, professor emeritus i filosofi ved Universidad Autonomia de Mexico. Har utgitt bl.a. Beyond Philosophy. History, Marxism and Liberation Theology (2003) og The Ethics of Liberation (2013). Oscar Dybedahl, f. 1990, master i filosofi fra Universitetet i Oslo og redaksjonsmedlem i nettstedet Radikal Portal. Medredaktør og -forfatter av Ingen mennesker er født frie. Kritikk av liberalismen (2017). Knut Ove Eliassen, f. 1959, dr. philos. og professor i litteraturvitenskap, NTNU, Trondheim. Har utgitt bl.a. Foucaults begreper (2016). Medredaktør av bl.a. Contested Qualities. Negotiating Value in Arts and Culture (2018) og Europæisk litteratur 1500–1800. Bind 3: Samfundet. Fra hoffet til byen (2019). Har også utgitt artikler om kvalitet, 1700-tallets litteratur og estetikk, medieteori, Foucault, maritime teknologier og kulturer og finansfiksjoner. Stein Sundstøl Eriksen, f. 1961, dr. polit. i statsvitenskap og seniorforsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt. Har utgitt en rekke artikler om bl.a. internasjonal politikk, globalisering og allmenn samfunnsteori. Sudipta Kaviraj, f. 1945, professor i sør-asiatisk politikk og idéhistorie, Colombia University. Har utgitt bl.a. The Unhappy Consciousness. Bankimchandra Chattopadhyay and the Formation of Nationalist Discourse in India (1993), Politics in India (1999) og Civil Society. History and Possibilities (2001). Paul Knutsen, f. 1944, dr. philos. og professor emeritus i samtidshistorie, Høgskolen i Innlandet. Har utgitt bl.a. Penger, stål og politikk. En problemorientert innføring i EUs historie (1998), Analytisk narrasjon. En innføring i historiefagets vitenskapsteori (2002) og Å forstå historie. Vitenskapsteori og forskningspraksis (2016). Nyeste artikkel: «Gjensyn med spørsmålet om metode», i Norsk filosofisk tidsskrift nr. 4, 2018. AGORA NR. 3–4, 19

369

1061-Agora-19-3-4.book Page 370 Wednesday, August 7, 2019 1:35 PM

OM BIDRAGSYTERNE

Louisa Olufsen Layne, f. 1989, Ph.D. i engelsk litteratur fra Oxford University og postdoktor i engelskspråklig litteratur, Universitetet i Oslo. Mats Lillehagen, f. 1986, master i sosiologi og stipendiat ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo. Achille Mbembe, f. 1957, professor i historie og politikk, Harvard University. Har utgitt bl.a. De la postcolonie. Essai sur l’imagination politique dans l’Afrique contemporaine (2000, engelsk utgave 2001), Du gouvernement privé indirect (2000, engelsk utgave 2002) og Critique de la raison nègre (2013, engelsk utgave 2017). Ragnar Braastad Myklebust, f. 1953, mag. art. og førstelektor emeritus i filosofi, Universitetet i Oslo. Har oversatt bl.a. Badiou, Latour, Stengers og Derrida til norsk og publisert en rekke artikler om fransk og kontinental filosofi. Uma Narayan, f. 1958, professor i filosofi, Vassar College. Har utgitt bl.a. Dislocating Cultures. Identities, Traditions, and Third-World Feminism (1997). Medredaktør av bl.a. Reconstructing Political Theory. Feminist Perspectives (1997), Having and Raising Children. Unconventional Families, Hard Choices and the Social Good (1999) og Decentering the Center. Philosophy for a Multicultural, Postcolonial, and Feminist World (2000). Trond Nordby, f. 1943, dr. philos. og professor emeritus i statsvitenskap, Universitetet i Oslo. Har utgitt bl.a. Karl Evang. En biografi (1989), Korporatisme på norsk: 1920–1990 (1994), I politikkens sentrum. Variasjoner i Stortingets makt (2. utgave, 2004) og Norges politiske system etter 1814 (2018). Kristen Nordhaug, f. 1960, mag. art. i sosiologi, Ph.D. i internasjonale utviklingsstudier og professor i utviklingsstudier, OsloMet – storbyuniversitetet. Hans Jacob Ohldieck, f. 1978, Ph.D. i latinamerikansk litteratur fra Universitetet i Bergen og førsteamanuensis ved Institutt for språk og litteratur, Universitetet i Sørøst-Norge. Redaktør for Karin – Nordic Journal of Caribbean Studies og tidligere medredaktør for Vagant. Sigurd M. Nordli Oppegaard, f. 1992, master i sosiologi fra Universitetet i Oslo og forsker ved Fafo. 370

AGORA NR. 3–4, 19

1061-Agora-19-3-4.book Page 371 Wednesday, August 7, 2019 1:35 PM

OM BIDRAGSYTERNE

Tony Sandset, f. 1982, Ph.D. i kulturhistorie og forsker ved Helsevitenskapelig utdanningssenter, Universitetet i Oslo. Victor Lund Shammas, f. 1987, Ph.D. i sosiologi fra Universitetet i Oslo og seniorforsker ved Arbeidsforskningsinstituttet, OsloMet – storbyuniversitetet. Tomas Stølen, f. 1977, Ph.D. i filosofi fra The New School for Social Research, New York og postdoktor ved Institutt for pedagogikk, Universitetet i Bergen.

AGORA NR. 3–4, 19

371

1061-Agora-19-3-4.book Page 372 Wednesday, August 7, 2019 1:35 PM

50 år! Nummer 38 utkommer i september 2019 Tema EUROPEISK

VENSTRESIDE: KRISE OG FORNYELSE Einar Braathen Introduksjon. Arne Overrein «Europeisk venstreside – et historisk perspektiv på politiske organisasjoner og sosiale bevegelser». Ingo Schmidt «Krise, ideer og klasse: sosialdemokratier i Storbritannia, Frankrike og Tyskland under den nyliberale akkumulasjonsbølgen». Hilary Wainwright om Jeremy Corbyn’s oppsiktsvekkende seiersgang i Labour Party. Göran Therborn «Det svenske sosialdemokratiets skumringstime». Hans Ebbing med kommentar til Halvor Finess Tretvolls «Sosialdemokratiet i en skjebnetid». Chantal Mouffe «Den populistiske utfordringen». Wolfgang Streeck «De fortrengtes tilbakekomst som begynnelsen på slutten til den nyliberale kapitalismen». Einar Braathen om nye politiske bevegelser og allianser i Sør-Europa. Idar Helle om de gule vestene i Frankrike og deres politiske konsekvenser. Asbjørn Wahl om EU-debatten på europeisk venstreside. Anders Ekeland om venstresida og regjeringsspørsmålet – i Norge og Europa. VARDØGER - et vitenskapelig tidsskrift med spesiell vekt på politisk økonomi og samfunnsanalyse – opprettet i 1969. Artikler f.o.m. nr.24 1998 tilgjengelig for gratis nedlasting: www.vardoger.no TEGN ABONNEMENT! Vardøger koster i abonnement kr. 170,pr. hefte som betales ved mottakelsen. Skriv til olav.fagerlid@iot.ntnu.no OBS: Husk fullt navn og adresse.

AGORA

Bestilling av tidligere nummer av AGORA (kryss av i listen):

1/83-4/86 (utsolgt)

JOURNAL for METAFYSISK SPEKULASJON

 1/87 Lyotard m.m.  2/87 Kant. Penger  3/87 «Ny fransk» filosofi

Nr. 3–4, 2019 37. årgang

 4/96-1/97 Montaigne. Ex. phil

Artikler gjengitt i tidsskriftet vil bli lagret og gjort tilgjengelig på idunn.no, Universitetsforlagets database for elektronisk distribusjon av tidsskrifter (www.idunn.no).

Alle enkeltnr. kr 150, dobbeltnr. kr 200 Abonner på Agora. Abonnenter sparer 150 kroner pr. årgang. Nye abonnenter får tre gamle nummer gratis etter fritt valg. Kryss av i listen ovenfor.

Utgitt med støtte frå Norsk kulturråd og Fritt ord.

Forsideillustrasjon: © iStock Sats: Tekstflyt AS, 2019 Printed in Latvia Livonia Print, Riga 2019 ISSN 0800-7136 ISBN 978-82-03-36469-3

Årsabonnement (Personer) Årsabonnement (Institusjoner)

Kr 460 (kryss av) Kr 920 (kryss av)

TIDSAM 1151-03

RETURUKE 48

AGORA JOURNAL for METAFYSISK SPEKULASJON, nr. 3–4, 2019, kr 240

Kritisk teori fra sør

AGORA nr. 3–4, 2019

Innhold

ISBN 978-82-03-36469-3

AGORA

H.Aschehoug & Co, Postboks 363 Sentrum, 0102 Oslo

Kritisk teori fra sør